Ustabil ettermiddag. Vær av alle slag. Vind, sol, sludd, regn, hagl og 6° Celsius. Til alt hell ble glimt av høst, vinter og vår avløst av hyppige solgløtt fra en himmel i stadig forandring.

Vormedal- og Tuastadmarka var fuktig; myrhullene oversvømte og altetende. Turstøvlene mine var delikatessene de hungra etter. Jeg var ikke interessert i å dele. Små smakebiter fikk rekke.

Rundturen var en kombinasjon av skogssti, grusvei og mer skogssti. Tidvis bød ruta på små høydedrag og god utsikt. Tidvis tett gran- og furuskog, bregner og mose, barnålkledde bakker, eller gresskledde glenner, sildrebekker, kulper, knauser og kjerr. Andre steder vandra jeg tett inntil vannkanten. En tilbakevendende trekkfuglflokk svirra, forvirra og kvitrende, over hodet mitt ved flere anledninger. Tidlig ute og på let etter steder å slå seg ned.

Jeg kryssa ei enkel trebru til en av mange holmer i Tuastadvatnet, kløv opp knausen på motsatt side og fant ei lita bålgruve framme på berget, skjerma av kneisende furutrær, men med god utsikt over vannet. Her rasta jeg, fyrte opp primusen og varma noen dråper til å helle over den tørka, vakuumpakka middagen. Skogen ga ly for vinden og februarsola varma kroppen. Fin ettermiddag.

Eg leve i små øyeblikk
og flyte ront i resten
Eg mistrives i dressen
med kjemma hår og strame snipp

Eg leve i små øyeblikk 
med mårendågg i håret,
med syrestrekk i låret
og stillhet, fylt av romantikk

Eg leve i små øyeblikk 
som veie opp for jaget
og føle stadig draget
mot lyng og hei og fjellvannsdrikk

Eg leve i små øyeblikk 
når primusflammen suse,
når reven går å snuse
i tjokningen ved utosvik

Eg leve i små øyeblikk 
i telt og såvepåse,
når alt e nært, men åpent
og dagen gryr når solå vil