16 kilometer på sykkelsetet, så var jeg ved Grindafjorden feriesenter. I likhet med mange andre campingplasser har også denne et hopetall av faste leietakere, men samtidig rom for tilfeldige turister. Området er veletablert og pent opparbeida. Mulighetene står i kø. Her finnes sandstrender, minigolf, strandvolleyball og et digert saltvannsbasseng, for å nevne noe. Sykkelturen inn tok i overkant av tre kvarter.
GRINDANESET
Turen rundt Grindaneset kan angripes fra forskjellige kanter. Det går sti fra bautasteinene i Grinde, men for anledningen valgte jeg heller å starte ved nevnte feriesenter. Før porten dreide jeg til venstre og fulgte grusveien gjennom områdets nyeste hyttefelt. I enden av veien parkerte jeg sykkelen inntil en ledningsstolpe og traff rett på stien som fulgte platået nordover.
Stien var lettgått og bare stedvis bløt. Etter hvert som jeg bevegde meg ble den stadig tydeligere, noe som fortalte meg at den var i flittig bruk. Her og der hadde noen tatt seg bryet med å plassere flate steiner i de mest gjørmete hullene, så det var grei skuring å ta seg tørrskodd fram.
Vegetasjonen besto i hovedsak av lyng og einer, men her fantes også glissen skog. Fortrinnsvis furu og bjørk. Etter snaue tjue minutt nådde jeg nordenden av neset og skritta ut på blanke svaberg som gikk skrått rett ut i Grindafjorden. Jeg hadde hørt at det skulle være gode fiskemuligheter langs ruta, så stanga var med i sekken. Det frista imidlertid lite å slenge ut snøret i den smått opprørte sjøen bare for å miste sluken i den tettvoksende tareskogen på det som syntes å være ei langgrunne. Jeg lot det være. Noen ganger er det viktigste å vite at man har muligheten, enten man velger å benytte seg av den, eller ei.
Jeg fulgte vannkanten rundt tuppen av neset og titta over det smale sundet mellom fastlandet og Holsundholmen. Her skulle det være mulig å vade over, skjønt bunnen var dekka av skarpe skjell, så jeg ville nok anbefale fottøy.
På vestsida av neset fant jeg ei krumbøyd strand. Sjøskummet lå som et hvitt belte over småsteinene og skvulpa. På motsatt side av Grindavågen hadde noen raska sammen søppel og skrot i fjæresteinene. Det brant liflig og røyken drev sørover med vinden. I motsatt ende av stranda gikk stien oppover igjen i sørlig retning.
GRINDAVATNET
Først fremsto stien ettergivende og fuktig, men ganske snart forandra terrenget karakter. Behagelig demping for føttene på fast jordbunn og stødig grunnfjell gjorde ruta lettgått. Jeg holdt godt tempo, men la likevel merke til at blåbærlyngen bugna av umodne bær. Her skulle det være mulig å sanke store mengder på små arealer utover sommeren.
Da jeg passerte under strømledningene dreide stien vestover langs ytterkanten av ei myr før jeg fortsatte videre mot Grindavatnet. I stikrysset minna den mer om en gammel kjerrevei. Jeg tok til høyre, gikk gjennom åpningen i en forholdsvis høy steingard og svingte ned mot vannet. Det var det lagt ut flåte og svabergene innbød til stuping og badeglede, selv om et værbitt skilt bedyra at “hopping skjer på eget ansvar”. Herfra titta jeg rakt over på Kvednaneset som nær sagt delte vannet i to.
Jeg traska tilbake til stien og vendte nesa østover. I en brakebusk la jeg merke til en rar soppforekomst. Tett i tett av små, oransje tentakler hadde festa seg rundt en av stammene og minna mest om en form for sjøanemone. Jeg kan ikke minnes å ha sett lignende før.
Et par steinkast lenger fremme kom jeg til en stor trelavvo. Den sto i ly for nordavinden, like nedenfor en flere meter høy bergvegg. Døra hadde falt av og treverket var slitt og grått, men det herska ingen tvil om at den var hyppig brukt. Et par flate kampesteiner omkransa av mindre steinblokker tjente som rastebord og jeg benytta meg av dem for en aldri så liten pause, fant sjokolade og drikke i sekken og nøt freden.
Overraskende nok var ikke fortsettelsen på stien like tydelig. Nå kan det jo tenkes jeg valgte feil trasè, men det hadde i grunnen lite å si. Det var ikke lange stykket som gjensto før jeg var tilbake på grusveien og kunne slentre gjennom hyttefeltet til der sykkelen sto parkert.
Under hjemturen svingte jeg ned mot Skre og sykla Eikeveien til Ørpetveit. Det ble noen kilometer lengre, men er en langt penere rute der den smale landeveien – innramma av vårgrønne trær – slynger seg langs ytterkanten av golfbanen.