Måned: april 2025

Avsparket gikk kl.12, Skjærtorsdag. Fem mann og to bikkjer fordelt på to biler. Kanoer og kajakk festa til takgrindene og bagasjeromma proppa til randen med telt og annet utstyr. Foran oss lå 2,5 timer i bil før vi kunne cruise gjennom et vårlig Gullingen skisenter, inn til Sandsaoset, parkere og losse av.

Flere år tidligere vandra jeg langs østbredden av vannet, forbi eventyrlige fossefall, over frodige glenner og gjennom mektige steinurer. Denne gang skulle vi se området fra en helt annen vinkel og jeg fryda meg som et barn på julekvelden. Naturen rundt Sandsavatnet er som i Suldal forøvrig; storslått og vakker med lange avstander og høye topper på alle hold.

Vi var framme ved vannet, hadde lossa av bilene og var klare for første åretak innen klokka 15. Været var overskya, men uten nedbør og vannet var så stille at det ligna ei vindusrute. Glassklart og med fri sikt til bunnen. Padling som dette kan sammenlignes med å fly. Å sveve med kano over en vidspredd glugge til en fremmedarta verden.

Vi fulgte land langs østsida av Sandsavatnet. Innenfor gikk veien videre til Blåsjø, men for anledningen var det fullstendig uinteressant. Kan hende ville det være noe trafikk bortetter veistrekket, men vi tvilte sterkt på at slikt ble forstyrrende der vi hadde tenkt oss. Mens vi padla registrerte vi bare et enslig kjøretøy.

På ett punkt ligna 1070 meter høye Karinuten legendariske Hårteigen på Hardangervidda, før den forsvant bak Fidjane idet vi gled videre og vinkelen forandra seg. I vest skua vi mot både Grovnuten, Svinastølsnut, Reinsnuten og Sandsa turisthytte, som forøvrig tilhører Stavanger turistforening. I øst hadde vi Nyastølsheiane, Siri Nutane og Svultanuten. Alle hadde spetter av etterhengende snø. Det føltes som høyfjellet på sommerstid, til tross for å være april på cirka 600 moh.

Det fantes spredte hytter i terrenget. Nedenfor en av dem skimta vi et par lekende unger i strandlinja. Foresatte fulgte pliktoppfyllende med. Ellers følte vi oss mutters alene. De to kanoene og den ene kajakken bytta på å dra. Vi gjorde god fart, men glemte ikke å ta innover oss det storslagne skuet naturen bød på.

Fem kvarter senere dro vi farkostene opp på den steinete stranda bak odden på Langanes. Vannstanden var relativt lav, men ettersom dette var et regulert vann la vi campen oppe på grasbakken. Leirbålet bygga vi derimot bare et par meter fra vannlinja.

Vi reiste tre telt for anledningen. Mitt nye Helsport, Jostein Marøs helårstelt og lavvoen som skulle huse Sørbø-gutta; Bjørn Tore, Casper og Noah. I tillegg måtte det gjøres plass til to bikkjer; Vinni og Cash. Middag laga vi på hver vår kant. Denne påsken hadde jeg kjøpt meg ny kvistbrenner og planla å koke både fløtepoteter og å steike biff med løk ved hjelp av dette utstyret. Jeg hadde imidlertid ikke tatt høyde for hvor ofte man må fôre en slik brenner og så meg – etter hvert – nødt til å trygle Sørbøs om lån av primus for i det hele tatt å få all maten varm på samme tid.

Utover kvelden steg vannstanden i Sandsavatnet jevnt og trutt. Rundt midnatt innså vi at bålet vårt var en tapt sak, trakk lenger opp og fikk liv i en litt større kvistbrenner enn min. På Sandsa turisthytte, tvers over vannet, slukna de siste lysa og da klokka passerte ett ga vi opp, alle sammen. Det var på høy tid å kaste inn håndkleet, krype ned i posen og gi Ole Lukkøyet sitt.

Mellom sand og gule gresstuster sov jeg som en bjørn i vinterdvale og våkna ikke før halv åtte neste dag. Da var allerede Marø i gang med morgenritualet, hadde rigga opp primusen, skulle steike bacon og fikse seg ei feit svele. Jeg tok til takke med ferdigsmurte lefser og en klunk Dr. Pepper, men selskap, det hadde vi. Folka i tipien drøyde det enda et par timer før de viste tegn til liv.

Rundt 12-tida hadde Marø og jeg for lengst pakka camp og dro ut på vannet for å prøve fiskelykken. Resten av gjengen hadde rigga seg til med en større påskefrokost og spiste fortsatt, så det fantes ingen grunn til hastverk. Det ble verken fangst eller napp. Etter hvert valgte vi heller å krysse vannet og følge motsatt bredd tilbake mot bilene. Det ble en betraktelig lengre rute, men vi kom tettere på landskapet som hadde vært vårt veggmaleri siste døgn. Fossefall, halvskjulte støler, bekkeos, steinete strender og blankslipte svaberg. Faktisk brukte vi så lang tid på ekstra-utflukten at turkompisene våre rakk å pakke bil og sto klare for hjemreisen om lag en halvtime før oss. De hadde fulgt samme rute som dagen i forveien uten at vi noensinne så snurten av dem, så lange er de faktiske avstandene på Sandsavatnet.