Gatelangs: Skåre og Haugå

Categories Blogg
Utsikt østover fra Hest.

Med utgangspunkt i Harald Hårfagre statuen på Havnaberg la jeg ut på en formiddagstur nord for sentrumskjernen i Haugesund. Skulpturen av Harald Hårfagre ble forøvrig avduket 13. april, 2012.

Harald Hårfagre i motlys.
Jeg fulgte Asalvikvegen forbi miniparken på Harald Hårfagres plass og svingte til høyre ved første gravlund. Ovenfor denne lå et gammelt, rustent anker og vitna om at byen hadde lange aner innen sjøfart. Herfra dro jeg nordover Kong Sverre gate. De fleste bygningene var gamle trehus, pent vedlikeholdt og stort sett hvitmalte. I toppen av en lyktestolpe hadde skjærene bygd reir. Flott skal det være, må vite.
Reir.
Ved Kyvikdalen barnehage la jeg inn en avstikker ned til Asalvika badeplass. Dette er byens eldste bad, bynært og bortgjemt. Her støtte jeg på et rådyr. Det skvatt oppover nærmeste skråning, stansa noen sekunder på toppen og titta vurderende ned på meg før det vendte hodet bort og forsvant inn i nærmeste hage.
Asalvika badeplass.
Jeg gikk tilbake samme vei og fortsatte nordover langs Vestevegen til krysset ved Skillebekkgata. Om man går nedover, finner man Killingøy, eller sørenden av den vakre Kyststien; ei turløype som er vel verdt et besøk. Denne gang dro jeg heller oppover og passerte nesten straks Haugesund fengsel. Det rosa murbygget ble oppført i 1915 og ligger på høyden tvers over gata. Dette er et høysikrings fengsel med kapasitet til å holde 18 mannlige straffedømte.
Haugesund fengsel.
I krysset Haugevegen/Skillebekkgata finner man Kommunegården, eller “De tusen hjem”, som den tidligere kaltes på folkemunne. Eiendommen ble oppført i 1920. I dag huser den 54 leiligheter og har blitt et boligsameie.
Kommunegården, “De tusen hjem”.
Det er ikke mange igjen av dem i Haugesund, men i Karmsundgata, like ved Kommunegården, ligger et hektisk lyskryss. Her skal man ha tunga beint i munnen om man krysser på døgnets travleste tider. Jeg kom meg helskinna over og fortsatte sørøstover Skillebekkgata til jeg kom til trappa ved Haugesund Ju-Jutsuklubb.
Trappene opp til Hest, 49 moh.
Trappene førte opp til Hest i Lothe parken. Herfra er det god utsikt i alle retninger til tross for at høyden bare måler 49 moh. Parken er heller ikke av de aller største, men et lite nettverk av gruslagte stier mellom tilårskomne furuer og øvrig blandingsskog gjør det til ei deilig, lita lunge i bybildet.
Dekorert undergang.
Derfra til undergangen som fører oss opp i Tabarskjelvsgate. Her er det mye å ta for seg. Grafittien er altoverdekkende, men samtidig målretta og poengtert. Her kan mang en ny artist innenfor genren hente inspirasjon. Samtidig som den er samfunnskritisk er den både populærikonisk, morsom, barnslig og lekende. Et fint innspill på skoleveien, hvilket er nettopp hva dette er for veldig mange. Innfelt i asfalten står skrevet hvor langt det er igjen til Hauge skole. Det var nettopp dit jeg var på vei.
Hauge skole.
Vestover i Dronning Gydas gate møtte jeg en familie på sykkeltur. Ellers var det intet liv å skue. I enden av gata, der den møter Haugevegen, ligger Hauge skole. Eldste bygg ble oppført i 1897 etter tegninger av arkitekt Einar Halleland. I 1924 ble skolen utvida. Den gang var det S. Sexe som sto for tegningene. Ombygninger og ny fløy kom til i 1953, nå etter tegning av David Sandve, og i 2011 ble skolen totalrenovert.
Skåre kirke og minnesteinen over Constance Lothe.
Nedover Erling Skjalgsons gate passerte jeg først Olav Kyrres plass, bak Skåre kirke. Kirka er et åttekantet trebygg fra 1858. Påbygget kom i 1972. Kirken har en defekt klokke fra middelalderen, en fra 1621 og tre nye fra 1973. Bak kirka finner man en lang gressplen med en minnestein tilegna Constance Lothe. Hun kom opprinnelig fra Kongsvinger og var den første bestyreren for den kommunale middelskolen for piker. I tillegg stifta hun Haugesund kvinneråd, oppretta kveldskurs i husstell for unge kvinner, samt en lang rekke andre ting.
Haugesund billedgalleri.
Før jeg kom til byparken måtte jeg også forbi Haugesund billedgalleri. Dette bygget er oppført i tre etapper; 1919, 1978 og 2004 og huser en stor samling norsk kunst fra 1800- til 2000-tallet.
Lørdagsmarked i byparken.
Opparbeidelsen av byparken i Haugesund begynte i 1881. Det var også første gang det ble gjort forsøk på å plante trær i våre trakter. Før den tid dominerte lyngheiene kommunen. Paviljongen sto først ferdig i oktober 1912. Byduene har alltid likt seg her og kan til tider virke nesten tamme. Fra april til august arrangeres det hvert år lørdagsmarked i parken. Det blir rett og slett et yrende folkeliv.
Distanse: 3 km
Tidsbruk: 35 min
Kartutsnitt fra mobil app.

Camp Sandsavatnet

Categories Camp

At snøen forsvant tidlig var gjerne trist for skientusiaster. For mitt vedkommende var det mer enn velkomment. Lite og ingen snø i innlandet betød nye muligheter for vår tradisjonelle kanotur med overnatting. Denne gang skulle ferden gå til Suldal. Planen var å padle Sandsavatnet for så å campe på Langanes, mer eller mindre tvers overfor Sandsa turisthytte. Påskeferie med fjellsus.

Langfredags morgen. Skuet, sett fra campen på Langanes.
2,5 TIMER FRA HAUGESUND
Avsparket gikk kl.12, Skjærtorsdag. Fem mann og to bikkjer fordelt på to biler. Kanoer og kajakk festa til takgrindene og bagasjeromma proppa til randen med telt og annet utstyr. Foran oss lå 2,5 timer i bil før vi kunne cruise gjennom et vårlig Gullingen skisenter, inn til Sandsaoset, parkere og losse av.
Bjørn Tore Sørbø og våre 3 farkoster, klare ved Sandsaoset.
Flere år tidligere vandra jeg langs østbredden av vannet, forbi eventyrlige fossefall, over frodige glenner og gjennom mektige steinurer. Denne gang skulle vi se området fra en helt annen vinkel og jeg fryda meg som et barn på julekvelden. Naturen rundt Sandsavatnet er som i Suldal forøvrig; storslått og vakker med lange avstander og høye topper på alle hold.
BLIKKSTILLE
Vi var framme ved vannet, hadde lossa av bilene og var klare for første åretak innen klokka 15. Været var overskya, men uten nedbør og vannet var så stille at det ligna ei vindusrute. Glassklart og med fri sikt til bunnen. Padling som dette kan sammenlignes med å fly. Å sveve med kano over en vidspredd glugge til en fremmedarta verden.
Vi fulgte land langs østsida av Sandsavatnet. Innenfor gikk veien videre til Blåsjø, men for anledningen var det fullstendig uinteressant. Kan hende ville det være noe trafikk bortetter veistrekket, men vi tvilte sterkt på at slikt ble forstyrrende der vi hadde tenkt oss. Mens vi padla registrerte vi bare et enslig kjøretøy.
I skumringa letta skydekket. Den synkende sola dekorerte himmelen med lun fargepalett.
På ett punkt ligna 1070 meter høye Karinuten legendariske Hårteigen på Hardangervidda, før den forsvant bak Fidjane idet vi gled videre og vinkelen forandra seg. I vest skua vi mot både Grovnuten, Svinastølsnut, Reinsnuten og Sandsa turisthytte, som forøvrig tilhører Stavanger turistforening. I øst hadde vi Nyastølsheiane, Siri Nutane og Svultanuten. Alle hadde spetter av etterhengende snø. Det føltes som høyfjellet på sommerstid, til tross for å være april på cirka 600 moh.
Det fantes fortsatt spor av snø i terrenget, helt ned til camp.
Det fantes spredte hytter i terrenget. Nedenfor en av dem skimta vi et par lekende unger i strandlinja. Foresatte fulgte pliktoppfyllende med. Ellers følte vi oss mutters alene. De to kanoene og den ene kajakken bytta på å dra. Vi gjorde god fart, men glemte ikke å ta innover oss det storslagne skuet naturen bød på.
I CAMP
Fem kvarter senere dro vi farkostene opp på den steinete stranda bak odden på Langanes. Vannstanden var relativt lav, men ettersom dette var et regulert vann la vi campen oppe på grasbakken. Leirbålet bygga vi derimot bare et par meter fra vannlinja.
Deler av campen.
Vi reiste tre telt for anledningen. Mitt nye Helsport, Jostein Marøs helårstelt og lavvoen som skulle huse Sørbø-gutta; Bjørn Tore, Casper og Noah. I tillegg måtte det gjøres plass til to bikkjer; Vinni og Cash. Middag laga vi på hver vår kant. Denne påsken hadde jeg kjøpt meg ny kvistbrenner og planla å koke både fløtepoteter og å steike biff med løk ved hjelp av dette utstyret. Jeg hadde imidlertid ikke tatt høyde for hvor ofte man må fôre en slik brenner og så meg – etter hvert – nødt til å trygle Sørbøs om lån av primus for i det hele tatt å få all maten varm på samme tid.
Biff med løk i ei panne, fløtepoteter i ei annen.
Utover kvelden steg vannstanden i Sandsavatnet jevnt og trutt. Rundt midnatt innså vi at bålet vårt var en tapt sak, trakk lenger opp og fikk liv i en litt større kvistbrenner enn min. På Sandsa turisthytte, tvers over vannet, slukna de siste lysa og da klokka passerte ett ga vi opp, alle sammen. Det var på høy tid å kaste inn håndkleet, krype ned i posen og gi Ole Lukkøyet sitt.
Vannstanden i det regulerte vannet steg utover kvelden og slukka etter hvert bålet.
Mellom sand og gule gresstuster sov jeg som en bjørn i vinterdvale og våkna ikke før halv åtte neste dag. Da var allerede Marø i gang med morgenritualet, hadde rigga opp primusen, skulle steike bacon og fikse seg ei feit svele. Jeg tok til takke med ferdigsmurte lefser og en klunk Dr. Pepper, men selskap, det hadde vi. Folka i tipien drøyde det enda et par timer før de viste tegn til liv.
Vi opplevde et variert, men stort sett makeløst vær.
EKSTRATUR
Rundt 12-tida hadde Marø og jeg for lengst pakka camp og dro ut på vannet for å prøve fiskelykken. Resten av gjengen hadde rigga seg til med en større påskefrokost og spiste fortsatt, så det fantes ingen grunn til hastverk. Det ble verken fangst eller napp. Etter hvert valgte vi heller å krysse vannet og følge motsatt bredd tilbake mot bilene. Det ble en betraktelig lengre rute, men vi kom tettere på landskapet som hadde vært vårt veggmaleri siste døgn. Fossefall, halvskjulte støler, bekkeos, steinete strender og blankslipte svaberg. Faktisk brukte vi så lang tid på ekstra-utflukten at turkompisene våre rakk å pakke bil og sto klare for hjemreisen om lag en halvtime før oss. De hadde fulgt samme rute som dagen i forveien uten at vi noensinne så snurten av dem, så lange er de faktiske avstandene på Sandsavatnet.
Blå prikk markerer camp.