Vi skriver påsken 2024. Det er slutten av mars. Nettene er fortsatt kalde og været er ikke det beste, men en tradisjon er til for å holdes. Påsketuren med gjengen er lagt til Holmavatnet mellom Trodlakjerkå og Sagebakken i Tysvær.

Vårsola nytes på pynten utenfor camp.

TILKOMST
12:30 drar vi fra Haugesund i to biler med kanoer på taket. Vi skyter fart gjennom Aksdal, ned til Førland og utover Sagebakkenvegen til vi kan svinge av mot nordenden av Holmavatnet. Turen inn tar 25 minutter. Her ligger et par bolighus. Vi parkerer på en velegna avkjørsel like ved demningen i enden av vannet. Herfra er det en smal sak å sjøsette våre tre farkoster. To kanoer og en kajakk. Såpass må til når man er fem voksne karer med full oppakning og tre bikkjer på slep.

Klar for avgang.

LEIR
Baugen glir lett gjennom det forholdsvis stille vannet. Lett regn i lufta gjør det likevel til en fuktig opplevelse. Vi følger vestbredden sørover på leit etter et egna camp sted, men finner ingen. I sørenden krysser vi vannet og fortsetter søket langs østsida. Det er tett mellom skjær og kampesteiner under vannskorpa, så her må en ha blikket med seg både på land og til vanns.

Tunga beint i munnen mellom holmer og skjær.

Med to lavvoer og to mindre telt mellom oss kreves et litt større, forholdsvis flatt område. Sør for holmen, vest av Skatahaugane finner vi et slikt. Her er det lett å få farkostene i land og romslig plass mellom furutrærne.

Det tar ikke lange tida å reise camp. Den ene lavvoen blir sovekupé for tre av oss. Den andre blir dagens og kveldens fellesstue. Her rigger vi til et ildsted i form av en større kvistbrenner, får fyr på veden og kan begynne å tørke klærne vi har på kroppen. De fire andre har tatt med campingstoler og plasserer seg i en halvsirkel rundt ovnen. Jeg benytter liggeunderlag og breier meg ut på bakken, like ved utgangen. “Min egen sjeselong,” blir det spøkefullt bemerka.

Varmen brer seg i teltet.

BÅLKOS I LAVVOEN
Det lukter godt av fyringsveden der den knitrer og spraker. De liflige flammene slikker grådig om kubbene og strekker lange, flakkende fingre mot åpningen i toppen av teltet. Sent på ettermiddagen starter vi kokkeleringa. Maten blir tilberedt på primus og – lite samkjørte som vi er i matveien – blir det helt forskjellige retter. Noen har tatt med koteletter og potetsalat. Andre går for burger med potetmos. Selv har jeg tatt med mørbrad og fløtepoteter. Jeg får bomme litt løk av en kompis og dermed er måltidet fullkomment. Mat smaker sjelden så godt som ute i naturen.

Biff på primus.

Tåka kommer snikende før mørket og legger seg trolsk ute over vannet. Den er så tett at det blir umulig å skimte motsatt side. Vi kunne like gjerne vært på ei øde øy i Stillehavet. Så kommer mørket og legger seg rundt campen. Vi prater om løst og fast, løser verdensproblemer og kjører musikk quiz i tro påskeånd. Rundt midnatt takker jeg av, trosser regnet og baner meg vei til den andre lavvoen.

I nattens mulm…

NATTA OG MORGENEN ETTER
Det regner hele natta. Jeg står opp i sju tida. Fotenden av soveposen er dørgende våt. Vi har hatt lekasje et eller annet sted. Den siste timen har to gjess lagd et voldsomt leven utenfor. Nå er de borte. Til gjengjeld har regnet gitt seg. Jeg tar med den ene bikkja og går på oppdagelsesferd i nærområdet. I dalsøkket bakenfor campen går en gammel traktorvei. Gresset bærer preg av å være beitemarker. Det er lavt, velholdt og irrgrønt. Jeg følger hødedraget nordover og svinger ned igjen mot vannet etter noen hundre meter. Så følger jeg vannkanten tilbake til leir. Det er myrlendt over alt.

Godt opparbeida kjerre-/traktorvei.

Jeg setter meg på pynten utenfor campen, nyter enkelte solgløtt, lytter til fuglene og ser auren vake i det speilblanke, stille vannet. Dette er medisin for sjela. En ro man aldri finner i hverdagen. Jeg puster dypt og rolig. Lar stemningen vaske inn over meg. Terapi.

Holmavatnet bærer navnet sitt med rette.

Etter et par timer våkner gjengen til liv. Det lages frokost i form av bacon og pannekaker. Når regnet starter opp igjen pakkes leiren sammen. Det er tid for å vende tilbake til byen.

Dagsturhytta ved Tuastadvatnet.

Tuabua på fastlands-Karmøy finner man i sørenden av Tuastadvatnet , omtrent midtveis mellom Snik og Tuastad bygdehus. Dette er ei dagsturhytte med fin beliggenhet.

Hit kan man ta seg fra bygdehuset, fra Ytre Røyksund, eller fra parkeringsplass på Snik. Eventuelt benytter man sti fra Tuastadvegen, da med et av to utgangspunkt i nordenden av vannet, eller også fra Mykje skole, via Storevarden.

MYK START

For dem som liker å ferdes på sti istedenfor gruslagte løyper eksisterer i tillegg ei alternativ rute. Denne starter ved Mykje skole hvor man finner parkeringsmuligheter i hopetall. Deretter går turen sørover, inn i byggefeltet, langs Tjørnahaugvegen og bort til den tilstøtende grusbanen. Fra sørenden av nevte bane følger man tilrettelagt turløype de første 150 meterne før denne smalner inn til en tradisjonell sti. Den går mellom Tjørnahaugen på høyre hånd og selve tjernet på motsatt side. Er man heldig kan man få noen glimt av hekkende ender langs vannkanten.

Klopp.

Litt etter litt svinger stien østover i tidvis myrlendt terreng. Her er utplassert en mengde klopper, så det er fullt mulig å ta seg tørrskodd gjennom det ellers lyngdekkede landskapet. Et stykke inn deler stien seg. Her holder man venstre om man ikke vil ned på Snikveien.

Slak stigning tar deg over kammen sønnefor Storevarden. Her deler stien seg på ny. Venstre løype tar deg opp til toppunktet (69 moh) med fin utsikt i alle retninger, mens turen mot Tuabua følger stien nedover til myra. Sør i myra skal man fortsette enda litt øst mot Tuastadvantet dersom det er ønskelig å benytte seg av tradisjonell rute. Denne følger i hovedsak høyspentmastene.

Sør for Storevarden.

FALKEBLIKK

Bøyer man derimot av mot høyre finnes også her en – enn så lenge – tydelig sti. Den tar deg over nette koller, gjennom småsøkk og forbi kongletung skog til lyden av et fuglemangfold. Et velkomment gjenhør etter lange vintermåneder. Like før man runder siste kolle flater stien ut. Den dreier vestover mot Snikveien for andre gang, så her gjelder det å ha øynene med seg for å finne den bortimot utviskede stien øst, over myra, tilbake mot Tuastadvantet. Den er der, men ikke nødvendigvis enkel å finne. Godt fottøy kan altså være en fordel.

Store kongler.

Etter kryssinga av myra beveger man seg atter over små koller og knauser før ferden går inn i furu- og granskog mellom to høydedrag. Vel ute på motsatt side av skogen viskes stien fullstendig ut. Her er det bare å bushe rakt østover. Slik støter man forholdsvis raskt på hovedstien og kan fortsetter mot sør.

Trangt skar.

Løypa sneier gjennom skog og tar deg ned til demningen, sørvest i Tuastadvatnet. På vårparten renner det gjerne over sine bredder, men midtsommers kan vannstanden være betydelig lavere. Herfra gjenstår bare et kort strekk før man trasker ut av tykningen og ned til et av stikryssene i grusveien mellom Snik og Tuastad. I krysset finnes rasteplass og turkasse.

Første glimt av demningen.

TUABUA

Fortsetter man i sørlig retning vil man passere Litlavatnet på vei mot Ytre Røyksund. Tar man i stedet til venstre er det kun et par steinkast igjen til dagens mål: Tuabua. Her er rikelig med sitteplasser, et par overbygg som skjermer for vær og vind, samt et koselig innerom med fyringsmuligheter og et enkelt, men variert bibliotek. I tillegg har fasilitetene en utedo for den som måtte behøve slikt.

Dagsturhytta ligger kloss ved vannet og byr på bademuligheter, så vel som beroligende utsikt med mange små holmer og skjær. I det fjerne øyner man Helgelandsfjellet i nord. Et fint sted for en god pause dette, altså.

Framme ved turmålet.

På returen går man grusveien helt vest til bomsperring og parkeringa på Snik. Dernest traskes det langs landeveien. Etter om lag en kilometer kommer man til snuplass for buss. Like etter dukker en klopperik sti opp på høyre side av veien. Denne tar deg rundt ei bred myr, over haug og hammar og ned igjen til Tjørnahaugvegen, forbi grusbanen og til parkeringa ved Mykje skole. Hele runden måler sånn noenlunde 6 km og kan fort ta et par timer, eller mer i rolig tempo.

Omtrentlig kart…