Vi skriver påsken 2024. Det er slutten av mars. Nettene er fortsatt kalde og været er ikke det beste, men en tradisjon er til for å holdes. Påsketuren med gjengen er lagt til Holmavatnet mellom Trodlakjerkå og Sagebakken i Tysvær.
TILKOMST
12:30 drar vi fra Haugesund i to biler med kanoer på taket. Vi skyter fart gjennom Aksdal, ned til Førland og utover Sagebakkenvegen til vi kan svinge av mot nordenden av Holmavatnet. Turen inn tar 25 minutter. Her ligger et par bolighus. Vi parkerer på en velegna avkjørsel like ved demningen i enden av vannet. Herfra er det en smal sak å sjøsette våre tre farkoster. To kanoer og en kajakk. Såpass må til når man er fem voksne karer med full oppakning og tre bikkjer på slep.
LEIR
Baugen glir lett gjennom det forholdsvis stille vannet. Lett regn i lufta gjør det likevel til en fuktig opplevelse. Vi følger vestbredden sørover på leit etter et egna camp sted, men finner ingen. I sørenden krysser vi vannet og fortsetter søket langs østsida. Det er tett mellom skjær og kampesteiner under vannskorpa, så her må en ha blikket med seg både på land og til vanns.
Med to lavvoer og to mindre telt mellom oss kreves et litt større, forholdsvis flatt område. Sør for holmen, vest av Skatahaugane finner vi et slikt. Her er det lett å få farkostene i land og romslig plass mellom furutrærne.
Det tar ikke lange tida å reise camp. Den ene lavvoen blir sovekupé for tre av oss. Den andre blir dagens og kveldens fellesstue. Her rigger vi til et ildsted i form av en større kvistbrenner, får fyr på veden og kan begynne å tørke klærne vi har på kroppen. De fire andre har tatt med campingstoler og plasserer seg i en halvsirkel rundt ovnen. Jeg benytter liggeunderlag og breier meg ut på bakken, like ved utgangen. “Min egen sjeselong,” blir det spøkefullt bemerka.
BÅLKOS I LAVVOEN
Det lukter godt av fyringsveden der den knitrer og spraker. De liflige flammene slikker grådig om kubbene og strekker lange, flakkende fingre mot åpningen i toppen av teltet. Sent på ettermiddagen starter vi kokkeleringa. Maten blir tilberedt på primus og – lite samkjørte som vi er i matveien – blir det helt forskjellige retter. Noen har tatt med koteletter og potetsalat. Andre går for burger med potetmos. Selv har jeg tatt med mørbrad og fløtepoteter. Jeg får bomme litt løk av en kompis og dermed er måltidet fullkomment. Mat smaker sjelden så godt som ute i naturen.
Tåka kommer snikende før mørket og legger seg trolsk ute over vannet. Den er så tett at det blir umulig å skimte motsatt side. Vi kunne like gjerne vært på ei øde øy i Stillehavet. Så kommer mørket og legger seg rundt campen. Vi prater om løst og fast, løser verdensproblemer og kjører musikk quiz i tro påskeånd. Rundt midnatt takker jeg av, trosser regnet og baner meg vei til den andre lavvoen.
NATTA OG MORGENEN ETTER
Det regner hele natta. Jeg står opp i sju tida. Fotenden av soveposen er dørgende våt. Vi har hatt lekasje et eller annet sted. Den siste timen har to gjess lagd et voldsomt leven utenfor. Nå er de borte. Til gjengjeld har regnet gitt seg. Jeg tar med den ene bikkja og går på oppdagelsesferd i nærområdet. I dalsøkket bakenfor campen går en gammel traktorvei. Gresset bærer preg av å være beitemarker. Det er lavt, velholdt og irrgrønt. Jeg følger hødedraget nordover og svinger ned igjen mot vannet etter noen hundre meter. Så følger jeg vannkanten tilbake til leir. Det er myrlendt over alt.
Jeg setter meg på pynten utenfor campen, nyter enkelte solgløtt, lytter til fuglene og ser auren vake i det speilblanke, stille vannet. Dette er medisin for sjela. En ro man aldri finner i hverdagen. Jeg puster dypt og rolig. Lar stemningen vaske inn over meg. Terapi.
Etter et par timer våkner gjengen til liv. Det lages frokost i form av bacon og pannekaker. Når regnet starter opp igjen pakkes leiren sammen. Det er tid for å vende tilbake til byen.
