LAKSAFOSSEN

Det var søndag og delvis skya oppholdsvær. Nordavinden røska forsiktig i naturen og lufta fyltes av små, hvite fallskjermer som løsna fra løvetennene og seilte avsted.

Jeg begynte fra Ramsdal-sida og slentra inn i Vangen med stistart ved Laksafossen. Den smale elva, som kom fra Arkavatnet, brusa ned det vesle fallet og lagde hvitt skum i kulpen under trebrua. Det sies at enkelte har dradd i land flott matfisk her. Selv har jeg til gode å se så mye som en smolt. Personlig mener jeg dette er et av de vakreste områdene vi har i Haugesund. Grusstien er omgitt av høye løvtrær med tette bladkroner. Når løvet faller om høsten, farger de bakken oransje og gir naturen et ildfult, lunt preg. Merkelig nok er det skjelden jeg møter folk her. Rådyr har jeg derimot støtt på ved flere anledninger.

FARGERIKE FUGLEKASSER

Jeg tok meg dypere inn i naturområdet, med duvende, trekledde knauser på høyre hånd og sivdekket myrtjern på venstre. De gule stråene strakte seg stivt mot himmelen og sto i tydelig kontrast til alt det grønne. Ved enden av våtområdet lå nok ei lita trebru. Jeg krysset den og fulgte neste grussti sørover mot Røyrvatnet. Mellom trærne kunne jeg skimte idrettsanlegget like bak Haraldsvang skole.

Bilveien inn til kjernen av Vangen tok meg et lite stykke vestover før jeg nok en gang svingte av på en av de mange, gruslagte traséen i området og peila meg inn på Vaskeholsklubben, helt nord i Skeisvatnet. Langs veien la jeg merke til en rekke fargerike og spesielle fuglekasser. Nysgjerrigheten tok overhånd. Dette måtte googles. Svaret var enkelt å finne via Haugesund Røde Kors. Ifølge Facebook sida deres var det hengt ut 20 stykk, malt av barna i BARK og damene i KREATIVO. Jeg tror ikke jeg fant alle, men likte initiativet. At fuglekassene var iøynefallende finnes det i hvert fall ingen tvil om.

NÆRKONTAKT MED DYRELIVET

Ved Vaskeholsklubben fantes enda ei trebru og over den kom en staselig kar spankulerende. Glinsende, nøttebrun i pelsen og med to staute gevir i panna trippa han over plankene, oppdaga meg og byksa avsted, oppover bakken under bilveien. Rådyrbukken var borte før jeg rakk å finne fram kameraet, men jeg ser den fortsatt for mitt indre øye. Alltid et flott møte.

Jeg fulgte Skeisvatnet sørover til badeplassen med sandstranda og stupetårnet. Den 10 meter høye konstruksjonen er et fint alternativ for lokale våghalser i sommerhalvåret. Denne søndagen sto tårnet forlatt og alene. Over bakketoppen lå restauranten som ble oppført en gang på 1920-tallet. Musikkpaviljongen kom noen år senere, men er fortsatt et av Haraldsvangs fineste byggverk. (Litt vedlikeholdsarbeid kunne allikevel vært fordelaktig.)

Herfra var det kort vei til Mjåsundtangen og trebru nummer fire, som markerte slutten for turen min denne dagen. Der hvor elva fra Røyrvatnet renner ut i Skeisvatnet mata jeg ender og svaner mang en gang i barndommen, men i formiddagstimene denne søndagen var stedet folketomt. Her fantes bare fugler som drev dovent omkring og fjonga seg i påvente av turglade småbarnsfamilier som utvilsomt ville finne veien hit om litt.

“Lånte fjær” heter det. Å smykke seg med noe som ikke er ens eget. Lysten til å prøve noe nytt hadde vært iboende over lengre tid, derfor takka jeg sporenstreks ja til å låne ei hengekøye da sjansen først bød seg. Den var i min besittelse en måneds tid før den omsider ble tatt i bruk. Anledningen til å overnatte – dinglende mellom to trær – hadde latt vente på seg. Andre ting syntes stadig å komme i veien. Mai hadde virkelig vært en hektisk måned.

SYTTENDE MAI

Nasjonaldagen kom på en fredag. Plutselig hadde jeg ei langhelg til rådighet. For en gangs skyld var det sommertemperaturer den 17nde, flau vind og steikende sol. Grunn nok til å synes synd på bunadskledde nordmenn i hele kongeriket, men nå er det da en gang slik at man ønsker seg strålende vær hvert bidige år… “Ønsk i den ene hånda, skit i den andre og se hvilken du får mest i,” sa min bestemor. Oss vestlendinger er i grunnen mer vant til kald nordavind og “slagvatten” i midten av mai.

Kvelden kom. Festen var over. Turen gikk til Djupadalen med t-skjorte og lett sekk. På Stemmen viste gradestokken 18,7 i lufta og 15,6 i vannet. Klokka var 21:30, men en gjeng ungdommer bada fortsatt. De svømte fram og tilbake mellom stranda og den populære flåten, 10-15 meter fra land, plaska, skrålte og lot til å kose seg gløgg ihjel.

HIMMELENS FESTFYRVERKERI

Jeg fant meg 2 trær ytterst på halvøya i Eivindsvatnet og spente opp køya. Det var meldt regn til natta, så jeg hadde tatt med en tarp. Den skulle tjene som tak i alle tilfellers skyld. Innen 10 på kvelden var leiren klappet og klar. Skyene var i ferd med å pakke seg til på kveldshimmelen, men ei synkende sol farga allikevel horisonten i vest. Rosa, lilla, gyllengult, oransje og brennende rødt. Det var et malerisk skue. 

Ulempen ved å campe så nært sivilisasjonen er alle lydene. Biltrafikken surra uavlatelig fra andre sida av vannet og nok en ungdomsgjeng hadde funnet seg til rette på brygga, sørvest ved Eivindstad, hvor de festa, lo og spilte høy musikk. På ingen måte til sjenanse. Musikken var velkjent og folkelig og gjengen oppførte seg fint. Poenget var at man må regne med litt lyd når man velger å slå opp leir så nær bebyggelse. En halv mannsalder tidligere var det meg og mine venner som hadde stått for samme type leven…

NATT

Jeg satt nede ved vannkanten til like over 11. Fisken vaka konstant og laga ringer i den ellers blikkstille overflaten. Myggen jeg hadde regna med ville plage meg glimra med sitt fravær. Ei lita padde kom på snarvisitt, men det var også det eneste dyrelivet jeg kunne spore ytterst på neset. Musikken stilna. Tilbake var bare motorduren. Jeg krøp opp i hengekøya og gynga forsiktig fra side til side mens fargepaletten på hvelvingen sakte gikk fra fyrverkeri til det dypeste skifergrå.

Klokka var like over tre da jeg våkna av lett tromming på tarpen. Det tidligere annonserte regnet hadde starta, men det provisoriske taket gjorde jobben og jeg lå tørt og godt. Mørket var alt annet enn stummende og jeg tenkte at sommernettene endelig var et faktum, regn eller ei. Det er noe stemningsfullt og beroligende over lyse netter.

NYE ERFARINGER

Tidlig morgen. Jeg hadde fått et par timer til på øyet, men nå verka ryggen og det føltes på tide å stå opp. Å sove i hengekøye var i utgangspunktet tiltalende, men å ligge i en stilling natten igjennom viste seg å være lett tortur for kroppen. I alle fall for min kropp. Jeg karra meg ut av køya, strakte på stive muskler, spiste en sjokolade og drakk litt saft. 

Da bygeværet brått stilna, fant jeg det for godt å pakke sammen “saker og slips”. En enkel jobb i ei leir som denne. Stien, som hadde vært knusktørr kvelden i forveien, var nå våt og gjørmete, men det gjorde ovehode ingenting. Jeg var på vei hjem etter ei annerledes natt i Haugesunds friluftsområde.