LAKSAFOSSEN
Det var søndag og delvis skya oppholdsvær. Nordavinden røska forsiktig i naturen og lufta fyltes av små, hvite fallskjermer som løsna fra løvetennene og seilte avsted.
Jeg begynte fra Ramsdal-sida og slentra inn i Vangen med stistart ved Laksafossen. Den smale elva, som kom fra Arkavatnet, brusa ned det vesle fallet og lagde hvitt skum i kulpen under trebrua. Det sies at enkelte har dradd i land flott matfisk her. Selv har jeg til gode å se så mye som en smolt. Personlig mener jeg dette er et av de vakreste områdene vi har i Haugesund. Grusstien er omgitt av høye løvtrær med tette bladkroner. Når løvet faller om høsten, farger de bakken oransje og gir naturen et ildfult, lunt preg. Merkelig nok er det skjelden jeg møter folk her. Rådyr har jeg derimot støtt på ved flere anledninger.
FARGERIKE FUGLEKASSER
Jeg tok meg dypere inn i naturområdet, med duvende, trekledde knauser på høyre hånd og sivdekket myrtjern på venstre. De gule stråene strakte seg stivt mot himmelen og sto i tydelig kontrast til alt det grønne. Ved enden av våtområdet lå nok ei lita trebru. Jeg krysset den og fulgte neste grussti sørover mot Røyrvatnet. Mellom trærne kunne jeg skimte idrettsanlegget like bak Haraldsvang skole.
Bilveien inn til kjernen av Vangen tok meg et lite stykke vestover før jeg nok en gang svingte av på en av de mange, gruslagte traséen i området og peila meg inn på Vaskeholsklubben, helt nord i Skeisvatnet. Langs veien la jeg merke til en rekke fargerike og spesielle fuglekasser. Nysgjerrigheten tok overhånd. Dette måtte googles. Svaret var enkelt å finne via Haugesund Røde Kors. Ifølge Facebook sida deres var det hengt ut 20 stykk, malt av barna i BARK og damene i KREATIVO. Jeg tror ikke jeg fant alle, men likte initiativet. At fuglekassene var iøynefallende finnes det i hvert fall ingen tvil om.
NÆRKONTAKT MED DYRELIVET
Ved Vaskeholsklubben fantes enda ei trebru og over den kom en staselig kar spankulerende. Glinsende, nøttebrun i pelsen og med to staute gevir i panna trippa han over plankene, oppdaga meg og byksa avsted, oppover bakken under bilveien. Rådyrbukken var borte før jeg rakk å finne fram kameraet, men jeg ser den fortsatt for mitt indre øye. Alltid et flott møte.
Jeg fulgte Skeisvatnet sørover til badeplassen med sandstranda og stupetårnet. Den 10 meter høye konstruksjonen er et fint alternativ for lokale våghalser i sommerhalvåret. Denne søndagen sto tårnet forlatt og alene. Over bakketoppen lå restauranten som ble oppført en gang på 1920-tallet. Musikkpaviljongen kom noen år senere, men er fortsatt et av Haraldsvangs fineste byggverk. (Litt vedlikeholdsarbeid kunne allikevel vært fordelaktig.)
Herfra var det kort vei til Mjåsundtangen og trebru nummer fire, som markerte slutten for turen min denne dagen. Der hvor elva fra Røyrvatnet renner ut i Skeisvatnet mata jeg ender og svaner mang en gang i barndommen, men i formiddagstimene denne søndagen var stedet folketomt. Her fantes bare fugler som drev dovent omkring og fjonga seg i påvente av turglade småbarnsfamilier som utvilsomt ville finne veien hit om litt.
