Byparken: Folketom en tidlig formiddag, men alt annet enn livløs. Vannet flommet i den vesle fontenen, ut av munnen på det yndige bronsebarnet og ned i etasjebassengene foran den hvite paviljongen med det irrgrønne taket, hvor to enslige gråmåker tok morgenbadet. Man kunne formelig høre bladene vokse i busker og trær omkring den grusdekkede sirkelen i parkens midje. Naturligvis et sansebedrag og den varsomme morgenbrisen var åpenbart illusjonisten.
Grusringen var omgitt av parkbenker. Hver og en malt i den samme, eira grønnfargen som prydet taket på den tilårskomne paviljongen. Jeg valgte meg en vestvendt sitteplass og dumpet kroppen ned på de kjølige, harde trespilene.
Som ved et trylleslag våknet omgivelsene. Byduer lettet fra sine skjul i tekroner, busker og omliggende hustak. Samtlige med et mål for øyet; meg.
De kom som en tsunami. En samstemt bølge av dun og gråfargede fjær. Brått var jeg omgitt av kurrende tiggere. De fleste landet på bakken, men to var modige nok til å bli nærgående. De vaglet seg på hvert sitt kne og tittet, forventningsfulle og innlysende grådig, like inn i mine uværsblå øyne. “En godbit, takk.” “Smuler er også brød…” “Could you spare some, mister…?”
Jeg har hørt historiene. Byduer er smittebærere. Luftens rotter. De formerer seg som bakterier. Noen 2 – 4 ganger i året. To egg om gangen, noe som i “verste” fall betyr 8 avkom på 12 måneder… Avføringen deres er etsende for takrenner, avløpsrør og takstein, kan føre til glatte underlag og er generelt illeluktende. De er gjerne etterkommere av brevduer og klippeduer, men betraktes ofte som en pest og en plage, selv om de har blitt et vant (og like ofte kjært) innslag i bybildet, nesten hvor enn en ferdes.
Hadde jeg hatt noe å dele, hadde jeg utvilsomt gjort det, omgitt av et hundretalls, bedende blikk. I dette henseende ville enhver eventuell fordom vært meg likegyldig. Mat var imidlertid noe jeg ikke hadde bragt med meg, et faktum som ble oppfanget nesten urimelig raskt de bevingede gjester. De to på bukseknærne mine skakka på hodet og kastet seg indignert på flukt, hvorpå hærskaren som omgav meg fulgte samme eksempel og forsvant like brennkvikt som de hadde dukka opp.
Jeg så meg om, dro et – muligens – oppgitt sukk og løfta legemet fra trebenken. Med ett føltes det å bli sittende overflødig.
