Måned: mars 2021

Påskefri er gjerne synonymt med late dager: Strekk ut på sofaen med godsakene lett tilgjengelig, en film på tv-skjermen og levende lys på bordet. Noen har hytte på fjellet og legger ut på dagsturer med ski på beina, eller farter opp og ned i et eller annet skitrekk. For oss som er bundet til byen blir det gjerne nærturer som må til for å bryte monotonien. 

PÅ SYKKELSETET 

Jeg ble rastløs allerede mandag morgen og slengte meg på min nyervervede el-sykkel for så å tråkke nordover. Det kan selvsagt diskuteres hvor spennende det er å ferdes langs Karmsundsgata en formiddag, men det var nettopp hva jeg gjorde. I bilene satt førere og passasjerer med tomme blikk, på vei til og fra diverse gjøremål. Jeg så ikke mange oppglødde ansikt langs veien. Snarere automatiserte fremtoninger med hendene godt planta på rattet og høyrefoten løst på gasspedalen. Selv hadde jeg vinden i håret og planen klar. I dag skulle turen gå inn til Haugesunds høyeste fjell som ligger på Halseid, like ved kommunegrensa mot Sveio. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det fantes sykkel- og gangsti langs store deler av Tittelsnesveien, men enkelte steder måtte jeg dele veibanen med utålmodige bilister. Ikke alltid en hyggelig affære, men denne gang var det ingen som lot til å la seg irritere over en ensom syklist. Likevel var det en lettelse å svinge inn på Halseidveien og nærmest flyte østover, alene på asfalten mellom berg og høye trær. Å sykle med stillegående motor er en sann fryd. Ikke noe stress, mas eller jag. Selv motbakkene ble en lek. 

Det blåste litt, men da jeg passerte Kvernavatnet fant jeg det blikkstille. Ei perle, omkransa av skog og fjell som det var, og urørt av den ellers så ubarmhjertige sønnavinden. Normalt biter en seg gjerne ikke så godt merke til disse små lommene av pur idyll. Med to hjul som fremkomstmiddel hadde jeg mer enn nok tid til å bremse opp og bare nyte. 

Bekkefar og små elver klukka under kjørebanen rett som det var. Tjelden hadde vendt tilbake og trippa omkring med sitt røde nebb og stive bein, på evig jakt etter en matbit. Kjøttmeisen kvitra høyt og inderlig med sine velkjente, vårlige triller og hestehoven våga seg fram i veikanten. Det kunne være så overskya det bare ville. Vårfornemmelsen kom uansett. 

STIEN TIL KLAUV 

Jeg låste skykkelen til et tre like ved stistart. Det var bare å velge og vrake. Furuskogen var rik. Stien var full av røtter, stein og rennende vann. Etter de første par hundre meterne gikk vegetasjonen over i bjørkeskau. Staute, hvite stammer som sto tett i tett. Det er noe nasjonalromantisk over disse trærne, ikke minst grunnet “Norge i rødt, hvitt og blått” skrevet av Finn Bøe, Bias Bernhoft og Arild Feldborg med melodi av Lars-Erik Larsson. Sangen er egentlig fra okkupasjonstida i 1941, men har etablert seg som et fast innslag på 17. mai og teksten er i sannhet en hyllest til fedrelandet. 

Enda et stykke lenger oppe åpna lendet seg. Her var det myr, busker og sildrebekker som regjerte. Til tider føltes stien mer som et bekkesig enn et faktisk tråkk, skjønt her og der fantes tydelige tegn etter preparering. Deler av stigningen var steinsatt en gang for lenge siden. 

Om lag 100 meter nedenfor toppunktet fantes en fin, gresskledd flate. Det slo meg at dette måtte være et ypperlig sted å legge inn en rast. Å sitte med ryggen lent mot bergveggen på en solfylt sommerdag er et drømmescenario. Kontrasten gikk meg alt annet enn hus forbi. Lavthengende skyer og disig sikt var min realitet. Dette til tross var jeg kommet så pass høyt at utsikten ble iøynefallende. Med sine 246 moh er Klauv – som tidligere nevnt – Haugesund høyeste punkt. I nord ser man like mot Vigdarvatnet. I øst kan man ta den umiskjennelige fjellformasjonen Valhest i nærmere øyesyn. Sør for Klauv ligger Haugesunds drikkevannskilde, Stakkestadvatnet og byheiene som forøvrig kan fremstå litt puslete fra denne vinkelen. Om man vender blikket mot vest ser en rakt ut på Sletta og havet som strekker seg inn i horisonten. 

Sønnavinden var definitivt merkbar på toppen, så jeg ble der ikke lenge, men fulgte samme løypa ned igjen til sykkelen. Så vidt jeg kunne se fantes ingen andre alternativ. Langt borte fra ante jeg lyden av ei motorsag, ellers var det bare surkling fra sko i myrvann, vinden og fuglesang. 

LANGS VANNVERKSVEIEN 

På returen valgte jeg å følge Vannverksveien mot byen. Den starta der stien til Klauv kom ut. Det første stykket var asfaltert og gikk i nedoverbakke, så det var bare til å renne avsted. Det ble ujevnt og humpete straks veien gikk over i grus, men var enkelt å sykle på. Vannverksveien byr på et utall bratte bakker, men det var overraskende lett å komme opp de fleste. Jeg priste meg lykkelig over å ha valgt et så anvendelig framkomstmiddel. 

Etter hvert dukka det opp flere paddedammer langs traséen. Små amfibieøyne brøt vannflata og stirra på meg, men søkte ned i mudderet da jeg nærma meg i forsøk på å knipse noen bilder. Jeg passerte Sandvatnet og Litlestemtjørn hvor jeg har campa tidligere og lot tankene fare. Å mimre litt er godt for hodet. 

Det var først da jeg kom til Kattanakk at det dukka opp andre turgåere. Herfra og ned til Stemmen møtte jeg stadige forklumpninger av folk som brukte hele veien. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og snirkle sirlig mellom de forskjellige gruppene. Blide folk, forøvrig. De aller fleste nikka og smilte pent til hilsen, så jeg gjorde det samme. Det ver i grunnen rart hvor imøtekommende og vennlige vi nordmenn blir i naturens omgivelser.

Å investere i en el-sykkel skulle utvide min turhorisont og gjøre nye områder tilgjengelige uten å tappe meg for krefter. I hvert fall ikke før jeg tok fatt på stiene jeg hadde sett meg ut. Det var idéen og planen. Nå gjensto det å teste ut teorien. 

MOT GRINDE 

Det var lørdag morgen. Klokka hadde akkurat passert 8:30 og himmelen var grå. Asfalten var imidlertid nesten tørr igjen etter nattas regnskyll, så jeg var ved godt mot. Her skulle det sykles! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For anledningen hadde jeg valgt meg en tursti som går over fjellet fra Gardhaug til Amdal. Jeg visste fra før at den var gruslagt, men bratt, så om det ikke lot seg gjøre å sykle distansen kunne jeg alltids leie nyervervelsen de par kilometerne. 

Da jeg passerte Toskatjørn kom regnet. Det var ikke tungt, men konstant. Ved Aksdal måtte jeg stanse og ta av brillene. Uten vindusviskere ble det vanskelig å se gjennom de våte glassa. Bedre å klare seg uten. 

Jeg fulgte sykkel- og gangsti der slikt var å finne og etter tre kvarter var jeg framme i Grinde. Her tok jeg av fra hovedveien og svingte innom bautasteinene for å ta dem i nærmere øyesyn. 

BAUTASTEINENE I GRINDE 

Fornminnet består av 7 bautaer. Da de ble registrert i 1919 sto det bare en stein igjen. De øvrige seks var tatt ned og benytta som byggemateriale i bruer og lignende. Det var først i 1952 de fikk sin rettmessige plass tilbake. Det vil si, man er ikke riktig sikker på om den nordlige rekka står nøyaktig slik de opprinnelig ble reist, men den østre derimot skal visstnok være mer eller mindre autentisk. Jan Petersen gjorde en god jobb med restaureringen av det som kalles Resasteinene, eller også Sversteinane. 

Samlinger med så mange som 7 bautasteiner er skjeldne. Som oftest er det en eller flere og de markerer gjerne ei grav. Det ble også funnet ei gravrøys i Grinde, men denne blei etter hvert fjerna. I haugen lå ei leirkrukke med aske, noe som tyder på at avdøde ble brent. 

Et lokalt sagn vil ha det til at det ligger ei helle nær bautasteinene. Under hella skal det finnes en gullkorde, men den som løfter opp hella vil falle død om. 

GARDHAUG – AMDAL 

Jeg sykla videre mot Skjoldastaumen, svingte av ved Garhaug og tok meg opp bakken til stistart. Amdal 2,3 km sto det på skiltet like inne for grinda. Regnet hadde gitt seg, men nå var jeg innhylla i tåke. Ikke den beste dagen for vidstrakt utsikt, med andre ord. 

Bakkene var bratte og stedvis var grusen vaska bort, ergo jeg valgte å leie sykkelen. Skrensespor fortalte meg at andre hadde tatt motsatt valg. De om det. 

Med jevne mellomrom fant jeg benker plassert langs stien. På fine dager antar jeg disse peker mot flotte utsikter, men akkurat denne dagen var det vanskelig å stadfeste. Ved toppunktet svingte løypa brått nedover og gikk i ei lang sløyfe rundt berg, lynghei og myrhull. Da den retta seg ut støtte jeg på alternativ rute til Litlaskogfjellet. Hadde forholdene vært annerledes hadde jeg unt meg en tur ut dit for å ta panoramautsikten over Grindefjorden i nærmere øyesyn. Slik det lå an føltes det unødvendig. 

Hist og her hang det fuglekasser på gjerdestolpene langs det som nå hadde blitt en gammel kjerrevei. De lot til å stå tomme, men over alt rundt meg hørtes kurtiserende fuglesang. Det var tross alt vår og livet i naturen var i ferd med å våkne etter den kalde vinteren. 

Jeg passerte ei ferist og kom inn i beiteområde hvor sauer og kyr gressa side om side. De titta bare dovent på meg idet jeg passerte og var nok for opptatt med sitt til å bry seg nevneverdig. Ved den øverste gården i Amdal starta regnet igjen. Mer intenst denne gang. Det varte ikke lenge før jeg var våt til skinnet da jeg slengte meg på sykkelen og rant de neste kilometerne på asfaltert vei med sprekker og telehiv. Jeg kom ned til Førland for så å følge gamleveien langs Fuglavatnet mot Aksdal. 

EIKESKOG – DRAGAVIKA 

I stedet for å ta samme rute tilbake til byen sykla jeg gjennom industriområdet til Eikeskog hvor jeg visste det gikk en gruslagt tursti langs sør- og vestsida av Aksdalsvatnet. Denne var av det brede slaget og velegna for både føtter og tohjulinger. 3,8 km til parkeringsplassen i Dragavika opplyste skiltet ved stistart. 3,8 er ikke langt når man har el-sykkel mellom beina. 

Stien bukta seg gjennom landskapet, gikk steilt opp og ned, forbi hvilebenker og gjennom variert natur. I sørvest enden av vannet måtte jeg stanse og knipse et par bilder. Holmene der ute speila seg så fint i vannskorpa og med tåka som bakteppe lot de formelig til å henge i løse lufta. Fortryllende estetikk. Turen langs Aksdalsvatnet er vakker i all slags vær. 

KONKLUSJON 

Jeg traff hovedveien et lite stykke nord for Dragavika og fulgte den forbi Frakkagjerd til bunnen av Førdesfjorden. Allerede her føltes det nesten som å være hjemme. Det siste strekket til Haugesunds søre bydel var nærmest for en sjarmøretappe å regne. Alt i alt tok turen knappe tre timer og da hadde jeg tilbakelagt i underkant av fem mil. Lårmuskulaturen hadde fått kjørt seg, men sykkelmotoren hadde gjort jobben. Sant å si var jeg ikke engang svett. Det lova bra for framtidige utflukter.

I disse tider, mens korona viruset herjer verden i ulike muterte former, er det godt å få lufta hodet iblant. Å tømme hjernen for negativt lada tanker og bare være til stede med seg selv og naturen. Ja, du leste riktig. Naturen er mitt fristed. Mitt sanktuarium. Jeg tror jeg har mange med meg i nettopp dette. Likesinnede som søker ut for å finne ro og balanse på innsida. 

For egen del er det den klare lufta, elementenes uforutsigbarhet, duftene av vekster, våt jord og varmt berg, stiens buktende led og terrengets utfordringer, men også vakre uttrykk som lokker. Å se og lytte, bruke sansene og oppleve. Å bli sliten, men tilfreds. Disse aspektene ivaretas best når jeg ferdes alene. Å være seg selv nok, heter det visst. 

En lørdag formiddag meldte behovet seg igjen. Jeg behøvde en pause fra alt og alle. En anledning til å få tankene på rett kjøl. Turen gikk fra Sakkestad, gjennom Beverskaret til byheiene i Haugesund og videre oppover Steinsfjellet. Midt i bakkene fant jeg stien som nesten to år tidligere opplevdes som overgrodd og glemt. Nå var den nypreparert og sirlig merka. Den bar tydelig spor av flittig bruk, noe som gleda meg. Vel var det fuktig, men i alle henseender overkommelig. Gresset var slått, buskas beskåret, nedfallstrær sagd opp og fjerna og bak meg kom stadig mer av byen til syne etter hvert som jeg bevegde meg høyere. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Framme på pynten over Taumakisto slo jeg meg ned på rasteplassen der min sti møtte grusstien fra Steinsfjellet til Kringsjå. Skydekket hadde brutt opp og sola varma faktisk, tross det kalde draget fra sørøst. Jeg ble sittende ei lita stund, skue utover havet i vest og fjordarmene i sør før det ble i kjøligste laget. Jeg slentra videre til Kringsjå hvor benkene sto i ly for vinden og vagla meg der isteden. Det var et par uker før påske, men  påskestemningen meldte seg likevel. 

Når man velger mye brukte turmål kan man sjelden forvente å finne dem forlatt. Ei heller denne gang. En barnefamilie lekte gjemsel rundt hytta og en liten ansamling pensjonister prata lavmælt over nistepakkene sine ved ett av bordene på plattingen. Selv valgte jeg meg et sted lengst mulig unna de andre og fant roen jeg hadde vært på jakt etter. 

En halvtime i vårsola kjentes behagelig og oppmuntrende. Helsebringende omstendigheter får en vel si. Kvikk Lunsj og Solo smaker aldri bedre enn i slike stunder. Appropos påskefølelse, liksom. Det var i alle fall hva jeg hadde tatt med. Barnefamilien gjorde oppbrudd og forsvant. Pensjonistene pakka sammen og rusla videre til Kringsjå seter. Så fikk jeg altså noen minutter alene før også jeg reiste meg, rydda bort tompapir og panteflaske. Dernest gikk turen ned Fedjedalen og hjem til Sakkestad via Ørpetveit ved godt mot og med et skakt smil om munnen.

Det regna lett da jeg la ivei, men man kan ikke la seg stoppe av et par dråper vann! Like nedenfor museumsgården på Ørpetveit starter en pent opparbeida sti langs vassdraget der. Man tar seg over gjerdeklyveren fra veienkanten og finner første rasteplass på venstre hånd. “Smedbenken” er det smukke navnet den har fått. 

Jeg hadde undra hvordan det ville være å ferdes langs østsida av Vassbrekkevatnet i lange tider og så mitt snitt til å teste det ut før vårslippet på gårdene i egna. Dette er gjerne ikke noe man gjør midt i lamminiga eller langt uti sesongen, men jeg følte i grunnen jeg var godt utenfor disse spesifike begrensningene. Jeg fulgte den gamle kjerreveien langs elva fra Løkavatnet, forbi de drenerte våtområdene som nå var blitt grønne, fine beitemarker. Store deler av året finner man sau her, men i starten av mars glimra de med sitt fravær. Et par hundre meter lenger fremme svingte kjerreveien oppover. Selv fortsatte jeg til den vesle haugen ved vannet hvor jeg fant rasteplass nummer to. “Olabenken” sto det på det hvitmalte skiltet. Her kunne man sitte i fred og ro, skue ut over Vassbrekkevatnet og lytte til suset i det høye sivet som prega nordenden. 

Jeg kryssa den frodige, snautygde enga bort til neste gjerdeklyver som tok meg rett inn i blandingsskog. Kortvokste, nakne løvtrær omkransa noe som ligna en sti, skjønt det var mer for et dyretråkk å regne. Ei stund var den der for i det neste å fordufte. Jeg fulgte vannet sørover og opplevde terrenget som lettgått selv uten sti. Det gikk litt opp, ned og lenger inn i marka, men var aldri snakk om de helt store kurvene. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Omtrent halvveis langs vannet dukka det opp et nytt gjerde. Her fantes ingen klyver så vidt jeg kunne se, men det var forholdsvis enkelt å skritte over på motsatt side. Det nye området var tidvis myrlendt og overgrodd. Også her fant jeg spor etter beitedyr, men dette var fortsatt alt. Jeg hadde bevegd meg litt østover og kunne med ett høre summinga fra høyspentlinjene som gikk like over hodet mitt. 

Det tredje gjerde var noe høyere. Det gikk tett inntil ei høyspentmast og jeg brukte fundamentet som stigbrett for å komme over. Her ble jeg møtt av nordavinden, lynghei og et heller utydelig traktorspor som leda ned igjen mot Vassbrekkevatnet og ei enkel, privat brygge. Det var satt opp skilt der grunneier anbefalte at kun en av gangen gikk ut på konstruksjonen. Neppe det mest solide byggverket med andre ord. Jeg hadde uansett ingen planer om å bade. 

Herfra fulgte jeg klopper som gikk over på barkesti for så å bli en meterbred grusgang. Den utvida seg etter hvert som jeg nærma meg gården i sørenden av vannet, like vest for golfbanen på Eikje. Istedenfor å traske inn på tunet skar jeg ut i terrenget på ny og ned til ei yndig trebru som kryssa utoset i sørenden. 

I Slipatveit området bar det gjennom furuskogen langs elva til jeg nærma meg Aksnesvatnet. Der elva slynger seg inn mot skogholtet snubla jeg over en liten leirplass. Herlig sted. En trestamme tjente som benk, det var stelt i stand ei bålgrue og mellom trærne hang en presenning som tydeligvis hadde gjort jobben som tarp. Det var enkelt å forestille seg at noen hadde overnatta her, kan hende fiska litt i elva og riktig hygga seg i varmen fra et knitrende bål. Stilt var det også. Inn hit nådde ingen lyd av biltrafikk og det flate landskapet som veksla mellom myr og fast grunn var blotta for liv. Den blasse fargepaletten – et fyrverkeri i gult, brunt, gyllent, mosegrønt og grått, (om man kan si det slik) – skapte ro i sjela. Jeg var der jeg ønska å være. I ett med naturen. 

Videre gjennom skogen fulgte jeg ei refleksløype langs en relativt tydelig sti. Selv midt på lyse dagen var merkene enkle å se. Et og annet rotvelta tre sendte meg riktignok på avveie, men jeg fant raskt tilbake til løypa. Etter å ha snirkla meg et stykke gjennom den halvdunkle skauen åpna landskapet seg. Stien fortsatte langs grensegjerde mot dyrka mark nedenfor Spannakalven før jeg kom over i bløt utmark og nærma meg Spanne. Jeg endte opp på en møteplass for bil, like ved undergangen nær sørenden av Ørpetveitveien. En fin, litt annerledes tur med overraskende nyanser.