Det regna lett da jeg la ivei, men man kan ikke la seg stoppe av et par dråper vann! Like nedenfor museumsgården på Ørpetveit starter en pent opparbeida sti langs vassdraget der. Man tar seg over gjerdeklyveren fra veienkanten og finner første rasteplass på venstre hånd. “Smedbenken” er det smukke navnet den har fått.
Jeg hadde undra hvordan det ville være å ferdes langs østsida av Vassbrekkevatnet i lange tider og så mitt snitt til å teste det ut før vårslippet på gårdene i egna. Dette er gjerne ikke noe man gjør midt i lamminiga eller langt uti sesongen, men jeg følte i grunnen jeg var godt utenfor disse spesifike begrensningene. Jeg fulgte den gamle kjerreveien langs elva fra Løkavatnet, forbi de drenerte våtområdene som nå var blitt grønne, fine beitemarker. Store deler av året finner man sau her, men i starten av mars glimra de med sitt fravær. Et par hundre meter lenger fremme svingte kjerreveien oppover. Selv fortsatte jeg til den vesle haugen ved vannet hvor jeg fant rasteplass nummer to. “Olabenken” sto det på det hvitmalte skiltet. Her kunne man sitte i fred og ro, skue ut over Vassbrekkevatnet og lytte til suset i det høye sivet som prega nordenden.
Jeg kryssa den frodige, snautygde enga bort til neste gjerdeklyver som tok meg rett inn i blandingsskog. Kortvokste, nakne løvtrær omkransa noe som ligna en sti, skjønt det var mer for et dyretråkk å regne. Ei stund var den der for i det neste å fordufte. Jeg fulgte vannet sørover og opplevde terrenget som lettgått selv uten sti. Det gikk litt opp, ned og lenger inn i marka, men var aldri snakk om de helt store kurvene.
Omtrent halvveis langs vannet dukka det opp et nytt gjerde. Her fantes ingen klyver så vidt jeg kunne se, men det var forholdsvis enkelt å skritte over på motsatt side. Det nye området var tidvis myrlendt og overgrodd. Også her fant jeg spor etter beitedyr, men dette var fortsatt alt. Jeg hadde bevegd meg litt østover og kunne med ett høre summinga fra høyspentlinjene som gikk like over hodet mitt.
Det tredje gjerde var noe høyere. Det gikk tett inntil ei høyspentmast og jeg brukte fundamentet som stigbrett for å komme over. Her ble jeg møtt av nordavinden, lynghei og et heller utydelig traktorspor som leda ned igjen mot Vassbrekkevatnet og ei enkel, privat brygge. Det var satt opp skilt der grunneier anbefalte at kun en av gangen gikk ut på konstruksjonen. Neppe det mest solide byggverket med andre ord. Jeg hadde uansett ingen planer om å bade.
Herfra fulgte jeg klopper som gikk over på barkesti for så å bli en meterbred grusgang. Den utvida seg etter hvert som jeg nærma meg gården i sørenden av vannet, like vest for golfbanen på Eikje. Istedenfor å traske inn på tunet skar jeg ut i terrenget på ny og ned til ei yndig trebru som kryssa utoset i sørenden.
I Slipatveit området bar det gjennom furuskogen langs elva til jeg nærma meg Aksnesvatnet. Der elva slynger seg inn mot skogholtet snubla jeg over en liten leirplass. Herlig sted. En trestamme tjente som benk, det var stelt i stand ei bålgrue og mellom trærne hang en presenning som tydeligvis hadde gjort jobben som tarp. Det var enkelt å forestille seg at noen hadde overnatta her, kan hende fiska litt i elva og riktig hygga seg i varmen fra et knitrende bål. Stilt var det også. Inn hit nådde ingen lyd av biltrafikk og det flate landskapet som veksla mellom myr og fast grunn var blotta for liv. Den blasse fargepaletten – et fyrverkeri i gult, brunt, gyllent, mosegrønt og grått, (om man kan si det slik) – skapte ro i sjela. Jeg var der jeg ønska å være. I ett med naturen.
Videre gjennom skogen fulgte jeg ei refleksløype langs en relativt tydelig sti. Selv midt på lyse dagen var merkene enkle å se. Et og annet rotvelta tre sendte meg riktignok på avveie, men jeg fant raskt tilbake til løypa. Etter å ha snirkla meg et stykke gjennom den halvdunkle skauen åpna landskapet seg. Stien fortsatte langs grensegjerde mot dyrka mark nedenfor Spannakalven før jeg kom over i bløt utmark og nærma meg Spanne. Jeg endte opp på en møteplass for bil, like ved undergangen nær sørenden av Ørpetveitveien. En fin, litt annerledes tur med overraskende nyanser.
