I disse tider, mens korona viruset herjer verden i ulike muterte former, er det godt å få lufta hodet iblant. Å tømme hjernen for negativt lada tanker og bare være til stede med seg selv og naturen. Ja, du leste riktig. Naturen er mitt fristed. Mitt sanktuarium. Jeg tror jeg har mange med meg i nettopp dette. Likesinnede som søker ut for å finne ro og balanse på innsida.
For egen del er det den klare lufta, elementenes uforutsigbarhet, duftene av vekster, våt jord og varmt berg, stiens buktende led og terrengets utfordringer, men også vakre uttrykk som lokker. Å se og lytte, bruke sansene og oppleve. Å bli sliten, men tilfreds. Disse aspektene ivaretas best når jeg ferdes alene. Å være seg selv nok, heter det visst.
En lørdag formiddag meldte behovet seg igjen. Jeg behøvde en pause fra alt og alle. En anledning til å få tankene på rett kjøl. Turen gikk fra Sakkestad, gjennom Beverskaret til byheiene i Haugesund og videre oppover Steinsfjellet. Midt i bakkene fant jeg stien som nesten to år tidligere opplevdes som overgrodd og glemt. Nå var den nypreparert og sirlig merka. Den bar tydelig spor av flittig bruk, noe som gleda meg. Vel var det fuktig, men i alle henseender overkommelig. Gresset var slått, buskas beskåret, nedfallstrær sagd opp og fjerna og bak meg kom stadig mer av byen til syne etter hvert som jeg bevegde meg høyere.
Framme på pynten over Taumakisto slo jeg meg ned på rasteplassen der min sti møtte grusstien fra Steinsfjellet til Kringsjå. Skydekket hadde brutt opp og sola varma faktisk, tross det kalde draget fra sørøst. Jeg ble sittende ei lita stund, skue utover havet i vest og fjordarmene i sør før det ble i kjøligste laget. Jeg slentra videre til Kringsjå hvor benkene sto i ly for vinden og vagla meg der isteden. Det var et par uker før påske, men påskestemningen meldte seg likevel.
Når man velger mye brukte turmål kan man sjelden forvente å finne dem forlatt. Ei heller denne gang. En barnefamilie lekte gjemsel rundt hytta og en liten ansamling pensjonister prata lavmælt over nistepakkene sine ved ett av bordene på plattingen. Selv valgte jeg meg et sted lengst mulig unna de andre og fant roen jeg hadde vært på jakt etter.
En halvtime i vårsola kjentes behagelig og oppmuntrende. Helsebringende omstendigheter får en vel si. Kvikk Lunsj og Solo smaker aldri bedre enn i slike stunder. Appropos påskefølelse, liksom. Det var i alle fall hva jeg hadde tatt med. Barnefamilien gjorde oppbrudd og forsvant. Pensjonistene pakka sammen og rusla videre til Kringsjå seter. Så fikk jeg altså noen minutter alene før også jeg reiste meg, rydda bort tompapir og panteflaske. Dernest gikk turen ned Fedjedalen og hjem til Sakkestad via Ørpetveit ved godt mot og med et skakt smil om munnen.
