Å investere i en el-sykkel skulle utvide min turhorisont og gjøre nye områder tilgjengelige uten å tappe meg for krefter. I hvert fall ikke før jeg tok fatt på stiene jeg hadde sett meg ut. Det var idéen og planen. Nå gjensto det å teste ut teorien.
MOT GRINDE
Det var lørdag morgen. Klokka hadde akkurat passert 8:30 og himmelen var grå. Asfalten var imidlertid nesten tørr igjen etter nattas regnskyll, så jeg var ved godt mot. Her skulle det sykles!
For anledningen hadde jeg valgt meg en tursti som går over fjellet fra Gardhaug til Amdal. Jeg visste fra før at den var gruslagt, men bratt, så om det ikke lot seg gjøre å sykle distansen kunne jeg alltids leie nyervervelsen de par kilometerne.
Da jeg passerte Toskatjørn kom regnet. Det var ikke tungt, men konstant. Ved Aksdal måtte jeg stanse og ta av brillene. Uten vindusviskere ble det vanskelig å se gjennom de våte glassa. Bedre å klare seg uten.
Jeg fulgte sykkel- og gangsti der slikt var å finne og etter tre kvarter var jeg framme i Grinde. Her tok jeg av fra hovedveien og svingte innom bautasteinene for å ta dem i nærmere øyesyn.
BAUTASTEINENE I GRINDE
Fornminnet består av 7 bautaer. Da de ble registrert i 1919 sto det bare en stein igjen. De øvrige seks var tatt ned og benytta som byggemateriale i bruer og lignende. Det var først i 1952 de fikk sin rettmessige plass tilbake. Det vil si, man er ikke riktig sikker på om den nordlige rekka står nøyaktig slik de opprinnelig ble reist, men den østre derimot skal visstnok være mer eller mindre autentisk. Jan Petersen gjorde en god jobb med restaureringen av det som kalles Resasteinene, eller også Sversteinane.
Samlinger med så mange som 7 bautasteiner er skjeldne. Som oftest er det en eller flere og de markerer gjerne ei grav. Det ble også funnet ei gravrøys i Grinde, men denne blei etter hvert fjerna. I haugen lå ei leirkrukke med aske, noe som tyder på at avdøde ble brent.
Et lokalt sagn vil ha det til at det ligger ei helle nær bautasteinene. Under hella skal det finnes en gullkorde, men den som løfter opp hella vil falle død om.
GARDHAUG – AMDAL
Jeg sykla videre mot Skjoldastaumen, svingte av ved Garhaug og tok meg opp bakken til stistart. Amdal 2,3 km sto det på skiltet like inne for grinda. Regnet hadde gitt seg, men nå var jeg innhylla i tåke. Ikke den beste dagen for vidstrakt utsikt, med andre ord.
Bakkene var bratte og stedvis var grusen vaska bort, ergo jeg valgte å leie sykkelen. Skrensespor fortalte meg at andre hadde tatt motsatt valg. De om det.
Med jevne mellomrom fant jeg benker plassert langs stien. På fine dager antar jeg disse peker mot flotte utsikter, men akkurat denne dagen var det vanskelig å stadfeste. Ved toppunktet svingte løypa brått nedover og gikk i ei lang sløyfe rundt berg, lynghei og myrhull. Da den retta seg ut støtte jeg på alternativ rute til Litlaskogfjellet. Hadde forholdene vært annerledes hadde jeg unt meg en tur ut dit for å ta panoramautsikten over Grindefjorden i nærmere øyesyn. Slik det lå an føltes det unødvendig.
Hist og her hang det fuglekasser på gjerdestolpene langs det som nå hadde blitt en gammel kjerrevei. De lot til å stå tomme, men over alt rundt meg hørtes kurtiserende fuglesang. Det var tross alt vår og livet i naturen var i ferd med å våkne etter den kalde vinteren.
Jeg passerte ei ferist og kom inn i beiteområde hvor sauer og kyr gressa side om side. De titta bare dovent på meg idet jeg passerte og var nok for opptatt med sitt til å bry seg nevneverdig. Ved den øverste gården i Amdal starta regnet igjen. Mer intenst denne gang. Det varte ikke lenge før jeg var våt til skinnet da jeg slengte meg på sykkelen og rant de neste kilometerne på asfaltert vei med sprekker og telehiv. Jeg kom ned til Førland for så å følge gamleveien langs Fuglavatnet mot Aksdal.
EIKESKOG – DRAGAVIKA
I stedet for å ta samme rute tilbake til byen sykla jeg gjennom industriområdet til Eikeskog hvor jeg visste det gikk en gruslagt tursti langs sør- og vestsida av Aksdalsvatnet. Denne var av det brede slaget og velegna for både føtter og tohjulinger. 3,8 km til parkeringsplassen i Dragavika opplyste skiltet ved stistart. 3,8 er ikke langt når man har el-sykkel mellom beina.
Stien bukta seg gjennom landskapet, gikk steilt opp og ned, forbi hvilebenker og gjennom variert natur. I sørvest enden av vannet måtte jeg stanse og knipse et par bilder. Holmene der ute speila seg så fint i vannskorpa og med tåka som bakteppe lot de formelig til å henge i løse lufta. Fortryllende estetikk. Turen langs Aksdalsvatnet er vakker i all slags vær.
KONKLUSJON
Jeg traff hovedveien et lite stykke nord for Dragavika og fulgte den forbi Frakkagjerd til bunnen av Førdesfjorden. Allerede her føltes det nesten som å være hjemme. Det siste strekket til Haugesunds søre bydel var nærmest for en sjarmøretappe å regne. Alt i alt tok turen knappe tre timer og da hadde jeg tilbakelagt i underkant av fem mil. Lårmuskulaturen hadde fått kjørt seg, men sykkelmotoren hadde gjort jobben. Sant å si var jeg ikke engang svett. Det lova bra for framtidige utflukter.