Påskefri er gjerne synonymt med late dager: Strekk ut på sofaen med godsakene lett tilgjengelig, en film på tv-skjermen og levende lys på bordet. Noen har hytte på fjellet og legger ut på dagsturer med ski på beina, eller farter opp og ned i et eller annet skitrekk. For oss som er bundet til byen blir det gjerne nærturer som må til for å bryte monotonien.
PÅ SYKKELSETET
Jeg ble rastløs allerede mandag morgen og slengte meg på min nyervervede el-sykkel for så å tråkke nordover. Det kan selvsagt diskuteres hvor spennende det er å ferdes langs Karmsundsgata en formiddag, men det var nettopp hva jeg gjorde. I bilene satt førere og passasjerer med tomme blikk, på vei til og fra diverse gjøremål. Jeg så ikke mange oppglødde ansikt langs veien. Snarere automatiserte fremtoninger med hendene godt planta på rattet og høyrefoten løst på gasspedalen. Selv hadde jeg vinden i håret og planen klar. I dag skulle turen gå inn til Haugesunds høyeste fjell som ligger på Halseid, like ved kommunegrensa mot Sveio.
Det fantes sykkel- og gangsti langs store deler av Tittelsnesveien, men enkelte steder måtte jeg dele veibanen med utålmodige bilister. Ikke alltid en hyggelig affære, men denne gang var det ingen som lot til å la seg irritere over en ensom syklist. Likevel var det en lettelse å svinge inn på Halseidveien og nærmest flyte østover, alene på asfalten mellom berg og høye trær. Å sykle med stillegående motor er en sann fryd. Ikke noe stress, mas eller jag. Selv motbakkene ble en lek.
Det blåste litt, men da jeg passerte Kvernavatnet fant jeg det blikkstille. Ei perle, omkransa av skog og fjell som det var, og urørt av den ellers så ubarmhjertige sønnavinden. Normalt biter en seg gjerne ikke så godt merke til disse små lommene av pur idyll. Med to hjul som fremkomstmiddel hadde jeg mer enn nok tid til å bremse opp og bare nyte.
Bekkefar og små elver klukka under kjørebanen rett som det var. Tjelden hadde vendt tilbake og trippa omkring med sitt røde nebb og stive bein, på evig jakt etter en matbit. Kjøttmeisen kvitra høyt og inderlig med sine velkjente, vårlige triller og hestehoven våga seg fram i veikanten. Det kunne være så overskya det bare ville. Vårfornemmelsen kom uansett.
STIEN TIL KLAUV
Jeg låste skykkelen til et tre like ved stistart. Det var bare å velge og vrake. Furuskogen var rik. Stien var full av røtter, stein og rennende vann. Etter de første par hundre meterne gikk vegetasjonen over i bjørkeskau. Staute, hvite stammer som sto tett i tett. Det er noe nasjonalromantisk over disse trærne, ikke minst grunnet “Norge i rødt, hvitt og blått” skrevet av Finn Bøe, Bias Bernhoft og Arild Feldborg med melodi av Lars-Erik Larsson. Sangen er egentlig fra okkupasjonstida i 1941, men har etablert seg som et fast innslag på 17. mai og teksten er i sannhet en hyllest til fedrelandet.
Enda et stykke lenger oppe åpna lendet seg. Her var det myr, busker og sildrebekker som regjerte. Til tider føltes stien mer som et bekkesig enn et faktisk tråkk, skjønt her og der fantes tydelige tegn etter preparering. Deler av stigningen var steinsatt en gang for lenge siden.
Om lag 100 meter nedenfor toppunktet fantes en fin, gresskledd flate. Det slo meg at dette måtte være et ypperlig sted å legge inn en rast. Å sitte med ryggen lent mot bergveggen på en solfylt sommerdag er et drømmescenario. Kontrasten gikk meg alt annet enn hus forbi. Lavthengende skyer og disig sikt var min realitet. Dette til tross var jeg kommet så pass høyt at utsikten ble iøynefallende. Med sine 246 moh er Klauv – som tidligere nevnt – Haugesund høyeste punkt. I nord ser man like mot Vigdarvatnet. I øst kan man ta den umiskjennelige fjellformasjonen Valhest i nærmere øyesyn. Sør for Klauv ligger Haugesunds drikkevannskilde, Stakkestadvatnet og byheiene som forøvrig kan fremstå litt puslete fra denne vinkelen. Om man vender blikket mot vest ser en rakt ut på Sletta og havet som strekker seg inn i horisonten.
Sønnavinden var definitivt merkbar på toppen, så jeg ble der ikke lenge, men fulgte samme løypa ned igjen til sykkelen. Så vidt jeg kunne se fantes ingen andre alternativ. Langt borte fra ante jeg lyden av ei motorsag, ellers var det bare surkling fra sko i myrvann, vinden og fuglesang.
LANGS VANNVERKSVEIEN
På returen valgte jeg å følge Vannverksveien mot byen. Den starta der stien til Klauv kom ut. Det første stykket var asfaltert og gikk i nedoverbakke, så det var bare til å renne avsted. Det ble ujevnt og humpete straks veien gikk over i grus, men var enkelt å sykle på. Vannverksveien byr på et utall bratte bakker, men det var overraskende lett å komme opp de fleste. Jeg priste meg lykkelig over å ha valgt et så anvendelig framkomstmiddel.
Etter hvert dukka det opp flere paddedammer langs traséen. Små amfibieøyne brøt vannflata og stirra på meg, men søkte ned i mudderet da jeg nærma meg i forsøk på å knipse noen bilder. Jeg passerte Sandvatnet og Litlestemtjørn hvor jeg har campa tidligere og lot tankene fare. Å mimre litt er godt for hodet.
Det var først da jeg kom til Kattanakk at det dukka opp andre turgåere. Herfra og ned til Stemmen møtte jeg stadige forklumpninger av folk som brukte hele veien. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og snirkle sirlig mellom de forskjellige gruppene. Blide folk, forøvrig. De aller fleste nikka og smilte pent til hilsen, så jeg gjorde det samme. Det ver i grunnen rart hvor imøtekommende og vennlige vi nordmenn blir i naturens omgivelser.
