Da vi kom til Førde i Sveio blinka vi av hovedveien og svingte inn mot Erve. Det var smalt og landlig. Mosen lå tykk på trær, steiner og berg langs begge sider av veien. Vel en kilometer inn fant vi avkjørselen til Lier og fulgte den helt til bunns. Her var det parkeringsmuligheter og enkelt å få kanoene på vannet.
VINDRÅSER OG DYRELIV
Liervatnet er et koselig sted å padle med sine mange viker og små holmer. Vi fulgte strandlinja sørover på grunn av til dels kraftige vindråser og traff både sau, hest, esel og lama som beskua oss fra land. Seks kanadagjess flytta på seg da vi seig forbi. Lyden de utstøtte minna om gammeldagse sykkelføyter.
På storholmen, sør i Liervatnet, gikk en enslig vær å gressa. Den kom helt ned til stranda da vi nærma oss, men ombestemte seg i siste liten og la til skogs. Litt folkesky, lot det til.
En litt mindre holme skjulte seg bak den store. Her var det allerede opparbeida et hyggelig leirområde, men å få plass til fire telt virka vrient, så vi padla videre østover. Det var mye igjen å se og vi hadde dagen foran oss. Med vinden i ryggen gikk det dessuten radig.
BØRSHOVDA OG OPPDAGELSESFERD
Børshovda (186 moh) stakk seg ut i landskapet. Den lyse fjellveggen pekte rakt mot himmelen, sett fra vår synsvinkel. På toppen skal det visstnok ha stått ei bygdeborg i sin tid. I dag synes bare restene. Slike bygdeborger var i bruk under folkevandringstida (ca. år 0 – 550 e.Kr.) og fungerte som tilfluktssteder for befolkningen i området, for eksempel i ufredstid. Vi lot være å ta turen opp, men jeg regner vel med å besøke høyden en gang i framtida.
Taktfaste, bortimot synkrone åretak fikk en slags felles flyt. Det var lite rock and roll over det. Snarere en følelse av melankolsk ballade. Likevel dukka “We Will Rock You” av Queen opp i underbevistheten. En slags seig versjon. Musikk har stor betydning i mitt liv og enkelte låter fester seg til enkelte opplevelser, selv om fyren i akterstavnen insisterte på et rungende “La Det Swinge”.
Turen gikk forbi Foråsen under høyspentlinjene og rundt Langanes. Innerst i Baståsosen lå ei sammenfallen brygge og duppa i vannet. Håpet var å finne en egna leirplass her, men andre hadde kommet oss i forkjøpet. Slukøret fortsatte vi enda et stykke og returnerte langs nordsida av Liervatnet. Et par potensielle steder ble befart, men resultatene var nedslående. Til syvend og sist gikk ferden tilbake til den vesle holmen i sørvest enden, men ikke uten først å kjøre oss fast på et skjær. Det lå like under vannskorpa og var bortimot umulig å få øye på i de opprørte krusningene. Kano-kompisen min hoppa over bord og dytta oss løs. For de to i den andre farkosten så det ut som om han gikk på vannet. Artig påskeopplevelse der, altså. Det gikk heldigvis bra med både båt og mannskap.
LEIRETABLERING
Leiren ble etablert med god spredning mellom telta. Selv kom jeg sent i gang. Årsaken var neseblod. Det starta brått og umotivert, uten tegn til å ville stanse. Til alt hell har jeg gode venner som stiller opp med tørkepapir og førstehjelpsutstyr. I tillegg ble jeg tilbudt middag da jeg fant meg selv ute av stand til å kokkelere uten å tilføre blodsøl. Den var ferdig i det jeg omsider fikk kontroll på blødningen og hadde rukket å reist eget telt. Meksikansk gryte med hjemmestekt kjøttdeig. Smart løsning. Det korter definitivt ned bruken av primusgass og tiden det tar å klargjøre måltidet.
Etter maten fikk vi virkelig gang på bålet i grua. Samtlige bidro til vedsanking, selv om noen naturlig nok inntok sin vante rolle som hovedansvarlig. Den sure vinden fra nordvest gjorde derimot sitt til at kulden nekta å forlate kroppen. Vi pakka oss inn som best vi kunne, noen med soveposer, andre med ekstra genser og lånt regnponcho. Blesten stilna først etter solnedgangen. Da steg også hyggefaktoren. Chips og påskegodteri dukka opp, samt noe godt i glasset. Praten gikk om løst og fast. Vi mimra og streifa innom større filosofiske spørsmål. Faktisk krøp klokka mot halv ett før jeg takka av, krabba opp på høyden og inn i teltet.
OVER FOR DENNE GANG
Jeg registrerte at det regna en eller annen gang i løpet av natta, men ellers sov jeg utrolig godt. Ei seng av lyng og mose under liggeunderlaget fungerte veldig bra. Andre hadde vært mindre heldige med valg av teltplass og våkna med stiv nakke, eller klagde på stein og ujevnheter. Joda, vi har saktens hatt den erfaringen, noen og enhver.
Frokost ble formiddagsmat med store variasjoner. Det ble varma vann til posemat. Andre diska opp med pannekaker og bacon. Selv gikk jeg for biffstrimler med potetbiter, sjalottløk, tomater og speilegg, smakt til med overskuddsposer av salt og pepper fra McDonalds.
Vinden tok seg opp igjen, så vi brøt leir før klokka tolv og padla tilbake til bilene. Det var en tung etappe. Kanoene følte mer for å lystre vindkastene enn oss. Ei stund hadde vi inntrykk av å stå stille. Andre ganger gikk det mer sidelengs enn forover. Vel i land var det likevel det siste døgnets gode opplevelser som festa seg. Hjernen er rar på det viset. Man fokuserer helst på det positive og husker ting likeens.
