Søndagen opprant med nydelig vårvær. Vel var det kaldt. Nattefrosten nølte med å trekke seg tilbake og snøen i hagen tviholdt på et overtak den umulig kunne beholde. Rundt 11-tida måtte den gi tapt for aprilsola.
LANGS LANDEVEIEN
Jeg dro fram sykkelen og kryssa Karmsund bru. Det var fortsatt stedvis glatt, men ikke verre enn at det gikk greit å ferdes på. På Avaldsnes tok jeg Kvalavågsveien forbi Skeie, hvor min tante og onkel bodde i en årrekke. Huset hadde fått ny farge og fremsto som mindre enn jeg huska. Nå var selvsagt jeg også betydelig mindre i barndommen enn i voksen alder, så jeg antar dette var et uttrykk for hvordan perspektivene endrer seg.
I krysset ved flyplassveien, eller Helganesveien som den egentlig heter, pekte jeg forhjulet mot Borgaredalen, som det sto på skiltet. Borgaredalen bedriver avfallshåndtering for Karmøy kommune. Riktignok hadde jeg ikke tenkt meg hele veien til miljøparken, men gjorde regning med å titte ned på den fra dagens turmål.
Landeveien snirkla seg sørover mellom høye furutrær på begge sider. Jeg hørte duren av propeller og titta opp tidsnok til å få et glimt av småflyet som kom inn for landing på Helganes. Litt rart var det jo å se buken av et lite propellfly på så nært hold, men for dem som bor i området er det vel for en vane å regne. Flyplassen ble åpna 8. april 1975.
LANGS GASSRØRLEDNINGEN
Etter å ha passert Litla Rotatjørna fant jeg parkeringsplassen hvor turstien starta. Klokka nærma seg halv 12 og det sto allerede flust av biler parkert på stedet. Etter alt å dømme var det flere enn meg som ønska å bruke det fine været til litt god, gammaldags rekreasjon. Veien var gruslagt og gikk langs gassledningen mot Gassnors anlegg på Håvik. Den var lettgått. I tillegg var den fin å sykle på til tross for framspringende steiner og et mangfold av sølehull. Greia var å holde et rolig tempo.
Innover i terrenget passerte jeg flere grupper, de fleste med barn og hund. Noen dytta til og med barnevogn foran seg. Andre gikk alene, men dem var det færre av. Et stykke inn kom jeg til første virkelige veiskille. Her var det skilta ruter til både Snurrevarden, Helgabergsnuten og Kjerringtua, men jeg hadde tenkt meg lenger inn før jeg svingte sørover mot målet. Det skulle gå ei alternativ rute fra Grøne Løken, over myrene. Det var denne jeg ville teste ut.
En lang nedoverbakke, etterfulgt av en like lang, todelt motbakke, så var jeg ved nytt kryss. Valgene var enten å fortsette østover til Håvik, eller inn i furuskogen mot sør. Langs løypa fantes tydelige tegn til inngrep i form av trefelling, men denne dagen var det stilt og fredelig. Ingen skogsmaskiner å se. Grusen var grovere og mindre behagelig å sykle på. Jeg steg av og leide sykkelen til veis ende. Etter å ha låst den til et tre tok jeg for alvor beina fatt. Nå skulle utydelige skogsstier og nærmest utviska løyper over myr og lynghei til pers.
FIRFISLE
Stien lot til å svinge østover, men et våkent blikk fikk med seg den alternative ruta som gikk over myra mot sør. Merkelig nok var det enkelt å ta seg tørrskodd gjennom det lite brukte terrenget. Da var det verre å følge det som bare tidvis minna om en sti. Hele tida dukka det opp dyretråkk og krøtterstier på kryss og tvers av ruta mi. Lett å la seg forvirre av, men så lenge jeg holdt retningen ville jeg før eller senere komme inn på ei tydeligere lei.
Jeg tror faktisk jeg tråkka på halen til ei lita firfisle før jeg oppdaga den og spratt til side. Den lå og varma seg i solsteiken i det tørre graset og virka for sløv til å bry seg nevneverdig om mitt barduse ankomst. Først trodde jeg det var en orm jeg hadde med å gjøre, men nærmere inspeksjon avslørte to sett med bein som satt tett inntil kroppen. Det var ikke den minste firfisla jeg noensinne har sett, men stor var den ikke. Kan hende 10 – 15 centimeter lang. Den er en av to firfislearter vi har i Norge. Den andre er stålormen som i grunnen minner mer om en slange, arm- og beinløs som den er. Denne lot seg villig vekk fotografere før den bukta sløvt avsted.
Etter ei stund traff jeg stien fra Vorrå og fulgte den det gjenværende stykket mot Kjerringtua. Dette strekket skulle vise seg fuktigere og det tok ikke lange tida før det surkla mellom tærne. Noe av skylda må tilkjennes snøsmeltinga, men erfaringsmessig er det ofte bløtt i traktene. Folk møtte jeg også. De aller fleste på retur. Jeg var seinere ute enn normalt og klokka lot til å ha det travelt.
KJERRINGTUA
Opp gjennom et lite skar, så hadde jeg fri sikt rakt mot toppen. Å komme opp var en enkel affære. Ingen tunge motbakker. Kjerringtua påberoper seg bare 84 moh, men tårner likevel i området og byr på godt utsyn i alle himmelretninger. Herfra så en Nordsjøen strekke seg som en vater fra nord til sør og i innlandet øyna en snøkledde fjell i det fjerne. Noen hundre meter sørvest for varden lå den tidligere omtalte miljøparken, men ettersom det var søndag var det ingen aktivitet å spore.
Like nedenfor toppen satt en kar med termos og nistepakke. Han hilsa med et forsiktig smil, men lot ikke til å ville engasjere seg i noen videre samtale. Jeg lot ham være, gjenvant pusten og studerte utsikten. Det var behagelig å kjenne brisen rufse i håret. Skulle bare ønske jeg hadde tatt med noe å drikke selv.
EN SMALERE STI
Tilbaketuren fulgte noenlunde samme trasé. Vel var det vrient å finne den alternative stien igjen og på et eller annet punkt må jeg ha spora av. Jeg traff i alle fall skogbrynet et annet sted enn hvor jeg starta fra. Følgelig ble det endel virring i skogen før jeg plumpa i et bekkefar og karra meg opp på grusveien.
Jeg fant flere sykler parkert ved siden av min egen og tok meg selv i å undre på om eierene gikk samme tur som meg, eller om det fantes flere fine turmål i nærheten. Så slo det meg at jeg faktisk hadde støtt på en trio i dalsøkket like nedenfor Kjerringtua. Naturligvis måtte det være en sammenheng der.
Jeg traska ut til krysset igjen, rant ned bakken i retning Håvik, over ei plankebru og fortsatte på en stadig smalere sti mellom to sauegjerder. I enden lot det først til å være stengt for videre ferdsel. Jeg funderte på om dette betydde helomvending, men ble jeg klar over at det var rydda plass til å ta seg videre mellom gjerdet og skogbrynet. Her var stien full av kvister, røtter og mose. Ikke det beste underlaget å dra med seg en el-sykkel på, men likevel mulig.
Ved Gassnor anlegget på Håvik kom jeg til låst port. Heldigvis var den ikke høyere enn at jeg kunne lempe sykkelen over. Deretter var det bare å ta strake veien ut til Håvik skole og følge sykkel- og gangsti tilbake mot Haugesund. Alt i alt brukte jeg tre og en halv time på hele runden, om lag 2,5 mil, hvorav 5 – 6 kilometer ble tilbakelagt til fots. Vel anvendt tid i nydelig vårvær.
