Naturen fremtrer annerledes under et tynt snødekke. Riktignok var siste ukes sparsommelige snøfall i ferd med å tine bort, men jeg var villig til å gi det en sjanse. Med dette som utgangspunkt la jeg søndagsturen til et område jeg kjente godt fra før.
Norheim- og Moksheimskogen har et godt tilrettelagt turterreng for folk flest. Her går grus- og ridesti stort sett side om side fra Norheim skole og hele veien sør til Vormedal. I tillegg finnes en avstikker til travbanen på Moksheim og et antall stier som kan følges gjennom skog og over fjell.
I krysset hvor løypa går opp lia til vanntankene i Munkaskar, svingte jeg heller vestover gjennom skogen. Å sammenligne hvithetsskalaen fra egen hage med den i terrenget var i grunnen en fåfengt affære. Snøen var langt fra så tett som forventa og turen ble ikke så annerledes som jeg hadde håpa. Bakken var derimot hardfrossa. Godt var det. Tross rikelig med klopper og ei fin plankebru over første bekk er dette ei ellers gjørmete løype.
Jeg fortsatte mellom kalde, oransjebrune furustammer på barnålsdekka sti. Hist og her støtte jeg på isdekka pytter, eller subba over crispy snøflekker før jeg kom til piggtrådgjerdet som skilte skogen fra beitemarkene på Moksheim. I dag var det ingen dyr å se, men det hender såvisst man støter på dem.
Videre sørover fulgte jeg vannkanten langs vestsida av Moksheimsvatnet. Her gikk det ingen sti, (den finner man lenger oppe i terrenget,) men det var likevel enkelt å ta seg fram i det flate, mosedekka landskapet.
Vannet hadde et blankt, melkehvitt islag og jammen tror jeg Nøkken hadde frosset fast et stykke fra land. Gresstuster og et spinkelt ungtre stakk opp og sprika i alle retninger som på et ordentlig bustehode.
Jeg hoppa over piggtrådgjerde nummer to og kom til et område som benyttes flittig av den lokale speidergruppa. Her fantes en provisorisk gapahuk og – litt lenger borte – noen hjemmesnekra trebenker rundt et koselig ildsted.
Ridestien langs sørenden av Moksheimsvatnet brakte meg tilbake til grusvei mellom Vormedal og Norheim. Jeg mintes tiden før den ble anlagt. Den gang gikk kun et smalt tråkk gjennom skogen. Slikt har alltid vært mer forlokkende for mitt vedkommende. Samtidig ser jeg fordeler med å tilrettelegge turområder som dette for gud og hvermannsen. Tilgjengelighet til tross observerte jeg usedvanlig få turgåere langs løypene denne søndagen.
Jeg dreide øst og så nordover igjen for å følge kjerrevei opp Helgelandsfjellet bakenfor grindahuset. Her lå snøen hardpakka og glatt. Et stykke oppi lia svinger veien brått mot sør. Følger man denne kan man gå i tau opp de steile skrentene til en fin rasteplass over Trodlaskar.
Jeg gikk rakt fram, under rotvelta trær og på gjerdeklyver over enda et piggtrådgjerde. Jeg var kommet opp i høyden og skimta Karmsundet mellom trestammene som strakte seg mot himmelen. Her var ingen tydelig sti og den gressdekka åssida skråna bratt nedover. Det var likevel lettvint å ta seg videre om jeg gikk i sikksakk mellom stammer og småskrenter.
I bunn av bakken fant jeg dagens siste gjerdeklyver, skritta over og kom ut på Moksheimstien like sør for Munkaskar. Det hadde begynt å duskregne så jeg pekte nesen hjemover etter en knapp time i marka. Forfriskende på en kjølig vinterdag med tidlige vårfornemmelser.
