Naturen fremtrer annerledes under et tynt snødekke. Riktignok var siste ukes sparsommelige snøfall i ferd med å tine bort, men jeg var villig til å gi det en sjanse. Med dette som utgangspunkt la jeg søndagsturen til et område jeg kjente godt fra før.

Bru over myrbekken.

Norheim- og Moksheimskogen har et godt tilrettelagt turterreng for folk flest. Her går grus- og ridesti stort sett side om side fra Norheim skole og hele veien sør til Vormedal. I tillegg finnes en avstikker til travbanen på Moksheim og et antall stier som kan følges gjennom skog og over fjell.
I krysset hvor løypa går opp lia til vanntankene i Munkaskar, svingte jeg heller vestover gjennom skogen. Å sammenligne hvithetsskalaen fra egen hage med den i terrenget var i grunnen en fåfengt affære. Snøen var langt fra så tett som forventa og turen ble ikke så annerledes som jeg hadde håpa. Bakken var derimot hardfrossa. Godt var det. Tross rikelig med klopper og ei fin plankebru over første bekk er dette ei ellers gjørmete løype.
Jeg fortsatte mellom kalde, oransjebrune furustammer på barnålsdekka sti. Hist og her støtte jeg på isdekka pytter, eller subba over crispy snøflekker før jeg kom til piggtrådgjerdet som skilte skogen fra beitemarkene på Moksheim. I dag var det ingen dyr å se, men det hender såvisst man støter på dem.
Nordenden av Moksheimsvatnet.
Videre sørover fulgte jeg vannkanten langs vestsida av Moksheimsvatnet. Her gikk det ingen sti, (den finner man lenger oppe i terrenget,) men det var likevel enkelt å ta seg fram i det flate, mosedekka landskapet.
Vannet hadde et blankt, melkehvitt islag og jammen tror jeg Nøkken hadde frosset fast et stykke fra land. Gresstuster og et spinkelt ungtre stakk opp og sprika i alle retninger som på et ordentlig bustehode.
Nøkken?
Jeg hoppa over piggtrådgjerde nummer to og kom til et område som benyttes flittig av den lokale speidergruppa. Her fantes en provisorisk gapahuk og – litt lenger borte – noen hjemmesnekra trebenker rundt et koselig ildsted.
Koselig sittegruppe.
Ridestien langs sørenden av Moksheimsvatnet brakte meg tilbake til grusvei mellom Vormedal og Norheim. Jeg mintes tiden før den ble anlagt. Den gang gikk kun et smalt tråkk gjennom skogen. Slikt har alltid vært mer forlokkende for mitt vedkommende. Samtidig ser jeg fordeler med å tilrettelegge turområder som dette for gud og hvermannsen. Tilgjengelighet til tross observerte jeg usedvanlig få turgåere langs løypene denne søndagen.
Jeg dreide øst og så nordover igjen for å følge kjerrevei opp Helgelandsfjellet bakenfor grindahuset. Her lå snøen hardpakka og glatt. Et stykke oppi lia svinger veien brått mot sør. Følger man denne kan man gå i tau opp de steile skrentene til en fin rasteplass over Trodlaskar.
Jeg gikk rakt fram, under rotvelta trær og på gjerdeklyver over enda et piggtrådgjerde. Jeg var kommet opp i høyden og skimta Karmsundet mellom trestammene som strakte seg mot himmelen. Her var ingen tydelig sti og den gressdekka åssida skråna bratt nedover. Det var likevel lettvint å ta seg videre om jeg gikk i sikksakk mellom stammer og småskrenter.
Fra åssiden med utsikt mot Karmsundet.
I bunn av bakken fant jeg dagens siste gjerdeklyver, skritta over og kom ut på Moksheimstien like sør for Munkaskar. Det hadde begynt å duskregne så jeg pekte nesen hjemover etter en knapp time i marka. Forfriskende på en kjølig vinterdag med tidlige vårfornemmelser.

Jeg er ikke bare et turmenneske. Jeg skriver også musikk og da ofte i form av sangtekster. Innimellom kommer disse til meg på morsmålet og i hovedsak på Haugesundsdialekt.  Egentlig kan disse tekstene defineres som små dikt, gjerne med en litt utradisjonell oppbygning og inspirasjonen finner jeg i grunnen over alt. Under følger et eksempel, henta fra en rusletur i skauen.

LA OSS BARA VÆR ILAG

Elvå slynge seg
øve Slipatvedt,
lik ein harmløs snok
Det går heller tregt,
men i sakte film
blir kvart åndedrag
hjertemedisin
Kur mot ubehag

Sitt heilt stille,
e du snille
La oss bara vær ilag

Mye estetikk
i krystallklart vann
Ein hypnotisk strøm
gjønå beiteland
Når ein hønsehauk
sirkle øve oss,
ser eg auren stå
bortpå le-siå

Sitt heilt stille,
e du snille
La oss bara vær ilag

Og reven luske borti myrå
Han har fått ferten av ei and
Nå smyge ‘an långsitte bakken
og skremme skrubben av Donald

Sitt heilt stille,
e du snille
La oss bara vær ilag

Skyggen min og meg ved elva.
Øverst i Hemmingstadbakkane.

Dette er ingen lang tur. Snarere tvert imot. Noen ganger rekker det i bøtter og spann; en kort spasertur for å lufte hodet og få litt bevegelse i kroppen. Å kjenne at blodpumpa går.

Stien bak Lysskarfjellet lærte jeg å kjenne som Hemmingstadskogen i tidlige barneår. Mine foreldre dro oss små med på søndagstur. Det føltes som milevis fra alt og alle for et ungt sinn – som en skikkelig ekspedisjon – et villmarkseventyr hver gang. I sannhet er hele runden mindre enn to kilometer lang og som oftest la vi inn en rast omtrent på halvveien. Den gang fantes lite og ingen bebyggelse på Brakahaug. Området var stille, villt og spennende. I dag kommer man tettere innpå sivilisasjonen, men dette er fortsatt et naturens pustehull.
Gang- og sykkelsti mot Brakahaug skole.
Jeg svingte over Floraveien på Lysskar, gikk forbi tennisbanen på venstre hånd og starta stigningen på sykkel- og gangsti gjennom skaret mot Brakahaug skole. I toppen av bakken ligger en liten demning. Den grenser mot Nedre Villduen. Her dreier en bløt sti opp mot venstre for snart å møte ei bredere løype som tar deg videre inn i gran- og furuskogen.
Barnålsgrener hang tungt over traseen, dekka av tykke snølag som hadde falt kvelden i forveien. Det var kaldt, men ikke nok til å fryse bakken hard. Det første stykket subba jeg gjennom grunne pytter og bløte gjørmehull. Så strakte trekronene seg høyere, skogen ble tettere og snøen tynnere. Jeg gikk på barnålsdekka, mykt underlag og svingte gradvis nordover.
Restene av en vinterstorm fra noen år tilbake.
Et stykke lenger inne var det foretatt oppryddingsarbeid etter en vinterstorm noen år i forveien. Avsagde nedfallsstammer lå tett i tett og vitna om voldsomme naturkrefter. På et område nedenfor stien lå en flate hvor det åpenbart hadde ligget et slags leirsted. Kan hende var det skolen, barnehager eller lignende som hadde benytta det? Nå lot det imidlertid til å være for lengst forlatt.
Restene av et gammelt steingjerde tvang stien vestover og gjennom skaret mot Hemmingstadbakkene. Joda, det fantes alternative ruter i nordgående retning, over Storasundsfjellet, mot Gåsavatnet, til Skåredalen, eller som rundtur tilbake til Brakahaug, men i dag valgte jeg skaret. Her var det steinete, men lettgått og når stien skrådde nedover var jeg omgitt av bergvegger på begge sider. Skogen fungerte som en mørk portal der lyset fra andre sida lokka: “Kom! Kom!”
Nedover skaret.
De åpne slettene innerst i det som engang var beitemarker for Hemmingstad gård bølga foran meg, delt av oppheva kjerreveier på kryss og tvers. Jeg fulgte dem et lite stykke nedover, tok første avstikker til venstre og fulgte gang/sykkelsti og fortau tilbake til utgangspunktet. En fin, liten søndagsrunde.