Dette er ingen lang tur. Snarere tvert imot. Noen ganger rekker det i bøtter og spann; en kort spasertur for å lufte hodet og få litt bevegelse i kroppen. Å kjenne at blodpumpa går.
Stien bak Lysskarfjellet lærte jeg å kjenne som Hemmingstadskogen i tidlige barneår. Mine foreldre dro oss små med på søndagstur. Det føltes som milevis fra alt og alle for et ungt sinn – som en skikkelig ekspedisjon – et villmarkseventyr hver gang. I sannhet er hele runden mindre enn to kilometer lang og som oftest la vi inn en rast omtrent på halvveien. Den gang fantes lite og ingen bebyggelse på Brakahaug. Området var stille, villt og spennende. I dag kommer man tettere innpå sivilisasjonen, men dette er fortsatt et naturens pustehull.
Jeg svingte over Floraveien på Lysskar, gikk forbi tennisbanen på venstre hånd og starta stigningen på sykkel- og gangsti gjennom skaret mot Brakahaug skole. I toppen av bakken ligger en liten demning. Den grenser mot Nedre Villduen. Her dreier en bløt sti opp mot venstre for snart å møte ei bredere løype som tar deg videre inn i gran- og furuskogen.
Barnålsgrener hang tungt over traseen, dekka av tykke snølag som hadde falt kvelden i forveien. Det var kaldt, men ikke nok til å fryse bakken hard. Det første stykket subba jeg gjennom grunne pytter og bløte gjørmehull. Så strakte trekronene seg høyere, skogen ble tettere og snøen tynnere. Jeg gikk på barnålsdekka, mykt underlag og svingte gradvis nordover.
Et stykke lenger inne var det foretatt oppryddingsarbeid etter en vinterstorm noen år i forveien. Avsagde nedfallsstammer lå tett i tett og vitna om voldsomme naturkrefter. På et område nedenfor stien lå en flate hvor det åpenbart hadde ligget et slags leirsted. Kan hende var det skolen, barnehager eller lignende som hadde benytta det? Nå lot det imidlertid til å være for lengst forlatt.
Restene av et gammelt steingjerde tvang stien vestover og gjennom skaret mot Hemmingstadbakkene. Joda, det fantes alternative ruter i nordgående retning, over Storasundsfjellet, mot Gåsavatnet, til Skåredalen, eller som rundtur tilbake til Brakahaug, men i dag valgte jeg skaret. Her var det steinete, men lettgått og når stien skrådde nedover var jeg omgitt av bergvegger på begge sider. Skogen fungerte som en mørk portal der lyset fra andre sida lokka: “Kom! Kom!”
De åpne slettene innerst i det som engang var beitemarker for Hemmingstad gård bølga foran meg, delt av oppheva kjerreveier på kryss og tvers. Jeg fulgte dem et lite stykke nedover, tok første avstikker til venstre og fulgte gang/sykkelsti og fortau tilbake til utgangspunktet. En fin, liten søndagsrunde.
1 kommentar
Ja her tok du meg med til barndommens rike. Skogen, furuene var jo mye mindre/lavere da, men skaret er jo likt. Her gikk vi på ski om vinteren og på beina resten av året. Koselig å få være med på tur dit igjen.