Flått. En liten midd som i hovedsak finnes i kystområdene her til lands. Gjerne i skogsområder. Den lever av å suge blod fra hvirveldyr, fester seg på for eksempel fugler, hjort, eller andre pattedyr og kan dermed overføre bakterier og virus, også til mennesker.
Kjært barn har mange navn, heter det. Det er ikke mye jeg finner kjært ved denne parasitten, men det til tross kan jeg ramse opp flere av navnene den har fått, som hanntikke, ku- og maraflått, einelus, hundelus, kulus og skoglus, skogmann, eller skaubjørn, tikk og påte. I Norge finnes bare åtte arter og verstingen blant disse er skogflåtten; den farligste smittebæreren i det nordlige Europa.
Frykten er alltid at bittet skal overføre sykdom, da spesifikt borreliose, som kan føre til blant annet lammelse, ofte i ansiktet, smerter i nakke og armer, eller for eksempel mild hjernehinnebetennelse med plagsom hodepine. Heldigvis er det imidlertid så lite som 2% av alle flåttbitt som fører med seg smitte.
Fra april til august i år har jeg selv fjerna et tosifra antall fra kroppen. De fleste fikk jeg tatt kort tid etter at de festa seg, men et par stykker fikk sitte i flere dager før de ble oppdaga. Til alt hell har jeg ikke merka noen symptomer i etterkant, om en ser bort fra den ubehagelige kløen som vedvarte noen dager, ikke ulikt den man får av myggstikk.
Skal frykten for borreliose stoppe en fra å våge seg ut i marka? Nei, på ingen måte. Det ville i så fall være fryktelig synd. Jeg tar heller forholdsregler som å sjekke hele kroppen når jeg kommer hjem, samt riste og lufte godt ut av alt utsyr etter bruk, (da fortrinnsvis utendørs.)
Det ble fredag. Ny måned og ny rastløshet i kroppen. Ferien var for lengst over, men det betød ikke at jeg følte meg bundet til husets fire vegger. Etter endt arbeidsdag stakk jeg hjemom for å pakke sekken og så bar det avsted.
Jeg hadde lenge vært nysgjerrig på den gamle pumpestasjonen inne ved Sandvatnet i Byheiene. Riktignok sto bare grunnmuren tilbake, men det var historikk i stedet. En gang hadde det forsynt Haugesund med drikkevann og jeg ville se etterlevningene med egne øyne.
Det var bare å følge Vannverksveien innover atter en gang. Faktisk ble den opprinnelig anlagt nettopp for fasilitetene ved Sandvatnet. Den er passe bred, lettgått til tross for sin duvende ferd gjennom landskapet og strekker seg kilometervis inn i Haugesundsmarka. Da er det verre å finne avstikkeren ned til pumpestasjonen. Den er umerka og gjengrodd, men allikevel åpenbar, om man for eksempel benytter seg av apper som Ut.no, noe jeg gjorde, til tross for å ha sånn noenlunde peiling på hvor jeg skulle gå.
Her hadde det ikke ferdes folk på evigheter. Gresset var allikevel trampa ned av markas fastboende. En liten flokk rådyr, etter alt å dømme, noe som også indikerte at jeg måtte regne med flere flåttbitt. Selv om stien var så å si ikke-eksisterende, kunne jeg følge gamle rørledningssokler nedover bakkene fra Vannverksveien. De var sikre tegn på at jeg var på riktig vei.
Gresset var høyt, grunnen bløt og hindrene mange, men noen hundre meter lenger nede var jeg plutselig framme. Den siste hellinga gikk bratt nedover og så, mellom grantrær og bjørkestammer, sto jeg brått ved ruinene av den gamle stasjonen. I grunnen var det et sørgelig syn. Her var ingenting ivaretatt. Grunnmuren var overgrodd av mose, gress og buskvekster. Bølgeblikkplatene lå, rustne og viden spredd, både hist og her. Langt fra hva jeg hadde forventa av et historisk sted for kommunen fra nyere tid, men allikevel ikke helt uventa. Jeg hadde tross alt sett et enslig bilde i Per Qvales bok “Byheiene og Djupadalen gjennom historien”. Det var imidlertid noe eget over å oppleve stedet på egenhånd. På tross av forfallet fikk jeg følelsen av å plante beina i noe virkelig, viktig, tidløst, nært og fjernt i en og samme stund. En del av vår arv på Haugalandet.
Den neste halvtimen brukte jeg på å bane meg fram og tilbake gjennom den tette barskogen rundt pumpestasjonen på let etter en egna leirplass. Til slutt endte jeg allikevel opp ved vannkanten mellom ruinene og det meterstore, støpte fundamentet som kunne minne om ei minimalistisk brygge. Det var bare akkurat så vidt jeg fikk plass til teltet, men man tar hva man får. Sulten var jeg også. Lunsj halv ti og middag klokka ni er et langt sprang. I slike tilfeller smaker Real Turmat eksepsjonelt godt! Denne kvelden ble det Chili Con Carne.
At sommeren var på hell kom til uttrykk da mørket falt på allerede klokka ti. Ikke stummende mørkt, akkurat, men allikevel dunkelt. Dagen gikk fra grå, via mørkeblått til nesten svart. Kan hende skyldtes det de regntunge skyene og nedbøren som lokka ørreten til overflaten like utenfor teltåpningen, men det føltes nærmest høstlig. Midten av august. Skolestart og en sommer på hell. Slutten av en prangende, lys og varm sesong. Snart.
Da regnet starta tidlig på kvelden, krøp jeg raskt inn i teltet. Båltradisjonen har liksom gått meg hus forbi. Så lenge jeg har primus og kroppstemperaturen føles grei ser jeg liksom ingen grunn til å fyre opp småkvister og tørre pinner. For all del; leirbål er kos. Å stirre inn i flammene, høre knitringen og sprakingen fra liflige flammer, føle varmen, kjenne duften av brent ved… Alt dette staver turliv med stor T. Nå skal man heller ikke glemme at det er generelt bålforbud mellom 15. april og 15. september. (Den nyeste forskriften åpner allikevel for at man kan tenne bål om det ikke åpenbart er fare for omgivelsene. Bruk hodet, rett og slett.)
Etter hvert hørte jeg ørreten plaske like utenfor teltdøra og ovenfor leirstedet prusta og stønna ett og annet hjortedyr. Jeg stakk hodet ut, men så null og niks. Ingen av dyra våga å komme tett på. Menneskenærvær vekker visst ikke tillit.
Jeg sov utrolig godt, natten igjennom, til kakafonien av store regndråper mot teltduken, vegetasjonen og vannskorpa. Et monotont, men mangestemt buekorps. De slo hvirvler, tett i tett, som om de øvde til en stor presentasjon. Da jeg våkna i grålysninga pågikk øvelsen fortsatt. Noen ganger heftig, andre ganger lettere, men det lot ikke til å ta noen ende. Jeg lå i teltet enda tre timer i håp om et opphold i bygeværet. Frokosten besto av sjokolade og brus. Ellers benytta jeg tida til å fjerne et par hantikker som hadde festa seg i løpet av nattetimene. Til slutt innså jeg at leiren måtte pakkes i striregn og satte i gang. Sant å si var det litt vemodig å legge stedet bak seg, men dagene består tross alt av mer enn bare turopplevelser.
