Er du kjent med turstiene i Bjørgene turområde på Torvastad, Karmøy? Her finnes flere kilometer med grusa, lyssatte løyper, tilrettelagt for både sykkel, rullestol og barnevogn. Mange vet derimot ikke at det også er opparbeida en rekke merka skogsstier i Bjørgene. Langs disse finner man de virkelig vakre turoppkevelsene.
Vi svingte oppover Bjørgevegen ved Kiwi på Storasund og parkerte ved Bjørgene grendahus. Herfra traska vi et stykke tilbake langs veien og dreide inn på første grussti, opp den svingende bakken og et lite stykke innover mot hundeparken. Her går en skogssti innover på venstre hånd, mellom grankledde koller og over gamle steingjerder. Jeg har hørt at denne traséen kalles “lilla løype”, men la ikke merke til en eneste markør. Stien var likevel enkel å følge. Noen steder så vi spor etter nyere skogsarbeid og ting kunne tyde på at et enda større nettverk av ruter var under konstruksjon.
Ute av skogen kom vi ned til ny grusvei og fulgte denne om lag hundre meter sørover før vi slo inn på rød løype i østadgående retning. Omgitt av skog og fuglekvitter fant vi den virkelige roen og nøt hverandres stillhet. Stien var pent opparbeida og rikelig utstyrt med klopper. Lettgått, tørr og fin, tross mange partier med fremstående røtter.
Helt øst i runden knaste det i buskene og en råbukk spratt fram bare noen meter unna. Vi målte hverandre med blikket, bukken og jeg, men innen jeg rakk å fikle fram kameraet, hadde den innfunnet seg med at vi ikke representerte noen fare. Bukken vendte oss rumpa og tusla avsted. Alt jeg fikk fotografer var ryggen og bakhodet.
Lenger sør fantes et lite knippe trebenker med utsikt over Gunnarshaugvatnet. Idyllisk, stemningsfullt og nesten litt trolsk i den drivende tåka. Et perfekt sted for en liten rast. Her hvilte hvite nøkkeroser i vannskorpa og sivet sto tett der det duva i den flaue vinden. Ren nytelse for sinn og sjel.
Men vi ville videre; hadde mer å se. Nå gikk stien vestover, gjennom skog. Underlaget var en fin blanding av barnåler, tørr jord, røtter, berggrunn og klopper, stadig flere klopper. Jeg lot meg imponere over det grundige arbeidet som var gjort for å holde stien lett framkommelig.
Vi kryssa grusstien fra Hauge og kom over på gul løype. Her føltes trærne om mulig enda høyere og – etter hvert som vi bevegde oss lenger inn – så vi tydelig hvordan vinterstormene hadde herja i området. Rotvelta, knekte og bøyde trær var et jevnlig syn.
På stien lå ei vakker, spraglete fjær. Jeg har sett hubro på nærliggende lokasjon ved tidligere anledning og trodde først dette kunne stamme fra ei kattugle. Enkle google søk fortalte meg imidlertid at fjæra kom fra en musvåk. Ikke noe mindre imponerende, spesielt tatt i betraktning at vi tidligere hadde kommet over spredde fjær som tyda på kamp om liv og død. Naturens gang, altså, fortalt gjennom tilfeldige spor langs ruta.
Etter kryssing av Stangemyrane kom vi over en låst trelavvo. Her falt valget for dagens andre rast. Beina fikk hvile, dinglende over kanten av plattingen omkring lavvoen. En polakk på soppjakt passerte smilende og vinka til oss med papirposer han bar. To eldre damer tråkka forbi i motsatt retning. Og vi, som trodde vi hadde marka for oss selv denne formiddagen!
Etter pausen gikk ferden østover. Vi kryssa Bjørgestien, hvor gul løype fortsatte på motsatt side. Her sto bjørnebærbuskene tidvis tett. Man måtte akte seg for ikke å rive opp remmer og tøy. Ei grind fortalte at vi entra sauebeiter, men vi så ingen dyr, bare tråkk og små dunger av møkk hist og her. Løypa svingte nordover og brått var vi ute av beitemarkene og tilbake på grussti. Denne ble fulgt nord til krysset, så snaue 50 meter vestover før blå løype tok oss oppover mot Veten (68 moh.)
Tåka hadde letta betraktelig og utsikten var slett ikke verst, men tida var kommet for å gjøre retrett. Turen ned fra toppen gikk på nordsida av Veten. Vi passerte oransje løype som vistnok skal være tilrettelagt for frisbee-golfere og kom ned på grusstien atter en gang, omtrent der rød løype hadde starta. Grusstien leda direkte tilbake til Bjørgevegen, litt sør for startpunktet.
Alt i alt målte turen 5 kilometer. Vi hadde brukt halvannen time om man trekker fra to gode pauser. Opplevelsene hadde stått i kø, terrenget og omgivelsene var vakre og inspirerende. Tåka hadde gjort alt litt annerledes og nærere og følelsen vi satt igjen med var regelrett god.
