Gapahuken/grillhytta ligger ved en avstikker fra gassrørledningen.
Gassrørledning strekker seg fra Nordsjøen, kommer i land på Kalstø på VestKarmøy og skjærer gjennom landskapet, riktignok under bakken. Videre krysser den Karmsundet i tunnel og ender til sist opp i Tysvær, nærmere bestemt på Kårstø-anlegget.
Vi parkerte på anvist sted ved Litla Rotatjørn langs Kvalavågvegen og labba avsted, østover, på anleggsvei. Denne har vel ligget her siden arbeidet med ledningen starta i 1976 og er lettgått, men heldigvis uasfaltert.
Hundre meter inn støtte vi på en låst bom. Som fotgjengere var det bare å bøye seg under den, men syklister får gjerne en utfordring med passeringen, avhengig av størrelse og tyngde på sykkelen.
Rødstilk. (Bilde henta fra Wikipedia.)
I første kryss tok vi til venstre og fulgte gulskilta trasé. Etter en stund dukka det opp et tjern på høyre hånd. Her svirra et rødstilk par omkring på god avstand og peip uavlatelig. Kan hende hadde de reir på motsatt side og ville skremme bort alt som het turgåere?
Her svingte vi innover mot Kjerringtua.
I neste veikryss dreide vi høyre og gjorde utflukten til en rundtur. Løypa gikk gjennom tett barskog. I all hovedsak var det grantrær som prega floraen, men innimellom kom vi over et rikt mangfold av andre vekster. Duggfriske furugreiner bøyde seg ut over grusveien og kjærtegna jakkeskuldre.
Duggfriske furugreiner.
Veien gikk i en lang bue og dreide nordøstover igjen der veikrysset enten ville tatt oss inn i Lindedal og videre mot Kjerringtua, eller tilbake til gassrørledningen. Vi gikk mot gassrørledning og fant en fin, lafta gapahuk, eller grillhytte om man vil, like ovenfor. Under den ene benken inne i hytta sto en kasse med tova sitteunderlag, lagd av strikkeklubben Rett Og Vrang. Disse var til fri avnyttelse. Perfekt for kjølige dager.
Vi satte oss ved et av bordene utenfor gapahuken og koste oss med nista vår mens fuglene sang i fjern og nær. Vi hørte bokfink, svarthvit fluesnapper, gransanger og nøtteskrike, for å nevne noen. Beroligende, naturlig musikk.
Langs ruta fant vi klokkeblåstjerne.
I krysset fulgte vi anleggsveien tilbake til parkeringa og fikk ta flyet fra Gdansk i nært øyensyn der det kom inn for landing på Helganes, like over hodene våre.
Lange strekk…
Turen målte 4,3 kilometer. Vi brukte 1 time og et kvarter.Kartutsnitt fra mobil-app.
Knappe 3 kilometer, tur/retur. 50 minutter i bedagelig tempo med en høydestigning på om lag 170 meter. Dette var de statistiske rammene for opplevelsen.
Vi parkerte bak Aksdal kirke i Tysvær og tok oss oppover Alvanutvegen. Da vi nærma oss snuplassen på toppen hørte vi bekken Migan plaske utfor bergskrenten på høyre hånd.
Skogstjerner på rekke og rad.
Stien starta på et dekke av brune furunåler, men gikk raskt over i sleipe røtter, stein og gjørme som følge av nattas regnfall. At toppen ligger 217 moh innebærer dessuten at det stort sett går oppover. Noen flater finner man likevel.
Gjerdeklyvere.
Mesteparten av løypa går gjennom skog. Her er det først og fremst furu, men også innslag av løvtrær. Etter hvert som vi steg i lendet åpna skogen seg stedvis og lot oss ta inn stadig mer av utsikten. Vi så både østover mot Grindafjorden og Skjoldastraumen, sørover mot Eikeskog og Bokn, samt nordover i terrenget mellom Kringeland og Dyrsfjellet.
Aksdal og Aksdalsvatnet, der nede.
Gjøken gol i det fjerne. Gransangere, svarttrost, meiser og spurv kvitra i vilden sky. En nattsvart ravn fulgte oss på trygg avstand. Et varsel om død og ulykke? Et bud om store forandringer? Et tegn på at vi burde være oppmerksomme på omgivelsene? At vi ble fulgt med på? Gammel overtro har mange tolkninger. Et er sikkert; ravner har høy intelligens. Høyst sannsynlig visste den at det ofte følger en matbit med mennesker på tur.
Dagsturhytta med nordvendt blikk.
Vi fikk dagsturhytta for oss selv og fortærte lunsjen med sørvendt utsikt. Tross den vage disen som lå i lufta og ga fjerne åser, fjell og knauser et svakt, blålig skjær, så vi langt og lenger enn langt. Når man befinner seg i høyden kan det være morsomt å sette ting i perspektiv, finne kjente landemerker, se på sammenhenger og avstander. Alt virker liksom litt annerledes, mindre og nærere, sett fra oven.Kartutsnitt, henta fra mobil-app.
Det ble en flott tur rundt Fotvatnet på Karmøy. Cirka 4,3 kilometer som tok oss et par timer, da med innlagte pauser og hyppige stopp for å ta inn natur og menneskelagde saker.
Vi gikk fra parkeringa i nordøstre ende av vannet. Det første vi støtte på var badeplass med sandbunn og flytebrygge i Litlvatnet, eller Midtra Fotvatnet, som det står på kartet. Tross 17 grader og lettskya vær var det få andre å spore i løypene.
Minner fra en svunnen tid.
Nordvestover kunne vi følge grusvei et godt stykke og kom relativt raskt til selve Fotvatnet. Stien videre smalna inn langs vestsida, men var fortsatt grusa, helt fram til porten i steinmuren nedenfor Jonsvarden. Vi leste om Jonas Osmundsen som hadde demma opp bekken her en gang på 1800-tallet og bygd kvernhus.
Lundfiol.
Inn i furuskogen var den godt å kunne gå på et teppe av barnåler. Fuglene kvitra fra alle kanter. Et mangfold av forskjellige sanger som tilsammen ga hodet hvile og sjela ro. Det lukta fuktig jord og og friske, vårlige vekster. Langs hele stien fant vi skogstjerner og flekker av viltvoksende lundfiol. Blåbærlyngen var tung av bær, fortsatt ikke modne, men om få uker kan man spise seg rik i disse traktene.
Spennende passasje.
Lunsjpausen tok vi på speiderplassen, sørvest i vatnet. Jeg lot meg fascinere av en gråbrun åme på vei over skogbunnen. Den gikk nærmest i ett med kvister og granbar. Unntaket var at den bevegde på seg.
Pent opparbeida stier.
Fra tidligere turer i området husker jeg ikke stien som like velholdt og flott opparbeida som nå. Det skal sies at det er noen år siden jeg var her, men likevel lot jeg meg imponere. Flott har det blitt.
Hjort og snømann over “Nisse-Hålå”.
Oppover, langs østsida av vatnet, tok vi en liten avstikker for å titte på treskulpturene ved “Nisse-hålå”. Spennende lagd og ganske sikkert morsomt for den yngre garde.
Det siste stykket tilbake til badeplassen med flytebrygga var uten tvil det fuktigste på turen. Her måtte man holde tunga beint i munnen for ikkje å bli bløt på beina, eller skli i gjørmehulla.Kartutsnitt.
14 maigrader og lettskya oppholdsvær. Perfekte forhold for rundløypa omkring golfbanen i Sveio. Vi starta fra parkeringsplassen ved Haugaland Golfklubb og tok av til høyre på grusa vei mellom velholdte, frodiggrønne gressmatter.
Det var stor aktivitet på golfbanen. Mange entusiaster gjorde som oss og benytta seg av det fine vårværet. Grusveien vi gikk på runda sørsida av Markusåsen før den dreide nordover, langs Hinderlivatnet. Furuskogen omkring oss myldra av liv og lystig fuglesang. Sommerfuglene svirra hvileløst mellom lyng, tepper av skogstjerner og standhaftig villgress. Nord for Rossehaugen fantes et veiskille. En steil motbakke leda mot øst. Vi fortsatte strakt forover.
Fuglekasser langs grusveien.
Jada. Turen var lettgått, stedvis småkupert, men aldri tung. Etter hvert dreide vi likevel mot øst før løypa svingte opp mot Golfståvo. Dagsturhytta hadde utsikt mot myrlendt terreng, et lite tjern og en av golf-greenene i bakgrunnen. Like nord for oss lå enda en green. Vi hørte plinget i det nye spillere “inntok” hullet. Jeg er ikke kjent med terminologien, så dere får ha meg unnskyldt her.
“Next tee”.
Vi inntok i alle fall vår lunsj på taket av Golfståvo, mutters alene og til en plutselig, men lett regnskur. Den var ikke fuktig nok til å gjøre oss bløte, men snarere forfriskende. Etter en 20 minutters pause gikk ferden videre. Etter planen skulle vi fortsatt nordover til Søljetjørna, men uoppmerksomhet førte oss istedet østover, forbi Foretjørna og så mot sør igjen. Vi la merke til at enkelte “hull”, eller baner, som jeg velger å kalle dem, var under arbeid/utbedring.
Etter omlag en times effektiv gange hadde vi tilbakelagt cirka 4 kilometer og var tilbake på parkeringa. Alt i alt en fin tur som burde passe de fleste.Kartutsnitt fra mobil-app.
Andre juledag besto av strålende sol, flau vind og temperaturer like rundt frysepunktet. Perfekte forhold for en tur i byheiene, Haugesund. Vi kjørte opp til parkeringa på Steinsfjellet og la ivei innover grusstien, min datter, Thea, hunden hennes, Bruno og meg.
Det var frost i bakken og glatte partier, men likevel utrolig gjørmete når vi etter hvert svingte av grusen og tok fatt på den smalere stien rundt sørenden av Krokavatnet. Flust av andre turgåere benytta finværet på samme måte som oss. Her skulle noe av juleflesket trimmes bort hos hvermannsen. Noen løp, skjønt de fleste vralta avgårde, med eller uten hund i følget.
Vel oppe på 249 moh fant vi en opphopning av individer. De hadde slått seg ned for en pust i bakken og for å nyte utsikten. Den er tross alt noe for seg selv i lav desembersol som setter sine nyanser på terrenget. Vakkert.
Vassing i vannkanten.
Vi valgte å gå ned motsatt vei og gjøre utflukten til ei sløyfe. Også for å unngå de samme gjørmehullene på tilbaketuren. Bruno hadde søle og skitt over det hele og kom til å trenge et bad i etterkant. Han må ha skjønt det selv, for han vassa langs kanten da vi kom til Krokavatnet og måtte vente på å krysse den smale trebrua grunnet møtende trafikk. Den resterende kilometeren gikk på grus, så vi plukka ikke med oss noe mer smuss.
Jobben la til rette for planleggingsdag på Utstein Kloster Hotell. Etter endt økt vrengte jeg på meg turstøvlene og traska østover langs Mosterøyvegen.
Det var sein ettermiddag i midten av november, men jeg hadde et håp om å nå 360° utsikten på Mastravarden før solnedgang. Tempoet ble deretter. Ett par hundre meter avsted dreide jeg til høyre, forbi skuten hvor kyrne sto å rauta, over grinda og til venstre langs rødmerka turistløype. Den var enkel å følge, men gjørmete og full av klauv-tråkk i førstningen.
Fjøløy tegner seg foran horisonten.
På høyre hånd fikk jeg stadig bedre utsikt over Sandviga, Søre Lamholmen og Fjøløy der jeg steg i lendet, jevnt og trutt. Lenger vest åpna Nordsjøen seg. Innimellom gikk bølgetoppene hvite og himmelen var allerede et vakkert skue.
Langs steingjerdet. Fargene i landskapet var varmere enn lufta.
Terrenget ble farga av den dalende sola og skyggene begynte å bli lange. Jeg kom til et steingjerde og fulgte dette sørover før stien dreide krapt mot venstre. Her lå det klopper langs muren, men de var glatte av frost, så det føltes tryggere å traske videre i søla opp mot en gjerdeklyver og inn i ett lite skogholt, forbi to tjern. Det øverste bar navnet Jonepytten og lå 84 moh.Stien fortsatte langs kanten av tjernet.
Bløt slette.
Heretter fulgte ei lengre, åpen slette før barskogen omslutta meg på ny. Denne var tett og mørk, men det varte ikke lenge før jeg var ute på motsatt side og støtte på dagens andre gjerdeklyver. I det fjerne skimta jeg beitende sauer.
Gjerdeklyver nummer to.
Det siste stykket var det bratteste. Så var jeg brått framme ved varden på 154 moh og utsikten skuffa ikke. Herfra så man langt i alle himmelretninger. Et vidsyn som nesten kunne ta pusten fra en. I tillegg var sola akkurat i ferd med å ta seg en dukkert der ute i vest og farga kveldshimmelen i sterke, varme farger. Det fikk ikke hjelpe om vinden ulte om ørene og temperaturen nærma seg null. Synet var glødende og satte følelsene i fyr og flamme.
Dagslyset svant raskt.
Det sto en fastmontert kikkert ved siden av varden, men denne var fastfrosset i nedadgående retning og lite vits i å benytte seg av. Likevel skimta jeg Kvitsøy langt der ute, samt en og annen småbåt som tøffa sakte gjennom bølgene.
Sola stupte ned bak skyene på horisonten. Det var på tide å vende nesen nedover igjen og finne tilbake til hotellet før høstmørket senka seg over Mosterøy.
For de aller fleste; en ganske alminnelig mandag. Selv hadde jeg feriedager å ta av og valgte å bruke dem i slutten av oktober. Værmeldinga for uka lova typisk vestlandshøst, men slikt skal ikke sette en stopper for de gode turopplevelsene. Når alt kom til alt hadde jeg hellet med meg denne formiddagen. Skyene vek sakte, men sikkert til side og innimellom titta sola fram.
Jeg slengte meg på sykkelen og tilbakela de få kilometerne mellom hjemmet mitt på Sakkestad, Haugesund og Eikevegen på fastlands Karmøy. De senere årene skulle visstnok lokale krefter ha opparbeida et nettverk av stier i dette området. Jeg har lenge hatt til hensikt å utforske dem og i dag grep jeg muligheten.
Stistart i Eikjevegen.
Sykkelen ble parkert på Ørpetveit. Jeg hoppa over ferista og sauegjerne for så å rusle oppover traktorveien i retning Kyrkjeleitet. Et lite stykke oppi bakken fantes en avstikker mot Tjødnaåsen. Jeg dreide inn på denne. Markene omkring meg var fortsatt irrgrønne og bar tydelig preg av å være beiteplass for sau. Øverst på høyden sto steinbord og benker, innramma av en rettvinkla levegg i samme materiale. Herfra gikk turen østover til gjerdeklyver og ut i lyngheia.
Rastemuligheter på toppen av Tjødnaåsen.
Om man forventer merka løyper og åpenbar sti vil man bli skuffa her. Tidvis forsvinner stien helt, ellers er den i all hovedsak for et utydelig tråkk å regne. Jeg fulgte kart med GPS på mobilen. Det viste seg å fungere utmerket. Rett som det var havna jeg inn på synligere partier. Under høyspentlinjene dreide ruta nordover før jeg valgte å følge leia rundt Skjeraberget i østlig retning.
Førdesfjorden.
Ovenfor Døle hadde jeg fremragende utsikt sørover Førdesfjorden. Høstpaletten virka nesten prangende i terrenget omkring meg og i det fjerne steg lavtliggende skyer opp fra mellom koller og knauser.
Det rasla i buskene like ved og en hund med regnfrakk hoppa frem. Like etter fikk jeg øye på eieren; mann med gevær. Det hadde ikke slått meg at vi var midt i jaktsesongen. Nå håpa jeg bare at min tilstedeværelse ødela for de to, eller at mannen skulle ta feil av meg og ett eller annet vilt når jeg bevegde meg videre i naturen.
Dyrafjellet, 171 moh, sett fra sørvest.
Stien ble bedre jo nærmere jeg kom Dyrafjellet. Med sine 171 moh er dette det høyeste fjellet i Karmøy kommune. Jeg tenkte meg imidlertid ikke opp på toppen i dag. I stedet fulgte ny sti på nedsida mot Toskatjørn. Her surkla det godt om beina. Små sildrebekker hadde overtatt turstien og både lyng og gress var så fuktig etter nattas regnskyll at jeg ble dyvåt til langt opp på låra.
Våt “sti”.
Nedenfor blautmyra hoppa jeg over bekken som hadde vokst seg bredere her og leita meg fram til et egna sted å forsere enda et sauegjerde. Atter en gang måtte kart og GPS tas i bruk for å finne beste vei mot dagens høyeste punkt på 155 moh. Jeg har ikke klart å finne noe navn på denne karakteristiske fjelltoppen, men er temmelig sikker på at noen der ute kan hjelpe meg med svaret.
Her ser man fjellet jeg ikke kjenner navnet på. 155 moh.
Nedstigningen mot Kyrkjeleitet var bratt, men utrusta med klatretau i de mest krevende partiene. Jeg kom helskinna ned og bort til stikrysset hvor man kan velge å enten gå mot Toskatjørn, opp til Bergsodden (148 moh), eller sørover og tilbake til Tjødnaåsen.Tau-sikring for bratte partier.
Jeg fulgte naturligvis sistnevnte rute, over velholdte beitemarker og tilbake til utgangspunktet hvor sykkelen sto å venta.
Kremet gulrotsuppe med sprøstekte kikerter, baconbiter og ostestrø.
Dette er ei særdeles smakfull suppe som passer fremragende både til forrett og som middag. Som hovedrett ville jeg gjerne lagd større mengder. Denne oppskrifta beregnes til cirka 4 porsjoner. Med kutting, steking og koking bør man sette av om lag 45 minutter til 1 time. Mat skal lages med kjærlighet og hastverk er som kjent lastverk.
Ingrediensene man trenger til gulrotsuppa er som følger:
1 pk terna bacon
1 fedd hvitløk
1 stk rød chilipepper
1 gul løk
1⁄2 ss raspa ingefær
1⁄3 stk fennikel
5 dl vann
1 terning grønnsaksbuljong
5 stk gulrøtter
1⁄2 stk sitron (saften)
1⁄2 ts salt (+/-)
Pepper (etter smak og behag)
1,5 dl matfløte
1 dl appelsinjuice
Kutt gulrøttene i små biter og kok dem møre i grønnsaksbuljongen. Rasp cirka 1/2 spiseskje ingefær og ha det i gryta.
Mens gulrøttene koker steker du baconbitene sammen med finhakka hvitløk og chili. Kutt fennikel og den gule løken i små biter og fres dette sammen med resten mot lutten av steketiden.
Når gulrøttene er møre kjøres de glatte med en stavmikser. Deretter helles innholdet fra stekepanna over i suppa. La den koke videre og spe med fløte og appelsin juice. Press safta av ei halv sitron og ha i gryta. Smak til med salt og pepper.
Sprøstek 1 boks godt skylte kikerter og bruk dem som topping på suppa sammen med ønska mengde raspa ost. Server med baguetter, brødpinner, eller for den saks skyld flatbrød som tilbehør.
Har du fulgt oppskrifta til punkt og prikke kan du forvente en eksplosjon av nydelige smaker i ganen. Bon appetit!
Denne gang vil jeg fortelle om en yndig, liten og lettgått tur som passer for alle. Her er de fleste stiene gruslagt og brede. Riktignok kan man treffe på beitedyr, men vi så ingen denne gang.
Lekeplass.
PARKERING
Lindøy ligger på Fosen-øya, like over brua fra Røksund i Fastlands-Karmøy, et lite kvarters kjøretur fra Haugesund. Det er rikelig med parkeringsplasser, både øverst i bakken og nede ved båthavna. Vi satte bilen fra oss på den øvre og slentra nedover stien mot rundhuset, om lag hundre meter lenger nede. Her kan man grille og kose seg i all slags vær, men det lå ikke i våre planer.Se opp for troll!
I stedet rusla vi ned til Makkavik, hvor badegjestene fortsatt stimla til, selv om vi skriver slutten av august og temperaturene allerede minner mer om høst enn sommer.
Stien fulgte strandlinja et stykke østover før vi kom til ei grind. Området innenfor består av en rekke veivalg og varierte ruter. Om man fortsetter østover, dukker det snart opp ei ny, avsidesliggende badevik. Fortsetter man enda et stykke er man snart på Lindøytånå, hvor fisken vanligvis biter villig vekk. Vi fulgte heller den brede sti som snirkla seg sørover til Storevik.Idyllisk i blandingsskogen.
Ferden gikk gjennom blandingsskog med rikelige innslag av barnekunst langs veien. Storevik er Lindøys tredje badeplass, denne med utsikt mot seilbåtforeningens brygger. Her fant vi ly for nordavinden og benka oss foran gapahuken for en bedre, medbrakt lunsj.
Storavik, eller “Paradis”, som noen velger å kalle det.
Gapahuken i Storevik.
SNARVEI
Etter en halvtimes tid i augustsola pakka vi snippveska og dro omtrent samme vei tilbake. Istedenfor å streife bortom Makkavik på ny kløv vi over gjerdet, forserte en liten demning og fulgte smal sti opp til rundhuset. Alt i alt ble det bare 1,5 kilometer fra begynnelse til slutt, men du verden for en fin opplevelse!Kartutsnitt fra mobil-app.
Etter tre timer på Haukeliekspressen steg jeg av bussen i sommersol. Høyfjellstemperaturen var lun og god, stikk i strid med normalen. Tidligere turer i juli hadde stort sett krevd tykk genser, lue og jakke som tålte både regn og sludd. Ferden fra Haugesund til Haukeliseter føltes langdryg, men nå kunne sommerens store eventyr endelig starte. Planen var tre dager i fjellet med mål om å nå Seljestad. Slik skulle det ikke gå.
Avmarsj fra Haukeliseter fjellstue.
LANGS VEISKULDRA
Først måtte jeg tilbakelegge om lag ei halv mil langs E134. En ubehaglig opplevelse, for å si det mildt. Selv om de fleste bilister tok hensyn til en vandrer med sekk, bremset ned og svingte utenom, fantes det også andre råskinn på veien. Det skumle var alle de halsbrekkende forbikjøringene som fant sted like bak ryggen min. Motorbrøl, etterfulgt av lufttrykket idet de suste forbi, farlig nært. Der det lot seg gjøre gikk jeg på utsida av autovernet.
Ved Nupshallene kunne jeg endelig svinge oppover i terrenget. NÅ var turen virkelig igang! Det gikk i moderat stigning opp til Nupstjørna med Store Nup på høyre side. Derved var de første 180 høydemeterne tilbakelagt. De neste 130 kom gradvis over et lenger strekk innover Nupsdalen, før jeg karra meg gjennom steinrøysa, forbi tjernet innerst i dalen og opp den steilebratte kleiva til Nupsredet, 1362 moh. Utsikten betalte for slitet; et slags Helms Deep, henta rett fra Ringenes Herre!
Steinrøysa og tjernet nedenfor Nupsredet.
NUPSTJØRN
Etter å ha gjenvunnet pusten tok jeg fatt på turen rundt sørenden av Nupstjørn. Isen lå ennå på vannet. Store breer hadde sprukket opp og lå blåhvitt duppende. Snøskavlene strakte seg fortsatt langs hele bredden og oppover i terrenget. Med tung sekk var dette et lite mareritt å forsere.
Nupstjørn, 1302 moh. Isen lå fortsatt på vatnet.
Jeg brukte uendelig lang tid på de neste par kilometerne. Småpausene ble hyppige og mange. Pulsen var konstant høy og jeg pusta som en blåhval. Kroppen var nok ikke i like god forfatning som for noen år tilbake. Det viser bare viktigheten av å være i god form før man legger ut på langtur.
Det er tungt å gå på våt snø.
FJERNE STEMMER
Med vannet bak meg og Slettadalen for mine føtter ble det en lang rast før jeg begynte nedstigninga. Jeg syntes å høre stemmer i det fjerne, men skimta ikke et menneske så langt øyet kunne rekke. Til slutt oppdaga jeg et par ravner og kom i hug at disse fuglene er ypperlige imitatorer. Kan hende hadde de plukka opp en og annen frase fra turgåere i årenes løp?
Slettedalen og Kvesso.
SLETTEDALEN
Slettadalen var et frodig og bredt dalføre. Lyng og grønne vekster prega floraen. Midt i dalen vokste elvedeltaet Kvesso fram. Slyngende, vide, rolige elvearmer med tilsig fra utallige fjellbekker. I sørvest, såvel som nordvest ramma høye fjellrekker det hele inn. Jeg så Storekvelven og Snøskar på hver sin side. Sauebjeller ringla, ravnene kraksa og pludra med sitt, insektene summa og sommersola steika. Det var om mulig enda noen grader varmere på denne sida av Nupstjørn. Og vakkert. Uendelig vakkert.
Sola går ned bak fjellene. Valldalsvatnet i det fjerne.
VADING, SKUMRING, NEDSTIGNING OG LEIR
Jeg gikk og gikk. Det gjorde timene også. Gjentatte ganger kom jeg til mindre vadesteder, hvor bekkene hadde vokst seg brede og halvdype. Det var ikke stort annet å gjøre enn å trø i det, skulle man komme seg videre. Stadig vekk mista jeg stien, men speida etter varder og røde T’er. De var der alltid og leda meg i riktig lei.
Sola gikk ned bak Kjømeberget idet jeg tok fatt på den bratteste nedstigninga. Fortsatt langt der framme tegna Valldalsvatnet seg blandt fjellene og i det fjerne lå snøen glitrende hvit på topper og tinder. På min høyre side var Kvesso blitt ei lang rekke frådende fossefall. De brølte øredøvende og uavlatelig.
Bulder og brak fra fallene i Kvesso.
I skumringa passerte jeg over helårsbrua på Kjømeberget. Jeg var utslitt etter dagens 9-timers marsj og lengta bare etter et sted å sove, men klokka skulle runde halv elleve før jeg omsider fant et egna sted å sette opp teltet. Jeg var for sliten til å gjøre stort annet enn å krype ned i soveposen. Middagen ble polarbrød og en sjokolade. Desserten var massasje av ømme og såre muskler. Utenfor hørte jeg sauer tygge gress før søvnen innhenta meg, nærmere 2 på natta.
Leir, kl. 22:38. (Kunne nok gjort meg mer flid med å slå opp teltet.)
NY DAG, NYE MULIGHETER
Klokka 5 var jeg lys våken igjen og innså at jeg sto overfor et valg: Fortsette gjennom Grønnhellerdalen til Reinsnos og Seljestad, eller kaste inn håndkleet og traske den lange, men enklere veien rundt Valldalsvatnet og ned til Austmannalia. Det ble et tungt valg å ta, men slik det lå an var jeg lite lysten på å trampe omkring i løssnøen på høyfjellet enda en halv dag. Fjellvettregel nummer 8 dukka opp i bakhodet: “Vend i tide, det er ingen skam å snu.” Slik ble det. Et døgn kortere, men for anledningen det smarteste valget.
Morgen, fra østsida av Valldalsvatnet.
NORDOVER LANGS VALLDALSVATNET
Stien nordover, langs østsida av Valldalsvatnet, var stort sett lettgått og jeg gjorde god tid, tross en lemster kropp. Morgenruta gikk i skyggen av Kvessenuten og føltes behagelig sval. I nordenden av vatnet fikk jeg en deilig kalddusj idet jeg passerte over brua ved Kjøtbekken. De viltre vannmassene minna ikke det minste om hva jeg normalt ville kalt en bekk.
Siste rest av sti før grusveien.
SØROVER LANGS VALLDALSVATENET
Nå fulgte jeg grusvei. Den var lettgått, men sola begynte å vinne høyde og med det steg temperaturen. Idet jeg fant stimarkøren som pekte ut ruta mot Reinsnos, ble det en liten stopp. Nok en gang vurderte jeg for og mot. Skulle jeg likevel våge meg opp i snøen på ny? Nei. Hadde jeg hatt bedre tid og kunne lagt inn flere camper på ferden, så kanskje, men jeg måtte uansett tilbake til Haugesund senest neste dag. Dermed sto jeg ved min beslutning. Austmannalia, here I come.
Stiskillet mot Reinsnos.
HETEBØLGE
Da det krøp mot 30°C rant svetten i strie strømmer. Dette var et fenomen jeg ikke hadde tatt høyde for. Hver skygge langs veien ga et velkomment avbrekk. Strandåna var et nytt fossefall som skjenka meg kjølig, perlende dråper. Det føltes forfriskende. Jeg fortsatte og tok dagens første rast på en møteplass mellom Bakken og Åsen. Polarbrød og vann smakte godt i varmen og klokka passerte halv 10 på morgenen. Noen sauer tusla forbi, men ellers var jeg overlatt til meg selv.
Strandåna.
Resten av den lange veien mot demningen i sørenden av vatnet og ned til hovedveien la jeg inn den ene småpausen etter den andre, så sant jeg kunne finne skygge. Jeg vurderte riktignok å følge sti fra Grytingsstølen over fjellet til Røldal, men ville ikke risikere å komme for sent til eneste buss hjemover den ettermiddagen.
Langsetter grusveien.
TRØTT
Fotsålene fikk bank av det harde, flate underlaget. De verka og svidde. Nedenfor Bråstøl la jeg meg i graset utenfor veien og sovna. En halvtimes cowboy-strekk med hodet støtta opp mot sekken var vidunderlig.
Et siste glimt av nattens leir, som lå på motsatt side av vatnet.
HJEM
For å avrunde en lang historie; jeg rakk bussen med god margin og kom hjem til ei kone som var hjertens glad for å ha meg tilbake. Bare slikt gjør det verdt alt slitet! Det rare er jo hvordan man, kun et par dager senere, allerede har fått strabasene på avstand og starta den mentale planleggingen av framtidige utflukter.
