Er du kjent med turstiene i Bjørgene turområde på Torvastad, Karmøy? Her finnes flere kilometer med grusa, lyssatte løyper, tilrettelagt for både sykkel, rullestol og barnevogn. Mange vet derimot ikke at det også er opparbeida en rekke merka skogsstier i Bjørgene. Langs disse finner man de virkelig vakre turoppkevelsene.
Vi svingte oppover Bjørgevegen ved Kiwi på Storasund og parkerte ved Bjørgene grendahus. Herfra traska vi et stykke tilbake langs veien og dreide inn på første grussti, opp den svingende bakken og et lite stykke innover mot hundeparken. Her går en skogssti innover på venstre hånd, mellom grankledde koller og over gamle steingjerder. Jeg har hørt at denne traséen kalles “lilla løype”, men la ikke merke til en eneste markør. Stien var likevel enkel å følge. Noen steder så vi spor etter nyere skogsarbeid og ting kunne tyde på at et enda større nettverk av ruter var under konstruksjon.
Skogsarbeid.
Ute av skogen kom vi ned til ny grusvei og fulgte denne om lag hundre meter sørover før vi slo inn på rød løype i østadgående retning. Omgitt av skog og fuglekvitter fant vi den virkelige roen og nøt hverandres stillhet. Stien var pent opparbeida og rikelig utstyrt med klopper. Lettgått, tørr og fin, tross mange partier med fremstående røtter.
Lettgått sti med innslag av klopper.
Helt øst i runden knaste det i buskene og en råbukk spratt fram bare noen meter unna. Vi målte hverandre med blikket, bukken og jeg, men innen jeg rakk å fikle fram kameraet, hadde den innfunnet seg med at vi ikke representerte noen fare. Bukken vendte oss rumpa og tusla avsted. Alt jeg fikk fotografer var ryggen og bakhodet.
Råbukk på vei bort.
Lenger sør fantes et lite knippe trebenker med utsikt over Gunnarshaugvatnet. Idyllisk, stemningsfullt og nesten litt trolsk i den drivende tåka. Et perfekt sted for en liten rast. Her hvilte hvite nøkkeroser i vannskorpa og sivet sto tett der det duva i den flaue vinden. Ren nytelse for sinn og sjel.
Rasteplass ved Gunnarshaugvatnet.
Men vi ville videre; hadde mer å se. Nå gikk stien vestover, gjennom skog. Underlaget var en fin blanding av barnåler, tørr jord, røtter, berggrunn og klopper, stadig flere klopper. Jeg lot meg imponere over det grundige arbeidet som var gjort for å holde stien lett framkommelig.
Vi kryssa grusstien fra Hauge og kom over på gul løype. Her føltes trærne om mulig enda høyere og – etter hvert som vi bevegde oss lenger inn – så vi tydelig hvordan vinterstormene hadde herja i området. Rotvelta, knekte og bøyde trær var et jevnlig syn.
Høyst sannsynlig fjær fra en musvåk.
På stien lå ei vakker, spraglete fjær. Jeg har sett hubro på nærliggende lokasjon ved tidligere anledning og trodde først dette kunne stamme fra ei kattugle. Enkle google søk fortalte meg imidlertid at fjæra kom fra en musvåk. Ikke noe mindre imponerende, spesielt tatt i betraktning at vi tidligere hadde kommet over spredde fjær som tyda på kamp om liv og død. Naturens gang, altså, fortalt gjennom tilfeldige spor langs ruta.
Etter kryssing av Stangemyrane kom vi over en låst trelavvo. Her falt valget for dagens andre rast. Beina fikk hvile, dinglende over kanten av plattingen omkring lavvoen. En polakk på soppjakt passerte smilende og vinka til oss med papirposer han bar. To eldre damer tråkka forbi i motsatt retning. Og vi, som trodde vi hadde marka for oss selv denne formiddagen!
Låst trelavvo ved Stangemyrane.
Etter pausen gikk ferden østover. Vi kryssa Bjørgestien, hvor gul løype fortsatte på motsatt side. Her sto bjørnebærbuskene tidvis tett. Man måtte akte seg for ikke å rive opp remmer og tøy. Ei grind fortalte at vi entra sauebeiter, men vi så ingen dyr, bare tråkk og små dunger av møkk hist og her. Løypa svingte nordover og brått var vi ute av beitemarkene og tilbake på grussti. Denne ble fulgt nord til krysset, så snaue 50 meter vestover før blå løype tok oss oppover mot Veten (68 moh.)
Utsikt fra Veten (68 moh.)
Tåka hadde letta betraktelig og utsikten var slett ikke verst, men tida var kommet for å gjøre retrett. Turen ned fra toppen gikk på nordsida av Veten. Vi passerte oransje løype som vistnok skal være tilrettelagt for frisbee-golfere og kom ned på grusstien atter en gang, omtrent der rød løype hadde starta. Grusstien leda direkte tilbake til Bjørgevegen, litt sør for startpunktet.
Kartutsnitt fra mobil-app.
Alt i alt målte turen 5 kilometer. Vi hadde brukt halvannen time om man trekker fra to gode pauser. Opplevelsene hadde stått i kø, terrenget og omgivelsene var vakre og inspirerende. Tåka hadde gjort alt litt annerledes og nærere og følelsen vi satt igjen med var regelrett god.
Med fortstuet og bandasjer ankel innså jeg at søndagens fottur måtte gjøres enkel. Vi kjørte til Stokkastrand skole på Austre Karmøyveg og parkerte der. På motsatt side av veien var det tydelig skilting, så vi visste med det samme at vi var på riktig sted.
Turen gikk gjennom et gårdstun og fortsatte oppover på asfaltert, privat vei mellom beitemarker. Etter hvert gikk vi over på grus og skimta furuskog lenger framme. Bak oss lå Karmsundet og etter hvert som vi steg i terrenget fikk vi et fint overblikk over Ternholmen, Lauvøya, Selen og andre holmer og skjær sør for Fosen. Bakenfor disse så vi rakt over på gassanlegget på Kårstø, vindmølleparken på Gudbrandsfjellet i Hervik, og Lammanuten i Tysvær.
Et stykke oppe på veien, med utsikt mot Karmsundet.
Vi passerte gjennom skogen og støtte på en liten flokk med skotsk svartfjes som beita på en lysning der. Som sauer flest var også disse nysgjerrige på to vandrere en tidlig formiddag.
Skotsk svartfjes.
Veien gikk helt fram til det regulerte vannet og fortsatte et lite stykke nordvestover. Der veien svingte oppover og bort fra vannet tok vi av på tydelig skogssti som førte oss forbi Vassfjella til Melstokkevatnets nordøstlige hjørne. Her fant vi en liten lysning med et par bålgruer og benka oss på en stein like ved vannkanten.
Sti langs vannet.
Lunsjen smaker aldri bedre enn ute i det fri. Vi tok oss god tid og nøt det varme sommerværet, den svale brisen, skogens dufter og naturens stillhet. At det kom litt lett sommerregn gjorde liksom ingenting.
Egenlagra tur fra UT.no.
Vi kunne gjort det til en rundtur og kommet ned igjen på Sunnarå, men valgte istedet å følge samme rutetilbudet til start. Alt i alt måkte turen 4 kilometer. Vi brukte halvannen time.
Vi la opp til ei kort, men naturskjønn søndagsløype i Djupadalen. 2,4 kilometer og tre kvarters gange. For anledningen var vi så tidlig ute at det ble en enkel sak å finne plass til bilen på den romslige parkeringen ovenfor Djupadalsporten. Fine helgedager fylles den gjerne fort opp.
Ned til Stemmen og langs øvre grusvei på motsatt side gikk ferden. Vi passerte toalettene og litt senere et stikryss. Hundre meter lenger framme gikk en umerka sti inn i skauen på venstre side. Det var denne vi ville ta. Den var bløt i starten, men gikk fort over på røtter og barnålsdekka underlag. Her finnes vanligvis ekorn, men i dag glimra de med sitt fravær.
Stien skråna lett oppover. Idet den jevna seg ut og svingte vest ble det gjørmete igjen. Et par klopper var redningen. Så kryssa vi grusveien inn mot et av Heimevernets lager. På andre sida hadde vinterstormene velta store trær. Oppryddinga var iverksatt, men vi fant det enklere å gå rundt på snauberget.
Området vi bevegde oss inn i kalles Setrene. Grusa sti hele veien gjorde det enkelt å ta seg fram og å følge sporet. Det er her man finner klatrejungelen, fordelt på to forskjellige tufter med 150 meters mellomrom. Den første vi kom til var beregna på større barn, gjerne i følge med voksne, mens nummer to var tilrettelagt for dem mellom 4 og 8 år. Her kan man boltre seg, trene balanse og koordinasjon, eller bare ha det gøy sammen. Fasilitetene benyttes på eget ansvar, heter det. Det fantes allerede barn og unge i apparatene, så vi traska videre, ned til Friluftshuset – eller Ullvangtunet, som stedet kalles etter Turistforeningens overtakelse i 2025 – hvor dagens lunsj ble fortært.
Frilufthuset på Ullvangtunet.
På Ullvangtunet finner man det røde hovedbygget, langbord midt på plassen og en romslig, flott gapahuk med plass til mange besøkende. Her er det mulighet for å grille.
Gapahuken på Ullvangtunet.
Til venstre for gapahuken går en enkel sti videre ned til Rasmus W. Andersens veg, gjennom et tistelkledd dalsøkk. Her fant vi ferske spor etter rådyr.
Langs elva.
Selvsagt kunne vi fortsatt opp veien til O-hytta, men i stedet la vi inn en krapp høyre, gikk til brua som peker mot Lions plass og fulgte elva ned til Eivindsvatnet. Vi kunne gjort det enkelt og fulgt grusveien tilbake til parkeringa, men hvor er gleden i det? Å vandre skogsstien langs rennende vann gir en helt annen ro. De fuktige duftene og rislinga fra elva følger med.
Det er ikke lengden på turen, men opplevelsen som teller. Vi målte runden om Straumane, Straumsneset og Søylevika til 2,9 kilometer, noe vi brukte om lag en time på. I tillegg kom alle pausene. Dem ble det mange av. Her var mye å se og mangt å nyte.
Her renner flo og fjære kjapt.
Vel over Mjåsundbrua svingte vi av Tysværvegen mot Slåttevik, gjennom undergangen i retning Tysværvåg og fant parkeringsplassen et par steinkast lenger framme, på venstre hånd. Stien var skilta, bred og lett å følge.
Lubben myrull.
Myrulla sto tett som i stampe på de bløte markene til høyre og venstre. Skogen vokste opp omkring oss og danna en slags allé bortetter. Tre hundre meter framme kom vi til en port og påminnelse om båndtvang. Javel, så fantes det altså beitedyr her. I tillegg dukka det opp bløtere, men overkommelige partier, noe som skulle følge oss det meste av runden.
Her renner flo og fjære kjapt.
Etter porten lå et stiskille. Det har igrunnen ingenting å si hvilken retning man velger. Begge fører samme sted og tilbake. Vi fortsatte strakt forover og kom snart ned til Tysværvågen. Herfra fulgte vi strandlinja nordvestover og ganske riktig; sauene beita både hist og her.
Beitende sau i strandkanten.
Den første benken vi fant lå opp ned i fjæra, så vi påtok oss oppgaven å få den på rett kjøl. Deretter satte vi oss, nøt medbrakt niste og titta på små-seien som myldra ute i stredet. Jeg la dessuten merke til at bunnen var overstrødd med tomme skjell. Et trist syn, da det ikke var stort annet å se. Selv blæretangen slet med å kreve rom og klamre seg fast.
Første fine rasteplass.
Det var ikke mange høydemeter å hente på turen, men det neste stykket tok oss over en liten kolle, før vi slentra ned mot det smaleste partiet i Straumane. Det kan vel ha vært fem-seks meter over til motsatt side og her så man tydelig hvor fort vannet flytta seg ved flo og fjære. Kanskje ikke så rart at det fantes et par picnic bord på stedet. En fin plass å nyte tilværelsen.
Nydelig rasteplass der Straumane passerer på sitt smaleste.
Ytterst på neset var det lyng og einer som dominerte. Klopper fantes det mange av, men ikke tilstrekkelig til å lede oss tørrskodd videre. Nå hadde vi starta tilbaketuren, passerte Søylevika og kløv oppover, bort fra sjøen.
Skogen ble tettere igjen og i motsetning til furuene i starten av turen besto den nå hovedsakelig av gran. Svartmeisen trivdes i dette habitatet. Dens umiskjennelige triller fulgte oss hele veien tilbake til grinda.
Gapahuken/grillhytta ligger ved en avstikker fra gassrørledningen.
Gassrørledning strekker seg fra Nordsjøen, kommer i land på Kalstø på VestKarmøy og skjærer gjennom landskapet, riktignok under bakken. Videre krysser den Karmsundet i tunnel og ender til sist opp i Tysvær, nærmere bestemt på Kårstø-anlegget.
Vi parkerte på anvist sted ved Litla Rotatjørn langs Kvalavågvegen og labba avsted, østover, på anleggsvei. Denne har vel ligget her siden arbeidet med ledningen starta i 1976 og er lettgått, men heldigvis uasfaltert.
Hundre meter inn støtte vi på en låst bom. Som fotgjengere var det bare å bøye seg under den, men syklister får gjerne en utfordring med passeringen, avhengig av størrelse og tyngde på sykkelen.
Rødstilk. (Bilde henta fra Wikipedia.)
I første kryss tok vi til venstre og fulgte gulskilta trasé. Etter en stund dukka det opp et tjern på høyre hånd. Her svirra et rødstilk par omkring på god avstand og peip uavlatelig. Kan hende hadde de reir på motsatt side og ville skremme bort alt som het turgåere?
Her svingte vi innover mot Kjerringtua.
I neste veikryss dreide vi høyre og gjorde utflukten til en rundtur. Løypa gikk gjennom tett barskog. I all hovedsak var det grantrær som prega floraen, men innimellom kom vi over et rikt mangfold av andre vekster. Duggfriske furugreiner bøyde seg ut over grusveien og kjærtegna jakkeskuldre.
Duggfriske furugreiner.
Veien gikk i en lang bue og dreide nordøstover igjen der veikrysset enten ville tatt oss inn i Lindedal og videre mot Kjerringtua, eller tilbake til gassrørledningen. Vi gikk mot gassrørledning og fant en fin, lafta gapahuk, eller grillhytte om man vil, like ovenfor. Under den ene benken inne i hytta sto en kasse med tova sitteunderlag, lagd av strikkeklubben Rett Og Vrang. Disse var til fri avnyttelse. Perfekt for kjølige dager.
Vi satte oss ved et av bordene utenfor gapahuken og koste oss med nista vår mens fuglene sang i fjern og nær. Vi hørte bokfink, svarthvit fluesnapper, gransanger og nøtteskrike, for å nevne noen. Beroligende, naturlig musikk.
Langs ruta fant vi klokkeblåstjerne.
I krysset fulgte vi anleggsveien tilbake til parkeringa og fikk ta flyet fra Gdansk i nært øyensyn der det kom inn for landing på Helganes, like over hodene våre.
Lange strekk…
Turen målte 4,3 kilometer. Vi brukte 1 time og et kvarter.Kartutsnitt fra mobil-app.
Knappe 3 kilometer, tur/retur. 50 minutter i bedagelig tempo med en høydestigning på om lag 170 meter. Dette var de statistiske rammene for opplevelsen.
Vi parkerte bak Aksdal kirke i Tysvær og tok oss oppover Alvanutvegen. Da vi nærma oss snuplassen på toppen hørte vi bekken Migan plaske utfor bergskrenten på høyre hånd.
Skogstjerner på rekke og rad.
Stien starta på et dekke av brune furunåler, men gikk raskt over i sleipe røtter, stein og gjørme som følge av nattas regnfall. At toppen ligger 217 moh innebærer dessuten at det stort sett går oppover. Noen flater finner man likevel.
Gjerdeklyvere.
Mesteparten av løypa går gjennom skog. Her er det først og fremst furu, men også innslag av løvtrær. Etter hvert som vi steg i lendet åpna skogen seg stedvis og lot oss ta inn stadig mer av utsikten. Vi så både østover mot Grindafjorden og Skjoldastraumen, sørover mot Eikeskog og Bokn, samt nordover i terrenget mellom Kringeland og Dyrsfjellet.
Aksdal og Aksdalsvatnet, der nede.
Gjøken gol i det fjerne. Gransangere, svarttrost, meiser og spurv kvitra i vilden sky. En nattsvart ravn fulgte oss på trygg avstand. Et varsel om død og ulykke? Et bud om store forandringer? Et tegn på at vi burde være oppmerksomme på omgivelsene? At vi ble fulgt med på? Gammel overtro har mange tolkninger. Et er sikkert; ravner har høy intelligens. Høyst sannsynlig visste den at det ofte følger en matbit med mennesker på tur.
Dagsturhytta med nordvendt blikk.
Vi fikk dagsturhytta for oss selv og fortærte lunsjen med sørvendt utsikt. Tross den vage disen som lå i lufta og ga fjerne åser, fjell og knauser et svakt, blålig skjær, så vi langt og lenger enn langt. Når man befinner seg i høyden kan det være morsomt å sette ting i perspektiv, finne kjente landemerker, se på sammenhenger og avstander. Alt virker liksom litt annerledes, mindre og nærere, sett fra oven.Kartutsnitt, henta fra mobil-app.
Det ble en flott tur rundt Fotvatnet på Karmøy. Cirka 4,3 kilometer som tok oss et par timer, da med innlagte pauser og hyppige stopp for å ta inn natur og menneskelagde saker.
Vi gikk fra parkeringa i nordøstre ende av vannet. Det første vi støtte på var badeplass med sandbunn og flytebrygge i Litlvatnet, eller Midtra Fotvatnet, som det står på kartet. Tross 17 grader og lettskya vær var det få andre å spore i løypene.
Minner fra en svunnen tid.
Nordvestover kunne vi følge grusvei et godt stykke og kom relativt raskt til selve Fotvatnet. Stien videre smalna inn langs vestsida, men var fortsatt grusa, helt fram til porten i steinmuren nedenfor Jonsvarden. Vi leste om Jonas Osmundsen som hadde demma opp bekken her en gang på 1800-tallet og bygd kvernhus.
Lundfiol.
Inn i furuskogen var den godt å kunne gå på et teppe av barnåler. Fuglene kvitra fra alle kanter. Et mangfold av forskjellige sanger som tilsammen ga hodet hvile og sjela ro. Det lukta fuktig jord og og friske, vårlige vekster. Langs hele stien fant vi skogstjerner og flekker av viltvoksende lundfiol. Blåbærlyngen var tung av bær, fortsatt ikke modne, men om få uker kan man spise seg rik i disse traktene.
Spennende passasje.
Lunsjpausen tok vi på speiderplassen, sørvest i vatnet. Jeg lot meg fascinere av en gråbrun åme på vei over skogbunnen. Den gikk nærmest i ett med kvister og granbar. Unntaket var at den bevegde på seg.
Pent opparbeida stier.
Fra tidligere turer i området husker jeg ikke stien som like velholdt og flott opparbeida som nå. Det skal sies at det er noen år siden jeg var her, men likevel lot jeg meg imponere. Flott har det blitt.
Hjort og snømann over “Nisse-Hålå”.
Oppover, langs østsida av vatnet, tok vi en liten avstikker for å titte på treskulpturene ved “Nisse-hålå”. Spennende lagd og ganske sikkert morsomt for den yngre garde.
Det siste stykket tilbake til badeplassen med flytebrygga var uten tvil det fuktigste på turen. Her måtte man holde tunga beint i munnen for ikkje å bli bløt på beina, eller skli i gjørmehulla.Kartutsnitt.
14 maigrader og lettskya oppholdsvær. Perfekte forhold for rundløypa omkring golfbanen i Sveio. Vi starta fra parkeringsplassen ved Haugaland Golfklubb og tok av til høyre på grusa vei mellom velholdte, frodiggrønne gressmatter.
Det var stor aktivitet på golfbanen. Mange entusiaster gjorde som oss og benytta seg av det fine vårværet. Grusveien vi gikk på runda sørsida av Markusåsen før den dreide nordover, langs Hinderlivatnet. Furuskogen omkring oss myldra av liv og lystig fuglesang. Sommerfuglene svirra hvileløst mellom lyng, tepper av skogstjerner og standhaftig villgress. Nord for Rossehaugen fantes et veiskille. En steil motbakke leda mot øst. Vi fortsatte strakt forover.
Fuglekasser langs grusveien.
Jada. Turen var lettgått, stedvis småkupert, men aldri tung. Etter hvert dreide vi likevel mot øst før løypa svingte opp mot Golfståvo. Dagsturhytta hadde utsikt mot myrlendt terreng, et lite tjern og en av golf-greenene i bakgrunnen. Like nord for oss lå enda en green. Vi hørte plinget i det nye spillere “inntok” hullet. Jeg er ikke kjent med terminologien, så dere får ha meg unnskyldt her.
“Next tee”.
Vi inntok i alle fall vår lunsj på taket av Golfståvo, mutters alene og til en plutselig, men lett regnskur. Den var ikke fuktig nok til å gjøre oss bløte, men snarere forfriskende. Etter en 20 minutters pause gikk ferden videre. Etter planen skulle vi fortsatt nordover til Søljetjørna, men uoppmerksomhet førte oss istedet østover, forbi Foretjørna og så mot sør igjen. Vi la merke til at enkelte “hull”, eller baner, som jeg velger å kalle dem, var under arbeid/utbedring.
Etter omlag en times effektiv gange hadde vi tilbakelagt cirka 4 kilometer og var tilbake på parkeringa. Alt i alt en fin tur som burde passe de fleste.Kartutsnitt fra mobil-app.
Andre juledag besto av strålende sol, flau vind og temperaturer like rundt frysepunktet. Perfekte forhold for en tur i byheiene, Haugesund. Vi kjørte opp til parkeringa på Steinsfjellet og la ivei innover grusstien, min datter, Thea, hunden hennes, Bruno og meg.
Det var frost i bakken og glatte partier, men likevel utrolig gjørmete når vi etter hvert svingte av grusen og tok fatt på den smalere stien rundt sørenden av Krokavatnet. Flust av andre turgåere benytta finværet på samme måte som oss. Her skulle noe av juleflesket trimmes bort hos hvermannsen. Noen løp, skjønt de fleste vralta avgårde, med eller uten hund i følget.
Vel oppe på 249 moh fant vi en opphopning av individer. De hadde slått seg ned for en pust i bakken og for å nyte utsikten. Den er tross alt noe for seg selv i lav desembersol som setter sine nyanser på terrenget. Vakkert.
Vassing i vannkanten.
Vi valgte å gå ned motsatt vei og gjøre utflukten til ei sløyfe. Også for å unngå de samme gjørmehullene på tilbaketuren. Bruno hadde søle og skitt over det hele og kom til å trenge et bad i etterkant. Han må ha skjønt det selv, for han vassa langs kanten da vi kom til Krokavatnet og måtte vente på å krysse den smale trebrua grunnet møtende trafikk. Den resterende kilometeren gikk på grus, så vi plukka ikke med oss noe mer smuss.
Jobben la til rette for planleggingsdag på Utstein Kloster Hotell. Etter endt økt vrengte jeg på meg turstøvlene og traska østover langs Mosterøyvegen.
Det var sein ettermiddag i midten av november, men jeg hadde et håp om å nå 360° utsikten på Mastravarden før solnedgang. Tempoet ble deretter. Ett par hundre meter avsted dreide jeg til høyre, forbi skuten hvor kyrne sto å rauta, over grinda og til venstre langs rødmerka turistløype. Den var enkel å følge, men gjørmete og full av klauv-tråkk i førstningen.
Fjøløy tegner seg foran horisonten.
På høyre hånd fikk jeg stadig bedre utsikt over Sandviga, Søre Lamholmen og Fjøløy der jeg steg i lendet, jevnt og trutt. Lenger vest åpna Nordsjøen seg. Innimellom gikk bølgetoppene hvite og himmelen var allerede et vakkert skue.
Langs steingjerdet. Fargene i landskapet var varmere enn lufta.
Terrenget ble farga av den dalende sola og skyggene begynte å bli lange. Jeg kom til et steingjerde og fulgte dette sørover før stien dreide krapt mot venstre. Her lå det klopper langs muren, men de var glatte av frost, så det føltes tryggere å traske videre i søla opp mot en gjerdeklyver og inn i ett lite skogholt, forbi to tjern. Det øverste bar navnet Jonepytten og lå 84 moh.Stien fortsatte langs kanten av tjernet.
Bløt slette.
Heretter fulgte ei lengre, åpen slette før barskogen omslutta meg på ny. Denne var tett og mørk, men det varte ikke lenge før jeg var ute på motsatt side og støtte på dagens andre gjerdeklyver. I det fjerne skimta jeg beitende sauer.
Gjerdeklyver nummer to.
Det siste stykket var det bratteste. Så var jeg brått framme ved varden på 154 moh og utsikten skuffa ikke. Herfra så man langt i alle himmelretninger. Et vidsyn som nesten kunne ta pusten fra en. I tillegg var sola akkurat i ferd med å ta seg en dukkert der ute i vest og farga kveldshimmelen i sterke, varme farger. Det fikk ikke hjelpe om vinden ulte om ørene og temperaturen nærma seg null. Synet var glødende og satte følelsene i fyr og flamme.
Dagslyset svant raskt.
Det sto en fastmontert kikkert ved siden av varden, men denne var fastfrosset i nedadgående retning og lite vits i å benytte seg av. Likevel skimta jeg Kvitsøy langt der ute, samt en og annen småbåt som tøffa sakte gjennom bølgene.
Sola stupte ned bak skyene på horisonten. Det var på tide å vende nesen nedover igjen og finne tilbake til hotellet før høstmørket senka seg over Mosterøy.