Knappe 3 kilometer, tur/retur. 50 minutter i bedagelig tempo med en høydestigning på om lag 170 meter. Dette var de statistiske rammene for opplevelsen.
Vi parkerte bak Aksdal kirke i Tysvær og tok oss oppover Alvanutvegen. Da vi nærma oss snuplassen på toppen hørte vi bekken Migan plaske utfor bergskrenten på høyre hånd.
Skogstjerner på rekke og rad.
Stien starta på et dekke av brune furunåler, men gikk raskt over i sleipe røtter, stein og gjørme som følge av nattas regnfall. At toppen ligger 217 moh innebærer dessuten at det stort sett går oppover. Noen flater finner man likevel.
Gjerdeklyvere.
Mesteparten av løypa går gjennom skog. Her er det først og fremst furu, men også innslag av løvtrær. Etter hvert som vi steg i lendet åpna skogen seg stedvis og lot oss ta inn stadig mer av utsikten. Vi så både østover mot Grindafjorden og Skjoldastraumen, sørover mot Eikeskog og Bokn, samt nordover i terrenget mellom Kringeland og Dyrsfjellet.
Aksdal og Aksdalsvatnet, der nede.
Gjøken gol i det fjerne. Gransangere, svarttrost, meiser og spurv kvitra i vilden sky. En nattsvart ravn fulgte oss på trygg avstand. Et varsel om død og ulykke? Et bud om store forandringer? Et tegn på at vi burde være oppmerksomme på omgivelsene? At vi ble fulgt med på? Gammel overtro har mange tolkninger. Et er sikkert; ravner har høy intelligens. Høyst sannsynlig visste den at det ofte følger en matbit med mennesker på tur.
Dagsturhytta med nordvendt blikk.
Vi fikk dagsturhytta for oss selv og fortærte lunsjen med sørvendt utsikt. Tross den vage disen som lå i lufta og ga fjerne åser, fjell og knauser et svakt, blålig skjær, så vi langt og lenger enn langt. Når man befinner seg i høyden kan det være morsomt å sette ting i perspektiv, finne kjente landemerker, se på sammenhenger og avstander. Alt virker liksom litt annerledes, mindre og nærere, sett fra oven.Kartutsnitt, henta fra mobil-app.
