Hun fløy på soveromsvinduet og lå på ryggen på terrassen, baksa sløvt med vingene og rykka til i ny og ne, men kom ingen vei. Jeg frykta det var dødskramper, men løfta allikevel den fjærlett kroppen forsiktig opp og la henne like varsomt ned igjen med de spinkle beina under seg.
Hun pusta med raske, små åndedrag, glippa med øynene og reiste seg opp i stående stilling. Slik sto hun, foroverbøyd og omtåka, men virka ikke redd. Vingene hadde hun folda fint inntil kroppen og innimellom skakka hun litt på hodet, som for å se seg om. Hun lot meg stryke henne over fjærene uten å trekke seg unna; bare sto der og samla krefter. Litt pjusk, men eller så jeg ingen åpenbare ytre skader.
Ei nysgjerrig skjære satte seg på taket og titta ned på det uvanlige skuet. Jeg har sett skjærer angripe småfugl før og jagde den bort. Rødstrupa trengte tid om hun i det hele tatt skulle ha noen sjans på å komme seg etter det ublide møtet med vindusruta.
Det tok nesten en time, så retta hun seg plutselig opp, tok fem prøvende hopp bortover terrassen, folda ut vingene og fløy avsted. Dagens gode gjerning.
Septembersøndagen opprant med det nydeligste høstværet man kunne tenke seg. Himmelen var så blå at det sved i øynene og sola varma faktisk, selv om den sto merkbart lavere over horisonten. En slik morgen fant jeg det umulig å sitte hjemme. Jeg måtte opp og ut.
Det var bare så vidt bevegelse i lufta, som om verden trakk pusten og lente seg tilbake. Det var heller ingen trafikk å snakke om. Man finner ikke mange likesinnede langs veien før klokka ti en søndags formiddag. En og annen turgåer traff jeg allikevel da jeg ankom Djupadalen og slentra innover langs vannet. På sedvanlig vis nikka vi høflig til hverandre og kosta på oss et og annet forsiktig smil.
Jeg benka meg på Kolbein Falkeid Plass, titta på kjøttmeis og rødstrupe som forsynte seg grådig av frøene i fuglehuset nede ved vannet og lytta til klangen av kirkeklokkene som bar over åskammen i vest. Rundt meg dalte løvet av trærne og svevde rolig til marka. De gulbrune bladene var i ferd med å farge bakken i høstens bilde, som et lunt teppe i påvente av kjøligere dager.
En liten flokk ender drev dovent forbi på det blanke vannspeilet før storinnrykket av barnefamilier med matpakke og delelyst ankom. Da søkte de med en gang til bredden ved picnic bordene. Forutsigbart og grundig innarbeida, men ikke desto mindre et nydelig samspill. Fugler viser fortrolighet der det vanker en matbit.
Jeg ble sittende en hel time å nyte freden ved vannet, se på forbipasserende, fisken som vakte, småfuglene som travla uavbrutt fram og tilbake og øyenstikkerene som stoppa opp over sivet i vannkanten. Jeg lytta til den svake raslinga i trekronene da verden innimellom pusta ut og tassinga av barneføtter i grusen på stien bak meg. Jeg snuste inn duften av fuktig jord, stadig grønt gress, furunåler og det svake hintet av fjern vedfyring.
Etter hvert så jeg meg nødt til å kaste jakka i den lune septemberdagen og tok den under armen da jeg slentra tilbake.
Da jeg bestemte meg for et kystnært opphold meldte drømmen om Tømmerhammar seg. Utsikt rett vest. Nærkontakt med vær og vind. Ja, det var vel også dette som holdt meg litt tilbake…
Vær og vind har vært en gjenganger i mine naturopplevelser. Ofte mer vått enn tørt. Da jeg først skulle ligge med vindu mot den ellers så værharde Nordsjøen, håpa jeg selvsagt på medgjørlige omstendigheter. Faktisk utsatte jeg oppholdet ei uke, da nedbøren ble ekstrem fredagen i forveien. Gater og kummer var regelett oversvømte. Himmelen var mørkegrå og utsiktene dunkle.
Neste helg kom og regnet avtok til fordel for en delvis skyet og vindfull himmel. Sola titta gjennom rett som det var, så i utgangspunktet burde det love bra. Greia var å finne ly for de verste vindkastene, først og fremst fordi jeg ikke ante hvor mye bristen i den ene teltstanga ville tåle.
BERGTATT
Jeg ble satt av et sted på Førland i de tidlige kveldstimene og traska den korte biten inn til Tømmerhammar. Med sine 95 meter over havet bød høyden på plenty av utsikt i det ellers så flate, eller snarere nedadstigende landskapet. Sjøen på Sletta gikk hvit på toppene og knuste mot holmer, skjær og steile bergknauser. Ute i havet holdt skyer og sol et fortryllende skyggeteater over horisonten. Jeg var mildest talt bergtatt, men kom til sans og samling og lirka meg ned det bratte henget mot sør for så å ta meg lenger ut mot havgapet. Jeg fant en liten flate på en knaus med god utsikt og slo meg ned der.
Å få opp teltet ble en utfordring i vindråsene, men etter noe tukling og en passe dose ukvemsord sto det, rakt som en prest på prekestolen. Jeg var ferdig like før solnedgang og kunne nyte fargeskiftene på vesthimmelen fra mitt lune bo.
KULING
Mørket kom ikke fullt så raskt som jeg hadde regna med. Et og annet skip passerte utenfor. Etter hvert så jeg lanternene for- og akterut bedre enn omrisset av farkostene og smått om senn dukka den ene stjerna etter den andre opp på den stadig dypere blå hvelvingen.
Teltduken slo, dansa og blafra rundt meg. Noen ganger forsiktig, men for det meste som om noen sto å rista hensynsløst i veggene. Pluggene satt imidlertid godt og værmeldinga spådde avtagende vindstyrke utover natta, så jeg feide bort all bekymring.
Overraskende nok begynte det å striregne like før klokka ti den kvelden. Dråpene hamra mot taket som om de ville inn. To minutter senere var det stilt igjen. Bare meg og kulingen.
Kvart over ti var det “på an igjen”, som Jan Eggum så smukt uttrykker det. (Slagvatten, på godt haugesundsk.) Atter en gang sto det bare på få minutter før det brått opphørte. Timelange regnskyll på rekordtid. Det begynte å ane meg at det ville bli “den type natt”…
Etter hvert lukka jeg gluggene; skalka lukene for alvor. Natta seig på og det var fint lite å se gjennom teltåpningen, annet enn mørke og sporadiske lys fra streifende laste- og fiskebåter. I stedet ble jeg liggende å lytte til de nære lydene. Lyngen som skrapte mot duken. Vinden som ulte over heiene. Bølgene som slo mot land. Monoton kakafoni, men også et flerstemt opus. En selvmotsigelse som dyssa meg i søvn.
FORMIDDAGEN ETTER
Eim av våt hund, men ingen hund i sikte Ingen andre å anklage enn meg, mitt og været… Været, ja Været får ta skylda Kan ikke klandre soveposen Kan ikke klandre skoene Kan ikke klandre myra 20 meter bortforbi, men været… Neiggu om det slipper fri!
Ei linerler trippa på steinene utenfor og vippa med med stjerten på sitt særegne vis. En enslig fraktebåt trossa bølgene på vei sørover. Sjøen gikk fortsatt hvit over skjærene lenger der ute, men vinden hadde roa seg betraktelig. Det var grålyst og himmelen var dekka av tunge skyer. Natteregnet perla seg fortsatt på teltduken og innimellom kom det stadig noen dråper fra oven. Bare en gang hadde jeg våkna i løpet av natta. Det er rart hva en vender seg til av lyder og bevegelser. Er man trøtt nok sover man gjennom det meste.
Jeg fortærte en enkel frokost og vurderte om jeg skulle pakke sammen og følge stien til Årabrot eller gå tilbake til Førland og tusle langs Tittelsnesveien mot sentrum. Et var i alle fall sikkert; jeg ville pakke sammen mens utstyret fortsatt var halvtørt og innen regnet slo til for alvor. Det gjorde det aldri.
For variasjonens skyld tok jeg første alternativ og fikk oppleve en til de grader fuktig løype. Stedvis gikk stien tvers gjennom oversvømt myrland, andre ganger fant jeg tråkket omgjort til rene bekkefar.
Jeg hadde rolig tempo og løfta blikket så ofte jeg kunne. Omgivelsene var vakre og allsidige. Her gikk jeg over berg og knauser, gjennom lynghei og små, bortgjemte oaser i skar og dalfører som sendte tankene til eksotiske raviner. September hadde begynt å farge floraen oransje. En ildfull palett i sin spede start.
Enkelte humler klamra seg til livet rett. Jeg fant en våt og pjuskete en som gjemte seg under ein blomsterkrone. Spor etter rådyr var det også mange av. I etterkant fikk jeg vite at et par elg har hatt tilholdssted i traktene det siste året, men dem så jeg aldri snurten av.
Da jeg nærma meg Årabrot kom jeg inn i tett barskog. Avgnagde kongler antyda at det bodde ekorn der. Skogbunnen var overstrødd av sopp i alle varianter. Noen fargerike, andre blasse. Noen i klynger og andre frittstående. Jeg er glad i sopp, men føler meg ikke stødig nok i artsbedømmelse til å sanke på egenhånd, så skogens matfat får stå i fred for meg.
Etter to kilometer kom jeg ut på grusvei og vendte nesen hjemover.
