Septembersøndagen opprant med det nydeligste høstværet man kunne tenke seg. Himmelen var så blå at det sved i øynene og sola varma faktisk, selv om den sto merkbart lavere over horisonten. En slik morgen fant jeg det umulig å sitte hjemme. Jeg måtte opp og ut.
Det var bare så vidt bevegelse i lufta, som om verden trakk pusten og lente seg tilbake. Det var heller ingen trafikk å snakke om. Man finner ikke mange likesinnede langs veien før klokka ti en søndags formiddag. En og annen turgåer traff jeg allikevel da jeg ankom Djupadalen og slentra innover langs vannet. På sedvanlig vis nikka vi høflig til hverandre og kosta på oss et og annet forsiktig smil.
Jeg benka meg på Kolbein Falkeid Plass, titta på kjøttmeis og rødstrupe som forsynte seg grådig av frøene i fuglehuset nede ved vannet og lytta til klangen av kirkeklokkene som bar over åskammen i vest. Rundt meg dalte løvet av trærne og svevde rolig til marka. De gulbrune bladene var i ferd med å farge bakken i høstens bilde, som et lunt teppe i påvente av kjøligere dager.
En liten flokk ender drev dovent forbi på det blanke vannspeilet før storinnrykket av barnefamilier med matpakke og delelyst ankom. Da søkte de med en gang til bredden ved picnic bordene. Forutsigbart og grundig innarbeida, men ikke desto mindre et nydelig samspill. Fugler viser fortrolighet der det vanker en matbit.
Jeg ble sittende en hel time å nyte freden ved vannet, se på forbipasserende, fisken som vakte, småfuglene som travla uavbrutt fram og tilbake og øyenstikkerene som stoppa opp over sivet i vannkanten. Jeg lytta til den svake raslinga i trekronene da verden innimellom pusta ut og tassinga av barneføtter i grusen på stien bak meg. Jeg snuste inn duften av fuktig jord, stadig grønt gress, furunåler og det svake hintet av fjern vedfyring.
Etter hvert så jeg meg nødt til å kaste jakka i den lune septemberdagen og tok den under armen da jeg slentra tilbake.
