Hun fløy på soveromsvinduet og lå på ryggen på terrassen, baksa sløvt med vingene og rykka til i ny og ne, men kom ingen vei. Jeg frykta det var dødskramper, men løfta allikevel den fjærlett kroppen forsiktig opp og la henne like varsomt ned igjen med de spinkle beina under seg.
Hun pusta med raske, små åndedrag, glippa med øynene og reiste seg opp i stående stilling. Slik sto hun, foroverbøyd og omtåka, men virka ikke redd. Vingene hadde hun folda fint inntil kroppen og innimellom skakka hun litt på hodet, som for å se seg om. Hun lot meg stryke henne over fjærene uten å trekke seg unna; bare sto der og samla krefter. Litt pjusk, men eller så jeg ingen åpenbare ytre skader.
Ei nysgjerrig skjære satte seg på taket og titta ned på det uvanlige skuet. Jeg har sett skjærer angripe småfugl før og jagde den bort. Rødstrupa trengte tid om hun i det hele tatt skulle ha noen sjans på å komme seg etter det ublide møtet med vindusruta.
Det tok nesten en time, så retta hun seg plutselig opp, tok fem prøvende hopp bortover terrassen, folda ut vingene og fløy avsted. Dagens gode gjerning.