Det finnes et Litlavatnet på uendelig mange steder over det ganske land. Mitt mål for denne turen lå midt mellom Snik, Tuastad og Røyksund i Fastlands-Karmøy. Det er et område jeg har ferdes mye i helt siden ungdomsårene. Familien kjøpte hus på Vormedal og fokuset for søndagenes obligatoriske utflukter flytta seg fra Djupadalen til Vormedal- og Tuastadsmarka.
ENKEL TILKOMST
Det ligger en liten parkeringsplass på Snik, et par kilometer sør for Vormedal. Herfra går en grusa skogsvei tvers gjennom marka til bygdahuset på Tuastad. Før man kommer til sørenden av Tuastadvatnet og rasteplassen der dukker det opp et veikryss. Nordover kan man følge sti tilbake til Storevarden og Vormedal. Sørover går en kjerrevei som tar deg forbi østkanten av Litlavatnet og videre til Ytre Røyksund.
Det kan fiskes aure i Litlavatnet og det har blitt meg fortalt at fisken biter villig vekk. Å finne ut hvor man kjøper fiskekort var imidlertid en mer omstendelig prosess. Det tok endel googling før jeg kom frem til hvem som antakelig utsteda disse for fiskbare fastlandsvann. Svaret åpenbarte seg i seneste laget. Salar Sportsfiske i Salhusveien, Haugesund, hadde stengt kvelden før jeg dro, så jeg valgte å la stanga bli igjen hjemme, være lovlydig og heller fokusere på camp-opplevelsen.
FRA JOBB TIL LEIRPLASS
Fruen kom kjørende med sekken etter endt arbeidsdag denne aktuelle fredagen og svippa meg like greit inn til Snik i samme slengen. Jeg jobber i Hakkebakkeskogen barnehage på Vormedal, så turen var ikke lang, men i februar meldte mørket seg mellom klokka 18 og 19. Det kan være fordelaktig å se hvor man setter opp teltet.
Jeg tusla innover den nypreparerte grusstien. Trærne strakte seg mot himmelen på begge sider og grøftekantene lukta av våt jord. Nederst i første sving, 4-500 meter fra parkeringa, renner en bekk under stien og nedover mot Litlavatnet. Her svingte jeg av og busha det neste stykket for å komme omtrent midt på vannet jeg hadde sett meg ut. Det var ganske bløtt i lendet. Vinteren hadde nylig sluppet taket og myrhullene var fortsatt i ferd med å tine opp.
Jeg fulgte strandlinja østover, fant et sted som virka lovende, men gikk et stykke videre for å se om det åpenbarte seg enda finere flater. Jeg fant ei berghylle som sikkert egna seg bra for lekne stupere i sommersol, men noe telt kunne jeg ikke reise. Her var det bare snauberg. Ergo vendte jeg tilbake til første alternativ.
Underlaget var en smule ujevnt, men det fikk så være. Her var det i alle fall tørt og jeg hadde glimrende utsikt over vannet mot den raskt dalende sola.
Det tok et kvarter å etablere leir og enda ti minutt før jeg hadde kokt opp vann til dagens middag fra Real Turmat, kunne krype inn i teltet og nyte freden. Et par svaner fløy like over campen og fra andre siden av vannet hørte jeg en rev gaule og småfugl fly opp i panikk. Ute på Litlavatnet lå fortsatt tynne isflak etter siste frostperiode å bevega seg dovent i den nesten blikkstille vannskorpa. Etter hvert som sola forsvant og gradene begynte å dale kom det jevnlig knepp, knas og tynne kvinelyder derfra, nesten som fra en levende organisme.
IS TIL ENGELSKMENN
Det gikk en gang ei renne nedover skaret mot sjøen i sørvestenden av Litlavatnet. Her ble det frakta store isblokker til ventende skip i riktig gamle dager. Isen skulle eksporteres til England har jeg latt meg fortelle. Følgelig finnes det mengder av ballastsand på havbunnen i både Kvernvik, Dragøyvik og Juvika. Om dette var stor eksport vet jeg ikke, ei heller hva isen skulle brukes til, men det er nærliggende å anta at isen var ment for å kjøle ned fisk og slakt, kan hende til og med som isbiter til herskapelige drinker? Det skader ikke å la tankene og fantasien fare.
FRA KVELD TIL MORGEN
Å si det var helt stille ville være loddrett løgn. Jeg kunne høre båttrafikk fra Karmsundet og den fjerne støyen fra biler på Karmøy. Det summa i høyspentmaste et par hundre meter unna og en måkeflokk kauka uavlatelig ute i sundet et sted. I sju-tida begynte det dessuten å regne lett. Den forsiktige prikkinga mot teltduken var et kjærkomment avbrekk til de distanserte lydene.
Kvelden gikk. Jeg benytta anledninga til å skrive musikk, noen linjer av et dikt og et førsteutkast til nytt blogginnlegg. Spotify rulla og gikk i bakgrunnen. For anledningen var det Damien Rice, Nick Drake og selvsagt Del Amitri som akkompagnerte stemningsbildet. Selvsagt, fordi dette skotske bandet hadde fulgt meg gjennom mer enn halve livet og tonesatt alle mine oppturer og nedturer.
Lørdag morgen våkna jeg til tåke. Isen på Litlavatnet hadde krympa ytterligere inn og lå lenger fra land enn kvelden i forveien. Jeg skimta noen forsiktige vak like utenfor leiren og tenkte kanskje jeg burde tatt med stanga likevel, men det fikk bli en annen gang.
Å finne en god sovestilling hadde vært en utfordring på den ujevne bakken. Jeg sov imidlertid natta gjennom og våkna i samme positur som da øynene skled igjen. Noe må jeg ha gjort riktig. Vel å merke var ryggen stiv og støl, men det gjorde jeg regning med ville løse seg straks jeg kom meg i bevegelse.
Brødskivene jeg hadde med til frokost var blitt grønne over natta, etter alt å dømme skåret fra et gammelt brød morgenen før. Det frista over hode ikke, så jeg starta heller dagen med en sjokoladebit og noen slurker iskaldt vann. Frokosten ble istedet ei tacobolle og appelsinjuice da jeg kom til nærbutikken på Vormedal.
TIL STOREVARDEN
Det gikk en liten sti forbi stupeberget jeg hadde vært bortom foregående ettermiddag. Den førte rett ut til kjerreveien mellom turløypa til Tuastad og Ytre Røyksund. Herfra var det flatt og fint frem til veikrysset hvor Tuastad bygdelag har hengende en postkasse med turbok i.
På nordsida av grusveien starta stien jeg planla å følge tilbake til Vormedal. Den gikk rett inn i tett og dunkel barskog. Bakken var dekka av barnåler og røtter. Allerede i starten var det bløtt og gjørmete, så jeg visste det kom til å bli en fuktig strekning.
Hundre meter inn støtte jeg på demningen i sørvestenden av Tuastadvatnet. Det var høy vannstand etter mye nedbør og snøsmelting. Faktisk gikk vannet i kant med toppen av betongdemningen. Restene av vinteris lå krakelert og porøs utover bukta som forsvant inn i stadig tykkere tåke. Jeg pressa meg videre gjennom skauen, kom ut i åpnere lende og kryssa den ene myra etter den andre langs traséen som fulgte høyspentlinjene. Sporet var tydeligere enn jeg mintes fra tidligere besøk. Antakelig skyldtes det flere turgåere og hyppigere bruk etter de siste tiårs boligutbygning i omkringliggende områder.
Noe sier meg at det ble lenger å gå ved å følge stien enn om jeg hadde valgt Snikveien, ikke minst fordi løypa vrengte og svinga på seg, gikk opp og ned koller og skar, men jeg fant veien til Storevarden (70 moh) uten et eneste problem. Noen utsikt kan jeg derimot ikke skryte av. Skodda gjorde det umulig å se så langt som ned til Mykje skole selv om den bare lå noen steinkast unna. Dette var også det egentlige målet for dagens etappe. Nå har det seg slik at jeg endte med å spasere hele veien gjennom Moksheimskogen og hjem til Sakkestad, men det får rekke å ha nevnt det for denne gang.
