Jeg gikk over Beverskaret, et sted hvor bunkerene ligger tett i tett. I det kjølige morgenlyset virka de nesten spøkelsesaktige under lag av fuktig mose og gulnet gress. Da hjalp det med varme høstfarger i lendet og yrende fuglekvitter fra busker, trær og kratt.
Eivindsvatnet lå glassklart og speilblankt, bare forstyrra av lekne ørret. Djupadalen var folketom og fredelig. Jeg slentra innover, vassa gjennom løv som rasla tørt under beina og nøt stemningen.
Jeg fulgte Lions-løypa over brua og opp skaret på Longarebakka hvor jeg tok til venstre i retning Kringsjå og Krokavatnet. Stien var litt gjørmete, men her fantes rikelig med stein å sette beina på, så jeg kunne ferdes tørrskodd det vesle stykket til neste stiskille. Etter noen minutter traff jeg på det provisoriske skiltet som pekte ut det mindre brukte tråkket til Stakk.
Maurtuer lå som varder oppover hellinga. Det yrende livet som prega slike tuer i sommerhalvåret glimra nå med sitt fravær. Mot slutten av oktober så de nærmest fraflytta ut. Rotvelta og vindskeive furutrær bøyde seg over stien som portaler nær toppen og så var jeg brått framme.
Med sine 156 moh skulle høyden kunne by på flott utsikt over Djupadalen om det ikke hadde vært for all skogen som omkransa toppen. Noen glimt var det allikevel mulig å få. Jeg satte meg ned på berget, tok inn duften av våt jord og furunåler, lukka øynene og lot roen senke seg.
Årets tiende måned, oktober, markerte min ellevte camp i Haugesundsmarka. Jeg ville ha noe bynært med utsikt over myriadene av lys som tentes langs kyststripa idet sola sank i vest, men allikevel langt nok borte til å føles som en utflukt. Hvorfor ikke Indre Geitaklubben, eller kanskje til og med Orkjå?
Det var delvis skya og sola titta bare fram iblant, men vinden fra hadde løyet til et nesten umerkelig åndedrag og temperaturen lovet å holde seg over frysepunktet. Jeg venta til godt utpå ettermiddagen før jeg traska avsted, gikk innover Djupadalen til O-hytta og svingte oppover lia, forbi ruinene etter “banksjefhytta”. Det var forholdsvis tørt i bakken og få turgåere å treffe. Fra Orkjå så jeg ut i solnedgangen. Det tegna seg et par regnbyger på horisonten, men de hadde tenkt seg nordover og ikke i min retning. Himmelen var ferskenfarga og klar for kvelden.
Jeg fant en potensiell flate for nattas camp like nedenfor høyden, men i overkant mye kratt og snauberg var neppe ideelt med tanke på teltplugger og romslighet, så jeg fulgte stien videre ned til Indre Geitaklubben i håp om å finne et mer egna leirsted. Løypa var bratt, noe jeg visste godt fra før, men det gikk allikevel kjapt og greit. Jeg stansa på utstikkeren over Arkavatnet og følte i grunnen at det ble litt vel bynært. Utsikten var nydelig, men var det virkelig her jeg ville overnatte? Svaret var nei. Dermed bar det oppover fjellsida igjen, tilbake til førstevalget.
Det ble litt trangt om plassen, ja. Teltet måtte snus flere ganger for i det hele tatt å få det reist. Oppgaven viste seg mer tidkrevende enn forutsett, ikke minst på grunn av en forstua tommel. Underlaget var dessuten en smule mer ulendt enn først antatt, så det ble en utfordring å finne en noenlunde brukbar sovestilling. Utsikten var i det minste upåklagelig: Alt jeg hadde ønska meg. Eivindsvatnet blinka mellom grantrærne og lysene omkring Karmsundet funkla som skulle det være selveste julafta.
Det var oktober og mørket kom krypende raskere enn på mange måneder. Stummende mørke inntraff før halv ni, men det gjorde ingenting. Jeg hadde min trofaste campinglykt i sekken og plenty av knask å tygge på.
Utover kveldstimene satt jeg å grubla over potensielle turer i årets siste to måneder. Etter lang tid og mye googling hadde jeg omsider kommet over et kart som viste hvilke områder terminologien “nedslagfelt for drikkevann” omfatta i byheiene. Problemet lå nok først og fremst i det å finne riktig ord for søket. Jeg prøvde nedbørsfelt, drikkevannskilder, restriksjoner rundt drikkevann og en lang rekke andre alternativ uten å oppnå ønsket resultat. Sant å si var det litt frustrerende. HIL, (eller Haugesund Idrettslags hjemmesider) ble til slutt redningen, (haugesundil.no). Her fant jeg et skravert kartblad fra 2016 med tydelig opptegnet omriss. Jeg hadde jo støtt på skilt med forbudsformaninger både her og der, men akkurat hvor denne grensen gikk føltes like diffust som sketsjen om ubåtkapteinen, der Harald Heide Sten jr og Totto Osvold harselerte med russiske undervannsfartøy i 1978. Nå skulle det imidlertid ikke lenger være noen tvil om at teltet ble satt opp på lovlig grunn. Ved nærmere ettersyn kunne jeg dessuten konstatere at jeg hadde holdt meg utenfor de skraverte feltene samtlige ganger, (muligens med unntak av februarleiren, like nedenfor Såt).
Ei kattugle hadde vagla seg i et tre ikke så langt unna. Den utstøtte rare lyder. På et vis spinkle, men samtidig konsise med ei tydelig mening bak. Ei stund hørtes den alarmert ut. Ei stund tiggende. Den gav seg heller ikke med det første, men holdt det gående til langt utover kvelden. Hvor lenge aner jeg ikke, for søvnen innhenta meg uten nevneverdig forvarsel.
Det var ikke noe godt sted å sove. Jeg våkna med jevne mellomrom. I halv fem tida hadde jeg vondt i nakken. Først etter et par timer duppa jeg av igjen. Like over 7 var jeg allikevel våken for alvor. Det kunne høres ut for at det pågikk trefelling med motorsag lenger nede i Ramsdalen. Lyden var ikke spesielt søvndyssende…
Jeg gløtta på teltåpningen og kjølig morgenluft velta inn i kupeen. Himmelen var lettskya. Et rosa penselstrøk lå over den sørøstre horisonten og småfuglene lovpriste en ny dag med rene, skjære Dolby Surround effekt. Da fikk dårlig søvn være dårlig søvn. Jeg måtte opp og ut!
