Jeg gikk over Beverskaret, et sted hvor bunkerene ligger tett i tett. I det kjølige morgenlyset virka de nesten spøkelsesaktige under lag av fuktig mose og gulnet gress. Da hjalp det med varme høstfarger i lendet og yrende fuglekvitter fra busker, trær og kratt.
Eivindsvatnet lå glassklart og speilblankt, bare forstyrra av lekne ørret. Djupadalen var folketom og fredelig. Jeg slentra innover, vassa gjennom løv som rasla tørt under beina og nøt stemningen.
Jeg fulgte Lions-løypa over brua og opp skaret på Longarebakka hvor jeg tok til venstre i retning Kringsjå og Krokavatnet. Stien var litt gjørmete, men her fantes rikelig med stein å sette beina på, så jeg kunne ferdes tørrskodd det vesle stykket til neste stiskille. Etter noen minutter traff jeg på det provisoriske skiltet som pekte ut det mindre brukte tråkket til Stakk.
Maurtuer lå som varder oppover hellinga. Det yrende livet som prega slike tuer i sommerhalvåret glimra nå med sitt fravær. Mot slutten av oktober så de nærmest fraflytta ut. Rotvelta og vindskeive furutrær bøyde seg over stien som portaler nær toppen og så var jeg brått framme.
Med sine 156 moh skulle høyden kunne by på flott utsikt over Djupadalen om det ikke hadde vært for all skogen som omkransa toppen. Noen glimt var det allikevel mulig å få. Jeg satte meg ned på berget, tok inn duften av våt jord og furunåler, lukka øynene og lot roen senke seg.
