Mørket falt raskt i begynnelsen av november. Ei knapp uke tidligere hadde vi skrudd klokkene en time tilbake. Vintertid kjentes stadig på kroppen. Dette året makta jeg simpelthen ikke å konvertere hodet til ny tidsinnstilling. Jeg sovna tidlig og våkna enda tidligere.
Ei hard arbeidsuke lå bak meg og i grunnen frista det mest å slumre på sofaen der hjemme, men turen til Tjelltjørn hadde vært planlagt i lengre tid og været var for en gangs skyld på min side. Jeg tok meg selv i nakkenskinnet, gjorde de nødvendige forberedelsene og dro avsted.
Ok, det var i seneste laget å starte turen, det innså jeg raskt. Sola stupte i havet et sted før fem og natta fulgte hakk i hæl. Lysløypa ble tent i det jeg passerte O-hytta inne i Djupadalen og innen jeg tok av fra Vannverksveien på smal sti ned til den planlagte campen var det nødvendig å tenne lykt for å se hvor jeg plasserte beina. Det gikk straks saktere, men jeg kom fram rundt seks tida, brukte tid på å finne jevnest mulig underlag for teltet og reiste det blant kneisende furutrær, få meter fra tjernet.
Ettersom det var november hadde jeg pakka sekken med litt ekstra remedier. Noen klunker whiskey, et par kakemenn, sjokolade, brus, et lunt pledd, Kolbein Falkeids samlede dikt og ei lyslenke til å henge over teltåpningen. Det veide litt ekstra, men var verdt hver svettedråpe.
Lyden av en travel fredagskveld stiltra seg inn i marka. Bleikmyr lå bare noen knappe kilometer unna og mopeder med hull i potta kunne høres langveis fra. Et og annet skrik og skrål bar også inn til Tjelltjørn, samt dempa brus fra øvrig trafikk. Allikevel var det den stille klukkingen fra bekkene på motsatt side av tjernet som tegna det klareste lydbildet.
Rundt åtte tida fikk jeg flyktig besøk av en far og hans sønner. Jeg kunne høre dem prate sammen allerede lenge før hodelytene glitra mellom trærne og lyskjeklene streifa bortom teltet mitt. “Her ligger det allerede noen. Vi går videre, gutter,” sa han med tysk aksent. Jeg fikk hilse på dem, så vidt det var, før de fortsatte innover langs torvveien til neste rasteplass.
Falkeids dikt kledde stedet og stemningen. Et vestlandsk særpreg som kom mer og mer til uttrykk etter hvert som jeg vendte sidene i boka. “Primusen” var diktet jeg hang meg opp i. At så mye kunne sies om så lite forekom meg nærmest magisk. Å se, svart på hvitt, hvordan en tanke gir næring til et oppkomme av minner og betraktninger. Hva er vel ikke mer magisk enn det?
Jeg slokna i ni tida. Kanskje ikke så rart, etter å ha vært våken siden halv tre natta i forveien. Like over ti var jeg våken igjen, lenge nok til å surre medbrakt pledd omkring meg, slukke lysene og falle i søvn atter en gang. Det ble ei god, varm og behagelig natt, selv om temperaturen utenfor droppa til frysepunktet.
Morgenen etter starta før dagslyset brøt horisonten med ferskenfarga glød. Silhuetter av omliggende skog speila seg i det blikkstille tjernet. Fugle- og dyrelivet våkna. Et ekorn pilte over bakken foran camp-plassen og ei lita ugle suste forbi mellom furustammene. Ellers var det utrolig stilt i marka. Mer magi.
Til frokost hadde jeg kakemenn og Solo. Ikke verdens sunneste måltid, men man skal som kjent kose seg på tur.
Klokka bevegde seg mot åtte før jeg fant det for godt å pakke sammen. Jeg var i ferd med å stappe soveposen i trekket da den vesle familien fra kvelden i forveien passerte meg på ny. “Har dere sovet i telt?” spurte jeg. “Nei, på matte, under åpen himmel,” lød svaret. Min første tanke var at det måtte ha vært en kjølig, men fin opplevelse. Trolig hadde de imidlertid tatt samme forholdsregler som meg, for ingen av dem lot til å være preget av nattens lave temperaturer.
Gresset hørtes crispy og porøst ut da jeg vassa gjennom det kort etter. Turen hjemover gikk vestover mot Bleikmyr, før jeg svingte inn på traséen nedenfor Svartups mot Kattanakkveien, bortimot samme ruta som benyttes under “Haugesund på langs”. Jeg fikk stien for meg selv og klampa avsted gjennom gjørmehull, over stein og såpeglatte klopper, godt fornøyd med meg selv og enda en fabelaktig overnatting i Haugesundsmarka.
