Dagsturhytta på Alvanuten.

Knappe 3 kilometer, tur/retur. 50 minutter i bedagelig tempo med en høydestigning på om lag 170 meter. Dette var de statistiske rammene for opplevelsen.

Vi parkerte bak Aksdal kirke i Tysvær og tok oss oppover Alvanutvegen. Da vi nærma oss snuplassen på toppen hørte vi bekken Migan plaske utfor bergskrenten på høyre hånd.
Skogstjerner på rekke og rad.
Stien starta på et dekke av brune furunåler, men gikk raskt over i sleipe røtter, stein og gjørme som følge av nattas regnfall. At toppen ligger 217 moh innebærer dessuten at det stort sett går oppover. Noen flater finner man likevel.
Gjerdeklyvere.
Mesteparten av løypa går gjennom skog. Her er det først og fremst furu, men også innslag av løvtrær. Etter hvert som vi steg i lendet åpna skogen seg stedvis og lot oss ta inn stadig mer av utsikten. Vi så både østover mot Grindafjorden og Skjoldastraumen, sørover mot Eikeskog og Bokn, samt nordover i terrenget mellom Kringeland og Dyrsfjellet.
Aksdal og Aksdalsvatnet, der nede.
Gjøken gol i det fjerne. Gransangere, svarttrost, meiser og spurv kvitra i vilden sky. En nattsvart ravn fulgte oss på trygg avstand. Et varsel om død og ulykke? Et bud om store forandringer? Et tegn på at vi burde være oppmerksomme på omgivelsene? At vi ble fulgt med på? Gammel overtro har mange tolkninger. Et er sikkert; ravner har høy intelligens. Høyst sannsynlig visste den at det ofte følger en matbit med mennesker på tur.
Dagsturhytta med nordvendt blikk.
Vi fikk dagsturhytta for oss selv og fortærte lunsjen med sørvendt utsikt. Tross den vage disen som lå i lufta og ga fjerne åser, fjell og knauser et svakt, blålig skjær, så vi langt og lenger enn langt. Når man befinner seg i høyden kan det være morsomt å sette ting i perspektiv, finne kjente landemerker, se på sammenhenger og avstander. Alt virker liksom litt annerledes, mindre og nærere, sett fra oven.
Kartutsnitt, henta fra mobil-app.
Flytebrygga på badeplassen.

Det ble en flott tur rundt Fotvatnet på Karmøy. Cirka 4,3 kilometer som tok oss et par timer, da med innlagte pauser og hyppige stopp for å ta inn natur og menneskelagde saker.

Vi gikk fra parkeringa i nordøstre ende av vannet. Det første vi støtte på var badeplass med sandbunn og flytebrygge i Litlvatnet, eller Midtra Fotvatnet, som det står på kartet. Tross 17 grader og lettskya vær var det få andre å spore i løypene.
Minner fra en svunnen tid.
Nordvestover kunne vi følge grusvei et godt stykke og kom relativt raskt til selve Fotvatnet. Stien videre smalna inn langs vestsida, men var fortsatt grusa, helt fram til porten i steinmuren nedenfor Jonsvarden. Vi leste om Jonas Osmundsen som hadde demma opp bekken her en gang på 1800-tallet og bygd kvernhus.
Lundfiol.
Inn i furuskogen var den godt å kunne gå på et teppe av barnåler. Fuglene kvitra fra alle kanter. Et mangfold av forskjellige sanger som tilsammen ga hodet hvile og sjela ro. Det lukta fuktig jord og og friske, vårlige vekster. Langs hele stien fant vi skogstjerner og flekker av viltvoksende lundfiol. Blåbærlyngen var tung av bær, fortsatt ikke modne, men om få uker kan man spise seg rik i disse traktene.
Spennende passasje.
Lunsjpausen tok vi på speiderplassen, sørvest i vatnet. Jeg lot meg fascinere av en gråbrun åme på vei over skogbunnen. Den gikk nærmest i ett med kvister og granbar. Unntaket var at den bevegde på seg.
Pent opparbeida stier.
Fra tidligere turer i området husker jeg ikke stien som like velholdt og flott opparbeida som nå. Det skal sies at det er noen år siden jeg var her, men likevel lot jeg meg imponere. Flott har det blitt.
Hjort og snømann over “Nisse-Hålå”.
Oppover, langs østsida av vatnet, tok vi en liten avstikker for å titte på treskulpturene ved “Nisse-hålå”. Spennende lagd og ganske sikkert morsomt for den yngre garde.
Det siste stykket tilbake til badeplassen med flytebrygga var uten tvil det fuktigste på turen. Her måtte man holde tunga beint i munnen for ikkje å bli bløt på beina, eller skli i gjørmehulla.
Kartutsnitt.
Golfståvo i Sveio.

14 maigrader og lettskya oppholdsvær. Perfekte forhold for rundløypa omkring golfbanen i Sveio. Vi starta fra parkeringsplassen ved Haugaland Golfklubb og tok av til høyre på grusa vei mellom velholdte, frodiggrønne gressmatter.

Det var stor aktivitet på golfbanen. Mange entusiaster gjorde som oss og benytta seg av det fine vårværet. Grusveien vi gikk på runda sørsida av Markusåsen før den dreide nordover, langs Hinderlivatnet. Furuskogen omkring oss myldra av liv og lystig fuglesang. Sommerfuglene svirra hvileløst mellom lyng, tepper av skogstjerner og standhaftig villgress. Nord for Rossehaugen fantes et veiskille. En steil motbakke leda mot øst. Vi fortsatte strakt forover.
Fuglekasser langs grusveien.
Jada. Turen var lettgått, stedvis småkupert, men aldri tung. Etter hvert dreide vi likevel mot øst før løypa svingte opp mot Golfståvo. Dagsturhytta hadde utsikt mot myrlendt terreng, et lite tjern og en av golf-greenene i bakgrunnen. Like nord for oss lå enda en green. Vi hørte plinget i det nye spillere “inntok” hullet. Jeg er ikke kjent med terminologien, så dere får ha meg unnskyldt her.
“Next tee”.
Vi inntok i alle fall vår lunsj på taket av Golfståvo, mutters alene og til en plutselig, men lett regnskur. Den var ikke fuktig nok til å gjøre oss bløte, men snarere forfriskende. Etter en 20 minutters pause gikk ferden videre. Etter planen skulle vi fortsatt nordover til Søljetjørna, men uoppmerksomhet førte oss istedet østover, forbi Foretjørna og så mot sør igjen. Vi la merke til at enkelte “hull”, eller baner, som jeg velger å kalle dem, var under arbeid/utbedring.
Etter omlag en times effektiv gange hadde vi tilbakelagt cirka 4 kilometer og var tilbake på parkeringa. Alt i alt en fin tur som burde passe de fleste.
Kartutsnitt fra mobil-app.