Blogg

Utsikt fra Rambaskårsfjellet mot Helganes lufthavn.

Da tirsdagen glimta til med sommersol fikk jeg fruen med på en aldri så liten utflukt. Det hadde kommet meg for øret at en pent tilrettelagt sti skulle gå fra Kalstøvegen til Rambaskårsfjellet. Ikke var det langt og dessuten var turen (etter sigende) lettgått.

Vi pakka enkel niste i sekken, slengte oss i bilen og kjørte over brua fra Haugesund til Karmøy. Det bar ut via Kvalavågsvegen, gjennom vakre Kvalavåg og brått var vi framme på den vesle parkeringsplassen som markerte stistart. Den var ikke stor, men rom for tre, fire biler burde det vel være.

Kvalavåg velforening har lagd en bred grussti som snirkler og slynger seg gjennom marka til anleggsveien i Revadalen og videre. Vi starta opp en liten stigning, innover i Torvdalen. Her var det lynghei, frodig gress og myrlendt på alle kanter. Lyngen bar yndige, lilla blomster som små fargeklatter mellom alt det grønne. Før første venstresving støtte vi på en klopp. Den førte over bløtmyra til en fjellskrent, utstyrt med sikringstau. Ei alternativ rute tilbake til hovedveien.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Ganske snart bevegde vi oss inn blant furustammer. Skogens sangstruper stemte i av hjertens lyst. To vandrere på stien i deres domene gjorde verken fra eller til. Finværet var til glede for både folk og fauna. Gresshoppene stemte i. Øyenstikkerne svirra nysgjerrig etter. Det rasla i blåbærlyng. Himmelens blå hvelving ramma det hele inn og alt var bare sjelefred og turnytelse.

I enden av skogen kom vi først til et lite tjern der vannliljebladene lå tett i tett. Ved stien, ovenfor bredden, sto et rastebord. Lenger bort pekte ei pil inn blant trærne og annonserte at her kunne man ta en avstikker til “Utsikten”. Vi runda tjernet og kom ut på anleggsveien som følger hele Revadalen fra ende til ende. Heldigvis skulle vi bare traske noen meter langs den før vi kryssa gjerdeklyver og starta oppover selve Rambaskårsfjellet.

Her var det beitemarker. Sauene så vi bare på lang avstand, men skiten lå over alt. På ny bretta skogen seg omkring oss. Det var først da vi brøt ut på andre sida at grusveien omsider tok slutt. Herfra ble det steinete sti det siste stykket opp til toppen. Vi benka oss ved rastebordet, like bortenfor masta med peileutstyr for Helganes lufthavn, spiste niste og titta på både små og større fly i det de kom inn for landing.

Utsikten var usedvanlig god i alle retninger takket være den klare sommerdagen. Vi så Utsira, ytterst i havet. Vi så Siggjo på Bømlo og Stovegolvet på Stord. Vi glante innover mot Valhest og Hodnafjellet, Ørnå og Lammanuten i Tysvær, samt fjernere fjell i innlandet. I sør så vi Salvøy, Vedavågen og Årkahamn. Alt ble liksom understreka av en naturlig ro og stillhet. Bare naturens egne lyder satte musikk til freden. Alt var zen.

På returen unna vi oss en avstikker til den tidligere nevnte “Utsikten”. Også her sto det et picnic bord og selv om utsiktspunktet lå mye lavere i terrenget enn høyden vi kom fra så vi meget og langt. Definitivt verdt et besøk.

Deretter bar det tilbake til bilen og hjem for grilling og middagskos. Alt i alt målte turen 2,3 km og tok om lag 40 minutters i særdeles bedagelig tempo.

0 kommentarer

09.07.202409.07.2024

Gatelangs: Hasseløy/”Bakarøy”

Blogg

Hva gjør man når sommerværet lar vente på seg og feriedagene bare tikker avsted? Man kan selvsagt komme seg ut dørene og gå en liten tur. Været får man uansett ikke gjort noe med og turopplevelsene kan være fine under alle slags forhold.

DOKKEN SILDEMUSEUM

Jeg dro til Havnaberg og kryssa broa til Hasseløy, eller “Bakarøy” som den kalles på folkemunne; den nordligste av øyene utenfor Haugesund. Dokken museum lå under – på høyre side – i det jeg traverserte det smale sundet. For anledningen var det et yrende folkeliv der nede. Tyske gloser nådde opp til meg. Turister. Det lot til å være stor interesse for historien om byen som ble “bygget på sild”. Her kan en se og høre om hvilke kår fattig og rik hadde for 150 år siden. På området finnes både kolonialbutikk, sildesalteri, eldre båter og mye annet.

MER AV DET GAMLE

Jeg svingte nordover, forbi museet, langs båthavna, forbi Haugesjøen brygge og Haugesund båthotell, til Westcons blå kontorbygning. I øyas nordvestlige ende var avstanden til både Killingøy og Vibrandsøy på sitt korteste. Herfra hadde jeg god sikt mot Tonjer fyr og kunne følge småbåtene som tøffa rolig inn mot byen.

På returen la jeg merke til de falmede og nesten utviska bedriftslogoene, malt direkte på murveggen i et gammelt lagerbygg for lenge siden. “Norønna Sild”, sto det og ved siden av; noe jeg antok kunne være “Hansavåg Karosseri”. En litt uvanlig kombinasjon der, altså.

GAMMELT OG NYTT

Jeg fulgte Flathauggata forbi hus som sendte tankene til gamle arbeiderboliger. Tre stykk på rekke og rad. Så svingte jeg ned til kaien utenfor Staalehuset som forøvrig var Nord-Europas største sjøhus da det sto ferdig i 1919.

Gammelt og nytt går hånd i hånd på “Bakarøy”. Mye av bebyggelsen består av gamle trehus. I tillegg finner man en rekke lagerbygninger og lignende som i stor grad er murbygg. Noe står til forfall, men det meste er likevel pussa opp. Langs sundet nedover mot Skagen ligger en rekke boligblokker med orkesterplass mot vakre Vibrandsøy. Midt mellom dem er et utendørsbasseng med sandbunn, fylt av naturlig sjøvann.

Sørvest ligger Kystverkets buede kontorbygg. På kaien utenfor står ei pen, lita fyrlykt og passer på inn- og utseilinga mellom Hasseløy, Risøy, Smedasundet og Karmsundet. Spesielt sommerstid kan det være mye båttrafikk her.

SISTE BIT

Jeg fulgte Langgata til midten av øya, passerte en grønn lunge med lekeplass for barna og endte etter hvert opp utenfor Sjømannshjemmet. Sjømenns Aldershjem ble bygd i 1919, samme år som Staalehuset sto ferdig.

Nå gikk jeg Holmegata sørover igjen. Her lå et bedehus. I svunne tider hadde vel alle småsamfunn minst ett av sorten. Tilbake i Steffen Staalesens Gate dreide jeg østover til Losgata og fulgte denne mot Hasseløybroa. På høyre hånd kunne jeg fortsatt se fundamentet etter den gamle trebroa, bygget i 1872. Ny bro var først på plass i 1954. Hadde jeg i tillegg traska ned Sjøhuskleiva kunne jeg benka meg utenfor PittersKafé på Lothebrygga. Istedet trampa jeg over brua til fastlandet igjen. Turen målte 3,3 km og tok ca. 40 minutter i bedagelig tempo.

0 kommentarer

12.05.2024

Helgaland rundt: Variert og vakkert

Blogg

Jeg har vært ved Salomonshilderen på Fosen flere ganger før, men aldri fortsatt turen Helgaland rundt. Denne gang skulle det korrigeres. Lekkert maivær med stigende temperaturer gjorde den 40 minutter lange sykkeletappen fra Sakkestad til Fosen bygdehus nytelsesfull. Her låste jeg tohjulingen og ga meg i kast med stien.

INNOM GROTTENE
Man kan velge å gå gjennom grinda i enden av parkeringsplassen, eller krysse fotballbanen utenfor bygdehuset og benytte seg av gjerdeklyveren. Uansett havner man på samme vestadgående traktorvei. En enslig kalv gikk på beite og holdt god avstand.

På motsatt side av Steinsvatnet fulgte jeg blåmerka løype strake veien framover. Det bølga gjennom mer beiteland. Noen sløve sauer fulgte meg med blikket, men orka ikke reise seg i solsteiken. Jeg runda vestbredden av Nedre Helgelandsvatnet og tok meg fram til Salomonshilderen. Den går også under betegnelsen “grottene på Fosen”, men er i grunnen bare store steinblokker man kan bane seg vei mellom, under og bak.

BEITEMARKER
Veien videre gikk gjennom pene, irrgrønne beitemarker, ned til Helgalandsvika, hvor jeg fulgte Helgalandsvegen nordover og til endes. På venstre hånd hadde jeg Karmsundet og kunne titte nesten rakt over på Hydro anlegget på Karmøy.

Grind/gjerdeklyver førte meg atter ut i beiteland; vakkert og velholdt. Her var lite og ingenting hva stimarkører angikk, men tråkket var likevel såpass tydelig at det var enkelt å følge. Litt etter litt svingte det nordover og brått var jeg inne mellom lyng og brake.

Da jeg kom til gjerde og ny klyver forandra terrenget seg igjen. Her bretta snaufjellet seg ut på min høyre side. Stien gikk derimot nordøstover i slak stigning, forbi myrvann og inn i tett granskau.

TETT SKOG
Skogen syntes å strekke seg ut i det uendelige, men var et eventyr i seg selv. Solstrålene plirte ned mellom kronene og la seg varmt i baret på bakken. Innimellom fulgte jeg menneskelagde grøfter, fulle av vann. Andre steder snubla jeg i røtter og små bergknatter, eller trampa over klopper og yndige, enkle bruer. Etter langt om lenge støtte jeg på en utgammel steinmur, forserte den og var ute i lynghei igjen.

LYNGHEI OG VANN
Jeg runda en kolle og steg nedover mot Lysevatnet. Gjøken gol i det fjerne og sommerfuglene surra dovent i lyngen. Stien gikk nå sørover og i bratte skrenter på vestsida av vannet. Etterpå bar det videre sør, langs myrsøkk, nedover skråninger og tilbake til Steinsvatnet som jeg hadde passert over en time tidligere. Herfra var det bare å følge traktorveien tilbake til Fosen bygdehus for så å sykle hjem igjen.

Lynghei med utsikt over Øvre Helgalandsvatn.

Alt i alt målte jeg fotturen til 7 km og 1,5 time. Friluftsrådet Vest anslår ruta til 6 km og sier den tar 3 timer, så sannheten ligger antakelig mellom disse anslagene et sted. Uansett var det en fortryllende og – i hovedsak – lettgått runde jeg vil anbefale på det varmeste.

0 kommentarer

01.05.2024

Fuglen (537 moh)

Blogg

For en tid tilbake la jeg søndagsturen til Fuglen (537 moh). Fra rasteplassen på Killingbakkane, før man tar fatt på svingene ned mot Knapphus, er det god plass til å sette fra seg bilen. Herfra starter man nedover mot Sandvattjørna på bred og grei skogsvei.

RASTEPLASS VED SANDVADTJØRNA

Det var i grunnen ganske deilig å starte i unnabakke med tett barskog rundt seg og morgendugg i gresset som risla om anklene. Lufta var ren og klar med alle de herlige duftene en fin vårdag hadde å by på. Over meg drev skiftende skydekke sakte nordover. Jeg følte på fred og velbehag. Nederst i lia kunne jeg svinge inn på sti og kom etter kort tid til en koselig rasteplass ved Sandvadtjørna. Her fantes turkasse med bok, hengende på en stamme, og utsikten over tjernet var et eventyr i seg selv.

STIGNINGER

Men jeg hadde tenkt meg videre. Turen var tross alt bare så vidt i gang. Stien svingte østover, rundt Elleflottjørna, over bekker, myr og smale elver hvor det var bygget trebruer og lagt ut klopper som gjorde det enkelt å ta seg fram. Da jeg kom ut på traktorvei svingte jeg til høyre og fulgte denne et stykke oppover Haukadalen til jeg fant skilta sti på venstre side av veien. Herfra var det stort sett stigning, først gjennom mer barskog, så blandingskog og etter hvert mer gress og lynghei.

VÆROMSLAG

Til min store skuffelse dro skydekket seg til, det begynte å småregne og så kom tåka. Jeg hadde lest om en formidabel utsikt fra Fuglen; et rundskue som kunne ta pusten fra noen og enhver. Med mitt hell ble jeg frarøva den opplevelsen.

MATRAST

Stien flata ut ved Mosarevvatnet nær toppen. Herfra gjensto bare en kort distanse til selve varden og dagens endelige turmål, men med været som hadde oppstått underveis var det ikke noe blivende sted. Slukøra gjorde jeg helomvending og tok fatt på nedstigninga igjen. Først da jeg kom tilbake til rasteplassen ved Sandvadtjørna letta været. Her kunne jeg slå meg ned og nyte nista jeg hadde i sekken. Regn og tåke til tross satt jeg igjen med en god turopplevelse. Ruta var fin, den, og bare det å få bruke kroppen litt gir mening i seg selv. Turen var i overkant av ei mil lang og tok meg om lag 2,5 time. En velanvendt formiddag.

0 kommentarer

22.04.2024

Langhelg i Brighton

Blogg

Brighton er et nydelig reisemål. Det er åpenbart en grunn til at dette kalles badebyen i East Sussex. Rullesteinstranda strekker ser langs hele sørenden av byen og the East Pier er for et landemerke å regne med sin fornøyelsesarkade. I Brighton finnes noe for enhver. Pubene er mange. Handlegatene er intime og innbydende. Historien er rikholdig og interessant.

The East Pier, Brighton, sett fra stranda.

Vi reiste fra Sola Lufthavn en sein ettermiddag, landa i Gatwick og tok toget til Brighton and Hove. Fra togstasjonen var det en tyve minutters rusletur til hotellet nede ved stranda. Innen vi var framme hadde det blitt natt, men byen sydet av liv.

HISTORIE
På 1700-tallet etablerte byen seg som “badebyen”, mye grunnet Richard Russell som lanserte teorien om sjøbads helsebringende effekter. Før den tid var Brighton egentlig bare for en liten fiskerlandsby å regne, selv om den finnes i nedtegnelser helt tilbake til 1086 (i Doomsday Book). Opprinnelig het byen Bristemestune, senere Brigthelmstone, før den fikk nåtidens navn. Siden 1997 har Brighton og Hove vært administrert som en enhetlig myndighet og i 2000 fikk de sammen status som city.

Richard Russells teorier trakk rikfolket til byen, så også kongelige, noe den bærer preg av den dag i dag. Jeg var så heldig å få bo på Double Tree Hilton Hotel som ligger like ved den langstrakte steinstranda. Sammen med reisefølget brukte vi første dag på en såkalt virtuell skattejakt gjennom bygatene, ble kjent med bykjernens labyrinter og tilegna oss basiskunnskap om historie og historiske landemerker. Gull verdt og noe jeg virkelig anbefaler alle tilreisende å ta seg tid til, selv om det var trått å komme i gang og rundløypa kanskje var i drøyeste laget. Etterpå følte vi oss lommekjente.

ROYAL GARDENS OG ROYAL PAVILION
The Royal Gardens er et veldig greit sted å starte om man skal bli skikkelig kjent med byen. Her finnes både vakkert botanisk mangfold og forseggjort, gammel, annerledes arkitektur. Det var endatil Prinsen av Wales, senere Kong Georg IV, som anla dette, reiste en kongelig paviljong, fikk bygget ridestaller og i det hele tatt satte nytt preg på den nå fasjonable staden, noe som viser igjen den dag i dag.

The North Gate I The Royal Pavilion, reist I 1832.

HANDLEGATER
Litt lenger nordvest finner man Kensington Gardens, ei trivelig, smal handlegate med små butikklokaler i hopetall. Her får man på sett og vis følelsen av å dra tilbake i tid, menge seg med “almuen” og ta inn deler av byens mangfold gjennom sanselige inntrykk.

Min favoritt var likevel The Lanes. I dette området av Brighton er mange av gatene belagt med rød murstein. De er smale, svinger hit og dit (noen ganger tilsynelatende på måfå) og frister med et mylder av restauranter, gatekaféer, puber, gullsmedbutikker og hundrevis av andre ting. Jeg velger å tro man kan ferdes her i dagevis uten å ha oppdaget alle skjulte perler. Selv fant jeg flere platesjapper, en innbydende bokhandel, hattebutikker og lignende. Den som har øynene og interessen med seg kan i tillegg finne lag på lag av nysgjerrighetspirrende, historiske fakta stødd omkring. Her finnes the Pump House, Meeting House Lane, the Flint Wall, House of Correction, East Street Arcade og de yndige, trange “twittens”, som Brightons trangeste smau og bakgater kalles. Kan hende finner du nettopp det du lette etter akkurat her…

Dessuten byr Brighton på handlesentre som Churchill Square, Marks & Spenser og Primark for den handlelystne. Har man god tid og ikke er engstelig for høyder, går det også an å besøke Brighton i360, et skyhøyt tårn med alle slags fasiliteter og utsikt i alle retninger. En må booke tur med “smultringen” som tar deg fra bakkenivå og langt opp over byens tak før man – sakte men sikkert – vender tilbake til jordas overflate. En turistattraksjon, sikkert og visst.

Nysgjerrig og nærgående dyreliv, midt inne i byen.

0 kommentarer

08.03.2024

Til Tuabua fra Mykje skole

Blogg

Tuabua på fastlands-Karmøy finner man i sørenden av Tuastadvatnet , omtrent midtveis mellom Snik og Tuastad bygdehus. Dette er ei dagsturhytte med fin beliggenhet.

Hit kan man ta seg fra bygdehuset, fra Ytre Røyksund, eller fra parkeringsplass på Snik. Eventuelt benytter man sti fra Tuastadvegen, da med et av to utgangspunkt i nordenden av vannet, eller også fra Mykje skole, via Storevarden.

MYK START

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

For dem som liker å ferdes på sti istedenfor gruslagte løyper eksisterer i tillegg ei alternativ rute. Denne starter ved Mykje skole hvor man finner parkeringsmuligheter i hopetall. Deretter går turen sørover, inn i byggefeltet, langs Tjørnahaugvegen og bort til den tilstøtende grusbanen. Fra sørenden av nevte bane følger man tilrettelagt turløype de første 150 meterne før denne smalner inn til en tradisjonell sti. Den går mellom Tjørnahaugen på høyre hånd og selve tjernet på motsatt side. Er man heldig kan man få noen glimt av hekkende ender langs vannkanten.

Litt etter litt svinger stien østover i tidvis myrlendt terreng. Her er utplassert en mengde klopper, så det er fullt mulig å ta seg tørrskodd gjennom det ellers lyngdekkede landskapet. Et stykke inn deler stien seg. Her holder man venstre om man ikke vil ned på Snikveien.

Slak stigning tar deg over kammen sønnefor Storevarden. Her deler stien seg på ny. Venstre løype tar deg opp til toppunktet (69 moh) med fin utsikt i alle retninger, mens turen mot Tuabua følger stien nedover til myra. Sør i myra skal man fortsette enda litt øst mot Tuastadvantet dersom det er ønskelig å benytte seg av tradisjonell rute. Denne følger i hovedsak høyspentmastene.

FALKEBLIKK

Bøyer man derimot av mot høyre finnes også her en – enn så lenge – tydelig sti. Den tar deg over nette koller, gjennom småsøkk og forbi kongletung skog til lyden av et fuglemangfold. Et velkomment gjenhør etter lange vintermåneder. Like før man runder siste kolle flater stien ut. Den dreier vestover mot Snikveien for andre gang, så her gjelder det å ha øynene med seg for å finne den bortimot utviskede stien øst, over myra, tilbake mot Tuastadvantet. Den er der, men ikke nødvendigvis enkel å finne. Godt fottøy kan altså være en fordel.

Etter kryssinga av myra beveger man seg atter over små koller og knauser før ferden går inn i furu- og granskog mellom to høydedrag. Vel ute på motsatt side av skogen viskes stien fullstendig ut. Her er det bare å bushe rakt østover. Slik støter man forholdsvis raskt på hovedstien og kan fortsetter mot sør.

Løypa sneier gjennom skog og tar deg ned til demningen, sørvest i Tuastadvatnet. På vårparten renner det gjerne over sine bredder, men midtsommers kan vannstanden være betydelig lavere. Herfra gjenstår bare et kort strekk før man trasker ut av tykningen og ned til et av stikryssene i grusveien mellom Snik og Tuastad. I krysset finnes rasteplass og turkasse.

TUABUA

Fortsetter man i sørlig retning vil man passere Litlavatnet på vei mot Ytre Røyksund. Tar man i stedet til venstre er det kun et par steinkast igjen til dagens mål: Tuabua. Her er rikelig med sitteplasser, et par overbygg som skjermer for vær og vind, samt et koselig innerom med fyringsmuligheter og et enkelt, men variert bibliotek. I tillegg har fasilitetene en utedo for den som måtte behøve slikt.

Dagsturhytta ligger kloss ved vannet og byr på bademuligheter, så vel som beroligende utsikt med mange små holmer og skjær. I det fjerne øyner man Helgelandsfjellet i nord. Et fint sted for en god pause dette, altså.

På returen går man grusveien helt vest til bomsperring og parkeringa på Snik. Dernest traskes det langs landeveien. Etter om lag en kilometer kommer man til snuplass for buss. Like etter dukker en klopperik sti opp på høyre side av veien. Denne tar deg rundt ei bred myr, over haug og hammar og ned igjen til Tjørnahaugvegen, forbi grusbanen og til parkeringa ved Mykje skole. Hele runden måler sånn noenlunde 6 km og kan fort ta et par timer, eller mer i rolig tempo.

0 kommentarer

28.01.2024

Gatelangs: Risøy

Blogg

Risøy fikk broforbindelse 14. mai, 1939. Før den tid var øyfolket avhengige av den vesle båten som ferga dem fram og tilbake over Smedasundet til Haugesunds Indre kai. Broa har en angitt lengde på 361 meter og høyeste punkt er 25 moh.

Statuen av “Ola Flytt” skuer ut over Smedasundet.

Vestsida av Risøy er prega av industriområdet til Aibel. Dette navnet ble etablert så sent som i 2007, men selskapet har en over hundre år lang historie, først som Elektrisk Bureau, senere Haugesund Mekaniske Verksted, ABB og Umoe. De har vært og er en viktig brikke i utviklinga av olje- og gassindustrien.

Nordvest på øya finner man rutebåtkaien med båtforbindelse til både Vibrandsøy, Røvær, Feøy og Utsira.

BALLASTKAIEN OG OLA FLYTT

Etter å ha gått over brua dreide jeg sørover og fulgte Jens Risøens gate til den møtte enden av Sundgata. Langs veien passerte jeg en liten lekeplass og en rekke gamle trehus, noen oppussa og andre i litt dårligere forfatning. Går man enda et stykke kan man svinge ned til Stoltenberg og følge Stoltenberggata nordover igjen. Jeg valgte heller å traske oppover den allerede nevnte Sundgata. Før jeg kom tilbake til Risøybrua svant bebyggelsen hen og bød på utsikt over ballastkaien og Smedasundet med Maritim Hotel på motsatt side. Det lå ei småbåthavn på ballastkaien og der var utstilt ei gedigen fortøyningsbøye i rødt- og svartmalt stål. Slike bøyer blir brukt til fortøyning av større skip, sto det på en morken, gammel planke.

Like under brua var det reis ei statue av “Ola Flytt”, eller Ole Johannessen Dagsland, som han egentlig het. Han var flyttmann og rodde folk over sundet fra 5 om morgenen til 9 på kvelden mellom 1876 og 1906. 30 års tjeneste gjorde ham til den mest kjente av flyttmennene; en det er skrevet sanger om.

Aktivitetshuset på Risøy har en særegen fasade.

Gatene på Risøy er lange og mer eller mindre snorrette. Sundgata går hele veien nord til Tollbugata og Stiftelsen Haugesjøen. Langs den står trebygningene tett i tett. Bebyggelsen er gammel, men bærer preg av godt vedlikehold og/eller fin oppussing, resturasjon, eller til og med ombygging. Ved telling i 2020 bodde det 572 personer på øya. Det var ikke mange av dem å se langs min vei. Da festa jeg heller blikket på mønespir og fasader. Mest iøynefallende var kan hende aktivitetshuset som hadde fått en moderne dekor i form av grafitti. Videre finner man HMV fritidssenter, Viking Adventures og spaopplevelser på Heit Haugesund.

HOPPBAKKEN

Jeg fulgte Tollbugata vestover til Jens Risøens gate og dreide sørover igjen. Her treffer man raskt på Tollbugata lekeplass og en interessant, grønnkledd høyde hvor en gresskledd trassé svinger seg oppover mot toppen. At Risøy har egen hoppbakke er det ikke alle som vet. I 2004 ble det arrangert hopprenn her, midt på sommeren. Det var 20. juni og regn. Snøen ble henta fra Røldal skisenter dagen i forveien og frakta med lastebiler. Skibakken er gammel og var neste glemt før dette tiltaket for å gi den nytt liv.

På returen fulgte jeg John Risøens gate, men svingte vest i Vågsgata og tok Garpaskjærsvegen det siste stykket tilbake til Risøybrua. Dette siste kvartalet består utelukkende av gamle murbygninger, malt i lyse pasteller og skiller seg således ut fra resten av bebyggelsen.

Jeg fulgte brua tilbake til Haugesund sentrum og kasta et blikk utover de skiferkledde takene på Risøy. Fra enkelte skorsteiner steg doven røyk og vitna om at det faktisk fantes liv i det dovne samfunnet her ute. Det var som å vandre ut av et bortimot stillestående stykke historie.

Distanse: 2,8 km

Tidsbruk: ca. 30 min

0 kommentarer

16.12.2023

Gatelangs: Byparken – Isdammen

Blogg

“Haraldsgatå, Haraldsgatå, ifra Havnaberg te Litlasond. Fint å stå der. Fint å gå der å lufta seg ei litå stond.”

Han hadde rett i det, Kolbein Falkeid. Kanskje spesielt oppunder jul, når gata er pynta og høytiden stråler fra de fleste vindu.

Byparken nord på Havnaberg er snødekka og glattslipt av utallige, hardpakka skoavtrykk. Lørdag formiddag virker parken usedvanlig stille og forlatt. Selv duene glimrer med sitt fravær. Normalt ville de flokka seg sammen i hopetall, vagla på paviljongtaket, i trærne, eller fontenen. Ikke i dag. I dag er det sludd i lufta. Duene har søkt ly andre steder.

Haugesund er en forrykende blanding av arkitektoniske stilarter, men fra byparken og sørover ser man mye gamle tradisjoner. Mønespir og fasader gir et blikk tilbake i tid. “Klampenborg” er et iøynefallende eksempel med sitt “kraftig dimensjonerte fasadeuttrykk”. Den nå brosteinsbelagte nordenden av Haraldsgata er i det hele tatt et koselig sted å vandre. Her finner man et herlig sammensurium av kolonialvarer fra inn- og utland, musikkinstrumenter, frisørsalonger, bakverk, thaimassasje og koselige, små kafeer for å nevne noe. Nedfelt i fortauene kan man lese diktsitat henta fra nettopp Falkeids rike forfatterskap.

GÅGATA

I det man krysser Skjoldaveien og tar fatt på gågata forandrer fasadene seg noe. Bytunet er det første man legger merke til. Den store, åpne plassen med det digre, julelyskledde treet midt på rommer forøvrig en fin lekeplass for de minste. I dag huser den gule bygningen blant annet Turistforeningens lokaler, men var en gang Haugesunds politihus. Midt i gata står et veiskilt. Det peker i alle retninger. Her får man anvisninger til flere av byens turistattraksjoner med mer.

Kvartalet bortenfor, i Torggata, står skulpturen “Fiskerne” og speider utover Smedasundet. Titter man oppover bakken ser man like på klokketårnet i “Vår Frelsers kirke”.

Det er alltid liv i gågata. Selv på holkeføre en lørdag formiddag strømmer folk til og fra de mange butikkene som ligger på rekke og rad i byens hovedpulsåre. Kan hende titter de på noen av mange dyreskulpturer utstilt langs sin vei. Kan hende stopper de for å lytte til trekkspillmusikk utenfor Victoriahjørnet, eller har nok med seg selv og egen handleliste.

Jeg krysser Skippergata. For anledningen pågår det veiarbeid her. Det synes meg vanlig at et eller annet sted i Haugesund sentrum alltid er under arbeid. Dette arbeidet stenger for tungtrafikken til verftet på Risøy. La oss håpe det ikke varer for lenge…

I Steinparken er det satt opp boder for et yrende julemarked. Barna får treffe nissen og eldre kan gjøre en kjapp handel, eller bare gå omkring og “snope med øynene”.

Jeg fortsetter sørover og passerer Haugesunds egen “walk of fame”. Her finner man steinheller, dedikert til noen av de mange skuespillertalentene landet har å by på. Skulle bare mangle, tatt i betraktning at byen huser den årlige norske filmfestival.

Ved Åsbygda finner gågata sin naturlige ende. Herfra følger jeg fortau det neste kvartalet og kommer til Rådhusparken. Rådhuset er resultatet av midler gitt i gave av skipsreder Knut Knutsen O.A.S. og hans kone Elisabeth. Dette skjedde i 1921. Paret ga 1 million kroner til byggingen. Grunna økonomikrise skulle det ta 10 år før det rosa prosjektet sto ferdig i 1931. Ytterligere en million ble sjenka til opparbeidelse av plassen og parken i 1947. Denne ble innvia høsten to år senere.

UT AV SENTRUM

Videre sørover er bebyggelsen mest prega av trehus. Her vokste min far opp i en av bakgårdene. Jeg passerer Haugesunds katolske kirke, eller St. Josefs kirke, som den egentlig heter. På motsatt side av gata ligger Blå Kors og et kvartal bortenfor; Rabinowitzparken. Her finner man minnesmerket over foretningsmannen Moritz Rabinowitz som var aktiv motstander av nazismen i mellomkrigsårene.

Jeg spaserer videre, forbi nybygg som skjermer for sundet der hvor Haugesund sjøflyhavn lå fra 1936 til 1956. Sydenfor rundkjøringen ligger St. Franciskus Hospital med en relativt stor frukthage i front. Det finnes fortsatt et par åpne marker langs veien her hvor jeg minnes kyr beite i min barndom. Etter hvert kommer jeg til Karmsund videregående skole. Bygningen er fra 2005. Før den tid fantes en skog og fine friområder her. På 1970- og 80-tallet var dette et ynda boltreareal for meg og mine venner.

SISTE ETAPPE

Salhusvegen Hjemmebakeri er et fint sted å svinge innom på turen. De har både påsmurt og annet man kan kose seg med, enten langs veien, eller når man kommer til målet. Jeg kjøper meg et horn med karbonader og løk før jeg trasker avsted på ny.

Jeg sklir langs steinmuren forbi Vår Frelsers gravlund og svinger inn i boligfeltet, kvartalet før Toyota bygget. Her følger jeg veien til ende og kommer til Isdammen. Dette er et nesten hjerteformet tjern. På vestsida er det utsmykka med et par trebruer. Østsida har en liten lekeplass og ei enda mindre brygge. I nordenden finner man ei bitteliten sandstrand. Det går grussti rundt hele dammen og det finnes picnic bord. Jeg setter meg ned, nyter nista og titter ut over det islagte vannet. Det gjør godt å hvile beina etter 3,8 kilometer på glatt føre.

0 kommentarer

06.12.2023

Gatelangs: Vormedal – Sakkestad

Blogg

Haugalandsvinteren er en blanding av frost, sludd, snø, regn og sol. Gjerne på en og samme dag. Det typiske er at regnet bøtter ned først. Så kommer minusgradene. Deretter legger snøen seg på toppen. Et føre som er skapt for ulykker.

BLÅTIMEN

Fra arbeidsplassen min på Vormedal og hjem til Sakkestad er det ganske nøyaktig 5 kilometer. Ruta er temmelig strak, men med Karmsundet, Bukkøy og Bøvågen på venstre hånd kan det være en fin tur å tilbakelegge. I alle årets faser har strekningen nye inntrykk å by på.

Jeg tusler gjennom boligfeltet, nedover Myklandsveien. Flere steder har julelysene kommet opp og dekorerer blåtimen etter halv fem i desember. Jeg krysser fotgjengerfeltet i Tuastadvegen, svinger ned det korte stykket til Kiwi butikken og fortsetter på gang- og sykkelsti langs Vormedalsvegen i retning Norheim. Vesthimmelen er rød som kuldeeksponerte barnekinn. Over meg renner hvelvingen inn i indigoblått.

BRØYTEKANTER

Snøen ligger fem centimeter tykk med ei hard skorpe etter solsmeltinga midt på dagen. Nå har det frosset på igjen. Det er stedvis glatt. Jeg går forbi den vesle brannstasjonen på Vormedal og sneier nedover Steinhaugvegen, forbi den lille raden med Hitlertenner fra andre verdenskrig og forbi slusa som en gang regulerte vannet til mølla i vågen nedenfor. I dag ligger Dupont på samme sted. Her utvinnes alginat fra bladene og stilken til stortare.

I svingen krysser jeg gata og skrår inn på Gamle Vormedalsvegen. Denne følger jeg noen hundre meter. Den er lite trafikkert og glatt. Her kjører bare biler til boligene i området.

Et nytt parti sykkel- og gangsti tar meg det neste stykket idet gamleveien munner ut på hovedfartsåra mellom Vormedal og Norheim igjen. Så smalner ruta inn på et meterbredt fortau. Dette er måket, men nye hauger av snø er skuflet opp fra gata og ligger i hauger der oss fotgjengere er ment å ferdes. Det er ujevn og uhamslig å gå på. Myke trafikanter kommer som vanlig i andre rekke. Formodentlig har kommunen kjørt over det med skrape på ny før neste morgen.

HALVVEIS

Fra innkjørselen til Mølleparken blir forholdene bedre, skjønt sykkelstien er fortsatt speilblank flere steder. Det krever konsentrasjon å holde seg på beina. Fra Avaldsnes i vest lyser Olavskirken opp med sine hvitmalte steinvegger. Nord for den ligger store skip oppankra som digre spøkelser i Bøvågen. Horisonten får en stadig dypere rødfarge og lysene i det fjerne funkler som landfaste stjerner i den kalde lufta.

Moksheimsmarkene er hvitkledde. De brer seg ut på høyre hånd. Dyner på ei oppredd hotelseng. Innenfor er høydene i Moksheimskogen og Helgelandsfjellet stille. Den snødekka barnålsskogen står i sterk kontrast til natta som sniker seg fra innlandet ut mot havet.

Idet jeg passerer Moksheim brygge er jeg halvveis. Her er det en fin blanding av boligfelt og gårdsbruk på begge sider av veien. Dyrene som beiter på østsida av veien det meste av året er tatt inn i fjøset, eller sendt videre for å bli pinnekjøtt og biff. Uansett er tomt innefor gjerdene. Noen er i ferd med å lage middag. Jeg kjenner duften av kjøttkaker og brun saus, merker at magen rumler og øker farten, tross sporadiske issvuller på tvers av gangveien.

TRAFIKK

Jeg går forbi Jomfruveien og ser Karmsund bru tårne over Salhus. Under står “fem dårlige jomfruer” og speider evig utover sundet. Lyden av piggdekk og motordur fyller lufta.

Jeg venter på en åpning i trafikken ved Oasen Storsenter, krysser veien og fortsetter på vestsida av Karmsundsgata til jeg nærmer meg Norheimstunet. Her tar jeg undergangen mot Norheim Næringspark og trasker videre på gangsti til jeg er på Sakkestad. Langs veien stamper jeg forbi gamle Park hotell som nå blir omgjort til boliger. Det bygges flittig. Etter hvert blir dette Haugalandets foreløpig høyeste kompleks.

0 kommentarer

03.09.202303.09.2023

Søre- og Nordre Sålefjell

Blogg

Karmøymarka er et mylder av stier. God merking og velbrukte løyper gjør det likevel enkelt å finne fram, noe jeg fikk erfare på dagens runde.

Først måtte jeg naturligvis tilbakelegge de 21 kilometerne sørover, fra Sakkestad i Haugesund til Stokkastranda/Sørstokke langs Austre Karmøyveg. Det tok om lag en time. Her fulgte jeg Gruvevegen oppover og til endes: Først smal, men asfaltert, så gruslagt og enda smalere. (Kommer man med bil må man parkere nede ved hovedveien.)

Her var det gruvedrift fra 1890 til 1914. De henta ut både “koppar og svovelkis” som det står på infotavla. Noe gammelt maskineri står fortsatt igjen og vitner om fortidas slit.

OM FOTTUREN

Selve stien starta ved gamlebrakka i det nordvestre hjørne av det steinlagte gruveområdet. Vel, brakke og brakke… Nå var det bare pipa som lå igjen etter bygningen som en gang hadde stått her. Den fortsatte i relativt flatt terreng langs Liaretjødn før den begynte å klatre slakt oppover Lynghaugedalsbakkane. I skaret delte den seg. Jeg tok til venstre og kløv de siste par hundre meterne opp til Søre Sålefjell som er øyas høyeste punkt med sine 132 moh. Herfra ser en det meste av Karmøy, selv i gråvær.

Tydelig sti oppover skaret nedenfor Søre Sålefjell.

Jeg gikk ned igjen til stiskillet og fortsatte vestover gjennom Revadalen. Deler av stien gikk langs myr og var relativt bløt. Jeg tok første avstikker i nordlig retning og fulgte en gammel steinmur et godt stykke mot Ørnareirstjødn. Ikke en ørn i sikte, men så hadde jeg heller ikke sett noen rev i Revadalen.

Løypa tok meg forbi Ørnareirstjødn og videre nordover i flatt terreng til jeg støtte på nytt stiskille nedenfor fjellskrenten foran meg. Her vente jeg vestover, fulgte kanten av ei ny myr der paddene florerte og begynte på stigningen rundt Nordre Sålefjell. Ja, for man måtte rundt for å komme opp.

Nordre Sålefjell hadde både varde og norsk flagg. Med sine 119 moh er det noe lavere enn navnebroren, men byr fortsatt på fabelaktig utsikt. Jeg unna meg en liten pause på snaufjellet, kjente vinden i håret og lytta til naturens stillhet. Deretter gikk ferden nord og ned mot Oskreivatnet. Så østover, rundt fjellet, inn i furuskog og over myr, haug og hammar mot Melstokkevatnet. Her fulgte jeg sti sørover, så østover igjen til jeg kom til Bolleshaugane og kunne dreie sørvest i retning Søre Sålefjell på ny.

Noen hundre meter fra dagens første delmål kom jeg inn på stien jeg hadde starta på og fulgte den tilbake til gruveområdet hvor sykkelen venta. Alt i alt ble det en 6 kilometers rundtur i Karmøymarka. 1 time og 25 minutter, pluss innlagte pauser. Da gjensto bare sykkelturen hjem igjen i barsk motvind.