Blogg

Fra Bjørkedalen, Porsgrunn, går ei fin turløype til et fremragende utsiktspunkt kaldt Fjerdingen. Med sine 361 moh er dette Porsgrunns høyeste topp.

MAKELIG START

Det lå et yndig, tilrettelagt badested ved tjernet på motsatt side av veien fra parkeringsplassen. Flogstadtjenn. Her fantes strandvolleyball bane og en liten flåte et stykke fra land. Vi observerte bare, for planen var topptur, ikke badeopplevele. Stien fant vi 50 meter tilbake langs veien.

Gresshoppene spilte til dans og stegene gikk fjørlett oppetter bred, lettgått sti som en gang må ha vært kjerre- eller traktorvei. På høyre hånd hadde vi beitemarker hvor et ukjent antall hester tok grådig for seg av sommergrønt gress. Ellers var vi omgitt av skog på alle kanter.

Noen hundre meter inn smalna stien en del og mista preget den hadde hatt av gammel vei. Det var imidlertid åpenbart at ruta ble mye brukt. Avkledde røtter og slitte steiner titta opp over alt i det brune jordunderlaget. Min kone, datter og hunden hennes, Bruno, stansa og lytta da vi hørte et knepp inne i skogen. Like til venstre for oss smatt et rådyr mellom trestammene, fôr gjennom blåbærlyngen, jumpa over nærmeste haug og forsvant. Det er alltid like spennende å få et glimt av viltlivet.

STIGNINGER

Terrenget begynte å stige mer. Stadig vekk traff vi på små skilt langs stien med oppmuntringer: “Det er i motbakke det går oppover”. “Nå er du på Myra, men toppen er fjern. Bit tenne sammen og gi på fullt jern”, eller “Ikke gi deg nå, det blir bare verre”. Slikt får en til å trekke på smilebåndet, uansett hvor tungpusta man blir.

Et stort, hvit skilt var spent tvers over stien. “Fjerdingsporten” sto det med blokkbokstaver. Det var først etter denne det virkelig begynte å gå oppover. De bratteste bakkene var utstyrt med taurekkverk for å gjøre ferden enklere, men det var likevel tungt i sommervarmen.

BRUN FLUESOPP

Etter en usedvanlig fuktig julimåned hadde det vokst fram hopetall av sopp i skogen. Det som slo meg mest var den rike forekomsten av brun fluesopp, en art jeg ikke kan huske å ha kommet over hjemme på Haugalandet. Den er giftig, ligner rød fluesopp, men har brun, eller gulbrun hatt. Arten er mest knytta til gran, noe det fantes flust av i området.

UTSIKT

Da vi nærma oss toppunktet flata stien ut og gikk langs åskammen før skogen åpna seg og inviterte vandrere inn i et sjelsettende skue. Framme på pynten, som forøvrig var snaufjell, gikk stupet rett ned, men her kunne man hvile øynene på horisonten og se lenger enn langt. Man skua mot Jomfruland, hadde vakkert utsyn mot Mølen og Langesundsbukta og i det fjerne kunne vi skimte Oslofjorden. Mellom oss og sjøområdene bugna landskapet av skogkledde åser. En fremmed opplevelse for en vestlending som meg.

Vi tok en rast på toppen før returen og fulgte samme løype ned igjen. En fjerding betyr forøvrig fjerdedelen av ei mil, så dette er ingen lang tur. Utfordringen ligger i høydekurvene, noe som også resulterte i at det tok i underkant av en time å gå hver vei. Oppover fikk jeg kjenne på melkesyra. Nedover kom skjelvingene i knehasene, men utsikten alene gjør det uansett verdt å legge turen oppom Porsgrunns høyeste punkt.

0 kommentarer

27.07.2023

Fra vik til vik på Årabrot

Blogg

Sommerferien nærma seg slutten. Finværet oppsto fra intet og turlysten meldte seg igjen. Jeg sykla nord, gjennom Haugesunds gater til Kvala og fulgte Årabrotsvegen til ende. Her fantes ei løype jeg hadde til gode å gå.

ÅRABROTSVÅGEN OG ØREVIK

Stien delte seg flerfoldige ganger over de våte markene, men jeg holdt rakt fram mot venstre side av haugen sørvest. Da jeg kom over toppen fant jeg grunnmuren etter en gammel bygning på høyre hånd og Årabrotsvågen på motsatt side. Ordet årabrot betyr “stedet hvor elva går som en vei gjennom landet” og elva fra Tornesvatnet munner ut i denne vågen. Tornesvatnet er forøvrig et naturreservat og et viktig hekkeområde for både sivsanger, sothøne, krikkand og brunnakke, for å nevne noen. Dønningene fra Sletta og Røværsfjorden slo inn mot land, gjennom den smale tuten som var utløpet i bukta og fikk vannstanden der inne til å virke konstant skiftende.

Et lite steinkast nordenfor lå Øvrevik. Denne var bredere, men etter de hvite bølgetoppene i innløpet å dømme måtte den være temmelig grunn lengst ute. Det asurblå vannet under brytningene sendte tankene til sydlandske laguner, ikke at temperaturen kunne sammenlignes. Jeg traska videre over nakent berg og la merke til hvor arrete fjellet virka. Her hadde hav og fjell sloss i uminnelige tider. Likevel fant jeg et rikt planteliv.

ROSENROT

Enkelte arter klorer seg fast, som for eksempel rosenrot. Denne fant jeg mye av langs løypa. Navnet har den visstnok fått fordi jordstengelen skal dufte kraftig av roser. I medisinen brukte man planten mot skjørbuk, som vern mot brannsår, som sårsalve og for å fremme hårvekst i gamle dager. I alternativ medisin har den dessuten blitt tilegna andre egenskaper og brukes blant annet mot depresjon og impotens.

SJÅVIK

Sjåvik var neste delmål, heller ikke denne langt unna forrige. Sjåvik var åpnere og mer nordvest-vendt enn de foregående, ergo slo bølgene helt inn mot bunnen av vika. Skummet lå hvitt ute i kavet. Det buldra og brusa der brenningene knuste mot land. Majestetisk og sjelsettende er ord som meldte seg. Jeg kryssa via noen steiner på et smalt parti innerst i vika idet dønningene rant ut og gjorde det mulig. Et halvt minutt senere slo neste bølge inn og gjorde passasjen uframkommelig. Halvminuttet etter seig sjøen ut på ny og slik fortsatte det; inn og ut som dype, jevne åndedrag.

Mellom Sjåvik og Grønavik tusla jeg opp i lyngen og dreide innover land. Grunnen var et juv som strakte seg østover fra havgapet like innenfor Rauaskjer. På sett og vis minna det om avstøpningen etter en enorm pilespiss. Det var vel slike tanker som la grunnlaget for sagn og eventyr en gang i fortida.

GRØNAVIK OG JOÅ

Etter å ha runda juvet fant jeg sti igjen. En smal, men lettgått – om bløt – sti jeg kunne følge et stykke videre. Den leda meg mellom små kulper over en myrlendt flate før jeg kom ned til havet i sørenden av den mye bredere Grønavik. Navnet har den nok fått fordi området er prega av mye grønnskifer. Kulpene skal visstnok være habitat for salamander, men selv så jeg ingen.

Jeg tok meg rundt et par vikarmer i motsatt ende. Innerst i den første tarmen hadde berget klumpa seg opp, omtrent som man ser i størknende lavastrømmer rundt aktive vulkaner. Det skal være usagt om dette har noe med realitetene å gjøre, (slikt vet jeg svært lite om), men dette var i hvert fall tanken som slo meg.

Den andre armen var lang, smal og endte i en menneskeskapt steinmur. Oppå muren lå snuplassen i enden av grusveien jeg skulle følge tilbake, skjønt først ville jeg litt lenger nord.

Her lå Joå mellom meg og Miljøparken på Årabrot. I havet utenfor holdt Årabrotholmane og Høgeholmen stand og skjerma for de verste dønningene. Likevel gikk havgangen langt oppover de buede svaberga for mine føtter. Lyden var imidlertid mindre faretruende pompøs enn for eksempel i Sjåvik.

TILBAKE MOT UTGANGSPUNKTET

Som allerede nevnt fulgte jeg deretter grusveien østover til gjenvinningsanlegget. Femti meter lenger oppe i Jovegen, like før parkeringsplass nummer to, fant jeg en bred og fin sti gjennom skogen tilbake til Årabrotsvegen. Kommer du hit med bil ville jeg parkert og starta turen fra gjenvinningsanlegget. Årabrotsvegen byr på fint lite naturlige parkeringsmuligheter.

Sti mellom gjenvinningsanlegget og Årabrotsvegen.

Hele runden tok omtrent 1 time og 20 minutt og målte ca. 3 kilometer. Spesielt i sørenden skal man være oppmerksom på glatte partier, kløfter og hull. Som en tur langs kysten må dette regnes for å være vakkert landskap, men det finnes ingen stimerking og heller ingen utvetydig sti. Her må man bruke sunn fornuft, ta tida til hjelp og ellers bare nyte nærheten til havet.

0 kommentarer

25.07.2023

Vårnuten en sommermorgen

Blogg

Jeg hadde en deilig sykkeltur inn til Førland og videre opp gjennom Hadlaland til gården på Sørbø. Tanken var å besøke Vårnuten (172 moh) i morgentimene, forhåpentligvis uten å bli fanga i sommerregn. Da gjaldt det å starte tidlig, for værvarselet var ikke lovende utover dagen.

Her sitter jeg på toppen og skuer utover.

FRA STARTEN

Jeg parkerte sykkelen ved et tre på motsatt side av undergangen under E39. I starten fulgte jeg traktorvei, passerte ei fe-rist og svingete oppover mellom beitende sauer. Da jeg kom til skiltet som pekte mot toppen var det bare å strene rakt ut i beitelandskapet. Straks etter fant jeg en gjerdeklyver, forserte den og tok fatt på stien. Den virka i det hele tatt lite brukt og turistforeningens røde merker var falma og tidvis nesten borte. Etter som jeg kom høyere ble derimot løypa tydeligere. Fuktig var det også, men turskoene mine holdt væta ute.

RAVN

Jeg passerte over Kråkefjellet, så ingen kråker, men en flokk ravner fløy lavt over meg og ga klar beskjed om at de var til stede. I mine øyne er ravnene flotte fugler. Dette er den største fuglen innen kråkefamilien, men også den største spurvefuglen i verden. De er monogame og intelligente. Til eksempel kan de tilvirke ei fjør for å bruke den som redskap til å skaffe mat. De lærer fort og husker lenge. Kanskje ikke så rart at dette var Odins hellige fugl. Vikingene brakte dem også med seg på tokt. Når de slapp en ravn fri søkte den alltid mot nærmeste land og var derfor en god veiviser.

SUPERT UTSIKTSPUNKT

Da jeg nærma meg toppen sperra en liten ansamling sauer stien. Jeg stoler ikke spesielt på disse skapningene etter å ha blitt stanga både gul og blå i ungdommen, men drista meg likevel til å passere. Kort etter kom jeg til gjerdeklyver nummer to, kløy over og tok fatt på sjarmøretappen. Man går halvveis rundt knausen og bestiger den ved hjelp av en snirklende sti som går i sikksakk det siste stykket.

Gjerdeklyver like under toppunktet på 172 moh.

Det fine med besøk på slike frittstående topper er jo ofte utsikten. Så også på Vårnuten. 360° vestlandsnatur. Herfra kunne jeg peke ut et helt arsenal av turmål jeg hadde besøkt tidligere, uansett retning. Slik satt jeg lenge og mimra før jeg traska samme vei tilbake.

RÅD

Det var kun 1,7 km tur/retur til starten av traktorveien, noe som tok cirka 1/2 timen å gå. Det må nevnes at de som kommer med bil anbefales å parkere nede ved Førland skole, noe som gjør turen betraktelig lengre. 1 – 1,5 timer, sies det.

Liten rast ved Fuglavatnet på tilbaketuren.

Jeg sykla gamleveien tilbake mot Aksdal og unna meg dagens andre rast i badevika ved Fuglavatnet. Her er det laget istand ei lita brygge med bord og benker og om du verken er badelysten eller har med ferskvannsstang, kan du jo sette deg ned å se på auren som spretter… Ja, og regnet jeg hadde forventa kom aldri.

0 kommentarer

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

23.07.2023

Flogjet og Stora Trongjo

Blogg

Stien fra Toskatjørn, oppover langs Trongabekken bar preg av de siste ukers uavlatelige regn. Den var bløt og utgravd. Her og der lå ansamlinger av blåbær og blader som hadde måttet slippe taket i lyngen under konstant trykk fra bekken. Til tider hadde den åpenbart vokst seg stor og ilter.

OPPTUR

Da det flata ut kom jeg til stiskillet. Fortsatte man framover kunne man følge løypa til Såt. Kryssa man bekken var man på riktig vei om Flogjet var målet. Det var det da også i dag.

Jeg hadde ikke kommet langt før stien virka gjengrodd. Her måtte jeg presse meg mellom busker og trær. Tidvis var det nesten umulig å skimte noen sti i det hele tatt, men så dukka den opp igjen. Slik gjentok det seg til jeg nådde den første høyden på 190 moh. Flott utsikt i alle retninger, til tross for tunge skyer over meg, men det var høyden lenger framme jeg ville til. Det var ingen problem å se løypa som klatra opp bakken der borte. Verre var det å følge den over flaten og bort. Her behøvde man gode sko, eller kanskje til og med støvler.

Steinen som markerer toppunktet på Flogjet.

Å titte ned på innfartsveien fra Flogjet var interessant i seg selv. Små miniatyrer av noen biler raste fram og tilbake, uvisst i hvilke ærend. Lyden bar opp til meg, men dempa og ikke til særlig sjenanse. Jeg tok en 10 minutters pause. Imens passerte ei forsiktig sommerbyge. Dernest fulgte jeg samme rute ned til stikrysset igjen. Den var enklere å finne nå som jeg kunne gå i eget tråkk.

Utsikten innover i byheiene. Her mot Buafjell og Såt.

VEIEN VIDERE

Ved stiskillet svingte jeg innover mot Såt. Om terrenget jeg kom fra hadde vært bløtt, så var dette området bløtere. Heldigvis skulle jeg ikke følge Søre Buafjellsmyr særlig langt. Et hvit skilt pekte ut retningen mot Kringsjå, som vel kan sies å være et slags knutepunkt for mange av rutene i denne delen av byheiene. Jeg passerte skiltet med om lag 20 meter før jeg skrådde oppover bakkene på venstre hånd. Her gikk en svak antydning av ei lite brukt løype gjennom sommergrønt, høyt gress. Noen måtte ha benytta den før meg, men all sannsynlighet talte for at det var av det sjeldne.

Jeg bana meg gjennom en liten ansamling løvtrær. Da jeg kom ut i lyngen på motsatt side ble stien tydeligere og det var bare å følge den opp til og langs et sauegjerde. Et stykke lenger fremme støtte jeg på stien til Stora Trongjo, skritta over en gjerdeklyver og traska langs lettgått tråkk i sørlig retning.

NYE STIER

Stora Trongjo (219 moh), har fremragende utsyn over Skåredalen og Ørpetveit. Her sto et fugleskremsel, kledd i HMV-jakke og regnbukse. Fremtoningen var spinkel og vindskeiv, men tjente nok et formål. Bak meg kunne jeg se Kringsjå Seter i det fjerne. Jeg hadde regna med å måtte legge turen innom dit, men da jeg oppdaga en sti på venstre hånd som førte nedover mot Toskatjørn igjen, valgte jeg heller å prøve denne. Ganske snart ble det klart at stien var blåmerka og sikkert jevnlig brukt, både av sauer og lokalkjente.

Det gikk bratt nedover, gjennom avsvidd terreng. Kan hende hadde de brent bråte her tidligere på våren. Stien endte opp nede ved Sveiven. Her støtte jeg på rød løype og fulgte den østover, langs ytterkanten av hogstfeltet i Tungabrekka, tilbake til Toskatjørn. Der sto tross alt sykkelen min å venta.

Alt i alt målte runden 3,4 km. Jeg brukte 1 time, pluss innlagte pauser. Vil så absolutt anbefale turen for folk som vil prøve seg på ei løype, i store trekk (ennå) ikke å finne på noe kart.

0 kommentarer

20.07.2023

Rundtur i søre del av Haugesund

Blogg

Å gå i regnvær har sine fordeler. For det første kan man gjøre regning med å ha løypene for seg selv i mye større grad enn ellers. For det andre dufter naturen annerledes og rikere. Denne gang vil jeg ta deg med både gatelangs og på god gammeldags skogssti. Ei rundløype sør i Haugesund.

GATE OPP OG GATE NED

Jeg starta omtrent ved Haugarhallen på Sakkestad, gikk østover i Olaf Bulls gate, kryssa Spannavegen og fortsatte oppover Ulvøygata på motsatt side. Nedenfor Niphaug dreide jeg nordover på et kort strekk med sykkel- og gangsti, for så å svinge over lekeplassen til Iglamyr og like opp i Floravegen. Denne fulgte jeg over innfartsveien, før jeg tok turen oppover Svehaug. Nær toppen går en snarvei ned til Villduen og Brakahaug skole, hvor ny gangsti førte meg til Matrosvegen. Mange stedsnavn å holde rede på her, men det føles naturlig når man er i gang.

Snarvei fra Svehaug til Villduen og Brakahaug skole.

INN PÅ STIEN

Der Matrosvegen deler seg holdt jeg til venstre og kom inn på sykkel- og gangstien mellom Brakahaug og Skåredalen. I tredje sving sto et rastebord og her starta stien jeg ville inn på. Det gikk bratt oppover og inn i skogen. I starten var løypa ikke merka, men holder man til høyre de gangene stien deler seg, er man på riktig vei. Om den ikke er merka, er den allikevel tydelig og stort sett lettgått. Hist og her finnes hjemmelagde ramper og lignende, jeg antar for terrengsykkel, men i regnet møtte jeg ingen.

Løypa bukta og snodde seg mellom blåbærlyng og bartrær til jeg nådde et mye tydeligere stiskille. Her fantes mosegrønne malingsmerker på trestammene og jeg fulgte dem nordvestover.

Denne delen av stien er også et parti av den viden kjente “Haugesund på langs” løypa, med andre ord mer brukt og derav også mer gjørmete. Til gjengjeld er den bedre preparert. Man finner stadig klopper og stokker lagt ut for å hjelpe turgåere over de bløteste partiene. Ha likevel i minnet at skosåleslitte og regnvåte tømmerstokker kan være både sleipe og glatte.

OVER LITLASKAR

I skaret nedenfor Storasundsfjellet kan man velge å gå sørover igjen og tilbake mot Villduen, men har man øynene med seg og viljen til å gå lenger, kan man følge en nordvendt sti her. Den skrår nedover og krysser bekken flere ganger før man brått kommer ut av tykningen i nordenden av Gåsavatnet. Det var nettopp det jeg gjorde og et lite stykke lenger fremme førte et par stier oppover de irrgrønne gressbakkene mot Litlaskar.

Jeg fulgte den nordligste av disse. Vel var det bratt, men vakkert, og etter å ha kløvet om lag 40 høydemeter, inn i ny skog nådde jeg skarets høyeste punkt på rundt 98 moh. Her finnes stiskille, både mot toppen av Storasundsfjellet i sør og Vardafjellet i nord, men jeg fortsatte rakt vestover og kom ut ved øverste terrasseblokk i det som kalles Beverskaret. Nå ligger egentlig det som faktisk heter Beverskaret et par hundre meter lenger nord, men hvem bryr seg vel om detaljer?

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

ASFALTEN TILBAKE TIL START

Jeg fulgte grusa turløype ned til Fjellvegen og fortsatte sørover, så vestover til Storasundsgata som tok meg lenger sør, forbi Fjellmyr til Lysskar. Følger man Floravegen forbi Haugaland DPS, kommer snart en asfaltert gangvei til syne på venstre hånd. Denne leder opp til Brakahaug skole igjen, dersom man skulle ønske å korte ned ruta og starte og avslutte turen der. Jeg ville derimot tilbake til Haugarhallen, fortsatte rakt fram til jeg fant vestadgående vei ved navn Varden, gikk gjennom to underganger og kryssa like gjennom den såkalte “Texasbyen”. Herfra kunne jeg se hallen igjen.

Alt i alt er dette en 8 km lang tur som tar om lag halvannen time. Velger man derimot å starte og avslutte ved Brakahaug skole, blir løypa rett rundt 5 km. God trim i fine omgivelser er det uansett.

0 kommentarer

15.07.202315.07.2023

Lindøytånå

Blogg

Ytterst på Lindøytånå biter fisken så og si alltid. Her er fin gjennomstrømning mellom Førresfjorden og Karmsundet. Lindøy ligger nord på Fosenøya, like over brua fra Røyksund i Karmøy kommune.

Sørvendt utsikt mot Boknafjellet fra Lindøytånå.

Jeg sykla Snikvegen helt sør og fulgte turstien inn til Tuabua. Herfra går en nyere grusløype til Ytre Røyksund hvor jeg benytta meg av asfaltvegen forbi båthavna og opp til brua. Etter å ha kryssa denne var det bare en kort distanse igjen til øverste parkeringsplass på Lindøy.

MOT LINDØYTÅNÅ

Det er preparert nydelige turløyper i så og si hele området. Fra parkeringa er det et par hundre meter ned til en stor og fin gapahuk med ypperlige grillmuligheter. Rett fram fra inngangen i gapahuken går en smal, grusa sti nedover til et dalsøkk. Ei steinbru krysser bekkefaret og en gjerdeklyver tok meg til andre sida av et enkelt nettinggjerde. Her støtte jeg atter på bred grussti. Dette var en del av rundløypa på Lindøy. Jeg tok til venstre, så til høyre igjen da stien delte seg på ny. Det bar slakt oppover til veien førte ut mot ei skjult badevik.

På motsatt side av vika gikk jeg gjennom en steinmur og fulgte ei forseggjort plankegate sørover. Der denne delte seg holdt jeg venstre mot Storaneset, men oppe i skråninga sto et skilt og pekte ut retninga mot Lindøytånå. 200 meter, sto det og det betød slett ingenting at stien ble stadig mindre tydelig. Det var liksom ingen tvil om hvor man måtte gå om skulle til fyrlykta ytterst på neset.

FISKELYKKE

Lett bølgeskvulp og skiftende skydekke, terneskrik og sporadiske fritidsbåter som durte forbi. Jeg ble stående og kaste fra land i nærmere halvannen time. Fisken beit rett som det var. Flere glapp av kroken før jeg fikk dem på land. Et par makrell fikk jeg likevel, men de var på under halvkiloen og slapp å bøte med livet. Skal si de skjøt fart mellom tang og tare da jeg kasta dem tilbake i sjøen.

MANGT Å SE OG OPPLEVE

På returen følte jeg for å se mer av rundløypa og vendte nesa sørover der plankegata delte seg. Over påfølgende kolle var stien mer tradisjonell, før jeg kom til ei glenne som brukes som leirplass fra tid til annen. Her dukka også grusløypa opp igjen. Sørover førte den ned til Storevik, nok en pent tilrettelagt badevik med sørvendt utsikt mot seilforeningens båthavn. Det må dessuten nevnes at rutenettet er rikelig utsmykka med hundretalls små kunstverk. Et sted fant jeg “superhelttreet”, en annen plass fareskilt med advarsel om ikke å mate troll. Ta med barn eller barnebarn og gå på oppdagelsesferd! Det kan være spennende bare å se hvor mange forskjellige installasjoner man kan finne.

Rundløypa tok meg tilbake til gjerdeklyveren og steinbrua like nedenfor gapahuken hvor jeg hadde plassert sykkelen. For ordens skyld svingte jeg nedom Makkavika så jeg kunne ta Lindøys største badestrand i nærmere øyesyn. Her var god plass, strandvolleyball bane og noen få badegjester. Hadde sommerdagen bydd på flere varmegrader ser jeg for meg at det ville vært et yrende liv.

0 kommentarer

14.07.2023

Tur til Nuten (153 moh)

Blogg

Tar man turen til Ridesenteret, nord på Bleikmyr i Haugesund, er det bare en kort etappe til stistart i enden av Hovslagervegen. Det finnes godt med parkeringsmuligheter ved senteret, men om du ferdes grønt som meg, kan du også tjore sykkelen til et av mange trær 200 meter lenger oppe.

Langs stien, her fra utsiktspunktet sørøst for Nuten.

PÅ HISTORISKE STIER

Man går rett inn mellom trærne på bred og fin, om steinete sti. Den følger en brusende bekk det første stykket. En gang i tida var dette del av kirkevegen mellom Skåre og Skokland, Kalland, Skastad og Halseid. I førstninga bærer den da også preg av å ha vært opparbeida for lenge, lenge siden. Man passerer en stor, flat stein som kalles Liksteinen. På slike steinblokker plasserte man gjerne kista når det var tid for en pause blant gravfølgets bårebærere.

Tydelig, steinlagt sti oppover Kleivane.

Et par hundre meter oppi Kleivane deler stien seg. Dersom man går rett fram over bekken kommer man først til Ølkånå og kan fortsette opp til Tjelltjørn. Dette er også ruta man må ta om planen er å følge den gamle kirkeruta. Ølkånå er et naturlig oppkomme hvor kirkegjengere og andre stansa for å fukte strupen. I dag er den grumsete og temmelig tilgrodd.

LANGS KANTEN

Turen til Nuten går videre på stien mot venstre. Etter som man kommer stadig lenger opp i terrenget byttes steinete underlag med eksponerte røtter og mykt bardekke like før Karikovane. Stedsnavnet er en fellesbetegnelse på smådaler i området. Følg sørsida av myra og kryss en knekt klopp før du karrer deg videre opp gjennom barskogen og fram til stupkanten hvor det er god utsikt over nordre bydel.

Nuten (153 moh). Man ser langt, også innover i marka.

Det føles luftig, oversiktlig og vidsynt. Kanten er aldri faretruende nær, så ta det rolig og nyt utsikten. Et stykke fram kommer man til to graner som skygger for utsikten. Dette kan føles som endemålet, men er det ikke. Stien leder videre, forbi Ulvaskar, hvor det går en utydelig og mye mindre benytta sti ned mot Ridesenteret. Dette er ei kortere, men mer utfordrende løype. Man passerer en sildrebekk som tusler avsted under steiner og tilvekst, går over barberg og klyver opp en siste høyde, dekka av lavere skog. Så er man på Nuten, 153 moh. Herfra skues det meste av Haugesund og nordliggende områder. Jeg nådde toppen mellom regnskyll og fikk gleden av å se lokale byger tilsløre enkeltområder i hjembyen. Et nydelig skue når man ikke står midt inne i det.

Fra Nuten går stien videre mot Skokland, men jeg fulgte istedet samme rute tilbake. Sykkelen sto å venta og jeg hadde middagsplaner.

0 kommentarer

05.07.2023

Oppdagelsesferd med sykkel og fiskestang

Blogg

Nok en gang kryssa jeg Karmsund bru, svingte av mot Torvastad og fulgte Gunnarshaugvegen til vestsida av Karmøy.

Det ble mange kast, både fra svaberg og bryggekanter.

RØYSKATT PÅ STANGANESET

Litt sør for krysset i Torvastadvegen dreide jeg vestover på den smale Stangevegen. Denne gikk gjennom gårdstun, et par grinder og videre på traktorvei mellom sauegjerder. Det bar inn i skogen og ut på Stanganeset. Her fant jeg ei yndig, lita strand med små båthus og flytebrygge i ei lun vik, skjerma bak ei skogkledd halvøy.

Røyskatten fant det beste “stupebrettet”.

En røyskatt spratt langs fjæra. Den passerte like forbi meg uten så mye som å ense mitt nærvær. Så pilte den fram og tilbake i steinene ved nærmeste brygge, øyensynlig på jakt etter egna sted å stupe fra. Det lød et lite “plopp” idet den hoppa i vågen og dukka etter et eller annet bytte. Sekunder senere brøt den overflaten på ny og smatt i land uten fangst. Den rista saltvannet av seg, oppdaga meg og fikk det brått travelt med å løpe i skjul. Det var ikke fritt for at jeg dro litt på smilebåndet.

VIKSHÅLAND

En distinkt følelse av å oppholde meg på privat grunn fikk meg til å snu. Det bræka fra alle retninger, lufta var fylt av den umiskjennelige duften av “sommer på landet” og svalene fløy som prosjektil over engene. Det vekka en fredfull, behagelig følelse.

Ferden gikk sørover mot Bø før jeg tok av mot Vikshåland og parkerte sykkelen i første sving. Ei grønn, bua grind var inngangsportalen til beiteområdet hvor en utydelig sti førte ned til Haugavågen. Tipset hadde jeg funnet i Tur- og fiskekart for Karmøy kommune.

Erling Vikshåland har publisert en fin artikkel på internett der han forteller levende om området før og nå. Han skriver blant annet at det kan være vanskelig å finne veien inn om man kommer vestfra med båt. Videre forteller han at selve bassenget ikke måler mer enn 10 – 15 meter på det dypeste og at man fram til 1960-tallet kunne vade over den smaleste passasjen i Straumen ved strømstille vann. Engasjerte båtfolk endra både bredde og dybde for å gi plass for større fartøy. Interesserte kan lese mer her: https://www.vikshaaland.no/haugavagen/

Haugavågen var også et populært oppankringssted for romanifolket i tidligere tider. Vika er stor og lun og må ha føltes som ei trygg havn. I nyere tid har man funnet store forekomster av stillehavsøsters nettopp her. Arten later til å stortrives og formerer seg i hopetall.

ØVRABØ

Etter å ha prøvd fiskelykken på diverse lokasjoner og flere bytter av sluk støtte jeg på en lokal nausteier. Hun lurte på hvorfor i all verden jeg fiska her og ikke i havet utenfor. Hennes erfaring var svært liten fangst inne i selve Haugavågen, noe jeg måtte si meg enig i. Faktisk hadde jeg ikke opplevd så mye som et napp. Til gjengjeld var stedene rundt vågen fortryllende fine. Jeg takka for praten, pakka sammen og dro hjemover igjen via Øvrabø. Veien var smal, men lite trafikkert. I tillegg fikk jeg en svært så landlig følelse der ruta snirkla seg mellom gårdstun og bugnende marker.

Sykkelrute: 14,6 km

Tid: ca. 1 t

1 kommentar

18.06.2023

Stikk oppom Kruk

Blogg

Mellom Kattanakk og Jøtnafjell ligger en liten høyde som bærer det klingende navnet Kruk. Det går en sti opp til høyre like før man kommer til siste bostand, øverst i Kattanakkveien. Faktisk er den bred og minner mest om en kjerrevei i starten, men smalner raskt inn og blir ei tydelig veite.

Lenger oppe i granskogen later stien til å forsvinne. Om man holder til vestre vil den etter hvert åpenbare seg på ny. Ikke direkte innlysende, men like fullt en passasje der den igjen bøyer mot høyre.

Den snirkler mellom høye, tette graner, over røtter og barkledd bakke. Det lysner og et smalt tråkk tar deg oppover, gjennom tett gras, før du på ny smetter inn i skogen. Denne gang bærer det bratt opp bakken. På toppen puster du tungt og velger den utydelige løypa mot høyre. Idet du bryter ut av tykningen ligger Kruk (159 moh.) foran deg. Du klyver de siste meterne, setter deg på det nakne berget og nyter utsikten i alle retninger.

Junidagen er himmelblå. Sola brenner i ryggen. Morgendisen ligger fortsatt vest i havet. I innlandet farger den fjellene blå. Siggjo stikker opp av tåkehavet i Bømlafjorden som hang fjelltoppen i løse lufta. Fra det duvende skogslandskapet omkring deg lyder et enormt og allsidig fuglekor. Lammene mekrer nede på Kattanakk og et par bikkjer tar til å ule og gjø i det fjerne.

På turen ned igjen følger du rødmerka løype den første biten. Denne er langt tydeligere og følger ei strakere linje. Nede i lia passerer du ei forfallen, rødmalt hytte. Du holder til venstre, mister de røde merkene, men labber langs sti til du er tilbake der du først mista stien på vei oppover. Herfra er det bare å følge allerede kjent rute det siste stykket til veien. Rundturen er 1,1 kilometer og tar deg om lag 20 minutter å gå. Et fint tilskudd til den vanlige søndagsturen i byheiene, Haugesund.

0 kommentarer

09.06.2023

Lysskar – Mosskarsfjellet og tilbake

Blogg

En vindblåst juni ettermiddag under ei standhaftig sol gikk jeg ut. Beina behøvde bevegelse og kroppen trengte å lee på seg.

Jeg la ruta nordover fra mitt hjem på Sakkestad (i Haugesunds søre bydel) og traska via den nye gangveien gjennom Lysskar, forbi Fjellmyr til Beverskaret. Der svingte jeg oppover lia til jeg nådde toppen av grusstien. Her bøyde ei løype ut i terrenget og tok meg i retning Vardafjell gjennom tett løvskog. Etter kort tid kom jeg over i et hogstfelt og inn på Djupaskarsvegen. Denne bukta seg ned til dammen hvor storsalamanderen holder hus. Fem-seks steiner brakte meg tørrskodd over myra og så begynte klatreetappen.

Det gikk bratt oppover, noe som kjentes på pusten. Til gjengjeld blir man raskt belønna med flott vidsyn, ikke minst fordi skogen på Vardafjell altså var fjerna. Vel oppe følger man stien langs fjellryggen, om lag 100-150 meter, forbi et par bunkere fra 2. verdenskrig og støter på skiltet som forteller at man har nådd målet: Mosskarsfjellet, 136 moh. Et fint sted å finne tilbake til hvilepulsen mens man skuer ut over byen.

Det går løype videre nordover til Bellevue og Djupadalen, men jeg valgte heller å returnere til salamanderdammen for deretter å ta strake veien mot Gåsvatnet og forbi. I sørøstre ende av vannet finnes ei lita bru. Jeg kryssa denne, men istedenfor å følge stien innover, fulgte jeg bekken mot Løkavatnet lenger øst. Dette betød i all hovedsak stiløs ferdsel gjennom kratt, lyng og villtvoksende vegetasjon. Vel var det noe som kunne minne om dyretråkk hist og her, skjønt ikke stort mer.

Jeg kom til en gammel steinmur, kløv over den og var brått ute på ei grønn slette med høy blandingsskogen på alle kanter. Grunnmurene etter et par bygninger lå inne mot skogbrynet i vest og vitna om at dette en gang måtte ha vært anvendte marker. Det frodige gresset subba om anklene mine der jeg fortsatte, opp en liten skråning og inn imellom trærne på ny. Et rådyr pilte forskremt forbi på kloss hold, for raskt til at jeg rakk å avbilde det. Til gjengjeld fikk møtet meg til å løfte blikket. Jeg fikk øye på en uglekasse, sirlig plassert i et mangestamma løvtre. Ingen ugler å se, vel å merke…

Herfra leda en utydelig sti videre til sykkel- og gangstien mellom Skåredalen, Brakahaug og Lysskar. Jeg fulgte den sørvestover og var hjemme igjen etter halvannen times fottur. Hele runden målte 9 kilometer for mitt vedkommende, men om man for eksempel starter og ender opp på Lysskar, blir det en om lag 5 kilometer lang, variert tur. Vel anvendt tid.