Nok en gang kryssa jeg Karmsund bru, svingte av mot Torvastad og fulgte Gunnarshaugvegen til vestsida av Karmøy.

Det ble mange kast, både fra svaberg og bryggekanter.

RØYSKATT PÅ STANGANESET

Litt sør for krysset i Torvastadvegen dreide jeg vestover på den smale Stangevegen. Denne gikk gjennom gårdstun, et par grinder og videre på traktorvei mellom sauegjerder. Det bar inn i skogen og ut på Stanganeset. Her fant jeg ei yndig, lita strand med små båthus og flytebrygge i ei lun vik, skjerma bak ei skogkledd halvøy.

Røyskatten fant det beste “stupebrettet”.

En røyskatt spratt langs fjæra. Den passerte like forbi meg uten så mye som å ense mitt nærvær. Så pilte den fram og tilbake i steinene ved nærmeste brygge, øyensynlig på jakt etter egna sted å stupe fra. Det lød et lite “plopp” idet den hoppa i vågen og dukka etter et eller annet bytte. Sekunder senere brøt den overflaten på ny og smatt i land uten fangst. Den rista saltvannet av seg, oppdaga meg og fikk det brått travelt med å løpe i skjul. Det var ikke fritt for at jeg dro litt på smilebåndet.

Nydelig, lita strand på Stanganeset.

VIKSHÅLAND

En distinkt følelse av å oppholde meg på privat grunn fikk meg til å snu. Det bræka fra alle retninger, lufta var fylt av den umiskjennelige duften av “sommer på landet” og svalene fløy som prosjektil over engene. Det vekka en fredfull, behagelig følelse.

Ferden gikk sørover mot Bø før jeg tok av mot Vikshåland og parkerte sykkelen i første sving. Ei grønn, bua grind var inngangsportalen til beiteområdet hvor en utydelig sti førte ned til Haugavågen. Tipset hadde jeg funnet i Tur- og fiskekart for Karmøy kommune.

Grønn port mot anvist fiskeplass.

Erling Vikshåland har publisert en fin artikkel på internett der han forteller levende om området før og nå. Han skriver blant annet at det kan være vanskelig å finne veien inn om man kommer vestfra med båt. Videre forteller han at selve bassenget ikke måler mer enn 10 – 15 meter på det dypeste og at man fram til 1960-tallet kunne vade over den smaleste passasjen i Straumen ved strømstille vann. Engasjerte båtfolk endra både bredde og dybde for å gi plass for større fartøy. Interesserte kan lese mer her: https://www.vikshaaland.no/haugavagen/

Haugavågen var også et populært oppankringssted for romanifolket i tidligere tider. Vika er stor og lun og må ha føltes som ei trygg havn. I nyere tid har man funnet store forekomster av stillehavsøsters nettopp her. Arten later til å stortrives og formerer seg i hopetall.

Her ser man i retning Straumen.

ØVRABØ

Etter å ha prøvd fiskelykken på diverse lokasjoner og flere bytter av sluk støtte jeg på en lokal nausteier. Hun lurte på hvorfor i all verden jeg fiska her og ikke i havet utenfor. Hennes erfaring var svært liten fangst inne i selve Haugavågen, noe jeg måtte si meg enig i. Faktisk hadde jeg ikke opplevd så mye som et napp. Til gjengjeld var stedene rundt vågen fortryllende fine. Jeg takka for praten, pakka sammen og dro hjemover igjen via Øvrabø. Veien var smal, men lite trafikkert. I tillegg fikk jeg en svært så landlig følelse der ruta snirkla seg mellom gårdstun og bugnende marker.

Kartutsnitt fra mobil-app.

Sykkelrute: 14,6 km

Tid: ca. 1 t

Mellom Kattanakk og Jøtnafjell ligger en liten høyde som bærer det klingende navnet Kruk. Det går en sti opp til høyre like før man kommer til siste bostand, øverst i Kattanakkveien. Faktisk er den bred og minner mest om en kjerrevei i starten, men smalner raskt inn og blir ei tydelig veite.

Utsikt mot Djupadalen.
Lenger oppe i granskogen later stien til å forsvinne. Om man holder til vestre vil den etter hvert åpenbare seg på ny. Ikke direkte innlysende, men like fullt en passasje der den igjen bøyer mot høyre.
Stubbe, eller troll?
Den snirkler mellom høye, tette graner, over røtter og barkledd bakke. Det lysner og et smalt tråkk tar deg oppover, gjennom tett gras, før du på ny smetter inn i skogen. Denne gang bærer det bratt opp bakken. På toppen puster du tungt og velger den utydelige løypa mot høyre. Idet du bryter ut av tykningen ligger Kruk (159 moh.) foran deg. Du klyver de siste meterne, setter deg på det nakne berget og nyter utsikten i alle retninger.
Utsikt mot Klauv.
Junidagen er himmelblå. Sola brenner i ryggen. Morgendisen ligger fortsatt vest i havet. I innlandet farger den fjellene blå. Siggjo stikker opp av tåkehavet i Bømlafjorden som hang fjelltoppen i løse lufta. Fra det duvende skogslandskapet omkring deg lyder et enormt og allsidig fuglekor. Lammene mekrer nede på Kattanakk og et par bikkjer tar til å ule og gjø i det fjerne.
Rødmerka løype på nedturen.
På turen ned igjen følger du rødmerka løype den første biten. Denne er langt tydeligere og følger ei strakere linje. Nede i lia passerer du ei forfallen, rødmalt hytte. Du holder til venstre, mister de røde merkene, men labber langs sti til du er tilbake der du først mista stien på vei oppover. Herfra er det bare å følge allerede kjent rute det siste stykket til veien. Rundturen er 1,1 kilometer og tar deg om lag 20 minutter å gå. Et fint tilskudd til den vanlige søndagsturen i byheiene, Haugesund.
Forfallen rønne i skogen.

En vindblåst juni ettermiddag under ei standhaftig sol gikk jeg ut. Beina behøvde bevegelse og kroppen trengte å lee på seg. 

Mosskarsfjellet, 136 moh.
Jeg la ruta nordover fra mitt hjem på Sakkestad (i Haugesunds søre bydel) og traska via den nye gangveien gjennom Lysskar, forbi Fjellmyr til Beverskaret. Der svingte jeg oppover lia til jeg nådde toppen av grusstien. Her bøyde ei løype ut i terrenget og tok meg i retning Vardafjell gjennom tett løvskog. Etter kort tid kom jeg over i et hogstfelt og inn på Djupaskarsvegen. Denne bukta seg ned til dammen hvor storsalamanderen holder hus. Fem-seks steiner brakte meg tørrskodd over myra og så begynte klatreetappen.
Utsikt mot Vardafjell.
Det gikk bratt oppover, noe som kjentes på pusten. Til gjengjeld blir man raskt belønna med flott vidsyn, ikke minst fordi skogen på Vardafjell altså var fjerna. Vel oppe følger man stien langs fjellryggen, om lag 100-150 meter, forbi et par bunkere fra 2. verdenskrig og støter på skiltet som forteller at man har nådd målet: Mosskarsfjellet, 136 moh. Et fint sted å finne tilbake til hvilepulsen mens man skuer ut over byen.
Sørvendt utsikt.
Det går løype videre nordover til Bellevue og Djupadalen, men jeg valgte heller å returnere til salamanderdammen for deretter å ta strake veien mot Gåsvatnet og forbi. I sørøstre ende av vannet finnes ei lita bru. Jeg kryssa denne, men istedenfor å følge stien innover, fulgte jeg bekken mot Løkavatnet lenger øst. Dette betød i all hovedsak stiløs ferdsel gjennom kratt, lyng og villtvoksende vegetasjon. Vel var det noe som kunne minne om dyretråkk hist og her, skjønt ikke stort mer.
“Hemmelig” glenne…
Jeg kom til en gammel steinmur, kløv over den og var brått ute på ei grønn slette med høy blandingsskogen på alle kanter. Grunnmurene etter et par bygninger lå inne mot skogbrynet i vest og vitna om at dette en gang måtte ha vært anvendte marker. Det frodige gresset subba om anklene mine der jeg fortsatte, opp en liten skråning og inn imellom trærne på ny. Et rådyr pilte forskremt forbi på kloss hold, for raskt til at jeg rakk å avbilde det. Til gjengjeld fikk møtet meg til å løfte blikket. Jeg fikk øye på en uglekasse, sirlig plassert i et mangestamma løvtre. Ingen ugler å se, vel å merke…
Uglekasse.
Herfra leda en utydelig sti videre til sykkel- og gangstien mellom Skåredalen, Brakahaug og Lysskar. Jeg fulgte den sørvestover og var hjemme igjen etter halvannen times fottur. Hele runden målte 9 kilometer for mitt vedkommende, men om man for eksempel starter og ender opp på Lysskar, blir det en om lag 5 kilometer lang, variert tur. Vel anvendt tid.
Kartutsnitt fra aktivitets-app.

Vindstille. Gradestokken klatra sakte i riktig retning og flortynne skyer hang høyt på himmelen. Det måtte bli tur på meg.

“Staats Bibel”; turkassen på dagens mål.

TIL KLAUV, SÅ VIDERE

Cirka 4 kilometer østover på Halseidvegen fra fylkesgrensa mellom Rogaland og Vestland finner man stien til Klauv. med sine 246 moh. er dette høyeste topp i Haugesund kommune. Stien går stort sett oppover allerede fra start, først gjennom skog, så over myr og relativt bratte knauser.

Utsikt sørover fra Klauv.

Det har blitt mange turer til Klauv i årenes løp, men jeg har aldri fulgt stien videre innover i terrenget. Det gjorde jeg denne gang. Målet var Såt, en topp som “rager” 233 moh. om man titter i nordvestlig retning.

Stålorm bukter seg over stien.

Fra Haugesunds høyeste topp var løypa slakt nedadgående. Massevis av småvarder viste vei. Selv om stien ikke alltid var like tydelig kunne jeg enkelt finne fram. Bølgende landskap utfordra beina og fikk fart på pulsen. Innimellom pusta jeg som en hval og måtte hente meg inn igjen. En liten stålorm åla seg dovent over stien like for føttene mine og en gjøk kauka i det den fløy forbi. Jeg fulgte kanten av ei våt myr hvor rådyr hadde satt igjen sine umiskjennelige spor før turen gikk over på snauberg som bua videre nedover. Så fulgte en fin passasje gjennom et smalt skogbelte før stien svingte oppover det siste stykket, over fjellryggen mot målet.

Noen av de mange småvardene langs ruta.

“SAATS BIBEL” OG RETUR

Ved siden av varden på Såt var en litt annerledes turkasse meisla fast i berget: “Saats Bibel” var inskripsjonen i gotisk skrift. Sirlig utført, må jeg få lov å melde. Jeg signerte turboka og tok en lengre pause, nøt utsikten over nordre del av hjemkommunen og speida utover havet i vest.

Utsikt nordvestover fra midt i løypa. (Man skimter Siggjo på Bømlo i det fjerne.)

Tilbaketuren fulgte nøyaktig samme trassé. Temperaturen føltes å ha steget enda noen grader og svetten silte. Ergo fôr jakka. I skaret etter myra hadde smågnagerne våkna til liv og pilte fram og tilbake gjennom tørt gress. Tilbake på Klauv hadde to unge damer slått seg ned og nøt en enkel lunsj. Nede ved Halseidvegen målte jeg dagens distanse til like under 6 kilometer tur/retur. Jeg hadde brukt et par timer med pausen iberegna, men det var to velanvendte timer. Tradisjonen tro fulgte jeg Vannverksveien gjennom byheiene på hjemveien. For min del betød det ei om lag 4 kilometer kortere løype enn å sykle langs hovedveien. Noe raskere gikk det imidlertid ikke. Vannverksveien er full av steile motbakker, men et fint alternativ for variasjon.

Varden på Såt med “Satts Bibel” i bakgrunnen.

Nå er jeg normalt ikke blant dem som trenger en dytt for å komme meg ut døra og på tur. Det er likevel fint å vite at det finnes hjelpemidler for den som sliter med akkurat dette, er konkurranselysten, eller bare vil ha en ekstra utfordring. Alt man behøver er en smarttelefon, en app og litt eventyrlyst.

Dagsturhytta på Alvanuten.

Appen jeg sikter til heter “Norgeskart friluftsliv” og er gratis. Man kan kjøpe abonnementer i appen, men dette er ikke nødvendig for å kunne bruke den. Jeg kikka over kartet før jeg dro hjemmefra og la opp ei løype som passa en kombinasjon av el-sykkel og tursko. Så dro jeg avsted.
HAUGANE RUNDT
Sør i Haugesund finnes ei merka turløyper som kalles “Haugane Rundt”. Hele rundturen er 4,1 km, men min plan var bare å sneie innom sjekkpunket sørøst i løypa. Det går en fin sti forbi Jamnhaug med start bak Kiwi i Spannavegen. Det var denne jeg fulgte opp mot gangbrua i Spannadalen hvor jeg kunne logge TellTur “funn” digitalt. Herfra gikk sykkelturen videre gjennom Ørpetveit, via Toskatjørn, rundt Førresbotnen og videre til Aksdal. Der fulgte jeg Alvanutveien oppover til endes og parkerte sykkelen i skogholtet. 13,3 km på om lag 40 minutt.
Utsiktspunkt på vei opp Alvanuten.
ALVANUTEN
Ved stistart finnes kun snuplass for utrykningskjøretøy, så om man tar turen inn med bil bør man parkere nede ved Aksdalsenteret. Fra snuplassen er det 1,5 km tur/retur til utsiktspunktet på Alvanuten som ligger 224 moh. Det var ettermiddag, så vi var mange i løypa. Dagsturhytta på toppen var full av folk. Ikke så rart. Vindkastene må ha vært oppe i storms styrke i høyden. Veggene dirra og knaka. Jeg sjekka inn via appen og tok fatt på nedstigninga igjen etter å ha tatt den formidable utsikten i nærmere øyesyn. Herfra ser man langt og meget.
Langsgående brygge/turløype, øst i Aksdalsvatnet
BONGSATJØRNA
Det ligger ei tilrettelagt, grusa turløype mellom Aksdalsvatnet og E134. Denne går rundt Bongsatjørna i variert, men lettgått terreng. Jeg starta i østenden, fra E39 og sykla det første stykket på langsgående brygge, etablert for det nye byggefeltet bortetter strandlinja. Da denne tok slutt kom jeg inn på allerede nevnte grussti som brakte meg forbi Froskebekken og videre til dagens sjekkpunkt nummer 3. Det finnes rikelig med hvilebenker langs løypa, så det er mange steder man kan legge inn en rast om ønskelig. Felles for de fleste er fin utsikt. Selve rundturen er 2,2 km, en ypperlig distanse for en liten søndagstur.
Froskabekken.
Hvilebenk langs turløypa rundt Bongsatjørna.
BERGSODDEN
På returen svingte jeg av veien like etter Toskatjørn tilbake i Haugesund kommune. Her går en tunnel under innfartsveien med påfølgende tursti opp til dagens siste innsjekking. Det går forholdsvis bratt oppover til Bergsodden på 153 moh, men dette er ingen lang tur. Om lag 300 meter hver vei fra tunnelen. Utsiktspunktet kalles gjerne “Dobbel-toppen” da her finnes to, omtrent jevnhøye kuler med kort avstand mellom. Også her blåste det heftig, så jeg returnerte til stistart og sykla hjem igjen. Alt i alt brukte jeg litt over tre timer og var godt fornøyd med å ha fått brukt kroppen på en variert og god måte. TellTur må sies å være et godt alternativ for å finne turmål.
“Dobbel-toppen” på Bergsodden.

Gransangere i hopetall fløyta sin tilsynelatende melodiløse strofe om og om igjen inne i skogen rundt øvre Kattanakk. Jeg hadde inntatt frokosten i gapahuken på Lions Plass, innerst i Eivindsvatnet, og var i full fart på vei innover Vannverksveien. Tjelltjørn var dagens mål.

Fin rasteplass.
Like etter Nordamyrshaugen skjærer en tydelig sti ut i terrenget på venstre hånd. Om lag hundre meter over lynghei, så er man inne mellom furutrær i svakt nedadgående helling. Ei rødstrupes reine triller satte stemningen i skogen og humlene surra dovent over myra da jeg kom ut i andre enden.
For den som trenger hvile…
Langs nordsida av tjernet fulgte jeg bred, god og tradisjonsrik sti. En gang i tida ble denne anlagt som kjerrevei til torvmyrene i området. Man ser fortsatt tydelige tegn etter det møysommelige arbeidet. I tillegg er det gjort grundig opprensking langs løypa og lagt til rette for en god rast både her og der.
Tydelige tegn etter “torv-vegen”.
I Nordvestenden av Tjelltjørn ligger gjerne den mest brukte hvilebenken i området. Her lå jeg i telt, som beskrevet i min første bok; “Fine fotturer” (Vormedal forlag, 2020). Magne Stødle var initiativtaker og ildsjela bak dette fine og barnevennlige turområdet. Her finnes hvilebenker og klatremuligheter i alle former og fasonger. Har du øynene med deg vil du også legge merke til en og annen snodig figur langs stien.
Naturen spiller med…
Småfisk hoppa lekent i vannskorpa og lagde forsiktige ringer på det ellers så speilblanke tjernet. Sola steika ned fra en skyfri aprilhimmel og vegetasjonen strakte seg vårfriskt i den vindstille lufta.
Jeg fortsatte vestover, ut av det som har fått navnet “Magne Stødle Parken” og over ei opphøyd klopp-bro. Like etter denne skjærer en ny, først utydelig sti oppover til venstre. Det er denne man vil følge om man ønsker å gå rundt hele Tjelltjørn. Her er stien smalere og mer svingete, men godt bearbeida og utstyrt med rikelig av klopper.
Fantastisk utsiktspunkt.
Etter ei stund kommer man til en åpning mellom trærne, finner en liten benk og kan sette seg ned å skue ut over alle de små holmene som pryder tjernet. Etter det fortsetter turen østover, hvor man passerer en turkasse. Den inneholder ei bok du kan skrive deg inn i. Personen før meg hadde lagt til ei fotnote om observasjon av hoggorm på stien, men den viste seg aldri for mine øyne.
Godt vedlikeholdt og pent rydda sti.
Ei bru og noen klopper senere kom jeg inn på stien jeg hadde fulgt fra Vannverksveien og labba tilbake til utgangspunktet. Alt i alt var dette ei løype på 3,4 km og en snau times rolig gange i nydelig, lettgått terreng. Slike dager er det ingen grunn til å sitte inne og sture. Det er bare til å komme seg ut. Nyte det naturen har å by på.

Vel en kilometer innover den hardpakka grusveien mot Straumen på Vikse kunne jeg parkere sykkelen mellom furuleggene og ta fatt på stien. En sti som virka relativt nypreparert, men godt skilta og tydelig merka.

Stikrysset over alle stikryss.

OMFATTENDE STIMERKING

Mot Kvernalaupet bar det. Tidvis gjennom skog, langs Straumsvollvatnet, over åpne beitemarker, eller gjennom lynghei. Jeg fulgte små staver merka med gul, så rød, blå, hvit og til sist rød maling igjen. De hvite hadde forøvrig en rød sirkel i toppen og ligna små, japanske flagg der de lyste opp langs ruta.

“Små, japanske flagg langs stien.”

Det første stykket var nytt for mitt vedkommende. Furuskogen sto tett omkring meg. Det knirka forsiktig i høye stammer som bevega seg i brisen. Gjennom ei lita grind gikk det ut i åpnere terreng. Vel, i starten skråna det opp og ned i små skar og trange viker, men etter å ha passert Vassnes og ei spinkel, men likevel solid bru over blautmyra, endte jeg opp på stier jeg hadde tråkka før.

Fra stistart på Straumavegen.

KVERNALAUPET 

Stikrysset over alle stikryss var første delmål. Her finnes retningsanvisere til de fleste turmål i området. Som tidligere nevnt har de forskjellige rutene egne fargekoder og er enkle for selv den ferskeste novise å følge. Jeg hadde tenkt meg til utsikten over Smørsund og fulgte vestgående løype over Kvernalaupet. Denne stien og jeg var gamle kjenninger. Det gikk raskt og bød ikke på de store høydeforskjellene. Unntaket var nedstigninga til gamlekverna ved Mørkavatnet, hvor en fortsatt kan se ruinene etter kvernhuset og flere av kvernsteinene.

Kvernstein ved Mørkavatnet.

SMØRSUNDUTSIKTEN

Videre vestover, forbi avstikkeren til Stemmen og Digranesvarden før stien dreide sørvest og helt ut til utsiktspunktet. Sjøen krusa seg i blesten, men var fortsatt tindrende blå under den lettskya påskehimmelen. Her, som flere andre steder langs rutene i området, har Svein Magne Vikse stilt ut historiske lokalfakta. Morsom lesning for turfolk flest, men jeg skal avstå fra å gjengi beretningene i denne artikkelen. Er du nysgjerrig kan du jo alltids ta turen selv.

Utsiktspunkt over Smørsund.

SISTE ETAPPE

Fra utsikten ved Smørsund dro jeg østover, om Leirvik, på lange klopper i dalsøkket og over høyden til Strandå. Herfra fulgte stien høydedraget inn mot Straumen hvor man kunne velge å gå ut til gruslagt bilvei, eller fortsette på sti gjennom stadig tettere skog.

Fra siste etappe.

Jeg valgte stien og landa til slutt på skogsvei ved Paintballbanen på Vikse. Denne fulgtes et lite stykke før jeg atter sneia ned mot Straumsvollvatnet på fin sti. Jeg merka meg ei lita brygge nedenfor det steile berget på Straumaneset, like over bukta, samt et par yndige holmer som lå nærmere land på min side av vatnet. Det siste stykket hadde tydelig preg av å være godt brukt beiteland. Her var gresset snautygd og irrgrønt. Så runda jeg siste kolle og fulgte grusveien noen få hundre meter tilbake til der sykkelen sto parkert. 5 kilometer på fem kvarter, pluss innlagt spisepause med utsikt over sundet. Herlig.

Holme i Straumsvollvatnet.
Stillhetensdal.

Som sedvanlig la jeg ut med sykkel fra gårdsplassen hjemme på Sakkestad, sør i Haugesund. De første 11,5 kilometerne mot Aksdal ble tilbakelagt i bedagelig tempo, før jeg svingte oppover en smal avstikker i Aksdalvegen. Denne leda mot stedet med det utvetydige navnet Fjellet, i lia under Kiggjafjellet (med sine 237 moh.)

Avstikkeren i Aksdalsvegen.

BRATT START
I begynnelsen hadde jeg asfalt under hjula, men etter å ha passert flere gårdstun kom jeg over på grus for så å ende opp på traktorvei. Jeg svingte mot høyre like før øverste hus og traverserte første fe-rist. Bekken klukka under den og foran meg reiste Alvanuten seg. Jeg kunne skimte den nye dagsturhytta der oppe ved siden av telemasta, men det fikk bli et turmål for en annen gang.
Fe-rist, bortenfor Fjellet.
INNOVER MED INNLAGT PAUSE
Traktorveien dreide nordover igjen og fortsatte å stige, om i en mer moderat kurve enn tidligere. Jeg befant meg midt mellom Kiggjafjellet og Dyrsfjell hvor trafikkstøyen fra Førresfjordvegen omsider døde hen. I stedet hørte jeg et mangfold av småfugler prise den vakre vårdagen.
Kiggjafjellet, 237 moh.
Da terrenget flata ut støtte jeg på fe-rist nummer to og kort etter kunne jeg skue ut over det som på kartet het Stakkastaddalen. En liten pause på snauberget føltes berettiga. Jeg fant fram noe lett mat fra sykkelveskene og leska meg med en fortsatt kjølig iskaffe. I horisonten tegna Klauv seg mot den blå himmelen og langt der nede kunne jeg skimte et par av husene på Stakkastad.
STILLHETENSDAL
Innen jeg reiste meg og steg på sykkelen for å fortsette ble jeg passert av en annen syklist. I motsetning til meg lot han til å være ute for trimmens del, men hilste høflig før han halsa videre.
Moro langs traktorvegen.
Lenger nede i lia fant jeg ei grind med tilstøtende gjerdeklyver. På den ene sida sto det “Kuslepp”, på den andre “Bondebru”. Noen hadde åpenbart sluppet sin lune humor fri, men herfra var traktorvegen ujevn, humpete og sleip som følge av tette kutråkk. Det varte om lag en kilometer. Så passerte jeg ei steinbru over en dyp bekk og kom til fastere grunn.
Over bekken.
Den neste grinda var ødelagt av vær og vind. Her fantes ei treplate hvor inskripsjonen benevnte Stakkastaddalen som “Stillhetensdal”. Treffende. Man følte virkelig på en slående ro i disse omgivelsene.
Det siste stykket svingte gjennom stadig grønnere marker og barskog til jeg trilla forbi et sauefjøs, gjennom et par gårdstun og ut på Stakkastadvegen, ikke så langt unna parkeringa til Valhest. Selve turen over fjellet og gjennom dalen målte rundt 4 kilometer og lar seg fint gjøre å ta som spasertur også, enten man har en bil stående i hver ende, eller velger å gå tur/retur.
Enden på turen. Stakkastadvegen.

Det er starten av mars og sola henger fortsatt lavt midt på dagen. Man plirer i motlyset og tårene spretter i møte med en isende nordavind. Likefullt prises våren under blå himmel.

Brudd i kjedet.
Strøsand, grus og et tynt, smeltende snølag knitrer under dekkene der jeg legger ivei på min nå to år gamle el-sykkel. Det bærer innover langs innfartsveien fra Haugesund til Førresfjorden. Her svinger jeg sørover på Høievegen til Frakkagjerd og tar fatt på grusa tursti rundt Aksdalsvatnet. Så ryker kjedet. Tolv kilometer blir et drøyt stykke å leie sykkelen tilbake, men jeg kan i det minste renne i nedoverbakkene.
Stiskille ved Aksdalsvatnet.
Nå er jeg ikke ukjent med lange gåturer. Jeg har en mangeårig tradisjon for nettopp dette. Likevel er det kjedelig når uhellet først er ute.
Nappatjørn Naturklatrepark.
Jeg trasker videre og tar første avstikker mot parkeringa ved Dragavika. Gamlevegen fra Frakkagjerd tar meg inn i skogen hvor jeg kommer over Nappatjørn Naturklatrepark. Ei bortgjemt perle. Noen har fyrt opp et lite bål i grua og koser seg i solsteiken. Det lukter furuved lang vei. Mor i flokken ammer åpenlyst, så jeg stiltrer forsiktig like forbi.
Nappatjørn.
To svaner har funnet ei åpen råk i tjernet og ligger side om side i det kalde vannet. Jeg kommer til første unnabakke og renner i god fart noen hundre meter. I det hele tatt virker det som jeg møter flere motbakker og flat vei enn unnarenn. Turen tar godt og vel halvannen time. Til uka leverer jeg sykkelen inn til reperasjon hos Bike Brothers. Den er uansett moden for ei rutinemessig overhaling.
Alt i alt en fin tur, likevel.
Utsnitt fra privat samling.

Musikk. Lekende, trøstende, oppviglede, beroligende, provoserende musikk. Den kommer i alle former og nyanser. Passer alle sinnsstemninger og er min beste terapeut. Aner ikke hvordan jeg skulle klart meg uten!

Jeg minnes å henge ved musikkbaren på Helgelands Musikk i Skjoldavegen. Det var i ungdomsårene. Likeens var jeg fast gjest hos Bloms Musikk i Haraldsgata og Hot Music i Niels Skorpens gate. I tillegg kunne jeg stå timevis og lytte gjennom plate etter plate på Oasen Storsenter. Slik oppdaga jeg hva som bevega meg og hva som rulla rett forbi.
Egentlig starta det mye tidligere. Min mor hadde en liten spiller hjemme og en anstendig samling av singler fra 50- og 60-tallet. Jeg lytta dem halvt ihjel fra den dagen jeg fikk lov til å sette dem på alene. Her fantes alt fra The Shadows til Jim Reeves, Tom Jones, Don Martin, Frank Sinatra, The Platters, The Supremes, samt mange, mange fler, men det var Elvis Presley som først gikk helt hjem. Jeg kunne ikke et ord engelsk – til det var jeg altfor ung – men herma etter beste evne og stemte i med skingrende barnerøst. Da min far en kveld kom hjem og forærte meg den nyeste Elvis skiva, Moody Blue, var jeg solgt! Min første LP! Fra den dagen sparte jeg det jeg kunne av min skrantne ukelønn og utvida egen samling, litt etter litt.
En god kompis hadde tilgang på hele samleboksen av The Beatles. Vi lærte oss de første gitarakkordene og dermed var gnisten tent. Vi skulle bli like gode og erobre verden med storm! (Snakker meg om å leve opp til klisjeen!) Vel, noe Beatles ble vi aldri, men begge er fortsatt aktive innen musikken. Han spiller. Jeg skriver.
Det var først i tenårene jeg fikk råd til min egen platespiller. Dette var i 80-åra og nå som jeg ser meg tilbake var musikksmaken noe snever. Jeg var pop entusiast og ofra i grunnen veldig lite tid på andre genrer. Disse gjorde først sitt inntog i mitt repertoar fra andre halvdel av det beryktede 80-tallet da jeg ble venn med en allsidig vinyl-entusiast.
Enkelte band tar mer hylleplass enn andre…

 

CD-plater overtok markedet og med det ble også jeg digital. I årenes løp samla jeg hundrevis av titler og platespilleren gikk i glemmeboka. Nå har det seg imidlertid slik at avspillingsmediene er i stadig forandring. Nye moter overtar for gamle. Streamingtjenester som Spotify, iTunes og Tidal er nok blant de mest populære go-to markedene for alt innen musikk slik ting har utvikla seg. Men i tillegg har vinylen fått sin nye renessanse.
Det er aldri for sent å ta opp igjen gamle gleder. Jeg kjøpte flunkende ny platespiller og børsta støv av den gamle samlingen. Her fantes plater jeg ikke hadde hørt på over femogtjue år! Frydefulle gjenhør! Det er i sannhet noe helt eget over å legge den sorte skiva på spilleren, løfte armen på plass, slippe stiften ned og høre den gode knitrelyden fra en velbrukt LP. En egen varme, forent med nostalgi. Et glimt inn i ungdomstida. Å forene et yngre jeg med en middelaldrende mann.
Shabby Records ved Risøybrua i Haugesund.

 

Vi har bare ei platesjappe igjen i Haugesund. Shabby Records selger nytt og gammelt om en annen. På kort tid har dette rukket å bli min nye yndlingsbutikk. Når jeg blar gjennom reol etter reol på jakt etter skjulte skatter raser timene avsted. Og innimellom kommer man faktisk over noe som vekker interessen, eller til og med får en til bryte ut i ukontrollert ekstase. Ja, for musikken har stadig den virkningen på meg. Musikk er mat for sjela.