Å gå i regnvær har sine fordeler. For det første kan man gjøre regning med å ha løypene for seg selv i mye større grad enn ellers. For det andre dufter naturen annerledes og rikere. Denne gang vil jeg ta deg med både gatelangs og på god gammeldags skogssti. Ei rundløype sør i Haugesund.
Tydelig og fin sti.
GATE OPP OG GATE NED
Jeg starta omtrent ved Haugarhallen på Sakkestad, gikk østover i Olaf Bulls gate, kryssa Spannavegen og fortsatte oppover Ulvøygata på motsatt side. Nedenfor Niphaug dreide jeg nordover på et kort strekk med sykkel- og gangsti, for så å svinge over lekeplassen til Iglamyr og like opp i Floravegen. Denne fulgte jeg over innfartsveien, før jeg tok turen oppover Svehaug. Nær toppen går en snarvei ned til Villduen og Brakahaug skole, hvor ny gangsti førte meg til Matrosvegen. Mange stedsnavn å holde rede på her, men det føles naturlig når man er i gang.
Snarvei fra Svehaug til Villduen og Brakahaug skole.
INN PÅ STIEN
Der Matrosvegen deler seg holdt jeg til venstre og kom inn på sykkel- og gangstien mellom Brakahaug og Skåredalen. I tredje sving sto et rastebord og her starta stien jeg ville inn på. Det gikk bratt oppover og inn i skogen. I starten var løypa ikke merka, men holder man til høyre de gangene stien deler seg, er man på riktig vei. Om den ikke er merka, er den allikevel tydelig og stort sett lettgått. Hist og her finnes hjemmelagde ramper og lignende, jeg antar for terrengsykkel, men i regnet møtte jeg ingen.
Rastebord ved stistart.
Løypa bukta og snodde seg mellom blåbærlyng og bartrær til jeg nådde et mye tydeligere stiskille. Her fantes mosegrønne malingsmerker på trestammene og jeg fulgte dem nordvestover.
Over på grønn løype.
Denne delen av stien er også et parti av den viden kjente “Haugesund på langs” løypa, med andre ord mer brukt og derav også mer gjørmete. Til gjengjeld er den bedre preparert. Man finner stadig klopper og stokker lagt ut for å hjelpe turgåere over de bløteste partiene. Ha likevel i minnet at skosåleslitte og regnvåte tømmerstokker kan være både sleipe og glatte.
Glatt og sleipt på regnværsdager.
OVER LITLASKAR
I skaret nedenfor Storasundsfjellet kan man velge å gå sørover igjen og tilbake mot Villduen, men har man øynene med seg og viljen til å gå lenger, kan man følge en nordvendt sti her. Den skrår nedover og krysser bekken flere ganger før man brått kommer ut av tykningen i nordenden av Gåsavatnet. Det var nettopp det jeg gjorde og et lite stykke lenger fremme førte et par stier oppover de irrgrønne gressbakkene mot Litlaskar.
Gåsavatnet.
Jeg fulgte den nordligste av disse. Vel var det bratt, men vakkert, og etter å ha kløvet om lag 40 høydemeter, inn i ny skog nådde jeg skarets høyeste punkt på rundt 98 moh. Her finnes stiskille, både mot toppen av Storasundsfjellet i sør og Vardafjellet i nord, men jeg fortsatte rakt vestover og kom ut ved øverste terrasseblokk i det som kalles Beverskaret. Nå ligger egentlig det som faktisk heter Beverskaret et par hundre meter lenger nord, men hvem bryr seg vel om detaljer?
Jeg fulgte grusa turløype ned til Fjellvegen og fortsatte sørover, så vestover til Storasundsgata som tok meg lenger sør, forbi Fjellmyr til Lysskar. Følger man Floravegen forbi Haugaland DPS, kommer snart en asfaltert gangvei til syne på venstre hånd. Denne leder opp til Brakahaug skole igjen, dersom man skulle ønske å korte ned ruta og starte og avslutte turen der. Jeg ville derimot tilbake til Haugarhallen, fortsatte rakt fram til jeg fant vestadgående vei ved navn Varden, gikk gjennom to underganger og kryssa like gjennom den såkalte “Texasbyen”. Herfra kunne jeg se hallen igjen.
Alt i alt er dette en 8 km lang tur som tar om lag halvannen time. Velger man derimot å starte og avslutte ved Brakahaug skole, blir løypa rett rundt 5 km. God trim i fine omgivelser er det uansett.
