Gaven som bare fortsetter å gi

Categories Blogg
Min bok; “Nye turopplevelser” med 50 lokale og ikke like så lokale fot- og sykkelturer.

 

Bøker gleder. De underholder, overrasker, vekker følelser, beriker språket og gir ny lærdom.

Man kan fordype seg i ei bok. Bli fullstendig oppslukt og forsvinne inn i en annen verden. Drømme seg bort og få nye ideer. Finne inspirasjon.
Utsnitt 1 fra “Nye turopplevelser”.
Ei god bok maner fram latteren. Den kan få irritasjonen til å buldre i mellomgulvet, eller varme om hjertet. Ei god bok utfordrer leseren, endrer perspektiv og utvider horisonten. Ord skaper bilder. Ord setter tankene i sving. Det skrevne ord forandrer seg aldri, men kan ha forskjellig betydning fra person til person. Sinnsstemning, livssituasjon, vaner, årstid og tid på døgnet spiller likeså inn. Samme setning gir ny mening i endra kontekst.
Utsnitt 2 fra samme bok.
Ei god bok kan åpnes igjen og igjen. Den kan gjenoppleves, vekke minner, eller oppdages på nytt. Ei bok er en glede å få. En fryd å dele.
Tredje og siste utsnitt.

“Nye turopplevelser”, signering

Categories Blogg

Det er noe vakkert, kriblende og stolt over endelig å sitte med sin nye bok mellom hendene. Å ta og føle på et produkt man har brukt de siste to åra på å skape er en ubetinga glede. Og ei flott bok har det så absolutt blitt!

Fornøyd forfatter.
“Nye turopplevelser” er min andre bok for Vormedal Forlag innen genren friluftsliv. I 2020 kom “Fine fotturer – på kryss og tvers av Haugalandet, Sunnhordland og Ryfylke”. Den ble en salgssuksess og la grunnlaget for årets oppfølger. Denne gang tar jeg leserene med på el-sykkel og til fots i kjente og mindre kjente trakter, både langs landeveien og ute i naturen.
Turbeskrivelsene er som sist henta fra Haugalandet og Sunnhordland. I tillegg har jeg kryssa Hardangervidda gjentatte ganger og inkludert disse rutene og mine opplevelser derfra i boka.
Side om side.
Lørdag, 26 november, satt jeg i butikklokalet hos Vormedal Forlag og hadde gleden av å signere bøker for et hopetall kunder. Det er tydelig at det finnes mange turglade mennesker i vårt distrikt! Noen ville ha personlige hilsener, andre var godt fornøyde med å få forfatterens pennførte autograf i permen. Jeg rakk å skrible noen ord i en ekstra stabel før jeg takka for meg, så om du ønsker en signert utgave av “Nye turopplevelser”, er det bare å legge ruta innom Sørhauggata137 .
Fra utstillingsvinduet hos Vormedal Forlag.

Mikaelshulen

Categories Blogg

I Skotfoss-området, i Skien kommune, ligger et vakkert turområde og et spennende turmål. Min kone og jeg var på besøk hos vår datter og hennes samboer i Porsgrunn. I den anledning fikk vi “lurt” oss til nok en fottur med historisk sus.

Mikaelshulen sett innenfra.

BRATT START
For langveisfarende som oss var det kronglete å finne fram til parkeringsplassen. Heldigvis var vi i følge med fastboende som kjente veien og hadde vært her før. En liten parkeringsplass like forbi stistart og en ny, litt større under opparbeiding like før romma plass til mang en turentusiast.
Tydelig merka stistart.
Stien starta bløtt og ble raskt bratt. De første par hundre meterne gikk det mer eller mindre rett oppover gjennom barskog før stien flata ut. Vi runda det snauhogde berget over gården på Grisholt. To hese haner galte om kapp og høstgule marker strakte seg langt og lenger enn langt nedunder oss. Så kom vi inn på en gammel skogsvei. Jeg ville kalt det en kjerrevei. Den var ujevn, men likevel lettgått. En gang i fordums tider måtte noen ha flytta store mengder stein for å bygge opp en bred og god vei nedover lia.
Hogstfelt.
Vi svingte rundt bunnen av Mikkelsdal og fulgte nordøst sida av Mikkelsås mot det solblinkende vannet, Nordsjø, nedenfor. Her var skogen tett. Tross blå himmel og skinnende sol virka stien relativt mørk. Oppe på Mikkelsås et sted skulle det finnes en gammel gravplass, men det var ikke den vi var på jakt etter i dag. Vi passerte avstikkeren og fortsatte på hovedstien til tykningen åpna seg igjen og høstlyset bada det omliggende terrenget i varme farger.
Første glimt av Nordsjø.
“PÅ EGET ANSVAR”
Framme på pynten fortsatte stien langs stupkanten. Det lå ei brygge inntil berget, 30 meter under oss. Hit kom de som fulgte vannveien til severdigheten. Et gult fareskilt var spikra opp i ei rak furu. “OBS! VANSKELIG STI,” sto det. “ALL FERDSEL PÅ EGET ANSVAR.” Det stemte bra med realitetene. Underlaget besto av sleipe steiner og glatt berg. Det gikk bratt oppover det siste stykket mot hula, men ruta var sikra med tau og rekkverk i rustent stål.
Vanskelig sti.
MIKAELSHULEN
Innenfor den rundt 3-5 meter høye huleåpningen fant vi et om lag 20 meter dypt rom. Bakken skråna slakt oppover desto lenger inn man kom. Huleveggene hadde et oransje skjær og massevis av inskripsjoner etter tidligere besøk.
Bratt og sleip siste etappe.
I middelalderen ble hula benytta som kirke. Den skal ha hatt innredning etter katolske normer og var viet erkeengelen Mikael. Selv om hulrommet har blitt utvida av menneskehender, var den i utgangspunktet en naturlig forekomst og et resulat av steinforvitring, da i form av granittiske gneiser.

Mølen

Categories Blogg

Jeg har vært så heldig å få utforske – for meg – nye områder. Under besøk hos min datter i Porsgrunn gikk turen til Mølen i Larvik kommune. Dette stedet skilte seg radikalt fra kystterrenget jeg er vant med på Haugalandet.

Gravrøys

HISTORIETIME
Det er historie nedfelt i rullesteinsstrendene på Mølen. Her er gravrøyser for mektige personer som døde for over 1000 år siden. De eldste av i alt 250 større og mindre røyser kan faktisk skrive seg fra bronsealderen, altså 3500 år tilbake i tid. Andre ble reist i jernalderen, eller vikingtida. Spekulasjoner vil ha det til at sagakongen Øystein Fret kan ha vært gravlagt her, men dette vet man ikke med sikkerhet.
Skumsprøyt
“RAET”
Det går en enorm grusavsetning rundt hele Skandinavia, dannet i kanten av innlandsisen for over 12-12.600 år siden. I Sørøst-Norge har dette fått navnet “Raet”. Vi fulgte grusvei til anvist parkeringsplass og traska utover mellom kratt og steiner på godt brukte og tydelige stier. Bølgene rulla inn fra Langesundsbukta, slo mot land med buldrende kraft og etterlot store dotter av sjøskum langs stranda. Det blåste friskt, men jeg lot meg fortelle at dette var ingenting sammenligna med virkelige høststormer. Da kunne sjøsprøyten stå langt innover land. Vi fant noe rekved å bruke som sitteunderlag og søkte ly i lesida av et par større steinblokker. Her smakte det med en kopp kaffe mens lasteskip passerte over horisonten i sørøst. Etterpå fortsatte vi langs stranda, passerte enorme gravrøyser og ei lang rekke mindre varder, før vi svingte innover land igjen.
Veletablert sti
FUGLEFREDINGSOMRÅDE 
I krattskogen finner man blant annet nattergal og rødsik samt de rødlista dykkendene sjøorre og svartand. I tillegg kan man observere et mangfold av andre arter. Noen hekker, mens andre i større grad trekker forbi. Det er – alt i alt – registrert omlag 320 fuglearter på Mølen. Sjøområdene rundt Mølen er forøvrig verna som fuglefredingsområde.
Informasjonstavle

Grodvatnet, Revadalen og Rambaskårfjellet

Categories Blogg

Det finnes et fint turområde mellom Skeie, Helganes lufthavn og Kvalavåg på Karmøy. For meg – som bor på fastlandet – er det bare en kort sykkeltur unna.

Rambaskårfjellet, 74 moh.

FLYSTRIPA OG GRODVATNET 
Jeg la avsted utpå formiddagen og brukte om lag en halvtime på de litt over åtte kilometerne. Stistarten var markert med en lav bom. Den var enkel å passere med sykkelen på slep. Innenfor leda en smal grusvei nordvestover i svak stigning. Jeg kom til en bygning på venstre hånd. Her gjorde veien en liten sving nedover før den – hundre meter senere – dreide nord på ny. Jeg var omgitt av skog og så mindre stier føre inn mellom trærne rett som det var.
Etter et tydelig kryss bar det brattere utfor i sørvendt retning til jeg kryssa en snirklende bekk med utspring fra Grodvatnets nordende. Ny motbakke, så gikk det rake veien til enden av flystripa ved Helganes lufthavn. Her var veivalgene mange. Jeg starta med en tur østover og fant en liten rasteplass nede ved bredden av Grodvatnet. Det blåste en del, men plassen lå forholdsvis lunt til. Jeg unna meg en pause. I det fjerne hørtes det jevne rabalderet fra grusutsalget på Kvalavågsvegen.
Grodvatnet.
REVADALEN
Jeg vendte tilbake til rullebanen. Planen videre var å følge neste vei sørover til Revadalen. Jeg kom opp på en flate og fant den utydelige avstikkeren jeg var på jakt etter. Den var ulendt og full av mindre og større pytter. Fra sykkelsetet var det likevel enkelt å forsere disse. Inne i skogen smalna veien til en gruslagt sti som snirkla hit og dit. Da skogen åpna seg gikk det bratt nedover til nyanlagt asfaltvei. Den sto ikke inntegna på mine kart og kom i grunnen som en overraskelse. Her kjørte trailere i begge retninger med få minutters mellomrom. Heldigvis var det lagt til rette for fotgjengere og syklister langs sida av den smale veibanen.
Revadalen.
RAMBASKÅRFJELLET
Jeg fulgte Revadalen rett vest til det dukka opp skilting. Om jeg kryssa veien kunne jeg fulgt sti gjennom mer skog til Kvalavågsvegen, men jeg hadde tenkt meg over gjerdeklyveren og opp på Rambaskårsfjellet. Dit fikk ikke sykkelen være med.
Mot toppunktet.
Det var ikke lange biten, men gikk kun oppover. I førstningen var stien like pent tilrettelagt som den hadde vært gjennom skogen fra flyplassen. Nærmere toppen ble den mer tradisjonell. Det var plassert ut flere bord og benker i skråningen, så her fantes rikelig med muligheter for små, eller lengre pauser. På toppen sto et lite skur og ei mast. Så vidt jeg kunne skjønne var dette peileutstyr for flyplassen. Med sine 74 moh bød fjellet på fremragende utsikt i alle retninger. Jeg så skumsprøyten stå rundt skjærene utenfor Kvalavåg, øyna Åkrahamn i det fjerne og hadde utsyn over hele flystripa på Helganes. Det var lite aktivitet der denne formiddagen, men herfra kunne man følge hele innflyvningen om det skulle være trafikk i luftrommet.
Etter nok en pause gikk turen tilbake. Jeg fulgte hele Revadalen til Kvalavågsvegen og tok strake veien hjem. Det ble nesten ei mil. Selve turløypa innom flybanen, Grodvatnet, Revadalen og Rambaskårfjellet målte om lag 5,5 km. Alt i alt var jeg borte ca tre timer.

Skårepyttane

Categories Blogg

Innerst i Haugesunds byheier ligger et par bortgjemte tjern. Skårepyttane kalles de. Jeg omtalte dem så vidt i min første bok: Fine Fotturer (2020). Den gang gikk jeg feil i tett yr og havna på gjengrodde stier. Denne gang tok jeg turen med viten og vilje.

FRA VANNVERKSVEGEN
Jeg satte sykkelen fra meg et par kilometer innover Vannverksvegen og fulgte merka løype mot Bårdshaugvatna. Stien var svært fuktig, men lett å følge. Selv om det var slutten av oktober hørtes fuglekvitter inne mellom glisne løvtrær og et sammensurium av eviggrønne graner og furuer. Etter ti minutter kom jeg til nordenden av Nordra Bårdshaugvatnet og leita etter et sted å skrå ut i terrenget. Turen skulle fortsette mot sørøst. Til min store overraskelse var det hengt ut røde stimerker oppover skråningen. De var ikke der sist jeg ferdes i området. Jeg bestemte meg raskt for å følge dem og se hvor de leda hen. Det skulle vise seg lurt. Stien var fortsatt lite brukt og stort sett utydelig, men førte nøyaktig dit jeg hadde tenkt meg. Dessuten hadde noen rydda bort einer og brake så ferdselen var enklere.
LANGS VANNKANTEN
Over høydedraget bredde Skårepyttane seg ut for mine øyne, stille og avsidesliggende som aldri før. Jeg verken så eller hørte en kjeft. I min bok er det ren og skjær luksus!
De røde merkene fulgte i hovedsak vannkanten sørover. En liten flik av stien førte over myrlendt terreng mellom tjerna, men ellers gikk jeg mer eller mindre tørrskodd gjennom det halvvåte, guloransje gresset. I sørenden skrådde løypa østover, men jeg fortsatte rundt Skårepyttane. Planen var å finne en trassé tilbake mot Bårdshaugvatna.
BUSHING OG GJØRMETE STIER
Det var ingen sak å følge lendet vestover igjen. Hist og her kom jeg over dyretråkk for så å bane meg vei oppover et lite skar. Øverst i skaret dukka røde stimarkører opp på ny og brått var jeg inne på stien langs Søre Bårdshaugvatn. Den var sleip, gjørmete og bar tydelig preg av hyppigere bruk. Etter alt å dømme hadde dette blitt et mer anvendt turområde i løpet av de siste tre åra.
Midt mellom de to vatna lå ei trebru over bekken som bandt dem sammen. På motsatt side førte ny sti vestover mot Krokavatnet. Selv gikk jeg mot nord og tilbake til sykkelen. Runden var i overkant av tre kilometer og med hyppige småpauser for å nyte omgivelsene tok den om lag en time. Nydelig høstopplevelse!
Annonsørinnhold
Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++
Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Seifiske ved Bleivik fyr

Categories Blogg

Jeg sykla nordover, gjennom Haugesund til Hagland, eller nærmere bestemt Bleivik fyr. Etter å ha svingt av fra Tittelsnesveien, mot RESQ senteret og forbi smalna veien og bukta seg gjennom kystlandskapet i til dels krappe svinger. 

Jeg passerte infoskiltet som fortalte om funnet av den såkalte Bleivikmannen. Det rundt 8000 år gamle skjelettet (fra eldre steinalder) ble oppdaga av gårdbruker Sverre Vikse i 1952 og lå i leirgrunn. I dag ligger det i samlingene i Bergen museum. 

Annonsørinnhold
Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++
Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Traktorveien utover mot fyret var fullt mulig å sykle på, men her gikk det beitedyr, så jeg var nøye med å stenge de to grindene etter meg. 

I dag er Bleivik fyr drevet av strøm og solceller, men her finnes rester etter bygninger som vitner om andre tider. Lykta står øverst på en knaus og speider over havet. Jeg mistenker at man kan se langt fra høyden, men ved mitt besøk lå tåka tykk langs kystleden. 

Jeg klatra ned på svaberget sør for fyrlykta, forbi noe som kunne minne om en gammel kanonstilling, over grå, hvite og kullsvarte strimer av fjell og fant et passende sted å kaste fra. Tidevannet var ute og vannstanden lav, så jeg gjorde meg ikke store forhåpninger. Da det beit – allerede på første kast – ble jeg likevel grepet av ivrig entusiasme.

Fiskelykken fortsatte, kast etter kast. Noen ganger nappa det flyktig for så å slippe. Andre ganger var jeg nær ved å dra fisken på land før den rista seg løs og søkte tilbake til dypet. Innimellom kunne jeg glede meg over fine, passe store eksemplarer av arten sei. Det var nesten så jeg ikke merka brenningene som slo inn mot land og tidvis sendte små søyler av sjøsprøyt opp rundt meg. 

Fangsten talte i alt 5 fisk da jeg valgte å rulle inn snøret og pakke sammen. Det var ikke behov for flere. De skulle tross alt renses og spises også. Jeg sløyde dem i fjæra og fikk besøk av en mann fra Polen. Han hadde oppholdt seg et annet sted i tåka. “Bare sei her også,” proklamerte han og virka skuffa. Der i gården var makrell det gjeveste ønsket. Man tar hva man får, tenkte jeg. Sei er god matfisk, om den ikke er for liten. Dessuten hadde jeg lova familien hjemmelaga plukkfisk i lengre tider.

Åpning av dagsturhytte på Tuastad

Categories Blogg

Et hundretalls interesserte hadde møtt opp for å overvære den offisielle åpningen av ny dagsturhytte på Tuastad. Selv sykla jeg de rundt åtte kilometerne hjemmefra for å få med meg begivenheten. Som mangeårig bruker av turområdet følte jeg meg nær sagt programforplikta til å delta.

Hytter som denne blir omtalt som et lite kulturhus ute i skogen. Dagsturhyttene skal være en sosial møteplass, ble det sagt og det er mye sannhet i disse ordene. Noe skjer med oss når vi ferdes i naturen. Vi blir mer sosiale, hilser, nikker og smiler. Mange slår gjerne av en liten prat med vilt fremmede, noe få ville gjort for eksempel på butikken, eller midt i gågata.
Fylkeskommunen sa ja til bygging av ei turhytte i hver av Rogalands kommuner. Mange har allerede vært på plass i lange tider. Andre planlegges. Denne helga åpner flere hytter på Haugalandet. Tenk gjerne på dem som en rasteplass på “den lange turen”, eller bare et fint mål i seg selv.
Hyttene er 15 kvadratmeter innendørs, har vedovn og solpanel for belysning. Utendørs finnes rikelig med sitteplasser, både under halvtak og oppover skråveggene. Universell utforming gjør dem tilgjengelige for alle. I tillegg har de et bibliotek for en flott opplevelse ut over det vanlige. Bøkene er ikke til utlån, men ment for å lese/bla i på stedet.
Mange har gode minner fra gammelt av, men her kan man også skape minner for framtida. Å reise hytta ved vannet langs Gamle Tuastadvegen var et enstemmig vedtak fra kommunens side. Norheim- og Spanne friluftsliv sammen med Tuastad bygdalag skal stå for vedlikeholdet og det er dugnadsarbeid som skal holde hytta rein.
Jarle Nilsen klippa snora etter en fin tale om fysisk og psykisk helse. Folkehelsa handler også om å legge til rette, sa han og trakk fram hvordan koronapandemien hadde økt turaktiviteten hos befolkningen.
Ellen Merete Grorud avslutta det hele med et foredrag om ville vekster og sanking fra norsk natur. Som forfatter av boka “Ellas spiselige verden: Sanking for vanlige folk” kunne hun fortelle om mangt og meget. Det var inspirerende å høre henne snakke. Smaksprøver fikk vi også.
Det ble servert både saft av geitrams og bjørkeblader,
ramsløksmør
og helt til sist en dråpe løvetann sirup. Etter koseriet skulle det være eventyrstund for barna. Da dro jeg hjem igjen.

Packraft på Aksdalsvatnet

Categories Blogg

Ok. Quick review. 40 minutt på sykkel fra Sakkestad til Skeiseid ved Aksdalsvatnet. En halvtime til oppblåsing av båten og spartansk frokost, ala club sandwich fra Rema og iscappuchino fra Tine. Så sparka jeg fra land og skled utover det blikkstille vannet. Fra oven plira sola ned, omgitt av blått og fjerne godværsskyer som klamra seg til fjellene i øst.

Jeg sikta meg inn på Eikjeskogholmen og kryssa tvers over fra Longetongjen til Eikjeskogøyna. Innerst i vika på høyre hånd skimtar jeg turgåere, men bare et kort øyeblikk før de forsvant igjen. I sundet mellom øyna og holmen var det relativt grunt, men her vaka fisken villig vekk. De vågligste var neimen ikke langt unna båten.

Jeg måtte holde tunga beint i munnen for å unngå steiner som lå hulter i bulter og stakk opp mot overflaten som små skjær i sjøen. Deretter fulgte det lengste strekket i åpent farvann inn mot Andersenhytta på fastlandet. Her fantes ei tilrettelagt badevik med zipline og rutsjebanetunnel fra toppen av et bergframspring. Ingen benytta seg av det nå. Det var mistanke om såkalt svømmekløe i Aksdalsvatnet, noe jeg fikk vite av en venn via mobilen mens jeg lå og duppa på vannet. Dette skyldtes en parasitt som antakelig var å finne her inne. Ergo måtte jeg være nøye med rengjøringa av farkosten da jeg kom hjem senere på dagen.

Jeg fulgte land det siste stykket tilbake til sykkelen, forbi Sandvika mot Skeiseid. En sval pust av en vind kom meg i møte og tørka svetteperler av pannen. Hele runden var 2,3 km og tok om lag en time. Packrafting er ikke for de med dårlig tid, men så var jeg da heller ikke ute etter å sette noen rekord.

 

 

Packraft på Kallandsvatnet

Categories Blogg

Kallandsvatnet ligger på kommunegrensa mellom Haugesund og Sveio. Der strekker det seg østover mot Sandvatnet i Indre Byheiene, omgitt av for det meste barskog. 

Packraft, flytevest og årer fikk plass bakpå sykkelen, niste og fiskeutstyr i dagstursekken. Jeg hadde forhørt meg kvelden i forveien om hvor vidt noen satt på informasjon om fiskekort for Kallandsvatnet. Spørrerunden var fruktløs. Kan hende fant jeg detaljene ved vannet? Enkelte steder har jeg sett priser og vipps nummer på lokasjon. Kallandsvatnet var ikke et slikt sted. 

Jeg brukte om lag et kvarter på å fylle raften med luft. Det finnes billige elektriske pumper på markedet, men jeg synes vindposen fungerer utmerket. En svak bris fra sørøst var dessuten svært behjelpelig. Da var det verre å starte padlinga i motvind. Packraften er en lett farkost. Det skal ikke rare blesten til før man merker motstand. 

Annonsørinnhold
I butikk: Vårens fineste sneakers
I butikk: Vårens fineste sneakers

De første par hundre meterne fulgte jeg ei undervannsrenne sørøst over. Her runda jeg en odde og pekte ut retningen mot en liten holme på motsatt side. Der fant jeg le, hvilte armene og tok noen klunker av medbrakt drikke. Det var en varm sommerdag og svetten pipla. 

Jeg bestemte meg for å padle nordsida av Dyrsnes, forbi den ene vakre hyttetomta etter den andre. Det var tidlig på formiddagen og lite eller ingen aktivitet langs vannet. På nordsida steg bergknausene bratt oppover, men hist og her fantes små viker og båtnaust. På sørsida var Dyrsnes dekka av frodig skog. Jeg kom til holme nummer to og unna meg atter en pause før jeg fortsatte rundt neset og innover den bakenforliggende vika. Et bortgjemt, nesten litt hemmelig sted. Her fikk jeg medvind og farten økte. Innerst vokste det tett i tett av siv og vannliljer. Jeg frykta roret skulle hekte seg fast, men det gikk overraskende bra. På kartet hadde jeg øyna en mulighet for å bære båten over den smale tarmen som bandt Dyrsnes til fastlandet. Nå som jeg var på stedet så jeg at dette ville blitt en fuktig opplevelse. Trasséen virka særdeles myrlendt og uframkommelig. Ergo ble det å følge samme lei tilbake. 

Fisken vaka. Da jeg runda neset på ny og visste jeg hadde vinden i ryggen på resten av tilbakeferden ble fristelsen for stor. Jeg slengte ut snøret og dorga meg tilbake til start. Nå var det mer liv langs strandlinja. Barnefamilier bada. Noen hadde funnet fram kajakken og tok formiddagstrimmen på tvers av det langstrakte vannet. Det var i det hele tatt et yrende liv. 

Idet jeg runda siste odde og kunne skimte sykkelen min i det fjerne ble det grunnere. Jeg sula inn uten så mye som et napp og padla det siste stykket. To og en halv time føltes tilstrekkelig, men det må legges til at Kallandsvatnet på en solrik augustdag hadde vært et mikroeventyr i seg selv. Et sted å vende tilbake til.