Blogg

Gransangere i hopetall fløyta sin tilsynelatende melodiløse strofe om og om igjen inne i skogen rundt øvre Kattanakk. Jeg hadde inntatt frokosten i gapahuken på Lions Plass, innerst i Eivindsvatnet, og var i full fart på vei innover Vannverksveien. Tjelltjørn var dagens mål.

Like etter Nordamyrshaugen skjærer en tydelig sti ut i terrenget på venstre hånd. Om lag hundre meter over lynghei, så er man inne mellom furutrær i svakt nedadgående helling. Ei rødstrupes reine triller satte stemningen i skogen og humlene surra dovent over myra da jeg kom ut i andre enden.

Langs nordsida av tjernet fulgte jeg bred, god og tradisjonsrik sti. En gang i tida ble denne anlagt som kjerrevei til torvmyrene i området. Man ser fortsatt tydelige tegn etter det møysommelige arbeidet. I tillegg er det gjort grundig opprensking langs løypa og lagt til rette for en god rast både her og der.

I Nordvestenden av Tjelltjørn ligger gjerne den mest brukte hvilebenken i området. Her lå jeg i telt, som beskrevet i min første bok; “Fine fotturer” (Vormedal forlag, 2020). Magne Stødle var initiativtaker og ildsjela bak dette fine og barnevennlige turområdet. Her finnes hvilebenker og klatremuligheter i alle former og fasonger. Har du øynene med deg vil du også legge merke til en og annen snodig figur langs stien.

Småfisk hoppa lekent i vannskorpa og lagde forsiktige ringer på det ellers så speilblanke tjernet. Sola steika ned fra en skyfri aprilhimmel og vegetasjonen strakte seg vårfriskt i den vindstille lufta.

Jeg fortsatte vestover, ut av det som har fått navnet “Magne Stødle Parken” og over ei opphøyd klopp-bro. Like etter denne skjærer en ny, først utydelig sti oppover til venstre. Det er denne man vil følge om man ønsker å gå rundt hele Tjelltjørn. Her er stien smalere og mer svingete, men godt bearbeida og utstyrt med rikelig av klopper.

Etter ei stund kommer man til en åpning mellom trærne, finner en liten benk og kan sette seg ned å skue ut over alle de små holmene som pryder tjernet. Etter det fortsetter turen østover, hvor man passerer en turkasse. Den inneholder ei bok du kan skrive deg inn i. Personen før meg hadde lagt til ei fotnote om observasjon av hoggorm på stien, men den viste seg aldri for mine øyne.

Ei bru og noen klopper senere kom jeg inn på stien jeg hadde fulgt fra Vannverksveien og labba tilbake til utgangspunktet. Alt i alt var dette ei løype på 3,4 km og en snau times rolig gange i nydelig, lettgått terreng. Slike dager er det ingen grunn til å sitte inne og sture. Det er bare til å komme seg ut. Nyte det naturen har å by på.

1 kommentar

06.04.2023

Rundt Staumsvollvatnet og litt til

Blogg

Vel en kilometer innover den hardpakka grusveien mot Straumen på Vikse kunne jeg parkere sykkelen mellom furuleggene og ta fatt på stien. En sti som virka relativt nypreparert, men godt skilta og tydelig merka.

OMFATTENDE STIMERKING

Mot Kvernalaupet bar det. Tidvis gjennom skog, langs Straumsvollvatnet, over åpne beitemarker, eller gjennom lynghei. Jeg fulgte små staver merka med gul, så rød, blå, hvit og til sist rød maling igjen. De hvite hadde forøvrig en rød sirkel i toppen og ligna små, japanske flagg der de lyste opp langs ruta.

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det første stykket var nytt for mitt vedkommende. Furuskogen sto tett omkring meg. Det knirka forsiktig i høye stammer som bevega seg i brisen. Gjennom ei lita grind gikk det ut i åpnere terreng. Vel, i starten skråna det opp og ned i små skar og trange viker, men etter å ha passert Vassnes og ei spinkel, men likevel solid bru over blautmyra, endte jeg opp på stier jeg hadde tråkka før.

KVERNALAUPET

Stikrysset over alle stikryss var første delmål. Her finnes retningsanvisere til de fleste turmål i området. Som tidligere nevnt har de forskjellige rutene egne fargekoder og er enkle for selv den ferskeste novise å følge. Jeg hadde tenkt meg til utsikten over Smørsund og fulgte vestgående løype over Kvernalaupet. Denne stien og jeg var gamle kjenninger. Det gikk raskt og bød ikke på de store høydeforskjellene. Unntaket var nedstigninga til gamlekverna ved Mørkavatnet, hvor en fortsatt kan se ruinene etter kvernhuset og flere av kvernsteinene.

SMØRSUNDUTSIKTEN

Videre vestover, forbi avstikkeren til Stemmen og Digranesvarden før stien dreide sørvest og helt ut til utsiktspunktet. Sjøen krusa seg i blesten, men var fortsatt tindrende blå under den lettskya påskehimmelen. Her, som flere andre steder langs rutene i området, har Svein Magne Vikse stilt ut historiske lokalfakta. Morsom lesning for turfolk flest, men jeg skal avstå fra å gjengi beretningene i denne artikkelen. Er du nysgjerrig kan du jo alltids ta turen selv.

SISTE ETAPPE

Fra utsikten ved Smørsund dro jeg østover, om Leirvik, på lange klopper i dalsøkket og over høyden til Strandå. Herfra fulgte stien høydedraget inn mot Straumen hvor man kunne velge å gå ut til gruslagt bilvei, eller fortsette på sti gjennom stadig tettere skog.

Jeg valgte stien og landa til slutt på skogsvei ved Paintballbanen på Vikse. Denne fulgtes et lite stykke før jeg atter sneia ned mot Straumsvollvatnet på fin sti. Jeg merka meg ei lita brygge nedenfor det steile berget på Straumaneset, like over bukta, samt et par yndige holmer som lå nærmere land på min side av vatnet. Det siste stykket hadde tydelig preg av å være godt brukt beiteland. Her var gresset snautygd og irrgrønt. Så runda jeg siste kolle og fulgte grusveien noen få hundre meter tilbake til der sykkelen sto parkert. 5 kilometer på fem kvarter, pluss innlagt spisepause med utsikt over sundet. Herlig.

1 kommentar

04.04.2023

Gjennom Stillhetens dal

Blogg

Som sedvanlig la jeg ut med sykkel fra gårdsplassen hjemme på Sakkestad, sør i Haugesund. De første 11,5 kilometerne mot Aksdal ble tilbakelagt i bedagelig tempo, før jeg svingte oppover en smal avstikker i Aksdalvegen. Denne leda mot stedet med det utvetydige navnet Fjellet, i lia under Kiggjafjellet (med sine 237 moh.)

BRATT START

I begynnelsen hadde jeg asfalt under hjula, men etter å ha passert flere gårdstun kom jeg over på grus for så å ende opp på traktorvei. Jeg svingte mot høyre like før øverste hus og traverserte første fe-rist. Bekken klukka under den og foran meg reiste Alvanuten seg. Jeg kunne skimte den nye dagsturhytta der oppe ved siden av telemasta, men det fikk bli et turmål for en annen gang.

INNOVER MED INNLAGT PAUSE

Traktorveien dreide nordover igjen og fortsatte å stige, om i en mer moderat kurve enn tidligere. Jeg befant meg midt mellom Kiggjafjellet og Dyrsfjell hvor trafikkstøyen fra Førresfjordvegen omsider døde hen. I stedet hørte jeg et mangfold av småfugler prise den vakre vårdagen.

Da terrenget flata ut støtte jeg på fe-rist nummer to og kort etter kunne jeg skue ut over det som på kartet het Stakkastaddalen. En liten pause på snauberget føltes berettiga. Jeg fant fram noe lett mat fra sykkelveskene og leska meg med en fortsatt kjølig iskaffe. I horisonten tegna Klauv seg mot den blå himmelen og langt der nede kunne jeg skimte et par av husene på Stakkastad.

STILLHETENSDAL

Innen jeg reiste meg og steg på sykkelen for å fortsette ble jeg passert av en annen syklist. I motsetning til meg lot han til å være ute for trimmens del, men hilste høflig før han halsa videre.

Lenger nede i lia fant jeg ei grind med tilstøtende gjerdeklyver. På den ene sida sto det “Kuslepp”, på den andre “Bondebru”. Noen hadde åpenbart sluppet sin lune humor fri, men herfra var traktorvegen ujevn, humpete og sleip som følge av tette kutråkk. Det varte om lag en kilometer. Så passerte jeg ei steinbru over en dyp bekk og kom til fastere grunn.

Den neste grinda var ødelagt av vær og vind. Her fantes ei treplate hvor inskripsjonen benevnte Stakkastaddalen som “Stillhetensdal”. Treffende. Man følte virkelig på en slående ro i disse omgivelsene.

Det siste stykket svingte gjennom stadig grønnere marker og barskog til jeg trilla forbi et sauefjøs, gjennom et par gårdstun og ut på Stakkastadvegen, ikke så langt unna parkeringa til Valhest. Selve turen over fjellet og gjennom dalen målte rundt 4 kilometer og lar seg fint gjøre å ta som spasertur også, enten man har en bil stående i hver ende, eller velger å gå tur/retur.

0 kommentarer

05.03.2023

“Kjedelig” uhell

Blogg

Det er starten av mars og sola henger fortsatt lavt midt på dagen. Man plirer i motlyset og tårene spretter i møte med en isende nordavind. Likefullt prises våren under blå himmel.

Strøsand, grus og et tynt, smeltende snølag knitrer under dekkene der jeg legger ivei på min nå to år gamle el-sykkel. Det bærer innover langs innfartsveien fra Haugesund til Førresfjorden. Her svinger jeg sørover på Høievegen til Frakkagjerd og tar fatt på grusa tursti rundt Aksdalsvatnet. Så ryker kjedet. Tolv kilometer blir et drøyt stykke å leie sykkelen tilbake, men jeg kan i det minste renne i nedoverbakkene.

Nå er jeg ikke ukjent med lange gåturer. Jeg har en mangeårig tradisjon for nettopp dette. Likevel er det kjedelig når uhellet først er ute.

Jeg trasker videre og tar første avstikker mot parkeringa ved Dragavika. Gamlevegen fra Frakkagjerd tar meg inn i skogen hvor jeg kommer over Nappatjørn Naturklatrepark. Ei bortgjemt perle. Noen har fyrt opp et lite bål i grua og koser seg i solsteiken. Det lukter furuved lang vei. Mor i flokken ammer åpenlyst, så jeg stiltrer forsiktig like forbi.

To svaner har funnet ei åpen råk i tjernet og ligger side om side i det kalde vannet. Jeg kommer til første unnabakke og renner i god fart noen hundre meter. I det hele tatt virker det som jeg møter flere motbakker og flat vei enn unnarenn. Turen tar godt og vel halvannen time. Til uka leverer jeg sykkelen inn til reperasjon hos Bike Brothers. Den er uansett moden for ei rutinemessig overhaling.

0 kommentarer

26.02.2023

Vinyl: Gjenoppdagelsens glede

Blogg

Musikk. Lekende, trøstende, oppviglede, beroligende, provoserende musikk. Den kommer i alle former og nyanser. Passer alle sinnsstemninger og er min beste terapeut. Aner ikke hvordan jeg skulle klart meg uten!

Jeg minnes å henge ved musikkbaren på Helgelands Musikk i Skjoldavegen. Det var i ungdomsårene. Likeens var jeg fast gjest hos Bloms Musikk i Haraldsgata og Hot Music i Niels Skorpens gate. I tillegg kunne jeg stå timevis og lytte gjennom plate etter plate på Oasen Storsenter. Slik oppdaga jeg hva som bevega meg og hva som rulla rett forbi.

Egentlig starta det mye tidligere. Min mor hadde en liten spiller hjemme og en anstendig samling av singler fra 50- og 60-tallet. Jeg lytta dem halvt ihjel fra den dagen jeg fikk lov til å sette dem på alene. Her fantes alt fra The Shadows til Jim Reeves, Tom Jones, Don Martin, Frank Sinatra, The Platters, The Supremes, samt mange, mange fler, men det var Elvis Presley som først gikk helt hjem. Jeg kunne ikke et ord engelsk – til det var jeg altfor ung – men herma etter beste evne og stemte i med skingrende barnerøst. Da min far en kveld kom hjem og forærte meg den nyeste Elvis skiva, Moody Blue, var jeg solgt! Min første LP! Fra den dagen sparte jeg det jeg kunne av min skrantne ukelønn og utvida egen samling, litt etter litt.

En god kompis hadde tilgang på hele samleboksen av The Beatles. Vi lærte oss de første gitarakkordene og dermed var gnisten tent. Vi skulle bli like gode og erobre verden med storm! (Snakker meg om å leve opp til klisjeen!) Vel, noe Beatles ble vi aldri, men begge er fortsatt aktive innen musikken. Han spiller. Jeg skriver.

Det var først i tenårene jeg fikk råd til min egen platespiller. Dette var i 80-åra og nå som jeg ser meg tilbake var musikksmaken noe snever. Jeg var pop entusiast og ofra i grunnen veldig lite tid på andre genrer. Disse gjorde først sitt inntog i mitt repertoar fra andre halvdel av det beryktede 80-tallet da jeg ble venn med en allsidig vinyl-entusiast.

Enkelte band tar mer hylleplass enn andre…

CD-plater overtok markedet og med det ble også jeg digital. I årenes løp samla jeg hundrevis av titler og platespilleren gikk i glemmeboka. Nå har det seg imidlertid slik at avspillingsmediene er i stadig forandring. Nye moter overtar for gamle. Streamingtjenester som Spotify, iTunes og Tidal er nok blant de mest populære go-to markedene for alt innen musikk slik ting har utvikla seg. Men i tillegg har vinylen fått sin nye renessanse.

Det er aldri for sent å ta opp igjen gamle gleder. Jeg kjøpte flunkende ny platespiller og børsta støv av den gamle samlingen. Her fantes plater jeg ikke hadde hørt på over femogtjue år! Frydefulle gjenhør! Det er i sannhet noe helt eget over å legge den sorte skiva på spilleren, løfte armen på plass, slippe stiften ned og høre den gode knitrelyden fra en velbrukt LP. En egen varme, forent med nostalgi. Et glimt inn i ungdomstida. Å forene et yngre jeg med en middelaldrende mann.

Shabby Records ved Risøybrua i Haugesund.

Vi har bare ei platesjappe igjen i Haugesund. Shabby Records selger nytt og gammelt om en annen. På kort tid har dette rukket å bli min nye yndlingsbutikk. Når jeg blar gjennom reol etter reol på jakt etter skjulte skatter raser timene avsted. Og innimellom kommer man faktisk over noe som vekker interessen, eller til og med får en til bryte ut i ukontrollert ekstase. Ja, for musikken har stadig den virkningen på meg. Musikk er mat for sjela.

0 kommentarer

12.02.2023

Dyrafjellet

Blogg

Karmøys høyeste fjell ligger faktisk på fastlandet. Nærmere bestemt på Skre. Dyrafjellet består av to tvillingtopper som begge stikker 171 meter mot himmelen. Enkleste tilkomst finner man fra Døleveien og Slettetræet, der det går sti til toppen.

Jeg tok sykkelen fatt og tråkka de sju kilometrene fra Stakkestad, via Raglamyr og Ørpetveit, rundt Toskatjørn til Skre. Om man kommer hit med bil kan det være lurt å kjøre noe lenger innover Døleveien for å finne egna parkeringsplass. Med sykkel var det noe enklere. Jeg satte den fra meg bak en grønnmalt garasje like ved stistarten.

Løypa var umerka, men lett å følge. Særdeles bløt må den også kunne kalles før den bana seg vei oppover gjennom tett blandingsskog. Like før høyden kom jeg til ei lita bu med tilhørende telemast og fra toppunktet ble jeg belønna med nydelig utsikt. Herfra kunne jeg se at skodda lå tett inne i Grinde og at morgendisen fortsatt bølga dovent over Aksdalsvatnet. I sør sprakk skydekket opp og bada Bokn og Førresfjorden i gyldne solstrimer. Vest i havet knuste hvite bølger mot holmer og skjær tross en heller flau vind.

Langs stien mot topp nummer to støtte jeg på en eldre herremann og slo av en prat. Det viste seg at han bodde på Slettetræet og at det var hans tursko som hadde tråkka opp nettverket av stier i området. Når man tar turen minst en gang til dagen over mange år blir det gjerne slik. Han pekte ut ei løype som var lettere å gå med tanke på returen og jeg takka for tipset før vi fortsatte i hver vår retning.

Morgentåka lå fortsatt tett lenger inne i landet.

Ifølge kartet er disse to fjelltoppene nøyaktig like høye. Fra den nordøstre ser man mer av innlandet, mens den sørvestre gir bedre utsyn over Førresfjorden og sørover fastlands Karmøy.

Jeg gjorde som mannen sa og fulgte ny løype ned fra fjellet. Denne var åpenbart flittigere brukt, slynga seg nedover skrentene og lot til å peke mer sørover før den svingte brått vest og brakte meg ut på veien tjue meter nedenfor min parkerte sykkel. Alt i alt var dette en rundtur på bare en knapp kilometer og tok om lag tjue minutter å gå.

Jeg valgte å sykle om Eike og golfbanen på hjemveien. Den turen var et par kilometer lenger, men absolutt verdt det. Den smale veien er mindre trafikkert og i tillegg sang fuglene uavlatelig om tidlige vårtegn. Deilig.

0 kommentarer

29.01.2023

Lett snø på kjente stier

Blogg

Naturen fremtrer annerledes under et tynt snødekke. Riktignok var siste ukes sparsommelige snøfall i ferd med å tine bort, men jeg var villig til å gi det en sjanse. Med dette som utgangspunkt la jeg søndagsturen til et område jeg kjente godt fra før.

Norheim- og Moksheimskogen har et godt tilrettelagt turterreng for folk flest. Her går grus- og ridesti stort sett side om side fra Norheim skole og hele veien sør til Vormedal. I tillegg finnes en avstikker til travbanen på Moksheim og et antall stier som kan følges gjennom skog og over fjell.

I krysset hvor løypa går opp lia til vanntankene i Munkaskar, svingte jeg heller vestover gjennom skogen. Å sammenligne hvithetsskalaen fra egen hage med den i terrenget var i grunnen en fåfengt affære. Snøen var langt fra så tett som forventa og turen ble ikke så annerledes som jeg hadde håpa. Bakken var derimot hardfrossa. Godt var det. Tross rikelig med klopper og ei fin plankebru over første bekk er dette ei ellers gjørmete løype.

Jeg fortsatte mellom kalde, oransjebrune furustammer på barnålsdekka sti. Hist og her støtte jeg på isdekka pytter, eller subba over crispy snøflekker før jeg kom til piggtrådgjerdet som skilte skogen fra beitemarkene på Moksheim. I dag var det ingen dyr å se, men det hender såvisst man støter på dem.

Videre sørover fulgte jeg vannkanten langs vestsida av Moksheimsvatnet. Her gikk det ingen sti, (den finner man lenger oppe i terrenget,) men det var likevel enkelt å ta seg fram i det flate, mosedekka landskapet.

Vannet hadde et blankt, melkehvitt islag og jammen tror jeg Nøkken hadde frosset fast et stykke fra land. Gresstuster og et spinkelt ungtre stakk opp og sprika i alle retninger som på et ordentlig bustehode.

Jeg hoppa over piggtrådgjerde nummer to og kom til et område som benyttes flittig av den lokale speidergruppa. Her fantes en provisorisk gapahuk og – litt lenger borte – noen hjemmesnekra trebenker rundt et koselig ildsted.

Ridestien langs sørenden av Moksheimsvatnet brakte meg tilbake til grusvei mellom Vormedal og Norheim. Jeg mintes tiden før den ble anlagt. Den gang gikk kun et smalt tråkk gjennom skogen. Slikt har alltid vært mer forlokkende for mitt vedkommende. Samtidig ser jeg fordeler med å tilrettelegge turområder som dette for gud og hvermannsen. Tilgjengelighet til tross observerte jeg usedvanlig få turgåere langs løypene denne søndagen.

Jeg dreide øst og så nordover igjen for å følge kjerrevei opp Helgelandsfjellet bakenfor grindahuset. Her lå snøen hardpakka og glatt. Et stykke oppi lia svinger veien brått mot sør. Følger man denne kan man gå i tau opp de steile skrentene til en fin rasteplass over Trodlaskar.

Jeg gikk rakt fram, under rotvelta trær og på gjerdeklyver over enda et piggtrådgjerde. Jeg var kommet opp i høyden og skimta Karmsundet mellom trestammene som strakte seg mot himmelen. Her var ingen tydelig sti og den gressdekka åssida skråna bratt nedover. Det var likevel lettvint å ta seg videre om jeg gikk i sikksakk mellom stammer og småskrenter.

I bunn av bakken fant jeg dagens siste gjerdeklyver, skritta over og kom ut på Moksheimstien like sør for Munkaskar. Det hadde begynt å duskregne så jeg pekte nesen hjemover etter en knapp time i marka. Forfriskende på en kjølig vinterdag med tidlige vårfornemmelser.

0 kommentarer

08.01.2023

Rundt Lysskarfjellet

Blogg

Dette er ingen lang tur. Snarere tvert imot. Noen ganger rekker det i bøtter og spann; en kort spasertur for å lufte hodet og få litt bevegelse i kroppen. Å kjenne at blodpumpa går.

Stien bak Lysskarfjellet lærte jeg å kjenne som Hemmingstadskogen i tidlige barneår. Mine foreldre dro oss små med på søndagstur. Det føltes som milevis fra alt og alle for et ungt sinn – som en skikkelig ekspedisjon – et villmarkseventyr hver gang. I sannhet er hele runden mindre enn to kilometer lang og som oftest la vi inn en rast omtrent på halvveien. Den gang fantes lite og ingen bebyggelse på Brakahaug. Området var stille, villt og spennende. I dag kommer man tettere innpå sivilisasjonen, men dette er fortsatt et naturens pustehull.

Jeg svingte over Floraveien på Lysskar, gikk forbi tennisbanen på venstre hånd og starta stigningen på sykkel- og gangsti gjennom skaret mot Brakahaug skole. I toppen av bakken ligger en liten demning. Den grenser mot Nedre Villduen. Her dreier en bløt sti opp mot venstre for snart å møte ei bredere løype som tar deg videre inn i gran- og furuskogen.

Barnålsgrener hang tungt over traseen, dekka av tykke snølag som hadde falt kvelden i forveien. Det var kaldt, men ikke nok til å fryse bakken hard. Det første stykket subba jeg gjennom grunne pytter og bløte gjørmehull. Så strakte trekronene seg høyere, skogen ble tettere og snøen tynnere. Jeg gikk på barnålsdekka, mykt underlag og svingte gradvis nordover.

Restene av en vinterstorm fra noen år tilbake.

Et stykke lenger inne var det foretatt oppryddingsarbeid etter en vinterstorm noen år i forveien. Avsagde nedfallsstammer lå tett i tett og vitna om voldsomme naturkrefter. På et område nedenfor stien lå en flate hvor det åpenbart hadde ligget et slags leirsted. Kan hende var det skolen, barnehager eller lignende som hadde benytta det? Nå lot det imidlertid til å være for lengst forlatt.

Restene av et gammelt steingjerde tvang stien vestover og gjennom skaret mot Hemmingstadbakkene. Joda, det fantes alternative ruter i nordgående retning, over Storasundsfjellet, mot Gåsavatnet, til Skåredalen, eller som rundtur tilbake til Brakahaug, men i dag valgte jeg skaret. Her var det steinete, men lettgått og når stien skrådde nedover var jeg omgitt av bergvegger på begge sider. Skogen fungerte som en mørk portal der lyset fra andre sida lokka: “Kom! Kom!”

De åpne slettene innerst i det som engang var beitemarker for Hemmingstad gård bølga foran meg, delt av oppheva kjerreveier på kryss og tvers. Jeg fulgte dem et lite stykke nedover, tok første avstikker til venstre og fulgte gang/sykkelsti og fortau tilbake til utgangspunktet. En fin, liten søndagsrunde.

1 kommentar

23.12.2022

Gaven som bare fortsetter å gi

Blogg

Min bok; “Nye turopplevelser” med 50 lokale og ikke like så lokale fot- og sykkelturer.

Bøker gleder. De underholder, overrasker, vekker følelser, beriker språket og gir ny lærdom.

Man kan fordype seg i ei bok. Bli fullstendig oppslukt og forsvinne inn i en annen verden. Drømme seg bort og få nye ideer. Finne inspirasjon.

Ei god bok maner fram latteren. Den kan få irritasjonen til å buldre i mellomgulvet, eller varme om hjertet. Ei god bok utfordrer leseren, endrer perspektiv og utvider horisonten. Ord skaper bilder. Ord setter tankene i sving. Det skrevne ord forandrer seg aldri, men kan ha forskjellig betydning fra person til person. Sinnsstemning, livssituasjon, vaner, årstid og tid på døgnet spiller likeså inn. Samme setning gir ny mening i endra kontekst.

Ei god bok kan åpnes igjen og igjen. Den kan gjenoppleves, vekke minner, eller oppdages på nytt. Ei bok er en glede å få. En fryd å dele.

0 kommentarer

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

26.11.2022

“Nye turopplevelser”, signering

Blogg

Det er noe vakkert, kriblende og stolt over endelig å sitte med sin nye bok mellom hendene. Å ta og føle på et produkt man har brukt de siste to åra på å skape er en ubetinga glede. Og ei flott bok har det så absolutt blitt!

“Nye turopplevelser” er min andre bok for Vormedal Forlag innen genren friluftsliv. I 2020 kom “Fine fotturer – på kryss og tvers av Haugalandet, Sunnhordland og Ryfylke”. Den ble en salgssuksess og la grunnlaget for årets oppfølger. Denne gang tar jeg leserene med på el-sykkel og til fots i kjente og mindre kjente trakter, både langs landeveien og ute i naturen.

Turbeskrivelsene er som sist henta fra Haugalandet og Sunnhordland. I tillegg har jeg kryssa Hardangervidda gjentatte ganger og inkludert disse rutene og mine opplevelser derfra i boka.

Lørdag, 26 november, satt jeg i butikklokalet hos Vormedal Forlag og hadde gleden av å signere bøker for et hopetall kunder. Det er tydelig at det finnes mange turglade mennesker i vårt distrikt! Noen ville ha personlige hilsener, andre var godt fornøyde med å få forfatterens pennførte autograf i permen. Jeg rakk å skrible noen ord i en ekstra stabel før jeg takka for meg, så om du ønsker en signert utgave av “Nye turopplevelser”, er det bare å legge ruta innom Sørhauggata137 .