Dyrafjellet

Categories Blogg

 

Dyrafjellet, 171 moh.

Karmøys høyeste fjell ligger faktisk på fastlandet. Nærmere bestemt på Skre. Dyrafjellet består av to tvillingtopper som begge stikker 171 meter mot himmelen. Enkleste tilkomst finner man fra Døleveien og Slettetræet, der det går sti til toppen.

Jeg tok sykkelen fatt og tråkka de sju kilometrene fra Stakkestad, via Raglamyr og Ørpetveit, rundt Toskatjørn til Skre. Om man kommer hit med bil kan det være lurt å kjøre noe lenger innover Døleveien for å finne egna parkeringsplass. Med sykkel var det noe enklere. Jeg satte den fra meg bak en grønnmalt garasje like ved stistarten.
Løypa var umerka, men lett å følge. Særdeles bløt må den også kunne kalles før den bana seg vei oppover gjennom tett blandingsskog. Like før høyden kom jeg til ei lita bu med tilhørende telemast og fra toppunktet ble jeg belønna med nydelig utsikt. Herfra kunne jeg se at skodda lå tett inne i Grinde og at morgendisen fortsatt bølga dovent over Aksdalsvatnet. I sør sprakk skydekket opp og bada Bokn og Førresfjorden i gyldne solstrimer. Vest i havet knuste hvite bølger mot holmer og skjær tross en heller flau vind.
Førresfjorden og Bokn i det fjerne.
Langs stien mot topp nummer to støtte jeg på en eldre herremann og slo av en prat. Det viste seg at han bodde på Slettetræet og at det var hans tursko som hadde tråkka opp nettverket av stier i området. Når man tar turen minst en gang til dagen over mange år blir det gjerne slik. Han pekte ut ei løype som var lettere å gå med tanke på returen og jeg takka for tipset før vi fortsatte i hver vår retning.
Morgentåka lå fortsatt tett lenger inne i landet.
Ifølge kartet er disse to fjelltoppene nøyaktig like høye. Fra den nordøstre ser man mer av innlandet, mens den sørvestre gir bedre utsyn over Førresfjorden og sørover fastlands Karmøy.
Jeg gjorde som mannen sa og fulgte ny løype ned fra fjellet. Denne var åpenbart flittigere brukt, slynga seg nedover skrentene og lot til å peke mer sørover før den svingte brått vest og brakte meg ut på veien tjue meter nedenfor min parkerte sykkel. Alt i alt var dette en rundtur på bare en knapp kilometer og tok om lag tjue minutter å gå.
Umerka, men tydelige løyper.
Jeg valgte å sykle om Eike og golfbanen på hjemveien. Den turen var et par kilometer lenger, men absolutt verdt det. Den smale veien er mindre trafikkert og i tillegg sang fuglene uavlatelig om tidlige vårtegn. Deilig.
Annonsørinnhold
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lett snø på kjente stier

Categories Blogg

Naturen fremtrer annerledes under et tynt snødekke. Riktignok var siste ukes sparsommelige snøfall i ferd med å tine bort, men jeg var villig til å gi det en sjanse. Med dette som utgangspunkt la jeg søndagsturen til et område jeg kjente godt fra før.

Bru over myrbekken.

Norheim- og Moksheimskogen har et godt tilrettelagt turterreng for folk flest. Her går grus- og ridesti stort sett side om side fra Norheim skole og hele veien sør til Vormedal. I tillegg finnes en avstikker til travbanen på Moksheim og et antall stier som kan følges gjennom skog og over fjell.
I krysset hvor løypa går opp lia til vanntankene i Munkaskar, svingte jeg heller vestover gjennom skogen. Å sammenligne hvithetsskalaen fra egen hage med den i terrenget var i grunnen en fåfengt affære. Snøen var langt fra så tett som forventa og turen ble ikke så annerledes som jeg hadde håpa. Bakken var derimot hardfrossa. Godt var det. Tross rikelig med klopper og ei fin plankebru over første bekk er dette ei ellers gjørmete løype.
Jeg fortsatte mellom kalde, oransjebrune furustammer på barnålsdekka sti. Hist og her støtte jeg på isdekka pytter, eller subba over crispy snøflekker før jeg kom til piggtrådgjerdet som skilte skogen fra beitemarkene på Moksheim. I dag var det ingen dyr å se, men det hender såvisst man støter på dem.
Nordenden av Moksheimsvatnet.
Videre sørover fulgte jeg vannkanten langs vestsida av Moksheimsvatnet. Her gikk det ingen sti, (den finner man lenger oppe i terrenget,) men det var likevel enkelt å ta seg fram i det flate, mosedekka landskapet.
Vannet hadde et blankt, melkehvitt islag og jammen tror jeg Nøkken hadde frosset fast et stykke fra land. Gresstuster og et spinkelt ungtre stakk opp og sprika i alle retninger som på et ordentlig bustehode.
Nøkken?
Jeg hoppa over piggtrådgjerde nummer to og kom til et område som benyttes flittig av den lokale speidergruppa. Her fantes en provisorisk gapahuk og – litt lenger borte – noen hjemmesnekra trebenker rundt et koselig ildsted.
Koselig sittegruppe.
Ridestien langs sørenden av Moksheimsvatnet brakte meg tilbake til grusvei mellom Vormedal og Norheim. Jeg mintes tiden før den ble anlagt. Den gang gikk kun et smalt tråkk gjennom skogen. Slikt har alltid vært mer forlokkende for mitt vedkommende. Samtidig ser jeg fordeler med å tilrettelegge turområder som dette for gud og hvermannsen. Tilgjengelighet til tross observerte jeg usedvanlig få turgåere langs løypene denne søndagen.
Jeg dreide øst og så nordover igjen for å følge kjerrevei opp Helgelandsfjellet bakenfor grindahuset. Her lå snøen hardpakka og glatt. Et stykke oppi lia svinger veien brått mot sør. Følger man denne kan man gå i tau opp de steile skrentene til en fin rasteplass over Trodlaskar.
Jeg gikk rakt fram, under rotvelta trær og på gjerdeklyver over enda et piggtrådgjerde. Jeg var kommet opp i høyden og skimta Karmsundet mellom trestammene som strakte seg mot himmelen. Her var ingen tydelig sti og den gressdekka åssida skråna bratt nedover. Det var likevel lettvint å ta seg videre om jeg gikk i sikksakk mellom stammer og småskrenter.
Fra åssiden med utsikt mot Karmsundet.
I bunn av bakken fant jeg dagens siste gjerdeklyver, skritta over og kom ut på Moksheimstien like sør for Munkaskar. Det hadde begynt å duskregne så jeg pekte nesen hjemover etter en knapp time i marka. Forfriskende på en kjølig vinterdag med tidlige vårfornemmelser.

Rundt Lysskarfjellet

Categories Blogg
Øverst i Hemmingstadbakkane.

Dette er ingen lang tur. Snarere tvert imot. Noen ganger rekker det i bøtter og spann; en kort spasertur for å lufte hodet og få litt bevegelse i kroppen. Å kjenne at blodpumpa går.

Stien bak Lysskarfjellet lærte jeg å kjenne som Hemmingstadskogen i tidlige barneår. Mine foreldre dro oss små med på søndagstur. Det føltes som milevis fra alt og alle for et ungt sinn – som en skikkelig ekspedisjon – et villmarkseventyr hver gang. I sannhet er hele runden mindre enn to kilometer lang og som oftest la vi inn en rast omtrent på halvveien. Den gang fantes lite og ingen bebyggelse på Brakahaug. Området var stille, villt og spennende. I dag kommer man tettere innpå sivilisasjonen, men dette er fortsatt et naturens pustehull.
Gang- og sykkelsti mot Brakahaug skole.
Jeg svingte over Floraveien på Lysskar, gikk forbi tennisbanen på venstre hånd og starta stigningen på sykkel- og gangsti gjennom skaret mot Brakahaug skole. I toppen av bakken ligger en liten demning. Den grenser mot Nedre Villduen. Her dreier en bløt sti opp mot venstre for snart å møte ei bredere løype som tar deg videre inn i gran- og furuskogen.
Barnålsgrener hang tungt over traseen, dekka av tykke snølag som hadde falt kvelden i forveien. Det var kaldt, men ikke nok til å fryse bakken hard. Det første stykket subba jeg gjennom grunne pytter og bløte gjørmehull. Så strakte trekronene seg høyere, skogen ble tettere og snøen tynnere. Jeg gikk på barnålsdekka, mykt underlag og svingte gradvis nordover.
Restene av en vinterstorm fra noen år tilbake.
Et stykke lenger inne var det foretatt oppryddingsarbeid etter en vinterstorm noen år i forveien. Avsagde nedfallsstammer lå tett i tett og vitna om voldsomme naturkrefter. På et område nedenfor stien lå en flate hvor det åpenbart hadde ligget et slags leirsted. Kan hende var det skolen, barnehager eller lignende som hadde benytta det? Nå lot det imidlertid til å være for lengst forlatt.
Restene av et gammelt steingjerde tvang stien vestover og gjennom skaret mot Hemmingstadbakkene. Joda, det fantes alternative ruter i nordgående retning, over Storasundsfjellet, mot Gåsavatnet, til Skåredalen, eller som rundtur tilbake til Brakahaug, men i dag valgte jeg skaret. Her var det steinete, men lettgått og når stien skrådde nedover var jeg omgitt av bergvegger på begge sider. Skogen fungerte som en mørk portal der lyset fra andre sida lokka: “Kom! Kom!”
Nedover skaret.
De åpne slettene innerst i det som engang var beitemarker for Hemmingstad gård bølga foran meg, delt av oppheva kjerreveier på kryss og tvers. Jeg fulgte dem et lite stykke nedover, tok første avstikker til venstre og fulgte gang/sykkelsti og fortau tilbake til utgangspunktet. En fin, liten søndagsrunde.

Gaven som bare fortsetter å gi

Categories Blogg
Min bok; “Nye turopplevelser” med 50 lokale og ikke like så lokale fot- og sykkelturer.

 

Bøker gleder. De underholder, overrasker, vekker følelser, beriker språket og gir ny lærdom.

Man kan fordype seg i ei bok. Bli fullstendig oppslukt og forsvinne inn i en annen verden. Drømme seg bort og få nye ideer. Finne inspirasjon.
Utsnitt 1 fra “Nye turopplevelser”.
Ei god bok maner fram latteren. Den kan få irritasjonen til å buldre i mellomgulvet, eller varme om hjertet. Ei god bok utfordrer leseren, endrer perspektiv og utvider horisonten. Ord skaper bilder. Ord setter tankene i sving. Det skrevne ord forandrer seg aldri, men kan ha forskjellig betydning fra person til person. Sinnsstemning, livssituasjon, vaner, årstid og tid på døgnet spiller likeså inn. Samme setning gir ny mening i endra kontekst.
Utsnitt 2 fra samme bok.
Ei god bok kan åpnes igjen og igjen. Den kan gjenoppleves, vekke minner, eller oppdages på nytt. Ei bok er en glede å få. En fryd å dele.
Tredje og siste utsnitt.
Annonsørinnhold
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Nye turopplevelser”, signering

Categories Blogg

Det er noe vakkert, kriblende og stolt over endelig å sitte med sin nye bok mellom hendene. Å ta og føle på et produkt man har brukt de siste to åra på å skape er en ubetinga glede. Og ei flott bok har det så absolutt blitt!

Fornøyd forfatter.
“Nye turopplevelser” er min andre bok for Vormedal Forlag innen genren friluftsliv. I 2020 kom “Fine fotturer – på kryss og tvers av Haugalandet, Sunnhordland og Ryfylke”. Den ble en salgssuksess og la grunnlaget for årets oppfølger. Denne gang tar jeg leserene med på el-sykkel og til fots i kjente og mindre kjente trakter, både langs landeveien og ute i naturen.
Turbeskrivelsene er som sist henta fra Haugalandet og Sunnhordland. I tillegg har jeg kryssa Hardangervidda gjentatte ganger og inkludert disse rutene og mine opplevelser derfra i boka.
Side om side.
Lørdag, 26 november, satt jeg i butikklokalet hos Vormedal Forlag og hadde gleden av å signere bøker for et hopetall kunder. Det er tydelig at det finnes mange turglade mennesker i vårt distrikt! Noen ville ha personlige hilsener, andre var godt fornøyde med å få forfatterens pennførte autograf i permen. Jeg rakk å skrible noen ord i en ekstra stabel før jeg takka for meg, så om du ønsker en signert utgave av “Nye turopplevelser”, er det bare å legge ruta innom Sørhauggata137 .
Fra utstillingsvinduet hos Vormedal Forlag.

Mikaelshulen

Categories Blogg

I Skotfoss-området, i Skien kommune, ligger et vakkert turområde og et spennende turmål. Min kone og jeg var på besøk hos vår datter og hennes samboer i Porsgrunn. I den anledning fikk vi “lurt” oss til nok en fottur med historisk sus.

Mikaelshulen sett innenfra.

BRATT START
For langveisfarende som oss var det kronglete å finne fram til parkeringsplassen. Heldigvis var vi i følge med fastboende som kjente veien og hadde vært her før. En liten parkeringsplass like forbi stistart og en ny, litt større under opparbeiding like før romma plass til mang en turentusiast.
Tydelig merka stistart.
Stien starta bløtt og ble raskt bratt. De første par hundre meterne gikk det mer eller mindre rett oppover gjennom barskog før stien flata ut. Vi runda det snauhogde berget over gården på Grisholt. To hese haner galte om kapp og høstgule marker strakte seg langt og lenger enn langt nedunder oss. Så kom vi inn på en gammel skogsvei. Jeg ville kalt det en kjerrevei. Den var ujevn, men likevel lettgått. En gang i fordums tider måtte noen ha flytta store mengder stein for å bygge opp en bred og god vei nedover lia.
Hogstfelt.
Vi svingte rundt bunnen av Mikkelsdal og fulgte nordøst sida av Mikkelsås mot det solblinkende vannet, Nordsjø, nedenfor. Her var skogen tett. Tross blå himmel og skinnende sol virka stien relativt mørk. Oppe på Mikkelsås et sted skulle det finnes en gammel gravplass, men det var ikke den vi var på jakt etter i dag. Vi passerte avstikkeren og fortsatte på hovedstien til tykningen åpna seg igjen og høstlyset bada det omliggende terrenget i varme farger.
Første glimt av Nordsjø.
“PÅ EGET ANSVAR”
Framme på pynten fortsatte stien langs stupkanten. Det lå ei brygge inntil berget, 30 meter under oss. Hit kom de som fulgte vannveien til severdigheten. Et gult fareskilt var spikra opp i ei rak furu. “OBS! VANSKELIG STI,” sto det. “ALL FERDSEL PÅ EGET ANSVAR.” Det stemte bra med realitetene. Underlaget besto av sleipe steiner og glatt berg. Det gikk bratt oppover det siste stykket mot hula, men ruta var sikra med tau og rekkverk i rustent stål.
Vanskelig sti.
MIKAELSHULEN
Innenfor den rundt 3-5 meter høye huleåpningen fant vi et om lag 20 meter dypt rom. Bakken skråna slakt oppover desto lenger inn man kom. Huleveggene hadde et oransje skjær og massevis av inskripsjoner etter tidligere besøk.
Bratt og sleip siste etappe.
I middelalderen ble hula benytta som kirke. Den skal ha hatt innredning etter katolske normer og var viet erkeengelen Mikael. Selv om hulrommet har blitt utvida av menneskehender, var den i utgangspunktet en naturlig forekomst og et resulat av steinforvitring, da i form av granittiske gneiser.

Mølen

Categories Blogg

Jeg har vært så heldig å få utforske – for meg – nye områder. Under besøk hos min datter i Porsgrunn gikk turen til Mølen i Larvik kommune. Dette stedet skilte seg radikalt fra kystterrenget jeg er vant med på Haugalandet.

Gravrøys

HISTORIETIME
Det er historie nedfelt i rullesteinsstrendene på Mølen. Her er gravrøyser for mektige personer som døde for over 1000 år siden. De eldste av i alt 250 større og mindre røyser kan faktisk skrive seg fra bronsealderen, altså 3500 år tilbake i tid. Andre ble reist i jernalderen, eller vikingtida. Spekulasjoner vil ha det til at sagakongen Øystein Fret kan ha vært gravlagt her, men dette vet man ikke med sikkerhet.
Skumsprøyt
“RAET”
Det går en enorm grusavsetning rundt hele Skandinavia, dannet i kanten av innlandsisen for over 12-12.600 år siden. I Sørøst-Norge har dette fått navnet “Raet”. Vi fulgte grusvei til anvist parkeringsplass og traska utover mellom kratt og steiner på godt brukte og tydelige stier. Bølgene rulla inn fra Langesundsbukta, slo mot land med buldrende kraft og etterlot store dotter av sjøskum langs stranda. Det blåste friskt, men jeg lot meg fortelle at dette var ingenting sammenligna med virkelige høststormer. Da kunne sjøsprøyten stå langt innover land. Vi fant noe rekved å bruke som sitteunderlag og søkte ly i lesida av et par større steinblokker. Her smakte det med en kopp kaffe mens lasteskip passerte over horisonten i sørøst. Etterpå fortsatte vi langs stranda, passerte enorme gravrøyser og ei lang rekke mindre varder, før vi svingte innover land igjen.
Veletablert sti
FUGLEFREDINGSOMRÅDE 
I krattskogen finner man blant annet nattergal og rødsik samt de rødlista dykkendene sjøorre og svartand. I tillegg kan man observere et mangfold av andre arter. Noen hekker, mens andre i større grad trekker forbi. Det er – alt i alt – registrert omlag 320 fuglearter på Mølen. Sjøområdene rundt Mølen er forøvrig verna som fuglefredingsområde.
Informasjonstavle

Grodvatnet, Revadalen og Rambaskårfjellet

Categories Blogg

Det finnes et fint turområde mellom Skeie, Helganes lufthavn og Kvalavåg på Karmøy. For meg – som bor på fastlandet – er det bare en kort sykkeltur unna.

Rambaskårfjellet, 74 moh.

FLYSTRIPA OG GRODVATNET 
Jeg la avsted utpå formiddagen og brukte om lag en halvtime på de litt over åtte kilometerne. Stistarten var markert med en lav bom. Den var enkel å passere med sykkelen på slep. Innenfor leda en smal grusvei nordvestover i svak stigning. Jeg kom til en bygning på venstre hånd. Her gjorde veien en liten sving nedover før den – hundre meter senere – dreide nord på ny. Jeg var omgitt av skog og så mindre stier føre inn mellom trærne rett som det var.
Etter et tydelig kryss bar det brattere utfor i sørvendt retning til jeg kryssa en snirklende bekk med utspring fra Grodvatnets nordende. Ny motbakke, så gikk det rake veien til enden av flystripa ved Helganes lufthavn. Her var veivalgene mange. Jeg starta med en tur østover og fant en liten rasteplass nede ved bredden av Grodvatnet. Det blåste en del, men plassen lå forholdsvis lunt til. Jeg unna meg en pause. I det fjerne hørtes det jevne rabalderet fra grusutsalget på Kvalavågsvegen.
Grodvatnet.
REVADALEN
Jeg vendte tilbake til rullebanen. Planen videre var å følge neste vei sørover til Revadalen. Jeg kom opp på en flate og fant den utydelige avstikkeren jeg var på jakt etter. Den var ulendt og full av mindre og større pytter. Fra sykkelsetet var det likevel enkelt å forsere disse. Inne i skogen smalna veien til en gruslagt sti som snirkla hit og dit. Da skogen åpna seg gikk det bratt nedover til nyanlagt asfaltvei. Den sto ikke inntegna på mine kart og kom i grunnen som en overraskelse. Her kjørte trailere i begge retninger med få minutters mellomrom. Heldigvis var det lagt til rette for fotgjengere og syklister langs sida av den smale veibanen.
Revadalen.
RAMBASKÅRFJELLET
Jeg fulgte Revadalen rett vest til det dukka opp skilting. Om jeg kryssa veien kunne jeg fulgt sti gjennom mer skog til Kvalavågsvegen, men jeg hadde tenkt meg over gjerdeklyveren og opp på Rambaskårsfjellet. Dit fikk ikke sykkelen være med.
Mot toppunktet.
Det var ikke lange biten, men gikk kun oppover. I førstningen var stien like pent tilrettelagt som den hadde vært gjennom skogen fra flyplassen. Nærmere toppen ble den mer tradisjonell. Det var plassert ut flere bord og benker i skråningen, så her fantes rikelig med muligheter for små, eller lengre pauser. På toppen sto et lite skur og ei mast. Så vidt jeg kunne skjønne var dette peileutstyr for flyplassen. Med sine 74 moh bød fjellet på fremragende utsikt i alle retninger. Jeg så skumsprøyten stå rundt skjærene utenfor Kvalavåg, øyna Åkrahamn i det fjerne og hadde utsyn over hele flystripa på Helganes. Det var lite aktivitet der denne formiddagen, men herfra kunne man følge hele innflyvningen om det skulle være trafikk i luftrommet.
Etter nok en pause gikk turen tilbake. Jeg fulgte hele Revadalen til Kvalavågsvegen og tok strake veien hjem. Det ble nesten ei mil. Selve turløypa innom flybanen, Grodvatnet, Revadalen og Rambaskårfjellet målte om lag 5,5 km. Alt i alt var jeg borte ca tre timer.

Skårepyttane

Categories Blogg

Innerst i Haugesunds byheier ligger et par bortgjemte tjern. Skårepyttane kalles de. Jeg omtalte dem så vidt i min første bok: Fine Fotturer (2020). Den gang gikk jeg feil i tett yr og havna på gjengrodde stier. Denne gang tok jeg turen med viten og vilje.

FRA VANNVERKSVEGEN
Jeg satte sykkelen fra meg et par kilometer innover Vannverksvegen og fulgte merka løype mot Bårdshaugvatna. Stien var svært fuktig, men lett å følge. Selv om det var slutten av oktober hørtes fuglekvitter inne mellom glisne løvtrær og et sammensurium av eviggrønne graner og furuer. Etter ti minutter kom jeg til nordenden av Nordra Bårdshaugvatnet og leita etter et sted å skrå ut i terrenget. Turen skulle fortsette mot sørøst. Til min store overraskelse var det hengt ut røde stimerker oppover skråningen. De var ikke der sist jeg ferdes i området. Jeg bestemte meg raskt for å følge dem og se hvor de leda hen. Det skulle vise seg lurt. Stien var fortsatt lite brukt og stort sett utydelig, men førte nøyaktig dit jeg hadde tenkt meg. Dessuten hadde noen rydda bort einer og brake så ferdselen var enklere.
LANGS VANNKANTEN
Over høydedraget bredde Skårepyttane seg ut for mine øyne, stille og avsidesliggende som aldri før. Jeg verken så eller hørte en kjeft. I min bok er det ren og skjær luksus!
De røde merkene fulgte i hovedsak vannkanten sørover. En liten flik av stien førte over myrlendt terreng mellom tjerna, men ellers gikk jeg mer eller mindre tørrskodd gjennom det halvvåte, guloransje gresset. I sørenden skrådde løypa østover, men jeg fortsatte rundt Skårepyttane. Planen var å finne en trassé tilbake mot Bårdshaugvatna.
BUSHING OG GJØRMETE STIER
Det var ingen sak å følge lendet vestover igjen. Hist og her kom jeg over dyretråkk for så å bane meg vei oppover et lite skar. Øverst i skaret dukka røde stimarkører opp på ny og brått var jeg inne på stien langs Søre Bårdshaugvatn. Den var sleip, gjørmete og bar tydelig preg av hyppigere bruk. Etter alt å dømme hadde dette blitt et mer anvendt turområde i løpet av de siste tre åra.
Midt mellom de to vatna lå ei trebru over bekken som bandt dem sammen. På motsatt side førte ny sti vestover mot Krokavatnet. Selv gikk jeg mot nord og tilbake til sykkelen. Runden var i overkant av tre kilometer og med hyppige småpauser for å nyte omgivelsene tok den om lag en time. Nydelig høstopplevelse!
Annonsørinnhold
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Seifiske ved Bleivik fyr

Categories Blogg

Jeg sykla nordover, gjennom Haugesund til Hagland, eller nærmere bestemt Bleivik fyr. Etter å ha svingt av fra Tittelsnesveien, mot RESQ senteret og forbi smalna veien og bukta seg gjennom kystlandskapet i til dels krappe svinger. 

Jeg passerte infoskiltet som fortalte om funnet av den såkalte Bleivikmannen. Det rundt 8000 år gamle skjelettet (fra eldre steinalder) ble oppdaga av gårdbruker Sverre Vikse i 1952 og lå i leirgrunn. I dag ligger det i samlingene i Bergen museum. 

Annonsørinnhold
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Traktorveien utover mot fyret var fullt mulig å sykle på, men her gikk det beitedyr, så jeg var nøye med å stenge de to grindene etter meg. 

I dag er Bleivik fyr drevet av strøm og solceller, men her finnes rester etter bygninger som vitner om andre tider. Lykta står øverst på en knaus og speider over havet. Jeg mistenker at man kan se langt fra høyden, men ved mitt besøk lå tåka tykk langs kystleden. 

Jeg klatra ned på svaberget sør for fyrlykta, forbi noe som kunne minne om en gammel kanonstilling, over grå, hvite og kullsvarte strimer av fjell og fant et passende sted å kaste fra. Tidevannet var ute og vannstanden lav, så jeg gjorde meg ikke store forhåpninger. Da det beit – allerede på første kast – ble jeg likevel grepet av ivrig entusiasme.

Fiskelykken fortsatte, kast etter kast. Noen ganger nappa det flyktig for så å slippe. Andre ganger var jeg nær ved å dra fisken på land før den rista seg løs og søkte tilbake til dypet. Innimellom kunne jeg glede meg over fine, passe store eksemplarer av arten sei. Det var nesten så jeg ikke merka brenningene som slo inn mot land og tidvis sendte små søyler av sjøsprøyt opp rundt meg. 

Fangsten talte i alt 5 fisk da jeg valgte å rulle inn snøret og pakke sammen. Det var ikke behov for flere. De skulle tross alt renses og spises også. Jeg sløyde dem i fjæra og fikk besøk av en mann fra Polen. Han hadde oppholdt seg et annet sted i tåka. “Bare sei her også,” proklamerte han og virka skuffa. Der i gården var makrell det gjeveste ønsket. Man tar hva man får, tenkte jeg. Sei er god matfisk, om den ikke er for liten. Dessuten hadde jeg lova familien hjemmelaga plukkfisk i lengre tider.