Dyrafjellet

Jeg tok sykkelen fatt og tråkka de sju kilometrene fra Stakkestad, via Raglamyr og Ørpetveit, rundt Toskatjørn til Skre. Om man kommer hit med bil kan det være lurt å kjøre noe lenger innover Døleveien for å finne egna parkeringsplass. Med sykkel var det noe enklere. Jeg satte den fra meg bak en grønnmalt garasje like ved stistarten.

Løypa var umerka, men lett å følge. Særdeles bløt må den også kunne kalles før den bana seg vei oppover gjennom tett blandingsskog. Like før høyden kom jeg til ei lita bu med tilhørende telemast og fra toppunktet ble jeg belønna med nydelig utsikt. Herfra kunne jeg se at skodda lå tett inne i Grinde og at morgendisen fortsatt bølga dovent over Aksdalsvatnet. I sør sprakk skydekket opp og bada Bokn og Førresfjorden i gyldne solstrimer. Vest i havet knuste hvite bølger mot holmer og skjær tross en heller flau vind.

Langs stien mot topp nummer to støtte jeg på en eldre herremann og slo av en prat. Det viste seg at han bodde på Slettetræet og at det var hans tursko som hadde tråkka opp nettverket av stier i området. Når man tar turen minst en gang til dagen over mange år blir det gjerne slik. Han pekte ut ei løype som var lettere å gå med tanke på returen og jeg takka for tipset før vi fortsatte i hver vår retning.

Ifølge kartet er disse to fjelltoppene nøyaktig like høye. Fra den nordøstre ser man mer av innlandet, mens den sørvestre gir bedre utsyn over Førresfjorden og sørover fastlands Karmøy.

Jeg gjorde som mannen sa og fulgte ny løype ned fra fjellet. Denne var åpenbart flittigere brukt, slynga seg nedover skrentene og lot til å peke mer sørover før den svingte brått vest og brakte meg ut på veien tjue meter nedenfor min parkerte sykkel. Alt i alt var dette en rundtur på bare en knapp kilometer og tok om lag tjue minutter å gå.

Jeg valgte å sykle om Eike og golfbanen på hjemveien. Den turen var et par kilometer lenger, men absolutt verdt det. Den smale veien er mindre trafikkert og i tillegg sang fuglene uavlatelig om tidlige vårtegn. Deilig.