Jeg har vært så heldig å få utforske – for meg – nye områder. Under besøk hos min datter i Porsgrunn gikk turen til Mølen i Larvik kommune. Dette stedet skilte seg radikalt fra kystterrenget jeg er vant med på Haugalandet.Gravrøys
HISTORIETIME
Det er historie nedfelt i rullesteinsstrendene på Mølen. Her er gravrøyser for mektige personer som døde for over 1000 år siden. De eldste av i alt 250 større og mindre røyser kan faktisk skrive seg fra bronsealderen, altså 3500 år tilbake i tid. Andre ble reist i jernalderen, eller vikingtida. Spekulasjoner vil ha det til at sagakongen Øystein Fret kan ha vært gravlagt her, men dette vet man ikke med sikkerhet.
Skumsprøyt
“RAET”
Det går en enorm grusavsetning rundt hele Skandinavia, dannet i kanten av innlandsisen for over 12-12.600 år siden. I Sørøst-Norge har dette fått navnet “Raet”. Vi fulgte grusvei til anvist parkeringsplass og traska utover mellom kratt og steiner på godt brukte og tydelige stier. Bølgene rulla inn fra Langesundsbukta, slo mot land med buldrende kraft og etterlot store dotter av sjøskum langs stranda. Det blåste friskt, men jeg lot meg fortelle at dette var ingenting sammenligna med virkelige høststormer. Da kunne sjøsprøyten stå langt innover land. Vi fant noe rekved å bruke som sitteunderlag og søkte ly i lesida av et par større steinblokker. Her smakte det med en kopp kaffe mens lasteskip passerte over horisonten i sørøst. Etterpå fortsatte vi langs stranda, passerte enorme gravrøyser og ei lang rekke mindre varder, før vi svingte innover land igjen.
Veletablert sti
FUGLEFREDINGSOMRÅDE
I krattskogen finner man blant annet nattergal og rødsik samt de rødlista dykkendene sjøorre og svartand. I tillegg kan man observere et mangfold av andre arter. Noen hekker, mens andre i større grad trekker forbi. Det er – alt i alt – registrert omlag 320 fuglearter på Mølen. Sjøområdene rundt Mølen er forøvrig verna som fuglefredingsområde.
Det finnes et fint turområde mellom Skeie, Helganes lufthavn og Kvalavåg på Karmøy. For meg – som bor på fastlandet – er det bare en kort sykkeltur unna.Rambaskårfjellet, 74 moh.
FLYSTRIPA OG GRODVATNET
Jeg la avsted utpå formiddagen og brukte om lag en halvtime på de litt over åtte kilometerne. Stistarten var markert med en lav bom. Den var enkel å passere med sykkelen på slep. Innenfor leda en smal grusvei nordvestover i svak stigning. Jeg kom til en bygning på venstre hånd. Her gjorde veien en liten sving nedover før den – hundre meter senere – dreide nord på ny. Jeg var omgitt av skog og så mindre stier føre inn mellom trærne rett som det var.
Etter et tydelig kryss bar det brattere utfor i sørvendt retning til jeg kryssa en snirklende bekk med utspring fra Grodvatnets nordende. Ny motbakke, så gikk det rake veien til enden av flystripa ved Helganes lufthavn. Her var veivalgene mange. Jeg starta med en tur østover og fant en liten rasteplass nede ved bredden av Grodvatnet. Det blåste en del, men plassen lå forholdsvis lunt til. Jeg unna meg en pause. I det fjerne hørtes det jevne rabalderet fra grusutsalget på Kvalavågsvegen.
Grodvatnet.
REVADALEN
Jeg vendte tilbake til rullebanen. Planen videre var å følge neste vei sørover til Revadalen. Jeg kom opp på en flate og fant den utydelige avstikkeren jeg var på jakt etter. Den var ulendt og full av mindre og større pytter. Fra sykkelsetet var det likevel enkelt å forsere disse. Inne i skogen smalna veien til en gruslagt sti som snirkla hit og dit. Da skogen åpna seg gikk det bratt nedover til nyanlagt asfaltvei. Den sto ikke inntegna på mine kart og kom i grunnen som en overraskelse. Her kjørte trailere i begge retninger med få minutters mellomrom. Heldigvis var det lagt til rette for fotgjengere og syklister langs sida av den smale veibanen.
Revadalen.
RAMBASKÅRFJELLET
Jeg fulgte Revadalen rett vest til det dukka opp skilting. Om jeg kryssa veien kunne jeg fulgt sti gjennom mer skog til Kvalavågsvegen, men jeg hadde tenkt meg over gjerdeklyveren og opp på Rambaskårsfjellet. Dit fikk ikke sykkelen være med.
Mot toppunktet.
Det var ikke lange biten, men gikk kun oppover. I førstningen var stien like pent tilrettelagt som den hadde vært gjennom skogen fra flyplassen. Nærmere toppen ble den mer tradisjonell. Det var plassert ut flere bord og benker i skråningen, så her fantes rikelig med muligheter for små, eller lengre pauser. På toppen sto et lite skur og ei mast. Så vidt jeg kunne skjønne var dette peileutstyr for flyplassen. Med sine 74 moh bød fjellet på fremragende utsikt i alle retninger. Jeg så skumsprøyten stå rundt skjærene utenfor Kvalavåg, øyna Åkrahamn i det fjerne og hadde utsyn over hele flystripa på Helganes. Det var lite aktivitet der denne formiddagen, men herfra kunne man følge hele innflyvningen om det skulle være trafikk i luftrommet.
Etter nok en pause gikk turen tilbake. Jeg fulgte hele Revadalen til Kvalavågsvegen og tok strake veien hjem. Det ble nesten ei mil. Selve turløypa innom flybanen, Grodvatnet, Revadalen og Rambaskårfjellet målte om lag 5,5 km. Alt i alt var jeg borte ca tre timer.
Innerst i Haugesunds byheier ligger et par bortgjemte tjern. Skårepyttane kalles de. Jeg omtalte dem så vidt i min første bok: Fine Fotturer (2020). Den gang gikk jeg feil i tett yr og havna på gjengrodde stier. Denne gang tok jeg turen med viten og vilje.
FRA VANNVERKSVEGEN
Jeg satte sykkelen fra meg et par kilometer innover Vannverksvegen og fulgte merka løype mot Bårdshaugvatna. Stien var svært fuktig, men lett å følge. Selv om det var slutten av oktober hørtes fuglekvitter inne mellom glisne løvtrær og et sammensurium av eviggrønne graner og furuer. Etter ti minutter kom jeg til nordenden av Nordra Bårdshaugvatnet og leita etter et sted å skrå ut i terrenget. Turen skulle fortsette mot sørøst. Til min store overraskelse var det hengt ut røde stimerker oppover skråningen. De var ikke der sist jeg ferdes i området. Jeg bestemte meg raskt for å følge dem og se hvor de leda hen. Det skulle vise seg lurt. Stien var fortsatt lite brukt og stort sett utydelig, men førte nøyaktig dit jeg hadde tenkt meg. Dessuten hadde noen rydda bort einer og brake så ferdselen var enklere.
LANGS VANNKANTEN
Over høydedraget bredde Skårepyttane seg ut for mine øyne, stille og avsidesliggende som aldri før. Jeg verken så eller hørte en kjeft. I min bok er det ren og skjær luksus!
De røde merkene fulgte i hovedsak vannkanten sørover. En liten flik av stien førte over myrlendt terreng mellom tjerna, men ellers gikk jeg mer eller mindre tørrskodd gjennom det halvvåte, guloransje gresset. I sørenden skrådde løypa østover, men jeg fortsatte rundt Skårepyttane. Planen var å finne en trassé tilbake mot Bårdshaugvatna.
BUSHING OG GJØRMETE STIER
Det var ingen sak å følge lendet vestover igjen. Hist og her kom jeg over dyretråkk for så å bane meg vei oppover et lite skar. Øverst i skaret dukka røde stimarkører opp på ny og brått var jeg inne på stien langs Søre Bårdshaugvatn. Den var sleip, gjørmete og bar tydelig preg av hyppigere bruk. Etter alt å dømme hadde dette blitt et mer anvendt turområde i løpet av de siste tre åra.
Midt mellom de to vatna lå ei trebru over bekken som bandt dem sammen. På motsatt side førte ny sti vestover mot Krokavatnet. Selv gikk jeg mot nord og tilbake til sykkelen. Runden var i overkant av tre kilometer og med hyppige småpauser for å nyte omgivelsene tok den om lag en time. Nydelig høstopplevelse!
Jeg sykla nordover, gjennom Haugesund til Hagland, eller nærmere bestemt Bleivik fyr. Etter å ha svingt av fra Tittelsnesveien, mot RESQ senteret og forbi smalna veien og bukta seg gjennom kystlandskapet i til dels krappe svinger.
Jeg passerte infoskiltet som fortalte om funnet av den såkalte Bleivikmannen. Det rundt 8000 år gamle skjelettet (fra eldre steinalder) ble oppdaga av gårdbruker Sverre Vikse i 1952 og lå i leirgrunn. I dag ligger det i samlingene i Bergen museum.
Traktorveien utover mot fyret var fullt mulig å sykle på, men her gikk det beitedyr, så jeg var nøye med å stenge de to grindene etter meg.
I dag er Bleivik fyr drevet av strøm og solceller, men her finnes rester etter bygninger som vitner om andre tider. Lykta står øverst på en knaus og speider over havet. Jeg mistenker at man kan se langt fra høyden, men ved mitt besøk lå tåka tykk langs kystleden.
Jeg klatra ned på svaberget sør for fyrlykta, forbi noe som kunne minne om en gammel kanonstilling, over grå, hvite og kullsvarte strimer av fjell og fant et passende sted å kaste fra. Tidevannet var ute og vannstanden lav, så jeg gjorde meg ikke store forhåpninger. Da det beit – allerede på første kast – ble jeg likevel grepet av ivrig entusiasme.
Fiskelykken fortsatte, kast etter kast. Noen ganger nappa det flyktig for så å slippe. Andre ganger var jeg nær ved å dra fisken på land før den rista seg løs og søkte tilbake til dypet. Innimellom kunne jeg glede meg over fine, passe store eksemplarer av arten sei. Det var nesten så jeg ikke merka brenningene som slo inn mot land og tidvis sendte små søyler av sjøsprøyt opp rundt meg.
Fangsten talte i alt 5 fisk da jeg valgte å rulle inn snøret og pakke sammen. Det var ikke behov for flere. De skulle tross alt renses og spises også. Jeg sløyde dem i fjæra og fikk besøk av en mann fra Polen. Han hadde oppholdt seg et annet sted i tåka. “Bare sei her også,” proklamerte han og virka skuffa. Der i gården var makrell det gjeveste ønsket. Man tar hva man får, tenkte jeg. Sei er god matfisk, om den ikke er for liten. Dessuten hadde jeg lova familien hjemmelaga plukkfisk i lengre tider.
Et hundretalls interesserte hadde møtt opp for å overvære den offisielle åpningen av ny dagsturhytte på Tuastad. Selv sykla jeg de rundt åtte kilometerne hjemmefra for å få med meg begivenheten. Som mangeårig bruker av turområdet følte jeg meg nær sagt programforplikta til å delta.
Hytter som denne blir omtalt som et lite kulturhus ute i skogen. Dagsturhyttene skal være en sosial møteplass, ble det sagt og det er mye sannhet i disse ordene. Noe skjer med oss når vi ferdes i naturen. Vi blir mer sosiale, hilser, nikker og smiler. Mange slår gjerne av en liten prat med vilt fremmede, noe få ville gjort for eksempel på butikken, eller midt i gågata.
Fylkeskommunen sa ja til bygging av ei turhytte i hver av Rogalands kommuner. Mange har allerede vært på plass i lange tider. Andre planlegges. Denne helga åpner flere hytter på Haugalandet. Tenk gjerne på dem som en rasteplass på “den lange turen”, eller bare et fint mål i seg selv.
Hyttene er 15 kvadratmeter innendørs, har vedovn og solpanel for belysning. Utendørs finnes rikelig med sitteplasser, både under halvtak og oppover skråveggene. Universell utforming gjør dem tilgjengelige for alle. I tillegg har de et bibliotek for en flott opplevelse ut over det vanlige. Bøkene er ikke til utlån, men ment for å lese/bla i på stedet.
Mange har gode minner fra gammelt av, men her kan man også skape minner for framtida. Å reise hytta ved vannet langs Gamle Tuastadvegen var et enstemmig vedtak fra kommunens side. Norheim- og Spanne friluftsliv sammen med Tuastad bygdalag skal stå for vedlikeholdet og det er dugnadsarbeid som skal holde hytta rein.
Jarle Nilsen klippa snora etter en fin tale om fysisk og psykisk helse. Folkehelsa handler også om å legge til rette, sa han og trakk fram hvordan koronapandemien hadde økt turaktiviteten hos befolkningen.
Ellen Merete Grorud avslutta det hele med et foredrag om ville vekster og sanking fra norsk natur. Som forfatter av boka “Ellas spiselige verden: Sanking for vanlige folk” kunne hun fortelle om mangt og meget. Det var inspirerende å høre henne snakke. Smaksprøver fikk vi også.
Det ble servert både saft av geitrams og bjørkeblader,
ramsløksmør
og helt til sist en dråpe løvetann sirup. Etter koseriet skulle det være eventyrstund for barna. Da dro jeg hjem igjen.
Ok. Quick review. 40 minutt på sykkel fra Sakkestad til Skeiseid ved Aksdalsvatnet. En halvtime til oppblåsing av båten og spartansk frokost, ala club sandwich fra Rema og iscappuchino fra Tine. Så sparka jeg fra land og skled utover det blikkstille vannet. Fra oven plira sola ned, omgitt av blått og fjerne godværsskyer som klamra seg til fjellene i øst.
Jeg sikta meg inn på Eikjeskogholmen og kryssa tvers over fra Longetongjen til Eikjeskogøyna. Innerst i vika på høyre hånd skimtar jeg turgåere, men bare et kort øyeblikk før de forsvant igjen. I sundet mellom øyna og holmen var det relativt grunt, men her vaka fisken villig vekk. De vågligste var neimen ikke langt unna båten.
Jeg måtte holde tunga beint i munnen for å unngå steiner som lå hulter i bulter og stakk opp mot overflaten som små skjær i sjøen. Deretter fulgte det lengste strekket i åpent farvann inn mot Andersenhytta på fastlandet. Her fantes ei tilrettelagt badevik med zipline og rutsjebanetunnel fra toppen av et bergframspring. Ingen benytta seg av det nå. Det var mistanke om såkalt svømmekløe i Aksdalsvatnet, noe jeg fikk vite av en venn via mobilen mens jeg lå og duppa på vannet. Dette skyldtes en parasitt som antakelig var å finne her inne. Ergo måtte jeg være nøye med rengjøringa av farkosten da jeg kom hjem senere på dagen.
Jeg fulgte land det siste stykket tilbake til sykkelen, forbi Sandvika mot Skeiseid. En sval pust av en vind kom meg i møte og tørka svetteperler av pannen. Hele runden var 2,3 km og tok om lag en time. Packrafting er ikke for de med dårlig tid, men så var jeg da heller ikke ute etter å sette noen rekord.
Kallandsvatnet ligger på kommunegrensa mellom Haugesund og Sveio. Der strekker det seg østover mot Sandvatnet i Indre Byheiene, omgitt av for det meste barskog.
Packraft, flytevest og årer fikk plass bakpå sykkelen, niste og fiskeutstyr i dagstursekken. Jeg hadde forhørt meg kvelden i forveien om hvor vidt noen satt på informasjon om fiskekort for Kallandsvatnet. Spørrerunden var fruktløs. Kan hende fant jeg detaljene ved vannet? Enkelte steder har jeg sett priser og vipps nummer på lokasjon. Kallandsvatnet var ikke et slikt sted.
Jeg brukte om lag et kvarter på å fylle raften med luft. Det finnes billige elektriske pumper på markedet, men jeg synes vindposen fungerer utmerket. En svak bris fra sørøst var dessuten svært behjelpelig. Da var det verre å starte padlinga i motvind. Packraften er en lett farkost. Det skal ikke rare blesten til før man merker motstand.
De første par hundre meterne fulgte jeg ei undervannsrenne sørøst over. Her runda jeg en odde og pekte ut retningen mot en liten holme på motsatt side. Der fant jeg le, hvilte armene og tok noen klunker av medbrakt drikke. Det var en varm sommerdag og svetten pipla.
Jeg bestemte meg for å padle nordsida av Dyrsnes, forbi den ene vakre hyttetomta etter den andre. Det var tidlig på formiddagen og lite eller ingen aktivitet langs vannet. På nordsida steg bergknausene bratt oppover, men hist og her fantes små viker og båtnaust. På sørsida var Dyrsnes dekka av frodig skog. Jeg kom til holme nummer to og unna meg atter en pause før jeg fortsatte rundt neset og innover den bakenforliggende vika. Et bortgjemt, nesten litt hemmelig sted. Her fikk jeg medvind og farten økte. Innerst vokste det tett i tett av siv og vannliljer. Jeg frykta roret skulle hekte seg fast, men det gikk overraskende bra. På kartet hadde jeg øyna en mulighet for å bære båten over den smale tarmen som bandt Dyrsnes til fastlandet. Nå som jeg var på stedet så jeg at dette ville blitt en fuktig opplevelse. Trasséen virka særdeles myrlendt og uframkommelig. Ergo ble det å følge samme lei tilbake.
Fisken vaka. Da jeg runda neset på ny og visste jeg hadde vinden i ryggen på resten av tilbakeferden ble fristelsen for stor. Jeg slengte ut snøret og dorga meg tilbake til start. Nå var det mer liv langs strandlinja. Barnefamilier bada. Noen hadde funnet fram kajakken og tok formiddagstrimmen på tvers av det langstrakte vannet. Det var i det hele tatt et yrende liv.
Idet jeg runda siste odde og kunne skimte sykkelen min i det fjerne ble det grunnere. Jeg sula inn uten så mye som et napp og padla det siste stykket. To og en halv time føltes tilstrekkelig, men det må legges til at Kallandsvatnet på en solrik augustdag hadde vært et mikroeventyr i seg selv. Et sted å vende tilbake til.
Jeg har kjøpt meg nytt leketøy. En packraft, type Rivercrosser 205, av det slaget Monsen bruker på flere av sine turer. Den veier lite (ca. 1,5 kg, pluss padleåre) og får plass bakpå sykkelen når jeg farter omkring på Haugalandet.
JOMFRUTUREN
Jomfruturen ble lagt til Tuastadvatnet, Fastlands-Karmøy, en sykkeltur som tok snaue tjue minutter fra mitt hjem på Sakkestad. Planen var å følge land fra nord til sør og så tilbake igjen. Jeg bar farkosten med meg det første stykket. Omtrent midtveis langs Litlavatnet, som er et tilstøtende vann vest for målet, fant jeg en bar strandflekk og rigga meg til for å blåse opp packraften. Det gjøres med en såkalt pumpesekk. Sjekk at ventilen er forsvarlig skrudd fast, feste pumpesekken, fyll den med luft og press. En prosess som gjentas flere ganger, men går radig. Når raften ikke vil ta imot mer luft fra sekken kobles den fra. Man etter-tighter ventilen, gir båten noen ekstra lunger fulle av luft til rammen er stiv og stødig, blåser opp sitteputa og fester både den og halefinna. Det kan være lur å feste en tau i finna, i fall man skulle være uheldig og slå denne løs. Den gir stabilitet til packraften, så man vil nødig miste den.
Åren minner om ei kajakkåre, er delt i fire og lett å koble sammen. Sist, men ikke minst; på med flytevesten! Sikkerheten først. Varm luft trekker seg sammen i kontakt med det kalde vannet, så det kan være lurt å legge packraften utpå, vente et par minutt og så etterfylle enda noe luft. En hard raft er mer stabil og mindre utsatt for hull.
LAV VANNSTAND
Jeg kløv ombord og padla vestover i rolig tempo. Inne i vika mellom fastlandet og Oterstø vokste vannliljene tett i tett. Jeg kjente det lugga i halefinna, men kom meg gjennom. Vannstanden var svært lav og det ble umulig å padle under trebrua som binder øya fast med andre sida. Ergo måtte jeg gå i land igjen og bære utstyret over til selve Tuastadvatnet. På denne sida møtte jeg en varsom sønnavind.
Jeg kryssa den neste vika og måtte padle utsida av de påfølgende øyene. Vannstanden var så lav at de var blitt en del av fastlandet. Hist og her så jeg skrog ligge langs strandlinja. Dette overraska meg. De gangene jeg har fulgt stien rundt Tuastadvatnet kan jeg ikke erindre å ha sett noen av dem. Bare en sjelden gang har jeg observert så mye som en farkost ute på vannet.
MELLOM HOLMER TIL DAGSTURHYTTA
Lenger sør lå holmene på rekke og rad. Jeg padla ut til dem og kryssa mellom de to sørligste. Herfra kunne jeg skimte den nye dagsturhytta ved grusveien mellom Snik og Tuastad og pekte baugen dit for å ta den i nærmere øyesyn. Disse dagsturhyttene er bygd etter samme arbeidstegning hvor enn de er plassert. Slik sett er det ikke noe nytt og spennende. Her handler det om lokasjon. Samtlige byr på helt egen og spennende utsikt.
MEDVIND
Nordover igjen begynte jeg med å følge vestsida av det langstrakte vannet. Jeg titta inn på demningen og kunne tydelig se hvor mye man hadde tappa fra bassenget det siste året. Ved forrige passering lå vannet i kant med betongtoppen. Nå skar det ei stripe minst halvannen meter ned på veggen til tross for alt regnet vi hadde hatt i sommermånedene.
Et knoppsvane par lå rundt påfølgende odde. Jeg merka at jeg forstyrra dem og dreide utover mot holmene igjen. Denne gang kryssa jeg gjennom et annet sund og fant flere skjær like under overflaten. Jeg unngikk dem med nød og neppe. Heldigvis kan det regnes for saktepadling å ferdes med packraft. Slik unngår man lettere brå grunnstøtinger.
Jeg hadde medvind tilbake til Oterstø så returen gikk kjappere. Snart kunne jeg krysse brua igjen og ta de siste åretaka inn mot den parkerte sykkelen. To timer etter start hadde jeg pakka sammen utstyret og var godt nøyd med dagens utflukt. Å tømme packraften for luft går forøvrig langt raskere enn å fylle den.
16 kilometer på sykkelsetet, så var jeg ved Grindafjorden feriesenter. I likhet med mange andre campingplasser har også denne et hopetall av faste leietakere, men samtidig rom for tilfeldige turister. Området er veletablert og pent opparbeida. Mulighetene står i kø. Her finnes sandstrender, minigolf, strandvolleyball og et digert saltvannsbasseng, for å nevne noe. Sykkelturen inn tok i overkant av tre kvarter.
GRINDANESET
Turen rundt Grindaneset kan angripes fra forskjellige kanter. Det går sti fra bautasteinene i Grinde, men for anledningen valgte jeg heller å starte ved nevnte feriesenter. Før porten dreide jeg til venstre og fulgte grusveien gjennom områdets nyeste hyttefelt. I enden av veien parkerte jeg sykkelen inntil en ledningsstolpe og traff rett på stien som fulgte platået nordover.
Stien var lettgått og bare stedvis bløt. Etter hvert som jeg bevegde meg ble den stadig tydeligere, noe som fortalte meg at den var i flittig bruk. Her og der hadde noen tatt seg bryet med å plassere flate steiner i de mest gjørmete hullene, så det var grei skuring å ta seg tørrskodd fram.
Vegetasjonen besto i hovedsak av lyng og einer, men her fantes også glissen skog. Fortrinnsvis furu og bjørk. Etter snaue tjue minutt nådde jeg nordenden av neset og skritta ut på blanke svaberg som gikk skrått rett ut i Grindafjorden. Jeg hadde hørt at det skulle være gode fiskemuligheter langs ruta, så stanga var med i sekken. Det frista imidlertid lite å slenge ut snøret i den smått opprørte sjøen bare for å miste sluken i den tettvoksende tareskogen på det som syntes å være ei langgrunne. Jeg lot det være. Noen ganger er det viktigste å vite at man har muligheten, enten man velger å benytte seg av den, eller ei.
Jeg fulgte vannkanten rundt tuppen av neset og titta over det smale sundet mellom fastlandet og Holsundholmen. Her skulle det være mulig å vade over, skjønt bunnen var dekka av skarpe skjell, så jeg ville nok anbefale fottøy.
På vestsida av neset fant jeg ei krumbøyd strand. Sjøskummet lå som et hvitt belte over småsteinene og skvulpa. På motsatt side av Grindavågen hadde noen raska sammen søppel og skrot i fjæresteinene. Det brant liflig og røyken drev sørover med vinden. I motsatt ende av stranda gikk stien oppover igjen i sørlig retning.
GRINDAVATNET
Først fremsto stien ettergivende og fuktig, men ganske snart forandra terrenget karakter. Behagelig demping for føttene på fast jordbunn og stødig grunnfjell gjorde ruta lettgått. Jeg holdt godt tempo, men la likevel merke til at blåbærlyngen bugna av umodne bær. Her skulle det være mulig å sanke store mengder på små arealer utover sommeren.
Da jeg passerte under strømledningene dreide stien vestover langs ytterkanten av ei myr før jeg fortsatte videre mot Grindavatnet. I stikrysset minna den mer om en gammel kjerrevei. Jeg tok til høyre, gikk gjennom åpningen i en forholdsvis høy steingard og svingte ned mot vannet. Det var det lagt ut flåte og svabergene innbød til stuping og badeglede, selv om et værbitt skilt bedyra at “hopping skjer på eget ansvar”. Herfra titta jeg rakt over på Kvednaneset som nær sagt delte vannet i to.
Jeg traska tilbake til stien og vendte nesa østover. I en brakebusk la jeg merke til en rar soppforekomst. Tett i tett av små, oransje tentakler hadde festa seg rundt en av stammene og minna mest om en form for sjøanemone. Jeg kan ikke minnes å ha sett lignende før.
Et par steinkast lenger fremme kom jeg til en stor trelavvo. Den sto i ly for nordavinden, like nedenfor en flere meter høy bergvegg. Døra hadde falt av og treverket var slitt og grått, men det herska ingen tvil om at den var hyppig brukt. Et par flate kampesteiner omkransa av mindre steinblokker tjente som rastebord og jeg benytta meg av dem for en aldri så liten pause, fant sjokolade og drikke i sekken og nøt freden.
Overraskende nok var ikke fortsettelsen på stien like tydelig. Nå kan det jo tenkes jeg valgte feil trasè, men det hadde i grunnen lite å si. Det var ikke lange stykket som gjensto før jeg var tilbake på grusveien og kunne slentre gjennom hyttefeltet til der sykkelen sto parkert.
Under hjemturen svingte jeg ned mot Skre og sykla Eikeveien til Ørpetveit. Det ble noen kilometer lengre, men er en langt penere rute der den smale landeveien – innramma av vårgrønne trær – slynger seg langs ytterkanten av golfbanen.
Cirka 12 kilometer og drøye 30 minutter i rolig tempo på stedvis glatt føre, så var jeg i Dragavika, på østsida av Førdesfjorden. Badevika er pent tilrettelagt. Her finner mann langgrunn sandstrand, svaberg og gressbakke. Gode muligheter for grilling er det også.
FEBRUAR
Etter en vindfull, kjølig og våt haugalandsvinter føltes det befriende å komme seg på en litt lengre tur. I desember og januar ble det i overkant mye sofatid. Enkelte nærturer gjorde jeg selvsagt rom for, men savnet etter nye stier og fjernere beliggenheter vokste seg stadig sterkere. En lørdags formiddag i februar trossa jeg fire grader og sønnavind, kasta meg på sykkelen og gjorde lengsel til opplevelse.
Gjennom min mangeårige erfaring som geocacher visste jeg at det skulle være stier i området mellom Dragavika og Frakkagjerd. Jeg hadde til gode å finne dem på noe kart og ble overraska da de viste seg å være både skilta og markert. “Langedal” sto det på pila like nedenfor parkeringsplassen og løypa var tydelig. Jeg låste sykkelen og langa ut.
Skjeve knær merkes ikke fra sykkelsetet, men som fotturist gir det seg kjapt utslag på skosålene. De slites ujevnt og må byttes med jevne mellomrom. Dessuten holder ikke stoffet like tett etter en periodes flittig bruk. Stien mot Langedal var særdeles fuktig i februar og tærne ble kjapt våte og kalde.
TURTØY
Turtøy fra innerst til ytterst er i aller høyeste grad viktig. Spesielt på lengre utflukter. Fra ulltrøyer til varme sokker, genser, lue, votter, stillongs og buff. Riktig valg av bekledning kan være alfa og omega for om opplevelsen går i den ene eller andre retningen. Slikt trenger ikke “koste skjorta”, for å bruke et relatert begrep. Det finnes et stort assortiment av billige og bra merker på markedet.
Når det gjelder fottøy, går jeg stort sett for halvhøye fjellstøvler med god støtte rundt anklene og såle med godt grep og demping. At de er bittelitt for store opplever jeg i hovedsak som en fordel. Romslighet rundt tærne sparer en for smerter i lengden, dessuten hender det jo at været skifter og det blir vått, eller kaldt. Da er det behagelig å vite at et ekstra par lubber får plass nede i skoene.
Ei vindtett jakke med snøring i livet og omkring hoftene er også godt å ha. Slik har jeg holdt varmen ved mang en anledning og i all slags vær. At jakka er utstyrt med hette kommer godt med både i sterk, isnende vind, regnskyll, sludd og snøvær. Hva turbukser angår sverger jeg til lette tolags benplagg som tørker forholdvis kjapt på kroppen så lenge man er i aktivitet. Ventiler for lufting, spesielt på varmere dager, men også om man går svett, er i tillegg en fordel. Likeså muligheten for å stramme buksebeina om anklene. Det kan spare en for mange ubehageligheter som for eksempel sår fra rispende lyng, myggstikk og flått.
Jeg fikk forespørsel om å teste ut noe tøy for Wenaas. Det dreide seg om ei lett stretchbukse, ei softshellbukse og et par fleecejakker som forhåpentligvis kunne egne seg bra for friluftsliv. Hvordan kunne jeg takke nei til et slikt tilbud? Ved første øyekast så plaggene velegna ut. De var lette og lune og lot til å ha alle egenskaper jeg vanligvis er på jakt etter. For anledningen benytta jeg meg av den lette stretchbuksa. Denne hadde snøring i livet. Jeg foretrekker normalt belte, men det fikk så være. Stoffet var slitesterkt, lett og ledig. I tillegg fantes det lommer på knærne, designa for å stappe votter eller lignende oppi og dermed gi demping om man for eksempel huker seg ned på en stein. Praktisk.
OVERGRODDE RUINER OG SMÅVARDER
Stien gikk bratt nedover og inn i skogen langs fjorden nord for Krossnes. Inne blant trærne, tett opptil bergveggen lå de gamle ruinene etter en bygning. De omliggende granene var kvista til høyt opp på stammen, så skogen virka åpen selv om trærne sto tett. I utkanten vokste store forekomster av kristtorn. Bortenfor lå flere mosegrodde grunnmurer i naturstein. Kan hende hadde det vært en stall eller lignende i sin tid?
Et steinkast lenger nord mista jeg stien og surra rundt ei lita stund før det gikk opp for meg at jeg skulle følge det som minna mest om et bekkefar oppover bakkene. Da terrenget flata ut igjen kom jeg over en rekke småvarder. Et tydelig tegn på ei flittig brukt turløype.
Isen lå flortynn og speilblank på Kvednamyrstjørna. Vannspeilet var stille og idyllisk selv om vinden ruska i trærne rundt. Det var som å komme over et bortgjemt paradis, ramma inn av en snøløs februars blasse oransje og brune farger. Bakenfor skimta jeg Alvanuten i det fjerne. En tur for en annen anledning.
UGLEKASSE
Jeg kom ut av skauen ved ei tilårskommen, rødmalt hytte i Udnarvik og fulgte en asfaltert avstikker opp mot Høieveien hvor jeg på ny skjena ut i lendet. Bare et par hundre meter denne gang før jeg var tilbake på landeveien, men på bred, tydelig sti som sikkert en gang hadde vært kjerrevei. Noen hadde montert en uglekasse i ei høyreist furu. Den hang skjevt og virka ubebodd. Kan hende var det vinterstormene som hadde revet den løs fra festet?
Da jeg nærma meg Frakkagjerd ungdomsskole fant jeg stien igjen på høyre hånd. Et lite stykke inn langs Svartløk lå et omfattende leirsted. Det så herja ut. Antakelig var det nok en gang vindens verk. Utoset fra Svartløk var demma opp med en stor steinmur. Stien kryssa over toppen. I tillegg hadde noen laga ei provisorisk plankebru nedenfor.
Løypa svingte i retning Kvednamyrstjørna igjen og gikk gjennom et svært myrlendt parti. Nok en gang trengte fukten inn i skoene og kjølte ned beina. Da var det godt å komme litt opp i høyden og kjenne fast grunn under seg noe lenger fremme.
Fra høyden gikk ruta sørover. Jeg kunne skimte parkeringa ved Dragavika og visste turen nærma seg slutten. Alt i alt strakte runden seg 4 km, en distanse som tok om lag 1 time å tilbakelegge. Ned den siste brekka var jeg uoppmerksom og skled på en liten issvull. Jeg vred både ryggen og kneet, men slapp å kave rundt i den våte lyngen. Behagelig var det ikke, men man blir på sett og vis vant til små uhell og skavanker når man ferdes mye i naturen.
