Et hundretalls interesserte hadde møtt opp for å overvære den offisielle åpningen av ny dagsturhytte på Tuastad. Selv sykla jeg de rundt åtte kilometerne hjemmefra for å få med meg begivenheten. Som mangeårig bruker av turområdet følte jeg meg nær sagt programforplikta til å delta.
Hytter som denne blir omtalt som et lite kulturhus ute i skogen. Dagsturhyttene skal være en sosial møteplass, ble det sagt og det er mye sannhet i disse ordene. Noe skjer med oss når vi ferdes i naturen. Vi blir mer sosiale, hilser, nikker og smiler. Mange slår gjerne av en liten prat med vilt fremmede, noe få ville gjort for eksempel på butikken, eller midt i gågata.
Fylkeskommunen sa ja til bygging av ei turhytte i hver av Rogalands kommuner. Mange har allerede vært på plass i lange tider. Andre planlegges. Denne helga åpner flere hytter på Haugalandet. Tenk gjerne på dem som en rasteplass på “den lange turen”, eller bare et fint mål i seg selv.
Hyttene er 15 kvadratmeter innendørs, har vedovn og solpanel for belysning. Utendørs finnes rikelig med sitteplasser, både under halvtak og oppover skråveggene. Universell utforming gjør dem tilgjengelige for alle. I tillegg har de et bibliotek for en flott opplevelse ut over det vanlige. Bøkene er ikke til utlån, men ment for å lese/bla i på stedet.
Mange har gode minner fra gammelt av, men her kan man også skape minner for framtida. Å reise hytta ved vannet langs Gamle Tuastadvegen var et enstemmig vedtak fra kommunens side. Norheim- og Spanne friluftsliv sammen med Tuastad bygdalag skal stå for vedlikeholdet og det er dugnadsarbeid som skal holde hytta rein.
Jarle Nilsen klippa snora etter en fin tale om fysisk og psykisk helse. Folkehelsa handler også om å legge til rette, sa han og trakk fram hvordan koronapandemien hadde økt turaktiviteten hos befolkningen.
Ellen Merete Grorud avslutta det hele med et foredrag om ville vekster og sanking fra norsk natur. Som forfatter av boka “Ellas spiselige verden: Sanking for vanlige folk” kunne hun fortelle om mangt og meget. Det var inspirerende å høre henne snakke. Smaksprøver fikk vi også.
Det ble servert både saft av geitrams og bjørkeblader,
ramsløksmør
og helt til sist en dråpe løvetann sirup. Etter koseriet skulle det være eventyrstund for barna. Da dro jeg hjem igjen.
Ok. Quick review. 40 minutt på sykkel fra Sakkestad til Skeiseid ved Aksdalsvatnet. En halvtime til oppblåsing av båten og spartansk frokost, ala club sandwich fra Rema og iscappuchino fra Tine. Så sparka jeg fra land og skled utover det blikkstille vannet. Fra oven plira sola ned, omgitt av blått og fjerne godværsskyer som klamra seg til fjellene i øst.
Jeg sikta meg inn på Eikjeskogholmen og kryssa tvers over fra Longetongjen til Eikjeskogøyna. Innerst i vika på høyre hånd skimtar jeg turgåere, men bare et kort øyeblikk før de forsvant igjen. I sundet mellom øyna og holmen var det relativt grunt, men her vaka fisken villig vekk. De vågligste var neimen ikke langt unna båten.
Jeg måtte holde tunga beint i munnen for å unngå steiner som lå hulter i bulter og stakk opp mot overflaten som små skjær i sjøen. Deretter fulgte det lengste strekket i åpent farvann inn mot Andersenhytta på fastlandet. Her fantes ei tilrettelagt badevik med zipline og rutsjebanetunnel fra toppen av et bergframspring. Ingen benytta seg av det nå. Det var mistanke om såkalt svømmekløe i Aksdalsvatnet, noe jeg fikk vite av en venn via mobilen mens jeg lå og duppa på vannet. Dette skyldtes en parasitt som antakelig var å finne her inne. Ergo måtte jeg være nøye med rengjøringa av farkosten da jeg kom hjem senere på dagen.
Jeg fulgte land det siste stykket tilbake til sykkelen, forbi Sandvika mot Skeiseid. En sval pust av en vind kom meg i møte og tørka svetteperler av pannen. Hele runden var 2,3 km og tok om lag en time. Packrafting er ikke for de med dårlig tid, men så var jeg da heller ikke ute etter å sette noen rekord.
Kallandsvatnet ligger på kommunegrensa mellom Haugesund og Sveio. Der strekker det seg østover mot Sandvatnet i Indre Byheiene, omgitt av for det meste barskog.
Packraft, flytevest og årer fikk plass bakpå sykkelen, niste og fiskeutstyr i dagstursekken. Jeg hadde forhørt meg kvelden i forveien om hvor vidt noen satt på informasjon om fiskekort for Kallandsvatnet. Spørrerunden var fruktløs. Kan hende fant jeg detaljene ved vannet? Enkelte steder har jeg sett priser og vipps nummer på lokasjon. Kallandsvatnet var ikke et slikt sted.
Jeg brukte om lag et kvarter på å fylle raften med luft. Det finnes billige elektriske pumper på markedet, men jeg synes vindposen fungerer utmerket. En svak bris fra sørøst var dessuten svært behjelpelig. Da var det verre å starte padlinga i motvind. Packraften er en lett farkost. Det skal ikke rare blesten til før man merker motstand.
De første par hundre meterne fulgte jeg ei undervannsrenne sørøst over. Her runda jeg en odde og pekte ut retningen mot en liten holme på motsatt side. Der fant jeg le, hvilte armene og tok noen klunker av medbrakt drikke. Det var en varm sommerdag og svetten pipla.
Jeg bestemte meg for å padle nordsida av Dyrsnes, forbi den ene vakre hyttetomta etter den andre. Det var tidlig på formiddagen og lite eller ingen aktivitet langs vannet. På nordsida steg bergknausene bratt oppover, men hist og her fantes små viker og båtnaust. På sørsida var Dyrsnes dekka av frodig skog. Jeg kom til holme nummer to og unna meg atter en pause før jeg fortsatte rundt neset og innover den bakenforliggende vika. Et bortgjemt, nesten litt hemmelig sted. Her fikk jeg medvind og farten økte. Innerst vokste det tett i tett av siv og vannliljer. Jeg frykta roret skulle hekte seg fast, men det gikk overraskende bra. På kartet hadde jeg øyna en mulighet for å bære båten over den smale tarmen som bandt Dyrsnes til fastlandet. Nå som jeg var på stedet så jeg at dette ville blitt en fuktig opplevelse. Trasséen virka særdeles myrlendt og uframkommelig. Ergo ble det å følge samme lei tilbake.
Fisken vaka. Da jeg runda neset på ny og visste jeg hadde vinden i ryggen på resten av tilbakeferden ble fristelsen for stor. Jeg slengte ut snøret og dorga meg tilbake til start. Nå var det mer liv langs strandlinja. Barnefamilier bada. Noen hadde funnet fram kajakken og tok formiddagstrimmen på tvers av det langstrakte vannet. Det var i det hele tatt et yrende liv.
Idet jeg runda siste odde og kunne skimte sykkelen min i det fjerne ble det grunnere. Jeg sula inn uten så mye som et napp og padla det siste stykket. To og en halv time føltes tilstrekkelig, men det må legges til at Kallandsvatnet på en solrik augustdag hadde vært et mikroeventyr i seg selv. Et sted å vende tilbake til.
Jeg har kjøpt meg nytt leketøy. En packraft, type Rivercrosser 205, av det slaget Monsen bruker på flere av sine turer. Den veier lite (ca. 1,5 kg, pluss padleåre) og får plass bakpå sykkelen når jeg farter omkring på Haugalandet.
JOMFRUTUREN
Jomfruturen ble lagt til Tuastadvatnet, Fastlands-Karmøy, en sykkeltur som tok snaue tjue minutter fra mitt hjem på Sakkestad. Planen var å følge land fra nord til sør og så tilbake igjen. Jeg bar farkosten med meg det første stykket. Omtrent midtveis langs Litlavatnet, som er et tilstøtende vann vest for målet, fant jeg en bar strandflekk og rigga meg til for å blåse opp packraften. Det gjøres med en såkalt pumpesekk. Sjekk at ventilen er forsvarlig skrudd fast, feste pumpesekken, fyll den med luft og press. En prosess som gjentas flere ganger, men går radig. Når raften ikke vil ta imot mer luft fra sekken kobles den fra. Man etter-tighter ventilen, gir båten noen ekstra lunger fulle av luft til rammen er stiv og stødig, blåser opp sitteputa og fester både den og halefinna. Det kan være lur å feste en tau i finna, i fall man skulle være uheldig og slå denne løs. Den gir stabilitet til packraften, så man vil nødig miste den.
Åren minner om ei kajakkåre, er delt i fire og lett å koble sammen. Sist, men ikke minst; på med flytevesten! Sikkerheten først. Varm luft trekker seg sammen i kontakt med det kalde vannet, så det kan være lurt å legge packraften utpå, vente et par minutt og så etterfylle enda noe luft. En hard raft er mer stabil og mindre utsatt for hull.
LAV VANNSTAND
Jeg kløv ombord og padla vestover i rolig tempo. Inne i vika mellom fastlandet og Oterstø vokste vannliljene tett i tett. Jeg kjente det lugga i halefinna, men kom meg gjennom. Vannstanden var svært lav og det ble umulig å padle under trebrua som binder øya fast med andre sida. Ergo måtte jeg gå i land igjen og bære utstyret over til selve Tuastadvatnet. På denne sida møtte jeg en varsom sønnavind.
Jeg kryssa den neste vika og måtte padle utsida av de påfølgende øyene. Vannstanden var så lav at de var blitt en del av fastlandet. Hist og her så jeg skrog ligge langs strandlinja. Dette overraska meg. De gangene jeg har fulgt stien rundt Tuastadvatnet kan jeg ikke erindre å ha sett noen av dem. Bare en sjelden gang har jeg observert så mye som en farkost ute på vannet.
MELLOM HOLMER TIL DAGSTURHYTTA
Lenger sør lå holmene på rekke og rad. Jeg padla ut til dem og kryssa mellom de to sørligste. Herfra kunne jeg skimte den nye dagsturhytta ved grusveien mellom Snik og Tuastad og pekte baugen dit for å ta den i nærmere øyesyn. Disse dagsturhyttene er bygd etter samme arbeidstegning hvor enn de er plassert. Slik sett er det ikke noe nytt og spennende. Her handler det om lokasjon. Samtlige byr på helt egen og spennende utsikt.
MEDVIND
Nordover igjen begynte jeg med å følge vestsida av det langstrakte vannet. Jeg titta inn på demningen og kunne tydelig se hvor mye man hadde tappa fra bassenget det siste året. Ved forrige passering lå vannet i kant med betongtoppen. Nå skar det ei stripe minst halvannen meter ned på veggen til tross for alt regnet vi hadde hatt i sommermånedene.
Et knoppsvane par lå rundt påfølgende odde. Jeg merka at jeg forstyrra dem og dreide utover mot holmene igjen. Denne gang kryssa jeg gjennom et annet sund og fant flere skjær like under overflaten. Jeg unngikk dem med nød og neppe. Heldigvis kan det regnes for saktepadling å ferdes med packraft. Slik unngår man lettere brå grunnstøtinger.
Jeg hadde medvind tilbake til Oterstø så returen gikk kjappere. Snart kunne jeg krysse brua igjen og ta de siste åretaka inn mot den parkerte sykkelen. To timer etter start hadde jeg pakka sammen utstyret og var godt nøyd med dagens utflukt. Å tømme packraften for luft går forøvrig langt raskere enn å fylle den.
16 kilometer på sykkelsetet, så var jeg ved Grindafjorden feriesenter. I likhet med mange andre campingplasser har også denne et hopetall av faste leietakere, men samtidig rom for tilfeldige turister. Området er veletablert og pent opparbeida. Mulighetene står i kø. Her finnes sandstrender, minigolf, strandvolleyball og et digert saltvannsbasseng, for å nevne noe. Sykkelturen inn tok i overkant av tre kvarter.
GRINDANESET
Turen rundt Grindaneset kan angripes fra forskjellige kanter. Det går sti fra bautasteinene i Grinde, men for anledningen valgte jeg heller å starte ved nevnte feriesenter. Før porten dreide jeg til venstre og fulgte grusveien gjennom områdets nyeste hyttefelt. I enden av veien parkerte jeg sykkelen inntil en ledningsstolpe og traff rett på stien som fulgte platået nordover.
Stien var lettgått og bare stedvis bløt. Etter hvert som jeg bevegde meg ble den stadig tydeligere, noe som fortalte meg at den var i flittig bruk. Her og der hadde noen tatt seg bryet med å plassere flate steiner i de mest gjørmete hullene, så det var grei skuring å ta seg tørrskodd fram.
Vegetasjonen besto i hovedsak av lyng og einer, men her fantes også glissen skog. Fortrinnsvis furu og bjørk. Etter snaue tjue minutt nådde jeg nordenden av neset og skritta ut på blanke svaberg som gikk skrått rett ut i Grindafjorden. Jeg hadde hørt at det skulle være gode fiskemuligheter langs ruta, så stanga var med i sekken. Det frista imidlertid lite å slenge ut snøret i den smått opprørte sjøen bare for å miste sluken i den tettvoksende tareskogen på det som syntes å være ei langgrunne. Jeg lot det være. Noen ganger er det viktigste å vite at man har muligheten, enten man velger å benytte seg av den, eller ei.
Jeg fulgte vannkanten rundt tuppen av neset og titta over det smale sundet mellom fastlandet og Holsundholmen. Her skulle det være mulig å vade over, skjønt bunnen var dekka av skarpe skjell, så jeg ville nok anbefale fottøy.
På vestsida av neset fant jeg ei krumbøyd strand. Sjøskummet lå som et hvitt belte over småsteinene og skvulpa. På motsatt side av Grindavågen hadde noen raska sammen søppel og skrot i fjæresteinene. Det brant liflig og røyken drev sørover med vinden. I motsatt ende av stranda gikk stien oppover igjen i sørlig retning.
GRINDAVATNET
Først fremsto stien ettergivende og fuktig, men ganske snart forandra terrenget karakter. Behagelig demping for føttene på fast jordbunn og stødig grunnfjell gjorde ruta lettgått. Jeg holdt godt tempo, men la likevel merke til at blåbærlyngen bugna av umodne bær. Her skulle det være mulig å sanke store mengder på små arealer utover sommeren.
Da jeg passerte under strømledningene dreide stien vestover langs ytterkanten av ei myr før jeg fortsatte videre mot Grindavatnet. I stikrysset minna den mer om en gammel kjerrevei. Jeg tok til høyre, gikk gjennom åpningen i en forholdsvis høy steingard og svingte ned mot vannet. Det var det lagt ut flåte og svabergene innbød til stuping og badeglede, selv om et værbitt skilt bedyra at “hopping skjer på eget ansvar”. Herfra titta jeg rakt over på Kvednaneset som nær sagt delte vannet i to.
Jeg traska tilbake til stien og vendte nesa østover. I en brakebusk la jeg merke til en rar soppforekomst. Tett i tett av små, oransje tentakler hadde festa seg rundt en av stammene og minna mest om en form for sjøanemone. Jeg kan ikke minnes å ha sett lignende før.
Et par steinkast lenger fremme kom jeg til en stor trelavvo. Den sto i ly for nordavinden, like nedenfor en flere meter høy bergvegg. Døra hadde falt av og treverket var slitt og grått, men det herska ingen tvil om at den var hyppig brukt. Et par flate kampesteiner omkransa av mindre steinblokker tjente som rastebord og jeg benytta meg av dem for en aldri så liten pause, fant sjokolade og drikke i sekken og nøt freden.
Overraskende nok var ikke fortsettelsen på stien like tydelig. Nå kan det jo tenkes jeg valgte feil trasè, men det hadde i grunnen lite å si. Det var ikke lange stykket som gjensto før jeg var tilbake på grusveien og kunne slentre gjennom hyttefeltet til der sykkelen sto parkert.
Under hjemturen svingte jeg ned mot Skre og sykla Eikeveien til Ørpetveit. Det ble noen kilometer lengre, men er en langt penere rute der den smale landeveien – innramma av vårgrønne trær – slynger seg langs ytterkanten av golfbanen.
Cirka 12 kilometer og drøye 30 minutter i rolig tempo på stedvis glatt føre, så var jeg i Dragavika, på østsida av Førdesfjorden. Badevika er pent tilrettelagt. Her finner mann langgrunn sandstrand, svaberg og gressbakke. Gode muligheter for grilling er det også.
FEBRUAR
Etter en vindfull, kjølig og våt haugalandsvinter føltes det befriende å komme seg på en litt lengre tur. I desember og januar ble det i overkant mye sofatid. Enkelte nærturer gjorde jeg selvsagt rom for, men savnet etter nye stier og fjernere beliggenheter vokste seg stadig sterkere. En lørdags formiddag i februar trossa jeg fire grader og sønnavind, kasta meg på sykkelen og gjorde lengsel til opplevelse.
Gjennom min mangeårige erfaring som geocacher visste jeg at det skulle være stier i området mellom Dragavika og Frakkagjerd. Jeg hadde til gode å finne dem på noe kart og ble overraska da de viste seg å være både skilta og markert. “Langedal” sto det på pila like nedenfor parkeringsplassen og løypa var tydelig. Jeg låste sykkelen og langa ut.
Skjeve knær merkes ikke fra sykkelsetet, men som fotturist gir det seg kjapt utslag på skosålene. De slites ujevnt og må byttes med jevne mellomrom. Dessuten holder ikke stoffet like tett etter en periodes flittig bruk. Stien mot Langedal var særdeles fuktig i februar og tærne ble kjapt våte og kalde.
TURTØY
Turtøy fra innerst til ytterst er i aller høyeste grad viktig. Spesielt på lengre utflukter. Fra ulltrøyer til varme sokker, genser, lue, votter, stillongs og buff. Riktig valg av bekledning kan være alfa og omega for om opplevelsen går i den ene eller andre retningen. Slikt trenger ikke “koste skjorta”, for å bruke et relatert begrep. Det finnes et stort assortiment av billige og bra merker på markedet.
Når det gjelder fottøy, går jeg stort sett for halvhøye fjellstøvler med god støtte rundt anklene og såle med godt grep og demping. At de er bittelitt for store opplever jeg i hovedsak som en fordel. Romslighet rundt tærne sparer en for smerter i lengden, dessuten hender det jo at været skifter og det blir vått, eller kaldt. Da er det behagelig å vite at et ekstra par lubber får plass nede i skoene.
Ei vindtett jakke med snøring i livet og omkring hoftene er også godt å ha. Slik har jeg holdt varmen ved mang en anledning og i all slags vær. At jakka er utstyrt med hette kommer godt med både i sterk, isnende vind, regnskyll, sludd og snøvær. Hva turbukser angår sverger jeg til lette tolags benplagg som tørker forholdvis kjapt på kroppen så lenge man er i aktivitet. Ventiler for lufting, spesielt på varmere dager, men også om man går svett, er i tillegg en fordel. Likeså muligheten for å stramme buksebeina om anklene. Det kan spare en for mange ubehageligheter som for eksempel sår fra rispende lyng, myggstikk og flått.
Jeg fikk forespørsel om å teste ut noe tøy for Wenaas. Det dreide seg om ei lett stretchbukse, ei softshellbukse og et par fleecejakker som forhåpentligvis kunne egne seg bra for friluftsliv. Hvordan kunne jeg takke nei til et slikt tilbud? Ved første øyekast så plaggene velegna ut. De var lette og lune og lot til å ha alle egenskaper jeg vanligvis er på jakt etter. For anledningen benytta jeg meg av den lette stretchbuksa. Denne hadde snøring i livet. Jeg foretrekker normalt belte, men det fikk så være. Stoffet var slitesterkt, lett og ledig. I tillegg fantes det lommer på knærne, designa for å stappe votter eller lignende oppi og dermed gi demping om man for eksempel huker seg ned på en stein. Praktisk.
OVERGRODDE RUINER OG SMÅVARDER
Stien gikk bratt nedover og inn i skogen langs fjorden nord for Krossnes. Inne blant trærne, tett opptil bergveggen lå de gamle ruinene etter en bygning. De omliggende granene var kvista til høyt opp på stammen, så skogen virka åpen selv om trærne sto tett. I utkanten vokste store forekomster av kristtorn. Bortenfor lå flere mosegrodde grunnmurer i naturstein. Kan hende hadde det vært en stall eller lignende i sin tid?
Et steinkast lenger nord mista jeg stien og surra rundt ei lita stund før det gikk opp for meg at jeg skulle følge det som minna mest om et bekkefar oppover bakkene. Da terrenget flata ut igjen kom jeg over en rekke småvarder. Et tydelig tegn på ei flittig brukt turløype.
Isen lå flortynn og speilblank på Kvednamyrstjørna. Vannspeilet var stille og idyllisk selv om vinden ruska i trærne rundt. Det var som å komme over et bortgjemt paradis, ramma inn av en snøløs februars blasse oransje og brune farger. Bakenfor skimta jeg Alvanuten i det fjerne. En tur for en annen anledning.
UGLEKASSE
Jeg kom ut av skauen ved ei tilårskommen, rødmalt hytte i Udnarvik og fulgte en asfaltert avstikker opp mot Høieveien hvor jeg på ny skjena ut i lendet. Bare et par hundre meter denne gang før jeg var tilbake på landeveien, men på bred, tydelig sti som sikkert en gang hadde vært kjerrevei. Noen hadde montert en uglekasse i ei høyreist furu. Den hang skjevt og virka ubebodd. Kan hende var det vinterstormene som hadde revet den løs fra festet?
Da jeg nærma meg Frakkagjerd ungdomsskole fant jeg stien igjen på høyre hånd. Et lite stykke inn langs Svartløk lå et omfattende leirsted. Det så herja ut. Antakelig var det nok en gang vindens verk. Utoset fra Svartløk var demma opp med en stor steinmur. Stien kryssa over toppen. I tillegg hadde noen laga ei provisorisk plankebru nedenfor.
Løypa svingte i retning Kvednamyrstjørna igjen og gikk gjennom et svært myrlendt parti. Nok en gang trengte fukten inn i skoene og kjølte ned beina. Da var det godt å komme litt opp i høyden og kjenne fast grunn under seg noe lenger fremme.
Fra høyden gikk ruta sørover. Jeg kunne skimte parkeringa ved Dragavika og visste turen nærma seg slutten. Alt i alt strakte runden seg 4 km, en distanse som tok om lag 1 time å tilbakelegge. Ned den siste brekka var jeg uoppmerksom og skled på en liten issvull. Jeg vred både ryggen og kneet, men slapp å kave rundt i den våte lyngen. Behagelig var det ikke, men man blir på sett og vis vant til små uhell og skavanker når man ferdes mye i naturen.
Lange, rolige romjulsmorgener i halvmørket. Te-lys på bordet. Kaffe i koppen. Penn og papir foran meg og en uferdig melodi som går på repeat i hodet. Stemningen i rommet setter tonen. Ordene titter fram fra underbevisstheten og jeg er i gang. Med seige steg tar linjene form.
Lyslenkene langs naboens takrenner setter farge på det snødekka nattemørket utenfor. Ei rotte piler over plenen, tett fulgt av ei overivrig katte som sklir i det våte hvite og forsvinner innunder hekken i nord. Rotta kommer seg unna denne gang, men katta gir ikke opp. Den følger sporene over snøen og forsvinner om hushjørnet. Jeg håper jeg har stengt kjellerventilen forsvarlig.
En brøytebil bråker gjennom gata. Den legger fenner etter seg langs fortauene før alt blir stille på ny. Vel, så stille det kan bli når bare duren fra varmepumpa fyller rommet. Jeg stirrer hypnotisert inn i te-lyset, studerer den varsomt dansende flammen og tar en dyp slurk av den allerede lunkne kaffen.
“Oh, how laid back can I get? Nested on the sofa, like a pet, or somethin’ someone left…”
Kunstnerisk frihet lar meg omdikte morgenens observasjoner i tre korte strofer. Til sammen danner de første vers. Dette later til å bli en kort ballade. Jeg titter bort på oppvaskekummen. Den er tom, men en ny idé har allerede tatt form og ytterligere linjer finner veien til papiret:
“In the sink, the pots and pans gather dust and grow penicillin, or some equivalent…”
Så stopper det opp. Jeg behøver en ny vinkling. Muligens et kort refreng. Tunge, grå skyer driver over den mørke himmelen. Det er fralandsvind og de har retning strake veien ut mot Nordsjøen. Byens gatelykter gir skydekket et svakt, rosa penselstrøk. Jeg trekker et langt gjesp og gnir meg i øynene, kanskje ikke trøtt til beinet, men likevel; det er noe der. Noe jeg kan bruke.
“I’m bonetired Bonetired, still unable to drift off to sleep…”
Å sove er ikke noe alternativ. Dagen er i emning selv om den har til gode å bryte horisonten med sine første stråler av lys. Jeg synes refrenget kler helheten og bestemmer meg for å beholde det. Dermed materialiserer også siste verset seg; et godt steg unna utgangspunktet, men i god tråd med stemningen forøvrig:
“Every fiber, every cell, every muscle screams in need of rest, but I ain’t dyin’ yet”
Jeg leser teksten fra topp til bunn, overraska over å sitte med et ferdig produkt på rekordtid. Det tar ikke lange stunden, men jeg føler at ordene står seg. Her finnes ingen behov for å utbrodere. Dette er en stemningsrapport i seg selv. Jeg trakter en ny kopp kaffe, lar odøren trekke inn i neseborene og den varme aromaen bre seg nedover spiserøret, lener meg tilbake i stolen og bare er tilstede. La dagen komme.
Enkelte steder vender man tilbake til. Ikke for ofte, men av og til. I alle fall en gang i livet. Bukkhilderen mellom Stakkestadvanet og Valhest er et slikt sted.
GEOCACHING
Det var gjennom geocaching jeg først ble oppmerksom på dette bergutspringet, eller hilderen, som det også kalles. Geocaching er en verdensomspennende sporlek basert på GPS signaler og det er brukerne selv som innhenter riktige koordinater, plasserer ut bokser og logg. Alt man trenger er i grunnen en smarttelefon, en blyant og gode sko. Gjennom geocaching har jeg oppdaga mange turområder jeg ellers ville vært uvitende om. I tillegg har hobbyen gitt meg en lang rekke nye, hyggelige bekjentskaper.
Utlegget ved Bukkhilderen dukka opp på kartet i 2013. Dette var også sist jeg la turen dit, men lengselen etter å vende tilbake har vært iboende siden. Siste lørdag i oktober passa det endelig. Jeg trødde i halvhøye tursko, satte hjelmen på hodet og plasserte sykkelen mellom beina.
SYKKELRUTA
Fra innerst i Førdesfjorden var det bare å følge Stakkestadveien til ende. I krysset hvor Nesheimsvegen fortsetter rett fram svingte jeg nedover mot Stakkestadvanet. Dette er et fint, landlig parti som går langs vannet. Ute i krusningene lå en flåte. Har man øynene med seg vil man dessuten kunne se stigetrinnene i et krokete, gammelt tre som lener seg ut over vannet omtrent midtveis. Jeg antar barna har hatt det morsomt her i årtier.
Landeveien fortsatte oppover og gjennom flere gårdstun. På toppen av bakken lå parkeringsplassen for turløypa til Valhest. Det anbefales å sette bilen her. Siden jeg sykla, rulla jeg forbi uten så mye som å sakke farten.
TRAKTORVEI OG “BUSHING”
Fra snuplassen, helt i enden av Stakkestadveien var fortsettelsen skilta som privat vei. Jeg gikk over elva og holdt mot høyre to ganger på det som ikke lenger var noen asfaltert trassé. Traktorsporene var tidvis oversvømt etter siste natts tunge regnskyll, men det var heldigvis fullt mulig å gå langs sida. I den krappeste svingen fant jeg et tre å tjore sykkelen til for så å legge avsted på beina.
Hundre meter lenger framme kom jeg til ei åpen grind og fulgte sauegjerdet det første stykket mot nordøst. I starten var stien alt annet enn tydelig, men etter hvert ble det mer åpenbart at noen hadde lagt ned mange arbeidstimer i en kjerrevei en gang i fordums tider. Den bukta seg over jordene og rundt furuskogen som dukka opp på venstre hånd.
Det blåste godt og vinden bruste mellom sprikende barnåler. Skogbunnen var overstrødd med brune, røde og gule sopp. Så lå skogen bak meg og topografien ble erstatta av åpen hei, gress, lyng og flatmyr. Herfra måtte jeg benytte meg av dyretråkk, eller peke ut retning og gå fritt i lendet. Med andre ord avtok hastigheten betraktelig.
Myrgresset bølga i blesten. Det tegna seg flyktige formasjoner over slettene. På slike dager ser man hvor rart vinden oppfører seg. Den går ikke strake veien fram, men lever med naturen og terrenget. Et samspill på godt og vondt. I dag var det mest godt.
Jeg kom til toppen av Høgehaugen og så en myrlendt dal mellom meg og målet. Sola sto lavt i sørøst og sendte lange skygger over landskapet. Her måtte en konsentrere seg om nedstigninga og virkelig følge med hvor en plasserte beina for ikke å tråkke over eller falle om kull. Ute på myra fantes flere dype vannhull. Det var en liten jobb i seg selv å navigere rundt disse.
Jeg endte med å klyve opp steinrøysa på motsatt side av Migan, mellom Høgehaugen og Bukkhildaren. Jeg klamra meg til gule strå, vissen lyng og våte, mosekledde steinblokker, kløv meter for meter til fjellsida jevna seg ut. Så hørte jeg sildre-, klukke- og dryppelyder. Det lød hult, som om det ble forsterka av en fordypning i fjellet og lyden ble stadig sterkere. Ganske riktig. Bergframspringet jeg var på jakt etter åpenbarte seg like foran meg.
BUKKHILDEREN
Her hadde mennesker og dyr søkt ly i uminnelige tider. Ekskrementer fra sau og rådyr tyda på at hilderen fortsatt var i bruk. I tillegg fant jeg restene av ei enkel bålgrue. Kan hende hadde noen sittet her, stekt pølser på spidd, kokt kaffe, eller bare varma seg rundt liflige flammer.
Bukkhilderen er et naturlig bergframspring i nordvestenden av Svarvahaugen. De voldsomme steinblokkene over hilderen utgjør et solid tak. Her får man godt skydd for vær og vind, med mindre det står rett på fra nord, nordvest. Utsikten over Stakkestadvanet mot Klauv er upåklagelig. Forøvrig kan man se vestover mot Byheiene i Haugesund og innover mot fjellene rundt Vikebygd. Et panorama av de sjeldne.
TILBAKETUREN
Jeg valgte en litt annen trassé tilbake og fulgte fjellsida et godt stykke. Det ble likevel bratt da jeg delvis kløv, delvis akte meg nedover mot et yndig, lite fossefall. Det var Migan med sitt utspring fra Markavatnet som dansa ned fjellsida. Vannspruten sto i bue ut fra berget og dalte grasiøst ned i steinene under før bekken rant videre – skjult av gresstuster og vill vegetasjon – mot myra jeg hadde kava meg over en god halvtime tidligere.
Veivalget gjorde at jeg slapp å gå like mange høydemeter. Etter å ha strevd meg forbi bekken og over ulendte terreng, pepra med fallgroper, flata det ut på sørsida av Høgehaugen. Jeg kunne følge nye dyretråkk tilbake til traktorveien jeg hadde kommet fra og videre til utgangspunktet hvor el-sykkelen sto å venta.
Sola hadde bevegd seg lenger vest, men vant ikke nevneverdig høyde. Snart banka november på døra, måneden som i Inger Hagerups udødelige ord er “en gammel kvinne som ikke håper lenger”.
Det å finne et hemmelig sted i et ellers urbant samfunn der oppdagelsestrangen står sterkt og vandrelyst preger store deler av befolkningen er en sann utfordring. Jeg har vært mye på tur og sannelig funnet meg et par slike steder. Å skrive om dem ville virke mot sin hensikt. Jeg nøyer meg med å si at det å gå av stien kan gi overraskende resultater. Man trenger derimot ikke forlate merkede løyper for å finne fantastiske turopplevelser. Ofte rekker det å oppsøke nye steder.
HELGELANDSFJELLET FRA FØRRESDALEN
Det tok meg knappe 25 minutter å sykle de om lag 10 kilometerne inn til Førresdalen. Jeg parkerte sykkelen bak autovernet oppe ved den grafittidekorerte vanntanken øverst i Fjellvegen og labba avsted på tydelig, grusa sti mot Helgelandsfjellet.
Første bit fulgte fjellsida og var lettgått. Etter noen hundre meter støtte jeg på ny innfallsport til turløypa fra akebakken like ovenfor fotballøkka i Førresdalen. Så begynte stien å stige jevnt og trutt, men her var det gjort godt og grundig arbeid. Førresdalen Velforening hadde grusa store deler av løypa, bygd steintrapper i terrenget og tilvirka rikelig med kanaler slik at myrvann og små bekker kunne renne uhindra langs, forbi, eller under stien.
Jeg unna meg en aldri så liten pust i bakken på Guttormbenken som har stått på samme sted siden 2012. Allerede her var utsikten upåklagelig. Riktignok skjerma ei tvillingfuru for deler av Førdesfjorden, men for meg var dette en del av sjarmen.
Hittil hadde ruta vært omgitt av blandingsskog, men etter som jeg steg i lendet ble vegetasjonen mer glissen. Bare lyng og småkratt holdt stand. Jeg fant blokkebær, krekling og nydelige, blodrøde tyttebær, smakte på dem, men lot det meste stå igjen. Jeg hadde uansett ingenting å sanke i. Da jeg passerte gjennom et lite skar kunne jeg titte opp på toppunktet. Her svingte stien og tok meg til varden på 219 moh. Postkassen med turbok var tom, men det klare, fine septemberværet la til rette for et formidabel utsyn i alle kompassretninger. Alvanuten og Aksdalsvatnet virka som nære mål med Helgelandsfjellet som utgangspunkt. Framme på pynten hadde noen malt det norske flagget på berget og satt fra seg en fluktstol. Herfra kunne man skue ut over store deler av Haugalandet og helt nord til Siggjo på Bømlo.
En far med sønn kom slentrende oppover bakkene mens jeg nøt min medbrakte iskaffe og ei sjokoladeplate. Guttungen, han kan vel ha vært mellom 4 og 5, vinka til meg på lang avstand og lot til å fryde seg på tur. Han hadde niste i sekken og et par lekebiler, men disse var visst ikke av interesse. Her var så mye annet å sysle med. Faren var av det tålmodige slaget, tok seg god tid, pekte ut lett gjenkjennelige steder og fortalte sønnen hva de het og hvor de lå i forhold til ting den vesle gutten kunne forholde seg til. Han slukte det rått og entusiasmen varma meg om hjertet. Det er alltid morsom å se gnisten tennes i barneøyne.
MOT GJERTRUDSKJEEN
Jeg kunne valgt samme rute ned igjen, men fortsatte heller langs fjellryggen i retning Gjertrudskjeen, trettenhundre meter lenger nord. Også her var veien lettgått og jeg gjorde god fartstid over det nakne, svakt høstfarga fjellplatået. Etter første gjerdeklyver kom jeg over flere potensielt fine flater for en enkel teltleir, men det lå ikke i planene denne gang. Kan hende i framtida, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Jeg merka knapt at grusen tok slutt og ble erstatta av mer tradisjonell, for anledningen tørr gjørme. På en høyde like ovenfor Migan fikk jeg øye på et lite flagg som sto å vaia i vinden. Det var ingen sti opp dit, men ei slags rute var likevel merka gjennom lyngen, så jeg fulgte markørene og ble belønna med nok et fint utsiktspunkt over Førresdalen. På vei ned igjen møtte jeg tre barn som hadde løpt i forveien. Mødrene kom halsende etter lenger nede i lia. Jentene ville vite om det var toppen jeg kom fra som var Helgelandsfjellet, men der måtte jeg skuffe dem. Egentlig virka de ikke videre skuffa. De spratt avsted fra stein til stein og prata lerkeblidt seg imellom. Det var dette med barns iver, da…
I bunn av lia var det lagt ut klopper over et myrlendt parti frem mot et par gjerdeklyvere. Den første førte etter alt å dømme ned til vanntanken der jeg hadde parkert sykkelen. Den neste skilta med tre hundre meter til dagens andre mål.
På Gjertrudskjeen fant jeg bord, ei tresvinge og et lite, låst rundhus hvor kaffekjelen sto klar på gruva midt i rommet. Bygget lå godt gjemt i skyggen inne blant trærne. Hadde jeg ikke vært på leit etter det, er det godt mulig jeg ville labba rakt forbi. Grillhytta tilhørte Førre skole og blir benytta av elevene og SFO.
Små, hvite frøfallskjermer fylte lufta og drev forbi som spøkelser etter en frodig, nå forgangen sommer. Gress og lyng bar preg av kjøligere netter, i ferd med å kle seg om i mer ildfulle farger. Om ikke så altfor lenge ville høsten ta tak for alvor, tvinge oss inn i varmere klær, riste løvet av trærne og stjele timevis av dagslys. Litt vemodig, javisst, men nye årstider bringer annerledes opplevelser. Alt har sin sjarm.
To hundre meter lenger nede kom jeg ut et annet sted i Fjellveien og fulgte den tilbake til mitt utgangspunkt. Om man trekker fra pausene brukte jeg tre kvarter på den 3 km lange rundløypa, en tur jeg vil anbefale på det varmeste, om du er av typen som foretrekker lett tilgjengelige, ikke for krevende ruter med utsikt som står til terningkast 6.
På Ådnafjellet har jeg, i likhet med mange andre, vært mang en gang. Med sine 126 moh er det langt fra Haugalandets høyeste topp, men når det omkringliggende landskapet er lavere, byr toppen på vidstrakt utsikt likevel.
STIEN
Stien fra Stegaberg var knusktørr. Enkelte steder slo den sprekker. Støvet virvla om turskoene og dansa langs bakken. Vinden rasla i lyngen og bjørkeløvet skalv. Gresståene bøyde seg som om de bukka ærbødig idet jeg passerte. De siste blåbæra gjemte seg bak svakt rødmende blader, mens tyttebær signaliserte sin modenhet med prangende farger.
Det forbausa meg i grunnet at stien var så tørr. Ved foregående besøk hadde jeg, uten unntak, vassa i søle og skit, det være seg vinter, eller vår. Selv om de siste dagene hadde vært varme og solfylte, var nettene både kjølige og fuktige. August nærma seg slutten og følelsen av en sommer på hell lurte seg inn i underbevisstheten. Trekkfuglene samla seg i stadig større flokker og naturen begynte så smått å trekke klorofyllen tilbake.
Det første strekket gikk over sauebeite. Her var gresset finspist og frodiggrønt. Jeg passerte gjennom en allé av løvtrær og kom til port nummer to, hvor et skilt annonserte at eneste tydelige sti gikk over ei gammal steinbru og videre mot Ådnafjell. Jeg runda sørenden av Vågavatnet. Den var skilta som Rotavikå. Ei plankebru tok meg tørt over det myrlendte søkket til neste port og herfra ble stien for alvor bred og fin. Den bukta seg gjennom lettgått terreng til Bårdtjørnå, hvor nye plankegater bragte meg over og rundt. Etter hvert skimta jeg restene av en gammel steinmur langs venstre side av stien. Lenger oppe og fremme var skogen hogd for å gjøre traséen tydeligere og over siste myra fant jeg atter en klopp og to før terrenget steg mot åskammen i front. Gresshopper og libeller sloss om oppmerksomheten. Den ene med søt musikk, den andre med luftakrobatikk.
Det gikk kyr å beita i dalføret bakenfor. Dette hadde jeg ikke regna med. Forhåpentligvis holdt de seg der istedenfor å vralte til toppunktet, hvor jeg hadde planer om å telte. Historier om mannevonde okser og uheldige møter med buskap verserte i media og på folkemunne fra tid til annen og jeg hadde ingen videre lyst til å bli en del av den statistikken.
SEIN MIDDAG OG SOLNEDGANG
Ådnafjellet var mest haug og hammar, gresstuster og tørre myrhull. Jeg la fra meg oppakninga og tok en runde i området for bedre å orientere meg og for å søke opp det best egna stedet for mitt godt brukte tomannstelt. Lenger sør var utsikten mot Bokn og de nye monstositetene i Gismarvik området uhindra. Det er mange meninger om vindturbiner. Mine er ikke av det positive slaget. Under meg lå Ådnavatnet og glitra med sine mange småøyer, men her sverma myggen tett. Uaktuelt. Jeg gikk tilbake til toppen og fant en liten flekk like østenfor. Bakken var ikke det jeg ville kalle jevn, men om jeg plasserte teltet riktig, kunne jeg glimte til og få ei grei natts søvn.
Etterpå var det tid for middag. Som så ofte før valgte jeg Real Turmat. Denne gang med kremet pasta og svinekjøtt. I vente på at den skulle godgjøre seg fant jeg omsider tid til å nyte utsikten for alvor. Foruten Bokn så jeg Røyksund, Hydrohallene bakenfor og tanken på Håvik. Langt der ute skimta jeg dessuten Utsira. Store deler av Førdesfjorden, mastene på Steinsfjellet og Alvanuten pekte seg også ut mot horisonten. I øst tegna Ørnå og Lammanuten seg tydelig mot den mørknende, blå himmelen og mellom dem og meg hørtes fjern trafikk på vei til og fra Arsvågen.
Etter hvert som sola duppa lenger og lenger ned steg en trollbindende rødme fra havet og farga alt i et skjær som fremsto nærmest hypnotisk. Ikke lenger vár at minuttene tikka, lot jeg meg fange og fascinere av det evig skiftende skuet, de brennende nyansene og lysene fra veinett og bebyggelse som tentes i det fjerne. Vinden avtok og ristinga i teltveggene gikk over i svak rasling. Kyrne hadde flytta seg lenger innover i lendet og nå hørte jeg dem raute fra tid til annen. Det kunne jeg ikke tidligere. Lyngen utenfor skrapte mot duken på kjærtegnende vis. Mørket omslutta meg. Jeg lukka teltåpningen, trakk soveposen igjen og slokna før jeg visste ordet av det.
Kan hende lå jeg litt ujevnt og saktens våkna jeg ved et par anledninger, men natta bød på bedre søvn enn jeg hadde hatt på lenge. Det ble helt stille. Ikke så mye som et vindpust. Alt fant hvile. Faktisk var det sola som vekka meg idet den brøt over fjellrekka i øst og farga teltveggen varm som en brann. Månesigden hang fortsatt høyt på hvelvingen som en bleik, halv Gouda ost. Skyggene var lange og verden lå i stabilt sideleie.
SYKKELBITEN
Kvelden i forveien hadde jeg parkert sykkelen nede ved Høieveien og kryssa fingrene for at den hadde fått stå i fred. Først måtte leiren pakkes og i overkant av 2,5 km tilbakelegges på beina. Kyrne nede i dalen brøt opp samtidig som meg og gikk rautende i konvoi mot høyden på motsatt side. Jeg vinka farvel til dem og tok fatt på min egen etappe.
Det var først da jeg nærma meg veien og blokkebærlyngen sto tett langs stien at det begynte å bli fuktig om anklene. Den kjølige nattelufta hadde kondensert og hang i ørsmå, tettsittende perler på vegetasjonen. Horder av edderkoppnett funkla som skjøre, små diamantbrosjer mellom vekster av ymse slag.
Sykkelen hadde det fint og sto nøyaktig der jeg etterlot den. Det tok noen minutter å pakke alle mine remedier over på tohjulingen, men så var jeg klar. Jeg trilla av traktorveien i den krappeste svingen på Stegaberg og tråkka taktfast nordover. Foregående ettermiddags sykkelløype i revers.
Det dufta av nyslått høy som lå i rake roder på engene. Bedehuset på Stegaberg var under oppussing og malingslukta blanda seg med naturens egne odører. Små busskurlignende konstruksjoner langs veien husa postkasser, strømførende gjerder holdt sauer ute av veibanen og morsomme varselskilt advarte om mulige fasankryssinger. Bebyggelsen var spredt og landeveien bølga opp og ned som en døsig berg-og-dalbane. Jeg passerte flere inngangstraséer til turløypa rundt Aksdalsvatnet, avkjørselen til badestranda i Dragavika og skateparken ved Frakkagjerd ungdomsskole. Det føltes nesten som å være hjemme igjen da jeg kunne renne ned Førresbrekka, skjønt det fortsatt gjensto flere kilometer til byen. Det er fjerne slik det blir, om man ferdes på kjente veier ofte nok.
