Lange, rolige romjulsmorgener i halvmørket. Te-lys på bordet. Kaffe i koppen. Penn og papir foran meg og en uferdig melodi som går på repeat i hodet. Stemningen i rommet setter tonen. Ordene titter fram fra underbevisstheten og jeg er i gang. Med seige steg tar linjene form.
Lyslenkene langs naboens takrenner setter farge på det snødekka nattemørket utenfor. Ei rotte piler over plenen, tett fulgt av ei overivrig katte som sklir i det våte hvite og forsvinner innunder hekken i nord. Rotta kommer seg unna denne gang, men katta gir ikke opp. Den følger sporene over snøen og forsvinner om hushjørnet. Jeg håper jeg har stengt kjellerventilen forsvarlig.
En brøytebil bråker gjennom gata. Den legger fenner etter seg langs fortauene før alt blir stille på ny. Vel, så stille det kan bli når bare duren fra varmepumpa fyller rommet. Jeg stirrer hypnotisert inn i te-lyset, studerer den varsomt dansende flammen og tar en dyp slurk av den allerede lunkne kaffen.
“Oh, how laid back can I get? Nested on the sofa, like a pet, or somethin’ someone left…”
Kunstnerisk frihet lar meg omdikte morgenens observasjoner i tre korte strofer. Til sammen danner de første vers. Dette later til å bli en kort ballade. Jeg titter bort på oppvaskekummen. Den er tom, men en ny idé har allerede tatt form og ytterligere linjer finner veien til papiret:
“In the sink, the pots and pans gather dust and grow penicillin, or some equivalent…”
Så stopper det opp. Jeg behøver en ny vinkling. Muligens et kort refreng. Tunge, grå skyer driver over den mørke himmelen. Det er fralandsvind og de har retning strake veien ut mot Nordsjøen. Byens gatelykter gir skydekket et svakt, rosa penselstrøk. Jeg trekker et langt gjesp og gnir meg i øynene, kanskje ikke trøtt til beinet, men likevel; det er noe der. Noe jeg kan bruke.
“I’m bonetired Bonetired, still unable to drift off to sleep…”
Å sove er ikke noe alternativ. Dagen er i emning selv om den har til gode å bryte horisonten med sine første stråler av lys. Jeg synes refrenget kler helheten og bestemmer meg for å beholde det. Dermed materialiserer også siste verset seg; et godt steg unna utgangspunktet, men i god tråd med stemningen forøvrig:
“Every fiber, every cell, every muscle screams in need of rest, but I ain’t dyin’ yet”
Jeg leser teksten fra topp til bunn, overraska over å sitte med et ferdig produkt på rekordtid. Det tar ikke lange stunden, men jeg føler at ordene står seg. Her finnes ingen behov for å utbrodere. Dette er en stemningsrapport i seg selv. Jeg trakter en ny kopp kaffe, lar odøren trekke inn i neseborene og den varme aromaen bre seg nedover spiserøret, lener meg tilbake i stolen og bare er tilstede. La dagen komme.
Enkelte steder vender man tilbake til. Ikke for ofte, men av og til. I alle fall en gang i livet. Bukkhilderen mellom Stakkestadvanet og Valhest er et slikt sted.
GEOCACHING
Det var gjennom geocaching jeg først ble oppmerksom på dette bergutspringet, eller hilderen, som det også kalles. Geocaching er en verdensomspennende sporlek basert på GPS signaler og det er brukerne selv som innhenter riktige koordinater, plasserer ut bokser og logg. Alt man trenger er i grunnen en smarttelefon, en blyant og gode sko. Gjennom geocaching har jeg oppdaga mange turområder jeg ellers ville vært uvitende om. I tillegg har hobbyen gitt meg en lang rekke nye, hyggelige bekjentskaper.
Utlegget ved Bukkhilderen dukka opp på kartet i 2013. Dette var også sist jeg la turen dit, men lengselen etter å vende tilbake har vært iboende siden. Siste lørdag i oktober passa det endelig. Jeg trødde i halvhøye tursko, satte hjelmen på hodet og plasserte sykkelen mellom beina.
SYKKELRUTA
Fra innerst i Førdesfjorden var det bare å følge Stakkestadveien til ende. I krysset hvor Nesheimsvegen fortsetter rett fram svingte jeg nedover mot Stakkestadvanet. Dette er et fint, landlig parti som går langs vannet. Ute i krusningene lå en flåte. Har man øynene med seg vil man dessuten kunne se stigetrinnene i et krokete, gammelt tre som lener seg ut over vannet omtrent midtveis. Jeg antar barna har hatt det morsomt her i årtier.
Landeveien fortsatte oppover og gjennom flere gårdstun. På toppen av bakken lå parkeringsplassen for turløypa til Valhest. Det anbefales å sette bilen her. Siden jeg sykla, rulla jeg forbi uten så mye som å sakke farten.
TRAKTORVEI OG “BUSHING”
Fra snuplassen, helt i enden av Stakkestadveien var fortsettelsen skilta som privat vei. Jeg gikk over elva og holdt mot høyre to ganger på det som ikke lenger var noen asfaltert trassé. Traktorsporene var tidvis oversvømt etter siste natts tunge regnskyll, men det var heldigvis fullt mulig å gå langs sida. I den krappeste svingen fant jeg et tre å tjore sykkelen til for så å legge avsted på beina.
Hundre meter lenger framme kom jeg til ei åpen grind og fulgte sauegjerdet det første stykket mot nordøst. I starten var stien alt annet enn tydelig, men etter hvert ble det mer åpenbart at noen hadde lagt ned mange arbeidstimer i en kjerrevei en gang i fordums tider. Den bukta seg over jordene og rundt furuskogen som dukka opp på venstre hånd.
Det blåste godt og vinden bruste mellom sprikende barnåler. Skogbunnen var overstrødd med brune, røde og gule sopp. Så lå skogen bak meg og topografien ble erstatta av åpen hei, gress, lyng og flatmyr. Herfra måtte jeg benytte meg av dyretråkk, eller peke ut retning og gå fritt i lendet. Med andre ord avtok hastigheten betraktelig.
Myrgresset bølga i blesten. Det tegna seg flyktige formasjoner over slettene. På slike dager ser man hvor rart vinden oppfører seg. Den går ikke strake veien fram, men lever med naturen og terrenget. Et samspill på godt og vondt. I dag var det mest godt.
Jeg kom til toppen av Høgehaugen og så en myrlendt dal mellom meg og målet. Sola sto lavt i sørøst og sendte lange skygger over landskapet. Her måtte en konsentrere seg om nedstigninga og virkelig følge med hvor en plasserte beina for ikke å tråkke over eller falle om kull. Ute på myra fantes flere dype vannhull. Det var en liten jobb i seg selv å navigere rundt disse.
Jeg endte med å klyve opp steinrøysa på motsatt side av Migan, mellom Høgehaugen og Bukkhildaren. Jeg klamra meg til gule strå, vissen lyng og våte, mosekledde steinblokker, kløv meter for meter til fjellsida jevna seg ut. Så hørte jeg sildre-, klukke- og dryppelyder. Det lød hult, som om det ble forsterka av en fordypning i fjellet og lyden ble stadig sterkere. Ganske riktig. Bergframspringet jeg var på jakt etter åpenbarte seg like foran meg.
BUKKHILDEREN
Her hadde mennesker og dyr søkt ly i uminnelige tider. Ekskrementer fra sau og rådyr tyda på at hilderen fortsatt var i bruk. I tillegg fant jeg restene av ei enkel bålgrue. Kan hende hadde noen sittet her, stekt pølser på spidd, kokt kaffe, eller bare varma seg rundt liflige flammer.
Bukkhilderen er et naturlig bergframspring i nordvestenden av Svarvahaugen. De voldsomme steinblokkene over hilderen utgjør et solid tak. Her får man godt skydd for vær og vind, med mindre det står rett på fra nord, nordvest. Utsikten over Stakkestadvanet mot Klauv er upåklagelig. Forøvrig kan man se vestover mot Byheiene i Haugesund og innover mot fjellene rundt Vikebygd. Et panorama av de sjeldne.
TILBAKETUREN
Jeg valgte en litt annen trassé tilbake og fulgte fjellsida et godt stykke. Det ble likevel bratt da jeg delvis kløv, delvis akte meg nedover mot et yndig, lite fossefall. Det var Migan med sitt utspring fra Markavatnet som dansa ned fjellsida. Vannspruten sto i bue ut fra berget og dalte grasiøst ned i steinene under før bekken rant videre – skjult av gresstuster og vill vegetasjon – mot myra jeg hadde kava meg over en god halvtime tidligere.
Veivalget gjorde at jeg slapp å gå like mange høydemeter. Etter å ha strevd meg forbi bekken og over ulendte terreng, pepra med fallgroper, flata det ut på sørsida av Høgehaugen. Jeg kunne følge nye dyretråkk tilbake til traktorveien jeg hadde kommet fra og videre til utgangspunktet hvor el-sykkelen sto å venta.
Sola hadde bevegd seg lenger vest, men vant ikke nevneverdig høyde. Snart banka november på døra, måneden som i Inger Hagerups udødelige ord er “en gammel kvinne som ikke håper lenger”.
Det å finne et hemmelig sted i et ellers urbant samfunn der oppdagelsestrangen står sterkt og vandrelyst preger store deler av befolkningen er en sann utfordring. Jeg har vært mye på tur og sannelig funnet meg et par slike steder. Å skrive om dem ville virke mot sin hensikt. Jeg nøyer meg med å si at det å gå av stien kan gi overraskende resultater. Man trenger derimot ikke forlate merkede løyper for å finne fantastiske turopplevelser. Ofte rekker det å oppsøke nye steder.
HELGELANDSFJELLET FRA FØRRESDALEN
Det tok meg knappe 25 minutter å sykle de om lag 10 kilometerne inn til Førresdalen. Jeg parkerte sykkelen bak autovernet oppe ved den grafittidekorerte vanntanken øverst i Fjellvegen og labba avsted på tydelig, grusa sti mot Helgelandsfjellet.
Første bit fulgte fjellsida og var lettgått. Etter noen hundre meter støtte jeg på ny innfallsport til turløypa fra akebakken like ovenfor fotballøkka i Førresdalen. Så begynte stien å stige jevnt og trutt, men her var det gjort godt og grundig arbeid. Førresdalen Velforening hadde grusa store deler av løypa, bygd steintrapper i terrenget og tilvirka rikelig med kanaler slik at myrvann og små bekker kunne renne uhindra langs, forbi, eller under stien.
Jeg unna meg en aldri så liten pust i bakken på Guttormbenken som har stått på samme sted siden 2012. Allerede her var utsikten upåklagelig. Riktignok skjerma ei tvillingfuru for deler av Førdesfjorden, men for meg var dette en del av sjarmen.
Hittil hadde ruta vært omgitt av blandingsskog, men etter som jeg steg i lendet ble vegetasjonen mer glissen. Bare lyng og småkratt holdt stand. Jeg fant blokkebær, krekling og nydelige, blodrøde tyttebær, smakte på dem, men lot det meste stå igjen. Jeg hadde uansett ingenting å sanke i. Da jeg passerte gjennom et lite skar kunne jeg titte opp på toppunktet. Her svingte stien og tok meg til varden på 219 moh. Postkassen med turbok var tom, men det klare, fine septemberværet la til rette for et formidabel utsyn i alle kompassretninger. Alvanuten og Aksdalsvatnet virka som nære mål med Helgelandsfjellet som utgangspunkt. Framme på pynten hadde noen malt det norske flagget på berget og satt fra seg en fluktstol. Herfra kunne man skue ut over store deler av Haugalandet og helt nord til Siggjo på Bømlo.
En far med sønn kom slentrende oppover bakkene mens jeg nøt min medbrakte iskaffe og ei sjokoladeplate. Guttungen, han kan vel ha vært mellom 4 og 5, vinka til meg på lang avstand og lot til å fryde seg på tur. Han hadde niste i sekken og et par lekebiler, men disse var visst ikke av interesse. Her var så mye annet å sysle med. Faren var av det tålmodige slaget, tok seg god tid, pekte ut lett gjenkjennelige steder og fortalte sønnen hva de het og hvor de lå i forhold til ting den vesle gutten kunne forholde seg til. Han slukte det rått og entusiasmen varma meg om hjertet. Det er alltid morsom å se gnisten tennes i barneøyne.
MOT GJERTRUDSKJEEN
Jeg kunne valgt samme rute ned igjen, men fortsatte heller langs fjellryggen i retning Gjertrudskjeen, trettenhundre meter lenger nord. Også her var veien lettgått og jeg gjorde god fartstid over det nakne, svakt høstfarga fjellplatået. Etter første gjerdeklyver kom jeg over flere potensielt fine flater for en enkel teltleir, men det lå ikke i planene denne gang. Kan hende i framtida, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Jeg merka knapt at grusen tok slutt og ble erstatta av mer tradisjonell, for anledningen tørr gjørme. På en høyde like ovenfor Migan fikk jeg øye på et lite flagg som sto å vaia i vinden. Det var ingen sti opp dit, men ei slags rute var likevel merka gjennom lyngen, så jeg fulgte markørene og ble belønna med nok et fint utsiktspunkt over Førresdalen. På vei ned igjen møtte jeg tre barn som hadde løpt i forveien. Mødrene kom halsende etter lenger nede i lia. Jentene ville vite om det var toppen jeg kom fra som var Helgelandsfjellet, men der måtte jeg skuffe dem. Egentlig virka de ikke videre skuffa. De spratt avsted fra stein til stein og prata lerkeblidt seg imellom. Det var dette med barns iver, da…
I bunn av lia var det lagt ut klopper over et myrlendt parti frem mot et par gjerdeklyvere. Den første førte etter alt å dømme ned til vanntanken der jeg hadde parkert sykkelen. Den neste skilta med tre hundre meter til dagens andre mål.
På Gjertrudskjeen fant jeg bord, ei tresvinge og et lite, låst rundhus hvor kaffekjelen sto klar på gruva midt i rommet. Bygget lå godt gjemt i skyggen inne blant trærne. Hadde jeg ikke vært på leit etter det, er det godt mulig jeg ville labba rakt forbi. Grillhytta tilhørte Førre skole og blir benytta av elevene og SFO.
Små, hvite frøfallskjermer fylte lufta og drev forbi som spøkelser etter en frodig, nå forgangen sommer. Gress og lyng bar preg av kjøligere netter, i ferd med å kle seg om i mer ildfulle farger. Om ikke så altfor lenge ville høsten ta tak for alvor, tvinge oss inn i varmere klær, riste løvet av trærne og stjele timevis av dagslys. Litt vemodig, javisst, men nye årstider bringer annerledes opplevelser. Alt har sin sjarm.
To hundre meter lenger nede kom jeg ut et annet sted i Fjellveien og fulgte den tilbake til mitt utgangspunkt. Om man trekker fra pausene brukte jeg tre kvarter på den 3 km lange rundløypa, en tur jeg vil anbefale på det varmeste, om du er av typen som foretrekker lett tilgjengelige, ikke for krevende ruter med utsikt som står til terningkast 6.
På Ådnafjellet har jeg, i likhet med mange andre, vært mang en gang. Med sine 126 moh er det langt fra Haugalandets høyeste topp, men når det omkringliggende landskapet er lavere, byr toppen på vidstrakt utsikt likevel.
STIEN
Stien fra Stegaberg var knusktørr. Enkelte steder slo den sprekker. Støvet virvla om turskoene og dansa langs bakken. Vinden rasla i lyngen og bjørkeløvet skalv. Gresståene bøyde seg som om de bukka ærbødig idet jeg passerte. De siste blåbæra gjemte seg bak svakt rødmende blader, mens tyttebær signaliserte sin modenhet med prangende farger.
Det forbausa meg i grunnet at stien var så tørr. Ved foregående besøk hadde jeg, uten unntak, vassa i søle og skit, det være seg vinter, eller vår. Selv om de siste dagene hadde vært varme og solfylte, var nettene både kjølige og fuktige. August nærma seg slutten og følelsen av en sommer på hell lurte seg inn i underbevisstheten. Trekkfuglene samla seg i stadig større flokker og naturen begynte så smått å trekke klorofyllen tilbake.
Det første strekket gikk over sauebeite. Her var gresset finspist og frodiggrønt. Jeg passerte gjennom en allé av løvtrær og kom til port nummer to, hvor et skilt annonserte at eneste tydelige sti gikk over ei gammal steinbru og videre mot Ådnafjell. Jeg runda sørenden av Vågavatnet. Den var skilta som Rotavikå. Ei plankebru tok meg tørt over det myrlendte søkket til neste port og herfra ble stien for alvor bred og fin. Den bukta seg gjennom lettgått terreng til Bårdtjørnå, hvor nye plankegater bragte meg over og rundt. Etter hvert skimta jeg restene av en gammel steinmur langs venstre side av stien. Lenger oppe og fremme var skogen hogd for å gjøre traséen tydeligere og over siste myra fant jeg atter en klopp og to før terrenget steg mot åskammen i front. Gresshopper og libeller sloss om oppmerksomheten. Den ene med søt musikk, den andre med luftakrobatikk.
Det gikk kyr å beita i dalføret bakenfor. Dette hadde jeg ikke regna med. Forhåpentligvis holdt de seg der istedenfor å vralte til toppunktet, hvor jeg hadde planer om å telte. Historier om mannevonde okser og uheldige møter med buskap verserte i media og på folkemunne fra tid til annen og jeg hadde ingen videre lyst til å bli en del av den statistikken.
SEIN MIDDAG OG SOLNEDGANG
Ådnafjellet var mest haug og hammar, gresstuster og tørre myrhull. Jeg la fra meg oppakninga og tok en runde i området for bedre å orientere meg og for å søke opp det best egna stedet for mitt godt brukte tomannstelt. Lenger sør var utsikten mot Bokn og de nye monstositetene i Gismarvik området uhindra. Det er mange meninger om vindturbiner. Mine er ikke av det positive slaget. Under meg lå Ådnavatnet og glitra med sine mange småøyer, men her sverma myggen tett. Uaktuelt. Jeg gikk tilbake til toppen og fant en liten flekk like østenfor. Bakken var ikke det jeg ville kalle jevn, men om jeg plasserte teltet riktig, kunne jeg glimte til og få ei grei natts søvn.
Etterpå var det tid for middag. Som så ofte før valgte jeg Real Turmat. Denne gang med kremet pasta og svinekjøtt. I vente på at den skulle godgjøre seg fant jeg omsider tid til å nyte utsikten for alvor. Foruten Bokn så jeg Røyksund, Hydrohallene bakenfor og tanken på Håvik. Langt der ute skimta jeg dessuten Utsira. Store deler av Førdesfjorden, mastene på Steinsfjellet og Alvanuten pekte seg også ut mot horisonten. I øst tegna Ørnå og Lammanuten seg tydelig mot den mørknende, blå himmelen og mellom dem og meg hørtes fjern trafikk på vei til og fra Arsvågen.
Etter hvert som sola duppa lenger og lenger ned steg en trollbindende rødme fra havet og farga alt i et skjær som fremsto nærmest hypnotisk. Ikke lenger vár at minuttene tikka, lot jeg meg fange og fascinere av det evig skiftende skuet, de brennende nyansene og lysene fra veinett og bebyggelse som tentes i det fjerne. Vinden avtok og ristinga i teltveggene gikk over i svak rasling. Kyrne hadde flytta seg lenger innover i lendet og nå hørte jeg dem raute fra tid til annen. Det kunne jeg ikke tidligere. Lyngen utenfor skrapte mot duken på kjærtegnende vis. Mørket omslutta meg. Jeg lukka teltåpningen, trakk soveposen igjen og slokna før jeg visste ordet av det.
Kan hende lå jeg litt ujevnt og saktens våkna jeg ved et par anledninger, men natta bød på bedre søvn enn jeg hadde hatt på lenge. Det ble helt stille. Ikke så mye som et vindpust. Alt fant hvile. Faktisk var det sola som vekka meg idet den brøt over fjellrekka i øst og farga teltveggen varm som en brann. Månesigden hang fortsatt høyt på hvelvingen som en bleik, halv Gouda ost. Skyggene var lange og verden lå i stabilt sideleie.
SYKKELBITEN
Kvelden i forveien hadde jeg parkert sykkelen nede ved Høieveien og kryssa fingrene for at den hadde fått stå i fred. Først måtte leiren pakkes og i overkant av 2,5 km tilbakelegges på beina. Kyrne nede i dalen brøt opp samtidig som meg og gikk rautende i konvoi mot høyden på motsatt side. Jeg vinka farvel til dem og tok fatt på min egen etappe.
Det var først da jeg nærma meg veien og blokkebærlyngen sto tett langs stien at det begynte å bli fuktig om anklene. Den kjølige nattelufta hadde kondensert og hang i ørsmå, tettsittende perler på vegetasjonen. Horder av edderkoppnett funkla som skjøre, små diamantbrosjer mellom vekster av ymse slag.
Sykkelen hadde det fint og sto nøyaktig der jeg etterlot den. Det tok noen minutter å pakke alle mine remedier over på tohjulingen, men så var jeg klar. Jeg trilla av traktorveien i den krappeste svingen på Stegaberg og tråkka taktfast nordover. Foregående ettermiddags sykkelløype i revers.
Det dufta av nyslått høy som lå i rake roder på engene. Bedehuset på Stegaberg var under oppussing og malingslukta blanda seg med naturens egne odører. Små busskurlignende konstruksjoner langs veien husa postkasser, strømførende gjerder holdt sauer ute av veibanen og morsomme varselskilt advarte om mulige fasankryssinger. Bebyggelsen var spredt og landeveien bølga opp og ned som en døsig berg-og-dalbane. Jeg passerte flere inngangstraséer til turløypa rundt Aksdalsvatnet, avkjørselen til badestranda i Dragavika og skateparken ved Frakkagjerd ungdomsskole. Det føltes nesten som å være hjemme igjen da jeg kunne renne ned Førresbrekka, skjønt det fortsatt gjensto flere kilometer til byen. Det er fjerne slik det blir, om man ferdes på kjente veier ofte nok.
Jeg kan ikke berette om enda en sykkeltur langs Tittelsnesveien uten å nevne minnesmerket på fjellveggen like nord for Kvala. Der henger det norske og det svenske flagget i skjønn forening som et symbol på at det, 4. november 1864, var 50 års siden unionen ble inngått mellom våre to land.
Personalunionen ble grunnlagt i 1814 og oppløst i 1905. Kongerikene Norge og Sverige var i denne perioden separate stater under felles monark. Gjentatte oppfriskninger av malingen gjør at minnesmerket fortsatt kan beskues, men etter at denne delen av Tittelsnesveien ble utbedra og lagt via tunnel, må et ta en liten avstikker for å finne fram.
Espen Osa Karlsen tipsa meg om en sykkeltrasé i Haglandsområdet. Etter sigende skulle den være nokså fin og dette pirra naturlig nok nysgjerrigheten.
Det var midten av august, mandag og oppstart i både skoler og barnehager. Dagen var lun med en usedvanlig sval bris fra nordvest, blå himmel med enkelte skyer på horisonten og ei glødende sol som ikke hadde tenkt å legge seg med det første.
Jeg valgte ny rute vestover fra Tittelsnesveien og stansa mellom idylliske Førlandsvatnet og Nesavatnet som ligger på hver sin side av Førlandsveien, et par hundre meter lenger inne. Svanene hadde funnet den stilleste vika og drev makelig omkring på det nesten speilblanke vannet. Noen svinger lenger framme passerte jeg parkeringsplasser for fottur til Tømmerhammar og på høyre hånd dukka Breiavatnet opp kort tid etter. Det lå blåser i vannskorpa og inne ved bredden sto en kar å greide garn. Den smale veien bukta seg videre og svingte nedom fjordarmen som bærer navnet Mekjarevik og har noen spennende huler, skjult mellom kampesteinene på motsatt side av brua der, før påfølgende motbakke tok meg opp til Haglandsveien.
Et par steinkast etter RESQ senteret smalna også Haglandsveien inn og snirkla seg videre gjennom kystlandskapet, forbi vakre Søravik, infotavla ved stistarten til myra hvor Bleivikmannen i sin tid ble funnet, de gamle drivhusene som nå synes å ligge brakk, traktorveien ut mot Bleivik fyr og fram til bygget som en gang husa gamle Hagland skole ved Bergstøl.
BERGADALSFJELLET
Her dreide jeg opp bakken til høyre og kom kjapt over på grusa traktorvei. Det varte ikke lenge før jeg støtte på første grind av i alt fem, lukka meg gjennom og fortsatte over småstein, pukk, gresstuster og saueskit.
Da den asfalterte avstikkeren til vanntanken på toppen av Bergadalsfjellet (73 moh) kom til syne, visste jeg at her måtte jeg opp. Først og fremst for å få et bedre overblikk over lendet jeg ferdes i, men også fordi jeg hadde fått anbefaling om nettopp denne høyden. Det skulle være god utsikt fra toppunktet, da områdene rundt ikke strakte seg like langt mot himmelen.
Det fantes sau over alt i terrenget og de var åpenbart nyfikne på fyren som tråkka gjennom beitelandet på el-sykkel, men ikke nok til å ta en nærmere titt. De forble på god avstand, spiste gresset sitt og bræka seg imellom.
Jeg ble ikke skuffa. Ved vanntanken sto bord og inviterte til en rast med fantastisk panoramautsikt. Herfra skua jeg ut over Viksefjorden, så blå at det nesten svei i øynene. I det fjerne kunne jeg skimte både Siggjo på Bømlo og Stovegolvet på Stord. I sørvest syntes storhavet å strekke seg inn i evigheten der det funkla og glitra i sommersola og bratt nedenfor fjellet bukta traktorveien jeg hadde (og skulle) ferdes videre på seg mellom myr, beitemarker, haug og hammar.
VEIEN VIDERE
Som tenkt, så gjort. Jeg rant ned fra Bergadalsfjellet igjen og fortsatte gjennom den ene porten etter den andre. Etter hvert ble veien stadig mer tilgrodd, før den – til slutt – forsvant helt. Langs sporet sto ei lang rad bikuber og det dufta herlig søtlig. Biene så jeg derimot ingenting til. De var vel ute i lyngen, flittig arbeidende for fellesskapet. Over den siste marka måtte jeg gjette meg til retningen, men fulgte et sauetråkk langs venstre side og kom faktisk fram til den siste porten hvor en påfølgende, kort sti leda meg bort til en avstikker fra Linveien.
Bleike kyr beita langsetter veiskuldra. Det sto to nymotens hus i krysset hvor jeg svingte nordover mot Støle. Så ble alt mer landlig igjen, veien smal og full av telehiv, vegetasjonen tett og trærne høye. Vinden brusa i løvkronene, men på bakkenivå var det lunt og fint. Gamle rød- og hvitmalte bygg lå nærmest helt uti veibanen og på markene dukka en og annen jordkjeller opp.
Støleveien ble til Vikseveien og brått var det faktisk fortau på vekslende side av gata. Disse kunne jeg følge helt tilbake til Tittelsnesveien, hvor jeg pekte nesa i retning byen igjen.
For variasjonens skyld valgte jeg Uradalen, Vangen, Ramsdalen, Fjellveien og Lysskar til Sakkestad. Grusstien gjennom Uradalen var dunkel, sval og full av joggere denne sommerkvelden. I Vangen var det fortsatt mengder av badegjester, de fleste unge og livlige. Man kunne høre frydefulle skrik og skrål på lang avstand.
Hele runden med innlagte pauser tok i underkant av to timer og kan så absolutt anbefales, enten det er for trimmens skyld, eller for naturopplevelsen. Hvor lang turen blir er naturligvis avhengig av hvor man starter fra. For mitt vedkommende endte den på litt over tre mil.
Idéer kommer gjerne plutselig og tilsynelatende ut av det blå. Jeg var midt i Haugesund sentrum og folketrengselen i Haraldsgata syntes uvanlig for en tirsdags ettermiddag. Jeg behøvde roligere omgivelser og fikk et innfall om å sykle nordover til Skokland.
BAKENFORLIGGENDE FORKLARING
Dagen i forveien hadde jeg sykla via Førdesfjorden og Nodland til Håvåshytta og videre på Vannverksveien tilbake til Djupadalen. Det er en fin, om enn noe humpete tur som i all hovedsak fulgte den gamle anleggsveien. Den byr på enkelte steile bakker, men ut over dette går den i ganske strake linjer. Jeg har tidligere beskrevet runden i min bok “Fine Fotturer” fra 2020. Den gang utelot jeg Fjellagets hytte ved Stakkestadvatnet. Den ble tatt i bruk i 1955 og er et ynda turmål for mange, enten man kommer fra Nodland-sida, Skastad ved Klauv, eller for eksempel via Krokavatnet fra Djupadalen. Mitt første møte med Håvåshytta må ha vært ca. 1980. Vi dro dit på speidertur og overnatta i den vesle lekehytta bak hovedbygget. I dag står lekehytta til forfall, i likhet med benker og bord langs gjerdet på forsida. Trist.
Jeg tråkla mellom folk i Haraldsgata, rista gjennom brosteinsbelagte kvartal fra Bytunet til Byparken og valgte første og beste vei ut av byen. Etter avkjørselen mot miljøparken på Årabråt fulgte et veistrekk jeg ikke er spesielt glad i. Her kommer gjerne motorkjøretøyene fort og hyppig i begge retninger, mens man som syklist balanserer langs den hvite veistripa. Enkelte ganger føler man virkelig lufttrykket og kan bli en smule ustø idet de passerer. Da var det en lettelse å svinge av på den meget smalere, men også trafikkløse Skoklandsveien og ta fatt på ei enkel stigningen mot modellflybanen på Skokland. Haugaland Modellklubb ble stifta i 1975. De driver i all hovedsak med fly, seilfly og helikopter. Er man heldig kan man se dem i aksjon på og over banen. Selv fikk jeg bare med meg fyren på den motoriserte gressklipperen som passa på at rullebanen var jevn og veltrimma.
Like over veien for Haugaland Modellklubbs anlegg starter turen for Turistforeningens årlige begivenhet i traktene; “Haugesund på langs”. Man kan ikke ta feil. Stistarten er hellelagt og tråkket går tydelig mellom furutrærne og oppover lia. I 2020/2021 kunne man riktignok starte hvor man måtte ønske, grunna Korona-tilpasning. Forhåpentligvis vender tingene tilbake til normalen etter hvert, slik at verden kan gå sin vante gang.
Den smale landeveien fortsatte å bukte seg slakt oppover mot krysset mellom Storsteinsvegen, Slottavegen og Skoklandsvegen. Svalene seila lavt fram og tilbake over marker og lynghei, uten tvil på jakt etter mygg og andre insekt. Det var midtsommer og delvis skya. Selv om det blåste godt fantes insektene i hopetall. Ikke at det plaga meg. Jeg holdt grei fart og unngikk de små skapningene, men en skulle ikke ta lange pausen før luftangrepet kom.
Vinduene var spikra for i det hvitmalte huset i krysset. En gang i tida tilhørte det Haakon J. Storsteen, født i 1822, omgangsskolelærer, politiker og den første representanten for vårt distrikt på Stortinget. Storsteen var en viktig talsmann for utviklinga av et bysamfunn ved Haugesundet. Man finner en byste av ham vest for Skåre kirke. Etter min mening burde huset (som han bygde i 1850) vernes, restaureres og kanskje åpnes for publikum. Dette er lokalhistorie.
Herfra ble jeg pent nødt til å gire ned. Motbakkene, med beiteland på begge sider, krevde det. På ei side daffa kyr omkring, drøvtygde og lot seg ikke anfekte av noen verdens ting. På motsatt side gressa lam og sauer. De var mer skvetne og pilte vekk straks jeg nærma meg. Da veien flata ut, fant jeg et nydelig vidsyn med både Klauv og Valhest som bakteppe i øst. Forgrunnen var dekorert med beitelandskap og bugnende, skogkledde åser. Sola titta ned gjennom hull i skydekket og slengte fra seg klatter av lys i lendet. Malerisk.
KOLBEIN FALKEIDS PLASS
Jeg kom til enden av asfalten, men så at ruta videre mot Kattanakk var skilta. Det lova bra. Forhåpentligvis betydde dette at det var gjennomgang helt fram til Vannverksveien. Etter å ha sykla gjennom et par gårdstun, svingte grusveien brått til venstre. Hefra var det nesten som å følge traktorspor med en overgrodd midtrabatt. Løypa slynga seg framover mellom tette grantrær og små glenner til jeg plutselig sto foran en port med ei gul, smilende sol på og en smal passasje med ferist ved siden av.
Lenger framme passerte jeg stien mellom Tjelltjørn og Litlestemtjørn. Her hadde jeg vært før og alt føltes kjent og nært igjen. Noen hundre meter til, så kunne jeg følge Vannverksveien mot Kattanakk, ta av på Henning Paulsens vei og sykle ned til Djupadalen. Jeg gjorde en kort stopp ved den nye O-hytta. Den så like stengt ut som Fjellagets hytte ved Stakkestadvatnet hadde vært, skjønt denne fikk nok mer besøk.
Turens første skikkelige rast tok jeg på Kolbein Falkeids plass. Trebenken der står like ved den gamle jordkjelleren ved Eivindsvatnet og har fint skue utover. Herfra kan man titte på den frodige holmen, endene som svømmer forbi, følge turgåere langs stiene på Longarebakka med blikket, hilse på forbipasserende, eller bare sysle med egne tanker.
Falkeid var en ivrig bruker av Djupadalen og fikk plassen oppkalt etter seg tidlig i 2019. Jeg traff ham selv ved flere anledninger nettopp på denne trebenken og dikteren var ikke av veien for å slå av en prat. Desverre gikk han bort 27. juni, 2021, men sporene etter ham er tydelige i hjembyen. Sitater fra flere av hans dikt er nedfelt i fortaushellene i nordre del av Haraldsgata, hvor jeg starta denne turen.
For mange kan nok Liarlund i Kopervik virke langt borte. Om man bor på fastlandet og planlegger en sykkeltur, kan midt- og sør Karmøy synes som en drøy utfordring. Det behøver det ikke være. Med el-sykkel kommer alt mye nærmere.
KAFFEPAUSE PÅ AUSTREIMNESET
Sommer, sol og 22 varme i lufta. Hjelmen på og føttene planta på hver sin pedal. Ansiktet vendt sydover og en snittfart som runda 23 km/t. Riktignok spaserte jeg over Karmsund bro, men deretter var sykkel- og gangstien lettrødd.
Fra Veldetun til Karmlund mølle fulgte traséen gamleveien. Den bukta seg fram og tilbake mellom knauser og hus, svingte oppom den trafikkerte hovedveien her og der og bød på utsikt over bukter og lune viker rundt neste hjørne.
Karmlund mølle ligger på Fiskå, men ble hetende Karmlund fordi det fantes flere Fiskå rundt om i landet, leste jeg i en artikkel fra FrØ-bladet nr 1, 2011. “Slikt skapte forvirring,” het det. Blant annet fantes det ei mølle på Strand i Ryfylke som bar navnet Fiskå. Møllebygningen skriver seg fra 1912. Den gang hadde lunden også eget brevhus, dampskipsanløp med rutebåter til møllas kai, samt eget busstopp. I dag huser det restaurerte møllebygget kreative aktiviteter som keramikkverksted og verkstedsutsalg.
Det strake strekket over Matlandsletta inviterte til å slippe styret og bare la armene dingle langs sidene. “Free Bird” av The Beatles falt inn i tankene. Jeg fikk et glimt av munningen på den undersjøiske tunnelen fra Håvik, passerte avkjørselen til Hydro-anlegget og titta opp på den store tanken på Helgabergsnuten. Midtveis langs industriområdet på Bygnes svingte jeg ned mot Nordalsvågen og besøkte min gode venn Thomas Espeland på Austreimneset. Vi to har alltid mye å prate om. Tida gikk brennfort og først etter en kopp kaffe for mye fant jeg det best å fortsette ferden.
GJENNOM KOPERVIK
Den 52 meter lange klaffebrua over Straumsund var den første i Norge med hydraulisk drift da den ble åpna i 1978. Den erstatta ei eldre svingbru som hadde stått der siden 1929. Klaffebrua ble freda av Riksantikvaren den 17 april, 2008.
Det var ikke mye liv i Kopervik sentrum. Et fåtalls mennesker hadde funnet veien til den koselige gågata og det var like glissent i parken hvor man blant annet finner bysten til minne om Tormod Torfæus. Født på Island i 1636 utvandra han til nettopp Kopervik, hvor han levde de siste 50 år av sitt liv. Torfæus var danskekongens arkivar og historieskriver. Hovedverket, Historia rerum Norvegicarum, ble publisert i 1711. Han oversatte og tolka norrøne og latinske nedtegninger for å bevare fortida for framtidas generasjoner.
RUNDLØYPE I LIARLUND
Åsebøen stadion ble åpna i 1932 og er Koperviks hjemmebanearena. Jeg passerte opp langs sørøstsida av idrettsanlegget. Deretter fulgte jeg en rekke bortgjemte gangstier til jeg kom fram til parkeringa hvor rundløypene i Liarlund starter fra øst. Med det samme var det to alternative ruter å velge. Jeg tok til venstre, opp bakken, over svullen og ned til ei lita steinbru. Et idyllisk sted midt i skogen med border og benker som innbød til en liten, eller lengre rast.
Videre oppover passerte jeg en geocacher. Hun var i full sving med å logge en boks hun hadde funnet og så litt stressa ut da jeg plutselig runda svingen.
Inne i skauen oppdaga jeg en liten gruppe mennesker spille frisbee golf. Faktisk har området hele 31 såkalte hull. I realiteten er det mer for kurver å regne. Det finnes tre forskjellige baneoppsett i skogen. Det korteste består av 9 hull og regnes som barne- og familievennlig. De andre banene byr på større utfordringer.
Lenger framme kom jeg til den såkalte Karen-steinen. Det følger en historie med stedet. Karen Stangeland var jenta som søkte ly ved steinen ei hel natt av frykt for å gå seg vill. Like i nærheten finnes det i dag markører som peker ut ei rekke alternative skogsstiløyper. Man behøver med andre ord ikke følge den grusa lysløypa, men kan ta seg rundt på kronglete tråkk i alle himmelens retninger.
Jeg holdt til venstre igjen da stien delte seg på ny. Planen var å sykle hele veien til grindahuset på Olavsvang. Staten kjøpte Olavsvang av 32 grunneiere i 1895 og ga plantefeltet navn. Resultatet kan man se tydelig i dag. Skogsområdet et stort og tett. I løpet av noen år ble det satt ut hundre tusen gran- og furuplanter. Ikke rart maurene trives i Liarlund. Her er rikelig med byggematerialer og maurtuene står stedvis tett i tett, på rekke og rad.
Grindahuset lå i enden av veien. Ville man videre herfra over Svartamyr til for eksempel Søre Sålefjell, måtte man fortsette på den smale sti. Det har jeg gjort ved flere anledninger, men ikke denne gang. I stedet søkte jeg ly i skyggen inne i grindahuset. Et svalepar hadde åpenbart bygd rede oppunder takbjelkene og var ikke videre begeistra for mitt nærvær. De svirra rundt hodet mitt i et desperat forsøk på å jage meg bort. Jeg så ingen grunn til å alterere dem ytterligere og forlot det svale bygget før de fikk hjertestans.
På tilbaketuren holdt jeg nok en gang til venstre og kom ut av turområdet like ovenfor Karmøyhallen. Jeg sykla om Eidsbotn tilbake til Bygnes. Derfra bar det strake veien hjem. Om en ser bort fra den lange kaffepausen jeg hadde på Austreimneset, tok faktisk ikke turen mer enn en time og førtifem minutt.
Bakkene var tyngre enn jeg mintes fra tidligere besøk. Det var ulendt terreng, steinete, glatte bergknauser og fuktige myrpartier. Stien svingte stadig hit og dit og det gikk oppover. Stort sett oppover.
27 KILOMETER PÅ SYKKEL
Dagen starta klokka seks den morgenen. Jeg hadde en jobb som skulle skjøttes og mange timer foran meg før det kunne bli snakk om noen overnattingstur i marka. I tillegg ble det en halvtime overtid.
Da jeg kom hjem hadde jeg ikke annet valg enn å slenge meg på sofaen med beina høyt og vips, så hadde jeg sovna. Til alt hell var det ikke lange cowboy-strekken. Tjue minutt med påfølgende lett forvirring over hvor jeg befant meg, så var jeg på føttene igjen og iherdig opptatt av å pakke sekken. Jeg trengte ikke all verdens mange ting, så det gikk på en snipp snare.
Adjø og god natt ble utveksla i entréen. Så forsvant jeg nedover gata med sykkelen mellom beina. Turen gikk østover fra Haugesund, via Grinde til Skjoldastaumen. En distanse på 27 kilometer for mitt vedkommende. Dagen hadde vært grå, men temperert. Kvelden ble lys og varm. Riktignok hadde jeg sola i ryggen, men den kasta et sommerlig drag over markene og engene langs min vei. Desto lenger jeg kom ut av byen, desto mer ble trafikale ulyder erstatta av kvitring og insektsum. Skuldrene senka seg. Roen og godfølelsen kom sigende.
Jeg stansa ved slusene i Skjoldastraumen. En gjeng motorsyklister hadde benka seg utenfor bensinstasjonen og kolonialbutikken virka travel. Her var det mange som skulle handle i siste liten før Kristi Himmelfartsdag.
Slusene i Skjoldastaumen er de eneste saltvannsslusene i Norge som fortsatt er i bruk. De ble åpna i 1908, etter godt og vel 4 års gravearbeid, men planlegginga hadde starta allerede i 1893. Slusekammeret var 41 meter fra port til port med en bredde på 7 meter. De første bruene over strømmen og slusene ble åpna i 1932.
Ferden gikk videre over bruene og opp de bratte, slyngende bakkene til den øverste gården på Håland. Her fantes en liten parkeringsplass for turgåere fra fjern og nær.
FRA HÅLAND TIL TOPPEN
Fotturdelen starta på bred, grusa traktorvei. På den første flaten støtte jeg på bjellesauer med lam. De små bræka uavlatelig da mødrene skvatt som følge av mitt plutselige oppsyn. Det ga seg imidlertid kjapt. Grusen forsvant, men kjerreveien fortsatte, rundt et våtområde og oppover Hestadalen. Der løypa gikk over i tydelig sti satte jeg fra meg sykkelen, pakka om og tok fatt på stigningene med overlessa dagsekk og teltet i hånda.
Det var ulendt terreng. Mye stein, glatt berg og myrhull, men også hvitveis som fjonga seg og bjørkeskudd som allerede var halvveis utprunget. Her og der fant jeg små avstikkere som førte til flotte utsiktspunkt. Jeg tok ett par av dem i nærmere øyesyn, men visste toppen bød på et enda mer spektakulært panorama, så etter hvert lot jeg avstikkere være avstikkere og konsentrerte meg heller om å nå målet.
Etter lang tid stupte stien brått nedover i Grasdalen bak Skardsfjellet. I bunnen fant jeg ei slags trebru som førte over dype pytter. Deretter fulgte flere steile stigninger. Til dels minna det om en klatre etappe. Svetten silte, brillene dugga og genseren måtte av. Jeg unna meg en aldri så liten pust i bakken, supa Pepsi og stappa i meg en sjokolade. Dagen var på hell og det var jammen jeg også. Den siste biten gikk gjennom flere bløte partier. Så øyna jeg målet.
Ørnå er en steinformasjon bestående av tre steinblokker som ligger oppå hverandre. I silhuett kan de minne om en hvilende rovfugl. Selve toppen (454 moh) ligger litt høyere oppe. Herfra ser man like bort på Karinuten (450 moh), hvor fundamentet etter et forhenværende teletårn fortsatt er å finne.
Å FINNE EGNA TELTPLASS
Det var i det hele tatt mye fjell og stein i området rundt Ørnå. Jeg brukte en del tid på å finne et passende sted for teltet mitt. Første tanke var å traske de resterende meterne bort til Karinuten, hvilket jeg gjorde. Her hadde jeg utsikt mot Yrkevågen, men fant bare små flekker med jord og plantevekster. Ingen åpenbare leirsteder. Følgelig gikk turen tilbake til Ørnå.
Rundt steinformasjonen fantes faktisk et par alternative teltplasser. Ingen av dem var optimale, tatt i betraktning at boligen min trenger nærmere seks kvadratmeter, men om man ser gjennom fingrene med litt ujevnheter og potensiale for myggangrep fra nærliggende myrhull, så lot det seg faktisk gjøre.
Jeg reiste teltet på stien, midt mellom Ørnå og varden ytterst på pynten. Det begynte å bli seint, så jeg tvilte på om det ville dukke opp flere turgåere før tidligst morgenen etter. Jeg kom neppe til å ligge i veien for noen.
Heldigvis var det bortimot vindstille, for her var det vrient å finne feste for plugger. Flaks gjorde at det forble slik natta igjennom. Jeg har saktens erfart hva det innebærer å bli overraska av plutselige, voldsomme vindkast. Om så skulle skjedd hadde nok ikke teltet blitt stående.
Med åpningen vendt mot solnedgangen fulgte jeg den minutt for minutt til like over midnatt. Det var kort sagt nydelig. Å se sola farge fjellene mellom meg og kysten; dynke dem i sin varme glød og pynte med nesten uadskillelige nyanser. Det er både magisk og trollbindende. Det ble mørkere og mørkere. Til sist var rødmen kun ei smal stripe over horisonten. Over meg funkla stjernene og langt der nede kunne en skimte gatelys langs fjerntliggende veier. Jeg stengte teltet og falt nesten umiddelbart i dyp søvn.
KRISTI HIMMELFARTSDAG
I løpet av natta krøp tåka inn over Haugalandet og la seg som et gråhvitt teppe i landskapet under meg. Den klynga seg tett rundt foten av omliggende fjelltopper. Da jeg våkna var klokka blitt 6 og sola sto allerede et stykke oppe på den delvis tilslørte himmelen i øst. Det blafra lett i teltduken og morgenduggen rant i små, perlende strimer nedetter sidene. Jeg strakk på beina og tok en liten runde i området. Forhåpentligvis ville morgensola drive skodda på flukt og dunste vekk noe av fukten på teltets yttervegger.
Halv ni innså jeg at det kunne ta mye lenger tid og bestemte meg for å pakke sammen og trosse det fuktige været lenger nede. Før jeg hadde kommet hundre høydemeter ned var jeg innhylla i tett tåke. Sikten var svært begrensa, men stien var – som tidligere nevnt – tydelig, så det gikk helt fint. Da jeg fant igjen sykkelen hørte jeg stemmer lenger nede i bakken. Et par var på vei oppover, men lurte på om det var noen vits. Da jeg betrygga dem og fortalte at det var finvær i høyden kunne jeg formelig se vekta lette fra skuldrene deres. De syntes lettere i stega da de fortsatte.
På sauebeitet traff jeg tre hester midt på traktorveien. De gressa og lot ikke til å bry seg nevneverdig over at jeg passerte midt mellom dem. Fra parkeringa på Håland kunne jeg renne hele strekningen ned til Skjoldastraumen og inn under tåkeskya. Blå himmel fikk jeg derimot ikke før jeg kom tilbake til byen.
Jeg tilbrakte formiddagen den 1. mai i eget selskap. Jeg var midt i Sveiomarka, omgitt av vakker natur på ukjente stier. Personlig kan jeg ikke tenke meg en bedre måte å feire dagen på.
FRA GULLVEIEN OG UTOVER
Det var såre enkelt å finne stistart. Her var det tydelig skilta og en fin, liten parkeringsplass like ved. Jeg hadde sykla inn til Ekrene i Sveio og fulgt Gullveien rundt Viksefjorden, gjennom Vikse til Tjørnaråsen, en tur på rundt 18 kilometer, en vei. Like ved grinda som markerte starten for påfølgende fottur, hadde det en gang ligget ei såkalt fantehytte. Jeg er usikker på om det var restene etter den jeg så ved stien eller ikke. Stedet var skilta, men akkurat her fantes ingen utdypende forklaring.
Resten av turen var noe ganske annet. Her var det rikelig merka med skilt, god, stort sett lettgått og tydelig sti, samt interessante, små informasjonstavler under veis. Et par litt krevende partier støter man likevel på.
Kvelden i forveien hadde jeg kontakta ei barndomsvenninne jeg visste bodde i traktene og forhørt meg om diverse fakta rundt turen. Hun henviste meg til et par karer som visstnok skulle sitte på ei oppkomme av kunnskap og historiske fakta, først og fremst Svein Magne Vikse og Harald Straume. Hun bedyra samtidig at det var flust av informasjon langs løypenettverket her ute. Det stemte ganske bra. Dessuten merka man kjapt at lokale krefter hadde via mye tid på å gjøre naturen lett tilgjengelig og stiene behagelige å ferdes på. Svein Magne Vikse var ildsjela som – stort sett alene – hadde påtatt seg den krevende oppgaven. Fint har det blitt.
Etter noen hundre meter kom jeg inn på traktorvei. Den kryssa duvende jorder før den svingte nedover mot Straumsvollvatnet og smalna inn til sti igjen.
Ruta rundt Mørkavatnet kan selvsagt gås i begge retninger. Jeg valgte å følge sørsida av vatnet mot Smørsund i vest. Stien var prega av lyng og einer, knauser og smale skar. Et nydelig stykke vestlandsnatur.
KVERNALAUPET
Et par kilometer fra start stupte stien nedover ei dyp kløft mot vannet. Her fantes sikringstau for dem som måtte trenge noe å støtte seg til og i bunnen av kløfta lå ruinene etter ei gammel mølle.
Kvernalaupet, som stedet heter, hadde to møller drevet av vannkrafta fra bekken som renner mellom Stømsvollsvatnet og Mørkavatnet. De var i drift mellom 1600- og 1800-tallet da korndyrking var vanlig i Sveio. I dag ligger bare deler av grunnmurene og tre kvernesteiner tilbake. To hele og en delt.
Å få kornet modent og tørt kan ikke alltid ha vært like enkelt. Været på Vestlandet er kjent for i beste fall varierte forhold og bøndene var avhengig av fine perioder og lun østavind for å få gode resultater.
STEMMEN OG STIGURENE
Det gikk oppover igjen. Slakt oppover og relativt beint fram. Vegetasjonen ble mer glissen og så dukka det opp et nytt stikryss. Her kunne jeg velge å fortsette strakt mot Smørsund, eller svinge til høyre mot Stigurene og Digranesvarden. Ettersom planen var å traske rundt Mørkavatnet valgte jeg alternativ 2. Dette innebar at jeg måtte helt ned til vannet igjen. Et vann som bare “ruver” 2 meter over havflaten.
Hundre meter vest for stien, som krysser vannet på det smaleste, ligger demningen som skiller Mørkavatnet fra fjorden utenfor. Stemmen ble bygd i 1906 og var i bruk fram til 1930, da det kom fryseri i Haugesund. I gamle dager ble det henta ut naturis fra vann som dette mange steder langs norskekysten. Isen ble brukt til kjøling av forskjellige matvarer, men også eksportert til for eksempel Holland og England.
En del av muren er ødelagt. Etter andre verdenskrig drev ei mine inn i Kvernevik under en storm og resultatet er fortsatt godt synlig.
Langs nordsida av Mørkavatnet fortsatte stien gjennom steinur. Det siste registrerte raset her gikk i 2005, men en trygg trasé over steinblokkene er møysommelig merka. Visstnok skal dette være et ynda sted for reven. Den har hatt hi i Stigurene ved flere anledninger i årenes løp. Om den holdt til her nå, skjulte den seg imidlertid godt da jeg klampa forbi.
DIGRANESVARDEN
Enda en gang gikk det bratt oppover. Enda en gang var bakkene utstyrt med sikringstau. Jeg ble faktisk andpusten og snappa etter luft da jeg ble forbipassert av ei dame med hund på toppen. Etter alt å dømme var de to ute på joggetur. Hun smilte og ønska meg god tur videre. Jeg likeså.
Ti minutter senere sto jeg ved Digranesvarden og skua ut over landskapet. Tross sine fattige 59 moh byr høyden på god utsikt og ettersom dagen var bortimot vindstille satte jeg meg like godt ned og tok en velfortjent Kvikk Lunsj pause. Et blikk mot Krokane i vest sendte tankene til den gamle husmannsplassen der, hvor den synske Smørsundskjerringa visstnok skal ha bodd. I det fjerne hørtes skudd, huiing og skriking fra Vikse paintball bane, ellers fyltes jeg med en bekvem ro.
Naturen var ganske annerledes på denne sida av vannet. Her herska lyng, gress og snauberg i motsetning til den frodigere vegetasjonen med innslag av skog, bregner og andre grønne vekster på sørsida. Det som ikke hadde forandra seg var de godt bearbeida løypene som fortsatte hele veien.
Jeg kom tilbake til stiskillet hvor valget hadde falt på å ta runden med klokka. Nå fulgte jeg samme rute mot Gullveien som tidligere på formiddagen. På traktorveien over jordene var jeg plutselig omgitt av svaler. En svale gjør ingen sommer, heter det. Om ordtakets antydning medførte riktighet burde sommeren bli god.
Alt virker langt borte straks det er snakk om avstander på mer enn ei mil. Eller gjør det virkelig det? Neida. Har man el-sykkel synes det brått mye, mye nærmere.
SØROVER PÅ FASTLANDET
For å unngå trafikken valgte jeg Norheimskogen mot Vormedal. Det var fredelig langs grusstien. Det eneste som brøt harmonien var knitringa av sand og stein under hjula mine. Moksheimsvatnet lå speilblankt og lagde fotokopier av himmel og landskap. Faunaen var i storslag, men disse lydene var balsam for sjela.
Fra Vormedal fulgte jeg Snikveien til ende. Potensielt ville jeg møte bil på strekningen, men tidlig ute som jeg var dukka det ikke opp en eneste en. Fra Snik til Tuastad var det å humpe avsted på grus igjen. Dette er en fin, alternativ trasé å ta om man vil unngå trafikk. Grusløypa følger sørenden av Tuastadvatnet og munner ut ved bygdahuset. To morgenfriske joggere var alt jeg støtte på. Svetten pipla i ansiktene deres, den lave april temperaturen til tross. Like folketomt var det ned siste bit av Spannaveien mot Røyksundskanalen og over brua til Fosenøya.
Jeg passerte Haugesund Seilforenings fasiliteter på Litlanes og munningen av Karmøytunnelen i Hellevika. Deretter venta mer tradisjonell, smal landevei. Den gikk opp og ned, men var i grunnen forholdsvis enkelt å sykle. I tillegg var jeg omgitt av fin natur, samt Førdesfjorden og Fosnasundet som glitra på venstre hånd. Man legger merke til så mye mer når man ferdes i roligere tempo.
I Nordre Vågavågen smalna veien ytterligere. Svingene ble krappere og gikk steilt ned mot bunnen av vika bare for å stige tilsvarende på motsatt side. Det var et idyllisk lite samfunn her. Nesten sørlandsk i stilen.
GRINDAFJELLET
Ved toppen av bakken fant jeg starten av en sti som skulle bringe meg til turens sørligste punkt. Her ble jeg pent nødt til å sette sykkelen igjen. Etter en knapp time på setet føltes det helt greit. Å strekke litt på beina og bevege kroppen var passende avveksling. Stien var dårlig merka med utviska, provisorisk plankeskilt, men selve løypa var både tydelig og lettgått. Den begynte langs kanten av et jorde, over en liten knaus og en gjerdeklyver for så å fortsette gjennom sauebeiter. Nye klopper var laget over de bløteste partiene og i et tre hang en rusten, blomstermalt metallkopp med hull i bunnen. Den har fått henge urørt i mange år, men nå begynte den å merke tidens tann.
Flere lam og søyer dukka opp rundt haugene. De virka folkesky og la på sprang straks jeg ble for nærgående. Inne blant trærne gjenvant de motet og beskua meg på trygg avstand.
Dette var en enkel fottur som burde passe de fleste. Den knappe kilometeren fra veien til toppunktet tok under et kvarter å tilbakelegge. 71 moh er ikke mye å skryte av, men i dette landskapet var det rikelig. Her var det fin utsikt til Bokn og bruene som binder Boknaøyene sammen. Lenger sør kunne jeg skimte Kvitsøy i det fjerne og like over Karmsundet så jeg rakt inn i Vågen og Stangelandsvågen. Kopervik virka i det hele tatt liten og søvnig fra denne vinkelen.
Jeg satte meg på trebenken som var tjora til den vesle varden med stålwire. Det var ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor. På værutsatte dager måtte vinden gi full uttelling på åpne høyder som dette.
Lyngen rundt meg var avsvidd på kontrollert vis. Kultivert landskap. Jeg tok meg tid til en sjokoladebit og nøt vårsola som faktisk hadde begynt å varme så smått. Jeg titta på lastebåtene som pløyde sjøen på vei til neste havn, så fulgte jeg samme ruta tilbake til sykkelen og pekte nesa nordover igjen.
SOLOMONSHILDEREN
Ved bygdahuset på Fosen parkerte jeg framkomstmiddelet på ny. Herfra gikk en umerka sti mot Solomonshilderen, eller grottene på Fosen, om du vil. Den lot til å følge en gammel kjerre-, eller traktorvei, skjønt det minna ikke mye om noen vei lenger. Likevel kunne man skimte antydninger til møysommelig grunnarbeid hist og her.
Ved Steinavatnet flata det ut. Jeg passerte noen bygninger og tok til venstre mellom de påfølgende høydedraga. Her var stien tidvis vanskelig å skimte, men det bedra seg raskt. Idet jeg fikk første glimt av Nedre Helgelandsvatnet fant jeg til og med merking langs løypa. “Helgeland rundt” sto det på et værbitt skilt.
I vestenden av vannet fantes en splitter ny rasteplass med bord og benk. Et vakkert sted å ta en liten pause. Femti meter bortenfor lå grottene, cirka 1,7 kilometer fra startstedet. De var enkle å finne å finne og turen inn tok ikke mer enn et kvarter, tjue minutter. En gang i fortida hadde ei gigantisk steinblokk løsna fra bergveggen, hvorpå mindre steiner hadde kilt seg mellom den og fjellet. Resultatet var en smal, hule-, eller tunnellignende passasje på baksida, hvor det var mulig å ta seg gjennom. Et eldorado for fantasifulle, lekne barn, men jeg innrømmer at jeg lot meg fascinere selv også.
På returen traff jeg omsider folk. Haugalandets lystige turgåere hadde våkna til liv og ansiktene sprakk i vennlige smil da vi passerte hverandre. Skulle bare mangle. Været var strålende og naturen viste seg i all sin vårlige prakt.
