Kategori: Blogg

Jeg kan ikke berette om enda en sykkeltur langs Tittelsnesveien uten å nevne minnesmerket på fjellveggen like nord for Kvala. Der henger det norske og det svenske flagget i skjønn forening som et symbol på at det, 4. november 1864, var 50 års siden unionen ble inngått mellom våre to land. 

Personalunionen ble grunnlagt i 1814 og oppløst i 1905. Kongerikene Norge og Sverige var i denne perioden separate stater under felles monark. Gjentatte oppfriskninger av malingen gjør at minnesmerket fortsatt kan beskues, men etter at denne delen av Tittelsnesveien ble utbedra og lagt via tunnel, må et ta en liten avstikker for å finne fram. 

ETTERMIDDAGSTUR 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Espen Osa Karlsen tipsa meg om en sykkeltrasé i Haglandsområdet. Etter sigende skulle den være nokså fin og dette pirra naturlig nok nysgjerrigheten. 

Det var midten av august, mandag og oppstart i både skoler og barnehager. Dagen var lun med en usedvanlig sval bris fra nordvest, blå himmel med enkelte skyer på horisonten og ei glødende sol som ikke hadde tenkt å legge seg med det første. 

Jeg valgte ny rute vestover fra Tittelsnesveien og stansa mellom idylliske Førlandsvatnet og Nesavatnet som ligger på hver sin side av Førlandsveien, et par hundre meter lenger inne. Svanene hadde funnet den stilleste vika og drev makelig omkring på det nesten speilblanke vannet. Noen svinger lenger framme passerte jeg parkeringsplasser for fottur til Tømmerhammar og på høyre hånd dukka Breiavatnet opp kort tid etter. Det lå blåser i vannskorpa og inne ved bredden sto en kar å greide garn. Den smale veien bukta seg videre og svingte nedom fjordarmen som bærer navnet Mekjarevik og har noen spennende huler, skjult mellom kampesteinene på motsatt side av brua der, før påfølgende motbakke tok meg opp til Haglandsveien. 

Et par steinkast etter RESQ senteret smalna også Haglandsveien inn og snirkla seg videre gjennom kystlandskapet, forbi vakre Søravik, infotavla ved stistarten til myra hvor Bleivikmannen i sin tid ble funnet, de gamle drivhusene som nå synes å ligge brakk, traktorveien ut mot Bleivik fyr og fram til bygget som en gang husa gamle Hagland skole ved Bergstøl. 

BERGADALSFJELLET 

Her dreide jeg opp bakken til høyre og kom kjapt over på grusa traktorvei. Det varte ikke lenge før jeg støtte på første grind av i alt fem, lukka meg gjennom og fortsatte over småstein, pukk, gresstuster og saueskit. 

Da den asfalterte avstikkeren til vanntanken på toppen av Bergadalsfjellet (73 moh) kom til syne, visste jeg at her måtte jeg opp. Først og fremst for å få et bedre overblikk over lendet jeg ferdes i, men også fordi jeg hadde fått anbefaling om nettopp denne høyden. Det skulle være god utsikt fra toppunktet, da områdene rundt ikke strakte seg like langt mot himmelen. 

Det fantes sau over alt i terrenget og de var åpenbart nyfikne på fyren som tråkka gjennom beitelandet på el-sykkel, men ikke nok til å ta en nærmere titt. De forble på god avstand, spiste gresset sitt og bræka seg imellom. 

Jeg ble ikke skuffa. Ved vanntanken sto bord og inviterte til en rast med fantastisk panoramautsikt. Herfra skua jeg ut over Viksefjorden, så blå at det nesten svei i øynene. I det fjerne kunne jeg skimte både Siggjo på Bømlo og Stovegolvet på Stord. I sørvest syntes storhavet å strekke seg inn i evigheten der det funkla og glitra i sommersola og bratt nedenfor fjellet bukta traktorveien jeg hadde (og skulle) ferdes videre på seg mellom myr, beitemarker, haug og hammar. 

VEIEN VIDERE 

Som tenkt, så gjort. Jeg rant ned fra Bergadalsfjellet igjen og fortsatte gjennom den ene porten etter den andre. Etter hvert ble veien stadig mer tilgrodd, før den – til slutt – forsvant helt. Langs sporet sto ei lang rad bikuber og det dufta herlig søtlig. Biene så jeg derimot ingenting til. De var vel ute i lyngen, flittig arbeidende for fellesskapet. Over den siste marka måtte jeg gjette meg til retningen, men fulgte et sauetråkk langs venstre side og kom faktisk fram til den siste porten hvor en påfølgende, kort sti leda meg bort til en avstikker fra Linveien. 

Bleike kyr beita langsetter veiskuldra. Det sto to nymotens hus i krysset hvor jeg svingte nordover mot Støle. Så ble alt mer landlig igjen, veien smal og full av telehiv, vegetasjonen tett og trærne høye. Vinden brusa i løvkronene, men på bakkenivå var det lunt og fint. Gamle rød- og hvitmalte bygg lå nærmest helt uti veibanen og på markene dukka en og annen jordkjeller opp. 

Støleveien ble til Vikseveien og brått var det faktisk fortau på vekslende side av gata. Disse kunne jeg følge helt tilbake til Tittelsnesveien, hvor jeg pekte nesa i retning byen igjen. 

For variasjonens skyld valgte jeg Uradalen, Vangen, Ramsdalen, Fjellveien og Lysskar til Sakkestad. Grusstien gjennom Uradalen var dunkel, sval og full av joggere denne sommerkvelden. I Vangen var det fortsatt mengder av badegjester, de fleste unge og livlige. Man kunne høre frydefulle skrik og skrål på lang avstand. 

Hele runden med innlagte pauser tok i underkant av to timer og kan så absolutt anbefales, enten det er for trimmens skyld, eller for naturopplevelsen. Hvor lang turen blir er naturligvis avhengig av hvor man starter fra. For mitt vedkommende endte den på litt over tre mil.
 

Idéer kommer gjerne plutselig og tilsynelatende ut av det blå. Jeg var midt i Haugesund sentrum og folketrengselen i Haraldsgata syntes uvanlig for en tirsdags ettermiddag. Jeg behøvde roligere omgivelser og fikk et innfall om å sykle nordover til Skokland. 

BAKENFORLIGGENDE FORKLARING 

Dagen i forveien hadde jeg sykla via Førdesfjorden og Nodland til Håvåshytta og videre på Vannverksveien tilbake til Djupadalen. Det er en fin, om enn noe humpete tur som i all hovedsak fulgte den gamle anleggsveien. Den byr på enkelte steile bakker, men ut over dette går den i ganske strake linjer. Jeg har tidligere beskrevet runden i min bok “Fine Fotturer” fra 2020. Den gang utelot jeg Fjellagets hytte ved Stakkestadvatnet. Den ble tatt i bruk i 1955 og er et ynda turmål for mange, enten man kommer fra Nodland-sida, Skastad ved Klauv, eller for eksempel via Krokavatnet fra Djupadalen. Mitt første møte med Håvåshytta må ha vært ca. 1980. Vi dro dit på speidertur og overnatta i den vesle lekehytta bak hovedbygget. I dag står lekehytta til forfall, i likhet med benker og bord langs gjerdet på forsida. Trist. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

SKOKLANDSVEIEN 

Jeg tråkla mellom folk i Haraldsgata, rista gjennom brosteinsbelagte kvartal fra Bytunet til Byparken og valgte første og beste vei ut av byen. Etter avkjørselen mot miljøparken på Årabråt fulgte et veistrekk jeg ikke er spesielt glad i. Her kommer gjerne motorkjøretøyene  fort og hyppig i begge retninger, mens man som syklist balanserer langs den hvite veistripa. Enkelte ganger føler man virkelig lufttrykket og kan bli en smule ustø idet de passerer. Da var det en lettelse å svinge av på den meget smalere, men også trafikkløse Skoklandsveien og ta fatt på ei enkel stigningen mot modellflybanen på Skokland. Haugaland Modellklubb ble stifta i 1975. De driver i all hovedsak med fly, seilfly og helikopter. Er man heldig kan man se dem i aksjon på og over banen. Selv fikk jeg bare med meg fyren på den motoriserte gressklipperen som passa på at rullebanen var jevn og veltrimma. 

Like over veien for Haugaland Modellklubbs anlegg starter turen for Turistforeningens årlige begivenhet i traktene; “Haugesund på langs”. Man kan ikke ta feil. Stistarten er hellelagt og tråkket går tydelig mellom furutrærne og oppover lia. I 2020/2021 kunne man riktignok starte hvor man måtte ønske, grunna Korona-tilpasning. Forhåpentligvis vender tingene tilbake til normalen etter hvert, slik at verden kan gå sin vante gang. 

Den smale landeveien fortsatte å bukte seg slakt oppover mot krysset mellom Storsteinsvegen, Slottavegen og Skoklandsvegen. Svalene seila lavt fram og tilbake over marker og lynghei, uten tvil på jakt etter mygg og andre insekt. Det var midtsommer og delvis skya. Selv om det blåste godt fantes insektene i hopetall. Ikke at det plaga meg. Jeg holdt grei fart og unngikk de små skapningene, men en skulle ikke ta lange pausen før luftangrepet kom. 

Vinduene var spikra for i det hvitmalte huset i krysset. En gang i tida tilhørte det Haakon J. Storsteen, født i 1822, omgangsskolelærer, politiker og den første representanten for vårt distrikt på Stortinget. Storsteen var en viktig talsmann for utviklinga av et bysamfunn ved Haugesundet. Man finner en byste av ham vest for Skåre kirke. Etter min mening burde huset (som han bygde i 1850) vernes, restaureres og kanskje åpnes for publikum. Dette er lokalhistorie. 

Herfra ble jeg pent nødt til å gire ned. Motbakkene, med beiteland på begge sider, krevde det. På ei side daffa kyr omkring, drøvtygde og lot seg ikke anfekte av noen verdens ting. På motsatt side gressa lam og sauer. De var mer skvetne og pilte vekk straks jeg nærma meg. Da veien flata ut, fant jeg et nydelig vidsyn med både Klauv og Valhest som bakteppe i øst. Forgrunnen var dekorert med beitelandskap og bugnende, skogkledde åser. Sola titta ned gjennom hull i skydekket og slengte fra seg klatter av lys i lendet. Malerisk. 

KOLBEIN FALKEIDS PLASS 

Jeg kom til enden av asfalten, men så at ruta videre mot Kattanakk var skilta. Det lova bra. Forhåpentligvis betydde dette at det var gjennomgang helt fram til Vannverksveien. Etter å ha sykla gjennom et par gårdstun, svingte grusveien brått til venstre. Hefra var det nesten som å følge traktorspor med en overgrodd midtrabatt. Løypa slynga seg framover mellom tette grantrær og små glenner til jeg plutselig sto foran en port med ei gul, smilende sol på og en smal passasje med ferist ved siden av. 

Lenger framme passerte jeg stien mellom Tjelltjørn og Litlestemtjørn. Her hadde jeg vært før og alt føltes kjent og nært igjen. Noen hundre meter til, så kunne jeg følge Vannverksveien mot Kattanakk, ta av på Henning Paulsens vei og sykle ned til Djupadalen. Jeg gjorde en kort stopp ved den nye O-hytta. Den så like stengt ut som Fjellagets hytte ved Stakkestadvatnet hadde vært, skjønt denne fikk nok mer besøk. 

Turens første skikkelige rast tok jeg på Kolbein Falkeids plass. Trebenken der står like ved den gamle jordkjelleren ved Eivindsvatnet og har fint skue utover. Herfra kan man titte på den frodige holmen, endene som svømmer forbi, følge turgåere langs stiene på Longarebakka med blikket, hilse på forbipasserende, eller bare sysle med egne tanker. 

Falkeid var en ivrig bruker av Djupadalen og fikk plassen oppkalt etter seg tidlig i 2019. Jeg traff ham selv ved flere anledninger nettopp på denne trebenken og dikteren var ikke av veien for å slå av en prat. Desverre gikk han bort 27. juni, 2021, men sporene etter ham er tydelige i hjembyen. Sitater fra flere av hans dikt er nedfelt i fortaushellene i nordre del av Haraldsgata, hvor jeg starta denne turen.
 

For mange kan nok Liarlund i Kopervik virke langt borte. Om man bor på fastlandet og planlegger en sykkeltur, kan midt- og sør Karmøy synes som en drøy utfordring. Det behøver det ikke være. Med el-sykkel kommer alt mye nærmere. 

KAFFEPAUSE PÅ AUSTREIMNESET 

Sommer, sol og 22 varme i lufta. Hjelmen på og føttene planta på hver sin pedal. Ansiktet vendt sydover og en snittfart som runda 23 km/t. Riktignok spaserte jeg over Karmsund bro, men deretter var sykkel- og gangstien lettrødd. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fra Veldetun til Karmlund mølle fulgte traséen gamleveien. Den bukta seg fram og tilbake mellom knauser og hus, svingte oppom den trafikkerte hovedveien her og der og bød på utsikt over bukter og lune viker rundt neste hjørne. 

Karmlund mølle ligger på Fiskå, men ble hetende Karmlund fordi det fantes flere Fiskå rundt om i landet, leste jeg i en artikkel fra FrØ-bladet nr 1, 2011. “Slikt skapte forvirring,” het det. Blant annet fantes det ei mølle på Strand i Ryfylke som bar navnet Fiskå. Møllebygningen skriver seg fra 1912. Den gang hadde lunden også eget brevhus, dampskipsanløp med rutebåter til møllas kai, samt eget busstopp. I dag huser det restaurerte møllebygget kreative aktiviteter som keramikkverksted og verkstedsutsalg. 

Det strake strekket over Matlandsletta inviterte til å slippe styret og bare la armene dingle langs sidene. “Free Bird” av The Beatles falt inn i tankene. Jeg fikk et glimt av munningen på den undersjøiske tunnelen fra Håvik, passerte avkjørselen til Hydro-anlegget og titta opp på den store tanken på Helgabergsnuten. Midtveis langs industriområdet på Bygnes svingte jeg ned mot Nordalsvågen og besøkte min gode venn Thomas Espeland på Austreimneset. Vi to har alltid mye å prate om. Tida gikk brennfort og først etter en kopp kaffe for mye fant jeg det best å fortsette ferden. 

GJENNOM KOPERVIK 

Den 52 meter lange klaffebrua over Straumsund var den første i Norge med hydraulisk drift da den ble åpna i 1978. Den erstatta ei eldre svingbru som hadde stått der siden 1929. Klaffebrua ble freda av Riksantikvaren den 17 april, 2008. 

Det var ikke mye liv i Kopervik sentrum. Et fåtalls mennesker hadde funnet veien til den koselige gågata og det var like glissent i parken hvor man blant annet finner bysten til minne om Tormod Torfæus. Født på Island i 1636 utvandra han til nettopp Kopervik, hvor han levde de siste 50 år av sitt liv. Torfæus var danskekongens arkivar og historieskriver. Hovedverket, Historia rerum Norvegicarum, ble publisert i 1711. Han oversatte og tolka norrøne og latinske nedtegninger for å bevare fortida for framtidas generasjoner. 

RUNDLØYPE I LIARLUND 

Åsebøen stadion ble åpna i 1932 og er Koperviks hjemmebanearena. Jeg passerte opp langs sørøstsida av idrettsanlegget. Deretter fulgte jeg en rekke bortgjemte gangstier til jeg kom fram til parkeringa hvor rundløypene i Liarlund starter fra øst. Med det samme var det to alternative ruter å velge. Jeg tok til venstre, opp bakken, over svullen og ned til ei lita steinbru. Et idyllisk sted midt i skogen med border og benker som innbød til en liten, eller lengre rast. 

Videre oppover passerte jeg en geocacher. Hun var i full sving med å logge en boks hun hadde funnet og så litt stressa ut da jeg plutselig runda svingen. 

Inne i skauen oppdaga jeg en liten gruppe mennesker spille frisbee golf. Faktisk har området hele 31 såkalte hull. I realiteten er det mer for kurver å regne. Det finnes tre forskjellige baneoppsett i skogen. Det korteste består av 9 hull og regnes som barne- og familievennlig. De andre banene byr på større utfordringer. 

Lenger framme kom jeg til den såkalte Karen-steinen. Det følger en historie med stedet. Karen Stangeland var jenta som søkte ly ved steinen ei hel natt av frykt for å gå seg vill. Like i nærheten finnes det i dag markører som peker ut ei rekke alternative skogsstiløyper. Man behøver med andre ord ikke følge den grusa lysløypa, men kan ta seg rundt på kronglete tråkk i alle himmelens retninger. 

Jeg holdt til venstre igjen da stien delte seg på ny. Planen var å sykle hele veien til grindahuset på Olavsvang. Staten kjøpte Olavsvang av 32 grunneiere i 1895 og ga plantefeltet navn. Resultatet kan man se tydelig i dag. Skogsområdet et stort og tett. I løpet av noen år ble det satt ut hundre tusen gran- og furuplanter. Ikke rart maurene trives i Liarlund. Her er rikelig med byggematerialer og maurtuene står stedvis tett i tett, på rekke og rad. 

Grindahuset lå i enden av veien. Ville man videre herfra over Svartamyr til for eksempel Søre Sålefjell, måtte man fortsette på den smale sti. Det har jeg gjort ved flere anledninger, men ikke denne gang. I stedet søkte jeg ly i skyggen inne i grindahuset. Et svalepar hadde åpenbart bygd rede oppunder takbjelkene og var ikke videre begeistra for mitt nærvær. De svirra rundt hodet mitt i et desperat forsøk på å jage meg bort. Jeg så ingen grunn til å alterere dem ytterligere og forlot det svale bygget før de fikk hjertestans. 

På tilbaketuren holdt jeg nok en gang til venstre og kom ut av turområdet like ovenfor Karmøyhallen. Jeg sykla om Eidsbotn tilbake til Bygnes. Derfra bar det strake veien hjem. Om en ser bort fra den lange kaffepausen jeg hadde på Austreimneset, tok faktisk ikke turen mer enn en time og førtifem minutt.
 

Bakkene var tyngre enn jeg mintes fra tidligere besøk. Det var ulendt terreng, steinete, glatte bergknauser og fuktige myrpartier. Stien svingte stadig hit og dit og det gikk oppover. Stort sett oppover. 

27 KILOMETER PÅ SYKKEL 

Dagen starta klokka seks den morgenen. Jeg hadde en jobb som skulle skjøttes og mange timer foran meg før det kunne bli snakk om noen overnattingstur i marka. I tillegg ble det en halvtime overtid. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da jeg kom hjem hadde jeg ikke annet valg enn å slenge meg på sofaen med beina høyt og vips, så hadde jeg sovna. Til alt hell var det ikke lange cowboy-strekken. Tjue minutt med påfølgende lett forvirring over hvor jeg befant meg, så var jeg på føttene igjen og iherdig opptatt av å pakke sekken. Jeg trengte ikke all verdens mange ting, så det gikk på en snipp snare. 

Adjø og god natt ble utveksla i entréen. Så forsvant jeg nedover gata med sykkelen mellom beina. Turen gikk østover fra Haugesund, via Grinde til Skjoldastaumen. En distanse på 27 kilometer for mitt vedkommende. Dagen hadde vært grå, men temperert. Kvelden ble lys og varm. Riktignok hadde jeg sola i ryggen, men den kasta et sommerlig drag over markene og engene langs min vei. Desto lenger jeg kom ut av byen, desto mer ble trafikale ulyder erstatta av kvitring og insektsum. Skuldrene senka seg. Roen og godfølelsen kom sigende. 

Jeg stansa ved slusene i Skjoldastraumen. En gjeng motorsyklister hadde benka seg utenfor bensinstasjonen og kolonialbutikken virka travel. Her var det mange som skulle handle i siste liten før Kristi Himmelfartsdag. 

Slusene i Skjoldastaumen er de eneste saltvannsslusene i Norge som fortsatt er i bruk. De ble åpna i 1908, etter godt og vel 4 års gravearbeid, men planlegginga hadde starta allerede i 1893. Slusekammeret var 41 meter fra port til port med en bredde på 7 meter. De første bruene over strømmen og slusene ble åpna i 1932. 

Ferden gikk videre over bruene og opp de bratte, slyngende bakkene til den øverste gården på Håland. Her fantes en liten parkeringsplass for turgåere fra fjern og nær. 

FRA HÅLAND TIL TOPPEN 

Fotturdelen starta på bred, grusa traktorvei. På den første flaten støtte jeg på bjellesauer med lam. De små bræka uavlatelig da mødrene skvatt som følge av mitt plutselige oppsyn. Det ga seg imidlertid kjapt. Grusen forsvant, men kjerreveien fortsatte, rundt et våtområde og oppover Hestadalen. Der løypa gikk over i tydelig sti satte jeg fra meg sykkelen, pakka om og tok fatt på stigningene med overlessa dagsekk og teltet i hånda. 

Det var ulendt terreng. Mye stein, glatt berg og myrhull, men også hvitveis som fjonga seg og bjørkeskudd som allerede var halvveis utprunget. Her og der fant jeg små avstikkere som førte til flotte utsiktspunkt. Jeg tok ett par av dem i nærmere øyesyn, men visste toppen bød på et enda mer spektakulært panorama, så etter hvert lot jeg avstikkere være avstikkere og konsentrerte meg heller om å nå målet. 

Etter lang tid stupte stien brått nedover i Grasdalen bak Skardsfjellet. I bunnen fant jeg ei slags trebru som førte over dype pytter. Deretter fulgte flere steile stigninger. Til dels minna det om en klatre etappe. Svetten silte, brillene dugga og genseren måtte av. Jeg unna meg en aldri så liten pust i bakken, supa Pepsi og stappa i meg en sjokolade. Dagen var på hell og det var jammen jeg også. Den siste biten gikk gjennom flere bløte partier. Så øyna jeg målet. 

Ørnå er en steinformasjon bestående av tre steinblokker som ligger oppå hverandre. I silhuett kan de minne om en hvilende rovfugl. Selve toppen (454 moh) ligger litt høyere oppe. Herfra ser man like bort på Karinuten (450 moh), hvor fundamentet etter et forhenværende teletårn fortsatt er å finne. 

Å FINNE EGNA TELTPLASS 

Det var i det hele tatt mye fjell og stein i området rundt Ørnå. Jeg brukte en del tid på å finne et passende sted for teltet mitt. Første tanke var å traske de resterende meterne bort til Karinuten, hvilket jeg gjorde. Her hadde jeg utsikt mot Yrkevågen, men fant bare små flekker med jord og plantevekster. Ingen åpenbare leirsteder. Følgelig gikk turen tilbake til Ørnå. 

Rundt steinformasjonen fantes faktisk et par alternative teltplasser. Ingen av dem var optimale, tatt i betraktning at boligen min trenger nærmere seks kvadratmeter, men om man ser gjennom fingrene med litt ujevnheter og potensiale for myggangrep fra nærliggende myrhull, så lot det seg faktisk gjøre. 

Jeg reiste teltet på stien, midt mellom Ørnå og varden ytterst på pynten. Det begynte å bli seint, så jeg tvilte på om det ville dukke opp flere turgåere før tidligst morgenen etter. Jeg kom neppe til å ligge i veien for noen. 

Heldigvis var det bortimot vindstille, for her var det vrient å finne feste for plugger. Flaks gjorde at det forble slik natta igjennom. Jeg har saktens erfart hva det innebærer å bli overraska av plutselige, voldsomme vindkast. Om så skulle skjedd hadde nok ikke teltet blitt stående. 

Med åpningen vendt mot solnedgangen fulgte jeg den minutt for minutt til like over midnatt. Det var kort sagt nydelig. Å se sola farge fjellene mellom meg og kysten; dynke dem i sin varme glød og pynte med nesten uadskillelige nyanser. Det er både magisk og trollbindende. Det ble mørkere og mørkere. Til sist var rødmen kun ei smal stripe over horisonten. Over meg funkla stjernene og langt der nede kunne en skimte gatelys langs fjerntliggende veier. Jeg stengte teltet og falt nesten umiddelbart i dyp søvn. 

KRISTI HIMMELFARTSDAG 

I løpet av natta krøp tåka inn over Haugalandet og la seg som et gråhvitt teppe i landskapet under meg. Den klynga seg tett rundt foten av omliggende fjelltopper. Da jeg våkna var klokka blitt 6 og sola sto allerede et stykke oppe på den delvis tilslørte himmelen i øst. Det blafra lett i teltduken og morgenduggen rant i små, perlende strimer nedetter sidene. Jeg strakk på beina og tok en liten runde i området. Forhåpentligvis ville morgensola drive skodda på flukt og dunste vekk noe av fukten på teltets yttervegger. 

Halv ni innså jeg at det kunne ta mye lenger tid og bestemte meg for å pakke sammen og trosse det fuktige været lenger nede. Før jeg hadde kommet hundre høydemeter ned var jeg innhylla i tett tåke. Sikten var svært begrensa, men stien var – som tidligere nevnt – tydelig, så det gikk helt fint. Da jeg fant igjen sykkelen hørte jeg stemmer lenger nede i bakken. Et par var på vei oppover, men lurte på om det var noen vits. Da jeg betrygga dem og fortalte at det var finvær i høyden kunne jeg formelig se vekta lette fra skuldrene deres. De syntes lettere i stega da de fortsatte. 

På sauebeitet traff jeg tre hester midt på traktorveien. De gressa og lot ikke til å bry seg nevneverdig over at jeg passerte midt mellom dem. Fra parkeringa på Håland kunne jeg renne hele strekningen ned til Skjoldastraumen og inn under tåkeskya. Blå himmel fikk jeg derimot ikke før jeg kom tilbake til byen.

Jeg tilbrakte formiddagen den 1. mai i eget selskap. Jeg var midt i Sveiomarka, omgitt av vakker natur på ukjente stier. Personlig kan jeg ikke tenke meg en bedre måte å feire dagen på. 

FRA GULLVEIEN OG UTOVER 

Det var såre enkelt å finne stistart. Her var det tydelig skilta og en fin, liten parkeringsplass like ved. Jeg hadde sykla inn til Ekrene i Sveio og fulgt Gullveien rundt Viksefjorden, gjennom Vikse til Tjørnaråsen, en tur på rundt 18 kilometer, en vei. Like ved grinda som markerte starten for påfølgende fottur, hadde det en gang ligget ei såkalt fantehytte. Jeg er usikker på om det var restene etter den jeg så ved stien eller ikke. Stedet var skilta, men akkurat her fantes ingen utdypende forklaring. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Resten av turen var noe ganske annet. Her var det rikelig merka med skilt, god, stort sett lettgått og tydelig sti, samt interessante, små informasjonstavler under veis. Et par litt krevende partier støter man likevel på. 

Kvelden i forveien hadde jeg kontakta ei barndomsvenninne jeg visste bodde i traktene og forhørt meg om diverse fakta rundt turen. Hun henviste meg til et par karer som visstnok skulle sitte på ei oppkomme av kunnskap og historiske fakta, først og fremst Svein Magne Vikse og Harald Straume. Hun bedyra samtidig at det var flust av informasjon langs løypenettverket her ute. Det stemte ganske bra. Dessuten merka man kjapt at lokale krefter hadde via mye tid på å gjøre naturen lett tilgjengelig og stiene behagelige å ferdes på. Svein Magne Vikse var ildsjela som – stort sett alene – hadde påtatt seg den krevende oppgaven. Fint har det blitt. 

Etter noen hundre meter kom jeg inn på traktorvei. Den kryssa duvende jorder før den svingte nedover mot Straumsvollvatnet og smalna inn til sti igjen. 

Ruta rundt Mørkavatnet kan selvsagt gås i begge retninger. Jeg valgte å følge sørsida av vatnet mot Smørsund i vest. Stien var prega av lyng og einer, knauser og smale skar. Et nydelig stykke vestlandsnatur. 

KVERNALAUPET 

Et par kilometer fra start stupte stien nedover ei dyp kløft mot vannet. Her fantes sikringstau for dem som måtte trenge noe å støtte seg til og i bunnen av kløfta lå ruinene etter ei gammel mølle. 

Kvernalaupet, som stedet heter, hadde to møller drevet av vannkrafta fra bekken som renner mellom Stømsvollsvatnet og Mørkavatnet. De var i drift mellom 1600- og 1800-tallet da korndyrking var vanlig i Sveio. I dag ligger bare deler av grunnmurene og tre kvernesteiner tilbake. To hele og en delt. 

Å få kornet modent og tørt kan ikke alltid ha vært like enkelt. Været på Vestlandet er kjent for i beste fall varierte forhold og bøndene var avhengig av fine perioder og lun østavind for å få gode resultater. 

STEMMEN OG STIGURENE 

Det gikk oppover igjen. Slakt oppover og relativt beint fram. Vegetasjonen ble mer glissen og så dukka det opp et nytt stikryss. Her kunne jeg velge å fortsette strakt mot Smørsund, eller svinge til høyre mot Stigurene og Digranesvarden. Ettersom planen var å traske rundt Mørkavatnet valgte jeg alternativ 2. Dette innebar at jeg måtte helt ned til vannet igjen. Et vann som bare “ruver” 2 meter over havflaten. 

Hundre meter vest for stien, som krysser vannet på det smaleste, ligger demningen som skiller Mørkavatnet fra fjorden utenfor. Stemmen ble bygd i 1906 og var i bruk fram til 1930, da det kom fryseri i Haugesund. I gamle dager ble det henta ut naturis fra vann som dette mange steder langs norskekysten. Isen ble brukt til kjøling av forskjellige matvarer, men også eksportert til for eksempel Holland og England. 

En del av muren er ødelagt. Etter andre verdenskrig drev ei mine inn i Kvernevik under en storm og resultatet er fortsatt godt synlig. 

Langs nordsida av Mørkavatnet fortsatte stien gjennom steinur. Det siste registrerte raset her gikk i 2005, men en trygg trasé over steinblokkene er møysommelig merka. Visstnok skal dette være et ynda sted for reven. Den har hatt hi i Stigurene ved flere anledninger i årenes løp. Om den holdt til her nå, skjulte den seg imidlertid godt da jeg klampa forbi. 

DIGRANESVARDEN 

Enda en gang gikk det bratt oppover. Enda en gang var bakkene utstyrt med sikringstau. Jeg ble faktisk andpusten og snappa etter luft da jeg ble forbipassert av ei dame med hund på toppen. Etter alt å dømme var de to ute på joggetur. Hun smilte og ønska meg god tur videre. Jeg likeså. 

Ti minutter senere sto jeg ved Digranesvarden og skua ut over landskapet. Tross sine fattige 59 moh byr høyden på god utsikt og ettersom dagen var bortimot vindstille satte jeg meg like godt ned og tok en velfortjent Kvikk Lunsj pause. Et blikk mot Krokane i vest sendte tankene til den gamle husmannsplassen der, hvor den synske Smørsundskjerringa visstnok skal ha bodd. I det fjerne hørtes skudd, huiing og skriking fra Vikse paintball bane, ellers fyltes jeg med en bekvem ro. 

Naturen var ganske annerledes på denne sida av vannet. Her herska lyng, gress og snauberg i motsetning til den frodigere vegetasjonen med innslag av skog, bregner og andre grønne vekster på sørsida. Det som ikke hadde forandra seg var de godt bearbeida løypene som fortsatte hele veien. 

Jeg kom tilbake til stiskillet hvor valget hadde falt på å ta runden med klokka. Nå fulgte jeg samme rute mot Gullveien som tidligere på formiddagen. På traktorveien over jordene var jeg plutselig omgitt av svaler. En svale gjør ingen sommer, heter det. Om ordtakets antydning medførte riktighet burde sommeren bli god.

Alt virker langt borte straks det er snakk om avstander på mer enn ei mil. Eller gjør det virkelig det? Neida. Har man el-sykkel synes det brått mye, mye nærmere. 

SØROVER PÅ FASTLANDET 

For å unngå trafikken valgte jeg Norheimskogen mot Vormedal. Det var fredelig langs grusstien. Det eneste som brøt harmonien var knitringa av sand og stein under hjula mine. Moksheimsvatnet lå speilblankt og lagde fotokopier av himmel og landskap. Faunaen var i storslag, men disse lydene var balsam for sjela. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fra Vormedal fulgte jeg Snikveien til ende. Potensielt ville jeg møte bil på strekningen, men tidlig ute som jeg var dukka det ikke opp en eneste en. Fra Snik til Tuastad var det å humpe avsted på grus igjen. Dette er en fin, alternativ trasé å ta om man vil unngå trafikk. Grusløypa følger sørenden av Tuastadvatnet og munner ut ved bygdahuset. To morgenfriske joggere var alt jeg støtte på. Svetten pipla i ansiktene deres, den lave april temperaturen til tross. Like folketomt var det ned siste bit av Spannaveien mot Røyksundskanalen og over brua til Fosenøya. 

Jeg passerte Haugesund Seilforenings fasiliteter på Litlanes og munningen av Karmøytunnelen i Hellevika. Deretter venta mer tradisjonell, smal landevei. Den gikk opp og ned, men var i grunnen forholdsvis enkelt å sykle. I tillegg var jeg omgitt av fin natur, samt Førdesfjorden og Fosnasundet som glitra på venstre hånd. Man legger merke til så mye mer når man ferdes i roligere tempo. 

I Nordre Vågavågen smalna veien ytterligere. Svingene ble krappere og gikk steilt ned mot bunnen av vika bare for å stige tilsvarende på motsatt side. Det var et idyllisk lite samfunn her. Nesten sørlandsk i stilen. 

GRINDAFJELLET 

Ved toppen av bakken fant jeg starten av en sti som skulle bringe meg til turens sørligste punkt. Her ble jeg pent nødt til å sette sykkelen igjen. Etter en knapp time på setet føltes det helt greit. Å strekke litt på beina og bevege kroppen var passende avveksling. Stien var dårlig merka med utviska, provisorisk plankeskilt, men selve løypa var både tydelig og lettgått. Den begynte langs kanten av et jorde, over en liten knaus og en gjerdeklyver for så å fortsette gjennom sauebeiter. Nye klopper var laget over de bløteste partiene og i et tre hang en rusten, blomstermalt metallkopp med hull i bunnen. Den har fått henge urørt i mange år, men nå begynte den å merke tidens tann. 

Flere lam og søyer dukka opp rundt haugene. De virka folkesky og la på sprang straks jeg ble for nærgående. Inne blant trærne gjenvant de motet og beskua meg på trygg avstand. 

Dette var en enkel fottur som burde passe de fleste. Den knappe kilometeren fra veien til toppunktet tok under et kvarter å tilbakelegge. 71 moh er ikke mye å skryte av, men i dette landskapet var det rikelig. Her var det fin utsikt til Bokn og bruene som binder Boknaøyene sammen. Lenger sør kunne jeg skimte Kvitsøy i det fjerne og like over Karmsundet så jeg rakt inn i Vågen og Stangelandsvågen. Kopervik virka i det hele tatt liten og søvnig fra denne vinkelen. 

Jeg satte meg på trebenken som var tjora til den vesle varden med stålwire. Det var ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor. På værutsatte dager måtte vinden gi full uttelling på åpne høyder som dette. 

Lyngen rundt meg var avsvidd på kontrollert vis. Kultivert landskap. Jeg tok meg tid til en sjokoladebit og nøt vårsola som faktisk hadde begynt å varme så smått. Jeg titta på lastebåtene som pløyde sjøen på vei til neste havn, så fulgte jeg samme ruta tilbake til sykkelen og pekte nesa nordover igjen. 

SOLOMONSHILDEREN 

Ved bygdahuset på Fosen parkerte jeg framkomstmiddelet på ny. Herfra gikk en umerka sti mot Solomonshilderen, eller grottene på Fosen, om du vil. Den lot til å følge en gammel kjerre-, eller traktorvei, skjønt det minna ikke mye om noen vei lenger. Likevel kunne man skimte antydninger til møysommelig grunnarbeid hist og her. 

Ved Steinavatnet flata det ut. Jeg passerte noen bygninger og tok til venstre mellom de påfølgende høydedraga. Her var stien tidvis vanskelig å skimte, men det bedra seg raskt. Idet jeg fikk første glimt av Nedre Helgelandsvatnet fant jeg til og med merking langs løypa. “Helgeland rundt” sto det på et værbitt skilt. 

I vestenden av vannet fantes en splitter ny rasteplass med bord og benk. Et vakkert sted å ta en liten pause. Femti meter bortenfor lå grottene, cirka 1,7 kilometer fra startstedet. De var enkle å finne å finne og turen inn tok ikke mer enn et kvarter, tjue minutter. En gang i fortida hadde ei gigantisk steinblokk løsna fra bergveggen, hvorpå mindre steiner hadde kilt seg mellom den og fjellet. Resultatet var en smal, hule-, eller tunnellignende passasje på baksida, hvor det var mulig å ta seg gjennom. Et eldorado for fantasifulle, lekne barn, men jeg innrømmer at jeg lot meg fascinere selv også. 

På returen traff jeg omsider folk. Haugalandets lystige turgåere hadde våkna til liv og ansiktene sprakk i vennlige smil da vi passerte hverandre. Skulle bare mangle. Været var strålende og naturen viste seg i all sin vårlige prakt.

Etter et par prøvende uker var det deilig å gå helga i møte med vissheten om brukbart vær og tid til rådighet. Ny periode med nedstengninger og restriksjoner som følge av korona pandemien hadde gjort ting vanskeligere. Nå lot det til at samfunnet gradvis kunne åpnes igjen. I tillegg hadde jeg slitt med helsa, et lite utforska fenomen for egen del. Et besøk hos legen viste at jeg behøvde medisiner for å regulere blodtrykket. 

TIL KOMMUNEGRENSA, TYSVÆR/SVEIO 

I midten av april var dagene lengre og kveldene lysere enn på mange måneder. Selv ikke korona eller høyt blodtrykk kunne legge noen demper på gleden over å vite at det gikk mot sommer og varmere tider. Det gjør noe med psyken. Påvirker humøret i positiv forstand. Vekker kroppen og styrker lysten til å bruke den. Finne på noe. Utfordre seg selv. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tok meg tid til å spise middag sammen med familien før jeg pakka saker og ting på el-sykkelen og suste nordover sent på ettermiddagen. I motsetning til Klauv-turen, noen uker i forveien, fulgte jeg Salhusveien istedenfor den mer trafikkerte Karmsundsgata. Deretter var det bare å tråkke gjennom Haraldsgata, cruise forbi Kvala og fortsette langs Tittelsnesveien. 

Da jeg svingte av på Våga, var det for å følge Halseidveien til ende. Bilene jeg møtte kunne telles på ei hånd. Vinden var i beste fall flau. Himmelen var lett sprinkla med godværsskyer og kveldssola varma med sine 10° Celsius. I slikt vær var det en fryd å sykle. 

Jeg passerte stien mot Klauv, rant nedover bakkene til Halseid hvor vi gjorde grunnarbeidet til låter som (30 år tidligere) skulle bli singelen til mitt første band, Eclipse, og tråla fram og tilbake over kommunegrensene. Jeg tråkka rolig over det lange strekket hvor vi fikk mørkekjøringsopplæring i ’87, for til sist å svinge ut på Sundførveien; E134. 

Jeg ankom parkeringsplassen på kommunegrensa mellom Tysvær og Sveio nøyaktig en time etter avgang. Sykkelcomputoren viste 2,5 mil, hvilket skulle stemme bra med gjenomsittsfarten jeg hadde holdt. Nå gjensto 1,7 kilometer til fots, så kunne teltet reises og kveldens camp etableres. Aller først måtte jeg imidlertid finne et egna sted å parkere. Å plassere sykkelen ved veien var uaktuelt. Med andre ord slepte jeg den de første par hundre meterne nedover stien og lenka den til et robust tre i lerkeskogen. 

ANKOMST SVEBAKKEN 

Stien var i overkant godt varda til å være så tydelig og godt brukt som den åpenbart var. Ulendt, steinete, tidvis bløt, men lettgått. Det tok bare 20 minutter ned til Ålfjorden og det flotte, åpne friområdet på Svebakken. Gress, tang og tare. Jeg trodde jeg skulle få stedet for meg selv, men tvers over steingjerdet som delte plassen i to, jobba en eldre herremann iherdig med et eller annet inne i båthuset sitt; han i Sveio, jeg i Tysvær, 20 meter fra hverandre. 

På friområdet sto 3 picnic bord, to stengte sjøhus og et par bålgruver. I tillegg fantes et toalett, men det var låst som følge av koronasituasjonen. Det rant en bekk langs stien, tvers gjennom den forhenværende husmannsplassen og ned til fjæresteinene. Den var pent ramma inn av sirlig plassert stein. Ovenfor bukta fantes spor etter grunnmurer av diverse bygg som en gang må ha tilhørt husmannsplassen Svebakken under gården Lilland. Et tydelig bilde på at tidene forandrer seg. 

Kveldssola farga motsatt side av fjorden. En glød som satte spor i sjela og varma på innsida. Solnedganger er vakre, men likeså lerretene de utfyller. 

SKITTFISKE 

Etter å ha fått teltet på plass, rulla ut liggeunderlag og sovepose, satte jeg sammen fiskestanga som hadde fått bli med for anledninga. Klart man skal teste fiskelykka på steder som dette! 

Jeg fant en bergnabbe like bortenfor det ytterste sjøhuset og rigga meg til, kasta, venta og sula. Et kast ble ti. Ti ble flere. Fjorden var speilblank og fin, rød kveldshimmel med rosa skyer speila seg og myggen glimra fortsatt med sitt fravær, men det var fjære sjø. Riktignok fikk jeg napp, men fisken slapp. Gang etter gang. Det var ikke kvelden for storfangst. 

Klokka nærma seg ni da jeg ga opp. Jeg tror det kalles “dødt hav”. Nå vel, middag hadde jeg fått i meg tidligere og morgendagen kunne vise seg annerledes. Kan hende var det mer å hale i gryninga? 

Jeg krøp inn i teltet og fant komforten i soveposen. Det var mer enn nok å ta seg til mens natta senka seg. Meldinger å svare på, blogginnlegg å skrive, låter å justere. Desverre hadde jeg glemt lykta jeg pleier å ha i sekken, så rundt ti, halv elleve ble det i overkant mørkt. Alt jeg så var mobilskjermen. Det intense, men likevel snevre lyset fra det vesle rektanglet som så å si er allemannseie og stjeler alt for mye av tidå vår. 

Natta var kald og stjerneklar. Karlsvogna sto like over teltet siste gang jeg gløtta ut. Strimer av florlette skyer strakk seg over den dunkle himmelen som notelinjer. Jeg fikk idéen til en ny melodi og lå å nynna for meg selv til jeg sovna. 

MANGFOLD OG ALTERNATIVE RUTER 

Det gikk greit i 4 timer. Så krøp kulden inn. Ekstra stillongs, genser og raggsokker hjalp bare et øyeblikk. 5:30 var det definitivt slutt. Natta hadde vært på minussida hva temperaturer angår, og følelsen ble raskt intens. Når slikt skjer kan det være vrient å finne roen. Enten man vil eller ei begynner muskulaturen å jobbe, trekke seg sammen og skjelve. Hjernen kjenner signalene. Det er kaldt. Bitende kaldt. Kroppens vitale funksjoner må holdes igang. 

Rimfrosten lå som et skjørt, hvitt teppe over gressletta og teltduken var stiv og glitrende. Heldigvis steg sola over Måkafjellet på motsatt side av fjorden. Den varma umiddelbart og gjorde kort prosess med kroppens spastiske reaksjoner. Litt etter litt tinte rimen og rant i perlende diamantdråper av teltveggene. 

Fuglelivet hadde virka fraværende gjennom nattetimene, men våkna like før daggry. Å kalle det kakofoni ville være upassende. Mangfoldet var derimot enormt. Jeg hørte et rikt og variert sangmønster. Det ble regelrett umulig å sjelne alle lydene. Her var meiser, spurv, trost og stær, selvsagt gaulende måker og kraksende kråker, kurrende duer, tjeld, vipe og gransanger. Da jeg spiste min spartanske frokost, bestående av stekte kjøttpølser og tomatbønner, (ettersom det ikke var fisk å få), begynte jammen hakkespetten å gyve løs på en nærliggende trestamme også. 

Oppvasken og teltpakkinga gikk radig. Jeg plukka stanga fra hverandre og stappa den i sekken. Et drøyt steinkast oppi bakken fant jeg rester av et rovfuglbytte og tenkte det var rart jeg ikke hadde hørt noe basketak. Det måtte ha gått kjapt og stillferdig for seg. 

Enda et stykke fra Svebakken fant jeg den alternative ruta tilbake til parkeringsplassen. “Rød løype” var bare et par hundre meter lenger enn hovedruta, så jeg tenkte hvorfor ikke? Det er alltid artig å trø nye stier. Også denne var godt merka, men desidert bløtere der den svingte om sørenden av Rotatjørna. 

Oppe ved E134 satte jeg oppakninga fra meg og labba det vesle stykket til der sykkelen sto skjult i lerkeskogen. Ti minutter senere var jeg på veien igjen, denne gang om Våg, Grinde og Aksdal. Det var et par kilometer kortere, men jeg sparte fint lite tid på rutevalget.

Søndagen opprant med nydelig vårvær. Vel var det kaldt. Nattefrosten nølte med å trekke seg tilbake og snøen i hagen tviholdt på et overtak den umulig kunne beholde. Rundt 11-tida måtte den gi tapt for aprilsola. 

LANGS LANDEVEIEN 

Jeg dro fram sykkelen og kryssa Karmsund bru. Det var fortsatt stedvis glatt, men ikke verre enn at det gikk greit å ferdes på. På Avaldsnes tok jeg Kvalavågsveien forbi Skeie, hvor min tante og onkel bodde i en årrekke. Huset hadde fått ny farge og fremsto som mindre enn jeg huska. Nå var selvsagt jeg også betydelig mindre i barndommen enn i voksen alder, så jeg antar dette var et uttrykk for hvordan perspektivene endrer seg. 

I krysset ved flyplassveien, eller Helganesveien som den egentlig heter, pekte jeg forhjulet mot Borgaredalen, som det sto på skiltet. Borgaredalen bedriver avfallshåndtering for Karmøy kommune. Riktignok hadde jeg ikke tenkt meg hele veien til miljøparken, men gjorde regning med å titte ned på den fra dagens turmål. 

Landeveien snirkla seg sørover mellom høye furutrær på begge sider. Jeg hørte duren av propeller og titta opp tidsnok til å få et glimt av småflyet som kom inn for landing på Helganes. Litt rart var det jo å se buken av et lite propellfly på så nært hold, men for dem som bor i området er det vel for en vane å regne. Flyplassen ble åpna 8. april 1975. 

LANGS GASSRØRLEDNINGEN 

Etter å ha passert Litla Rotatjørna fant jeg parkeringsplassen hvor turstien starta. Klokka nærma seg halv 12 og det sto allerede flust av biler parkert på stedet. Etter alt å dømme var det flere enn meg som ønska å bruke det fine været til litt god, gammaldags rekreasjon. Veien var gruslagt og gikk langs gassledningen mot Gassnors anlegg på Håvik. Den var lettgått. I tillegg var den fin å sykle på til tross for framspringende steiner og et mangfold av sølehull. Greia var å holde et rolig tempo. 

Innover i terrenget passerte jeg flere grupper, de fleste med barn og hund. Noen dytta til og med barnevogn foran seg. Andre gikk alene, men dem var det færre av. Et stykke inn kom jeg til første virkelige veiskille. Her var det skilta ruter til både Snurrevarden, Helgabergsnuten og Kjerringtua, men jeg hadde tenkt meg lenger inn før jeg svingte sørover mot målet. Det skulle gå ei alternativ rute fra Grøne Løken, over myrene. Det var denne jeg ville teste ut. 

En lang nedoverbakke, etterfulgt av en like lang, todelt motbakke, så var jeg ved nytt kryss. Valgene var enten å fortsette østover til Håvik, eller inn i furuskogen mot sør. Langs løypa fantes tydelige tegn til inngrep i form av trefelling, men denne dagen var det stilt og fredelig. Ingen skogsmaskiner å se. Grusen var grovere og mindre behagelig å sykle på. Jeg steg av og leide sykkelen til veis ende. Etter å ha låst den til et tre tok jeg for alvor beina fatt. Nå skulle utydelige skogsstier og nærmest utviska løyper over myr og lynghei til pers. 

FIRFISLE 

Stien lot til å svinge østover, men et våkent blikk fikk med seg den alternative ruta som gikk over myra mot sør. Merkelig nok var det enkelt å ta seg tørrskodd gjennom det lite brukte terrenget. Da var det verre å følge det som bare tidvis minna om en sti. Hele tida dukka det opp dyretråkk og krøtterstier på kryss og tvers av ruta mi. Lett å la seg forvirre av, men så lenge jeg holdt retningen ville jeg før eller senere komme inn på ei tydeligere lei. 

Jeg tror faktisk jeg tråkka på halen til ei lita firfisle før jeg oppdaga den og spratt til side. Den lå og varma seg i solsteiken i det tørre graset og virka for sløv til å bry seg nevneverdig om mitt barduse ankomst. Først trodde jeg det var en orm jeg hadde med å gjøre, men nærmere inspeksjon avslørte to sett med bein som satt tett inntil kroppen. Det var ikke den minste firfisla jeg noensinne har sett, men stor var den ikke. Kan hende 10 – 15 centimeter lang. Den er en av to firfislearter vi har i Norge. Den andre er stålormen som i grunnen minner mer om en slange, arm- og beinløs som den er. Denne lot seg villig vekk fotografere før den bukta sløvt avsted. 

Etter ei stund traff jeg stien fra Vorrå og fulgte den det gjenværende stykket mot Kjerringtua. Dette strekket skulle vise seg fuktigere og det tok ikke lange tida før det surkla mellom tærne. Noe av skylda må tilkjennes snøsmeltinga, men erfaringsmessig er det ofte bløtt i traktene. Folk møtte jeg også. De aller fleste på retur. Jeg var seinere ute enn normalt og klokka lot til å ha det travelt. 

KJERRINGTUA 

Opp gjennom et lite skar, så hadde jeg fri sikt rakt mot toppen. Å komme opp var en enkel affære. Ingen tunge motbakker. Kjerringtua påberoper seg bare 84 moh, men tårner likevel i området og byr på godt utsyn i alle himmelretninger. Herfra så en Nordsjøen strekke seg som en vater fra nord til sør og i innlandet øyna en snøkledde fjell i det fjerne. Noen hundre meter sørvest for varden lå den tidligere omtalte miljøparken, men ettersom det var søndag var det ingen aktivitet å spore. 

Like nedenfor toppen satt en kar med termos og nistepakke. Han hilsa med et forsiktig smil, men lot ikke til å ville engasjere seg i noen videre samtale. Jeg lot ham være, gjenvant pusten og studerte utsikten. Det var behagelig å kjenne brisen rufse i håret. Skulle bare ønske jeg hadde tatt med noe å drikke selv. 

EN SMALERE STI 

Tilbaketuren fulgte noenlunde samme trasé. Vel var det vrient å finne den alternative stien igjen og på et eller annet punkt må jeg ha spora av. Jeg traff i alle fall skogbrynet et annet sted enn hvor jeg starta fra. Følgelig ble det endel virring i skogen før jeg plumpa i et bekkefar og karra meg opp på grusveien. 

Jeg fant flere sykler parkert ved siden av min egen og tok meg selv i å undre på om eierene gikk samme tur som meg, eller om det fantes flere fine turmål i nærheten. Så slo det meg at jeg faktisk hadde støtt på en trio i dalsøkket like nedenfor Kjerringtua. Naturligvis måtte det være en sammenheng der. 

Jeg traska ut til krysset igjen, rant ned bakken i retning Håvik, over ei plankebru og fortsatte på en stadig smalere sti mellom to sauegjerder. I enden lot det først til å være stengt for videre ferdsel. Jeg funderte på om dette betydde helomvending, men ble jeg klar over at det var rydda plass til å ta seg videre mellom gjerdet og skogbrynet. Her var stien full av kvister, røtter og mose. Ikke det beste underlaget å dra med seg en el-sykkel på, men likevel mulig. 

Ved Gassnor anlegget på Håvik kom jeg til låst port. Heldigvis var den ikke høyere enn at jeg kunne lempe sykkelen over. Deretter var det bare å ta strake veien ut til Håvik skole og følge sykkel- og gangsti tilbake mot Haugesund. Alt i alt brukte jeg tre og en halv time på hele runden, om lag 2,5 mil, hvorav 5 – 6 kilometer ble tilbakelagt til fots. Vel anvendt tid i nydelig vårvær.

Da vi kom til Førde i Sveio blinka vi av hovedveien og svingte inn mot Erve. Det var smalt og landlig. Mosen lå tykk på trær, steiner og berg langs begge sider av veien. Vel en kilometer inn fant vi avkjørselen til Lier og fulgte den helt til bunns. Her var det  parkeringsmuligheter og enkelt å få kanoene på vannet. 

VINDRÅSER OG DYRELIV 

Liervatnet er et koselig sted å padle med sine mange viker og små holmer. Vi fulgte strandlinja sørover på grunn av til dels kraftige vindråser og traff både sau, hest, esel og lama som beskua oss fra land. Seks kanadagjess flytta på seg da vi seig forbi. Lyden de utstøtte minna om gammeldagse sykkelføyter. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På storholmen, sør i Liervatnet, gikk en enslig vær å gressa. Den kom helt ned til stranda da vi nærma oss, men ombestemte seg i siste liten og la til skogs. Litt folkesky, lot det til. 

En litt mindre holme skjulte seg bak den store. Her var det allerede opparbeida et hyggelig leirområde, men å få plass til fire telt virka vrient, så vi padla videre østover. Det var mye igjen å se og vi hadde dagen foran oss. Med vinden i ryggen gikk det dessuten radig. 

BØRSHOVDA OG OPPDAGELSESFERD 

Børshovda (186 moh) stakk seg ut i landskapet. Den lyse fjellveggen pekte rakt mot himmelen, sett fra vår synsvinkel. På toppen skal det visstnok ha stått ei bygdeborg i sin tid. I dag synes bare restene. Slike bygdeborger var i bruk under folkevandringstida (ca. år 0 – 550 e.Kr.) og fungerte som tilfluktssteder for befolkningen i området, for eksempel i ufredstid. Vi lot være å ta turen opp, men jeg regner vel med å besøke høyden en gang i framtida. 

Taktfaste, bortimot synkrone åretak fikk en slags felles flyt. Det var lite rock and roll over det. Snarere en følelse av melankolsk ballade. Likevel dukka “We Will Rock You” av Queen opp i underbevistheten. En slags seig versjon. Musikk har stor betydning i mitt liv og enkelte låter fester seg til enkelte opplevelser, selv om fyren i akterstavnen insisterte på et rungende “La Det Swinge”. 

Turen gikk forbi Foråsen under høyspentlinjene og rundt Langanes. Innerst i Baståsosen lå ei sammenfallen brygge og duppa i vannet. Håpet var å finne en egna leirplass her, men andre hadde kommet oss i forkjøpet. Slukøret fortsatte vi enda et stykke og returnerte langs nordsida av Liervatnet. Et par potensielle steder ble befart, men resultatene var nedslående. Til syvend og sist gikk ferden tilbake til den vesle holmen i  sørvest enden, men ikke uten først å kjøre oss fast på et skjær. Det lå like under vannskorpa og var bortimot umulig å få øye på i de opprørte krusningene. Kano-kompisen min hoppa over bord og dytta oss løs. For de to i den andre farkosten så det ut som om han gikk på vannet. Artig påskeopplevelse der, altså. Det gikk heldigvis bra med både båt og mannskap. 

LEIRETABLERING 

Leiren ble etablert med god spredning mellom telta. Selv kom jeg sent i gang. Årsaken var neseblod. Det starta brått og umotivert, uten tegn til å ville stanse. Til alt hell har jeg gode venner som stiller opp med tørkepapir og førstehjelpsutstyr. I tillegg ble jeg tilbudt middag da jeg fant meg selv ute av stand til å kokkelere uten å tilføre blodsøl. Den var ferdig i det jeg omsider fikk kontroll på blødningen og hadde rukket å reist eget telt. Meksikansk gryte med hjemmestekt kjøttdeig. Smart løsning. Det korter definitivt ned bruken av primusgass og tiden det tar å klargjøre måltidet. 

Etter maten fikk vi virkelig gang på bålet i grua. Samtlige bidro til vedsanking, selv om noen naturlig nok inntok sin vante rolle som hovedansvarlig. Den sure vinden fra nordvest gjorde derimot sitt til at kulden nekta å forlate kroppen. Vi pakka oss inn som best vi kunne, noen med soveposer, andre med ekstra genser og lånt regnponcho. Blesten stilna først etter solnedgangen. Da steg også hyggefaktoren. Chips og påskegodteri dukka opp, samt noe godt i glasset. Praten gikk om løst og fast. Vi mimra og streifa innom større filosofiske spørsmål. Faktisk krøp klokka mot halv ett før jeg takka av, krabba opp på høyden og inn i teltet. 

OVER FOR DENNE GANG 

Jeg registrerte at det regna en eller annen gang i løpet av natta, men ellers sov jeg utrolig godt. Ei seng av lyng og mose under liggeunderlaget fungerte veldig bra. Andre hadde vært mindre heldige med valg av teltplass og våkna med stiv nakke, eller klagde på stein og ujevnheter. Joda, vi har saktens hatt den erfaringen, noen og enhver. 

Frokost ble formiddagsmat med store variasjoner. Det ble varma vann til posemat. Andre diska opp med pannekaker og bacon. Selv gikk jeg for biffstrimler med potetbiter, sjalottløk, tomater og speilegg, smakt til med overskuddsposer av salt og pepper fra McDonalds.  

Vinden tok seg opp igjen, så vi brøt leir før klokka tolv og padla tilbake til bilene. Det var en tung etappe. Kanoene følte mer for å lystre vindkastene enn oss. Ei stund hadde vi inntrykk av å stå stille. Andre ganger gikk det mer sidelengs enn forover. Vel i land var det likevel det siste døgnets gode opplevelser som festa seg. Hjernen er rar på det viset. Man fokuserer helst på det positive og husker ting likeens.
 

Påskefri er gjerne synonymt med late dager: Strekk ut på sofaen med godsakene lett tilgjengelig, en film på tv-skjermen og levende lys på bordet. Noen har hytte på fjellet og legger ut på dagsturer med ski på beina, eller farter opp og ned i et eller annet skitrekk. For oss som er bundet til byen blir det gjerne nærturer som må til for å bryte monotonien. 

PÅ SYKKELSETET 

Jeg ble rastløs allerede mandag morgen og slengte meg på min nyervervede el-sykkel for så å tråkke nordover. Det kan selvsagt diskuteres hvor spennende det er å ferdes langs Karmsundsgata en formiddag, men det var nettopp hva jeg gjorde. I bilene satt førere og passasjerer med tomme blikk, på vei til og fra diverse gjøremål. Jeg så ikke mange oppglødde ansikt langs veien. Snarere automatiserte fremtoninger med hendene godt planta på rattet og høyrefoten løst på gasspedalen. Selv hadde jeg vinden i håret og planen klar. I dag skulle turen gå inn til Haugesunds høyeste fjell som ligger på Halseid, like ved kommunegrensa mot Sveio. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det fantes sykkel- og gangsti langs store deler av Tittelsnesveien, men enkelte steder måtte jeg dele veibanen med utålmodige bilister. Ikke alltid en hyggelig affære, men denne gang var det ingen som lot til å la seg irritere over en ensom syklist. Likevel var det en lettelse å svinge inn på Halseidveien og nærmest flyte østover, alene på asfalten mellom berg og høye trær. Å sykle med stillegående motor er en sann fryd. Ikke noe stress, mas eller jag. Selv motbakkene ble en lek. 

Det blåste litt, men da jeg passerte Kvernavatnet fant jeg det blikkstille. Ei perle, omkransa av skog og fjell som det var, og urørt av den ellers så ubarmhjertige sønnavinden. Normalt biter en seg gjerne ikke så godt merke til disse små lommene av pur idyll. Med to hjul som fremkomstmiddel hadde jeg mer enn nok tid til å bremse opp og bare nyte. 

Bekkefar og små elver klukka under kjørebanen rett som det var. Tjelden hadde vendt tilbake og trippa omkring med sitt røde nebb og stive bein, på evig jakt etter en matbit. Kjøttmeisen kvitra høyt og inderlig med sine velkjente, vårlige triller og hestehoven våga seg fram i veikanten. Det kunne være så overskya det bare ville. Vårfornemmelsen kom uansett. 

STIEN TIL KLAUV 

Jeg låste skykkelen til et tre like ved stistart. Det var bare å velge og vrake. Furuskogen var rik. Stien var full av røtter, stein og rennende vann. Etter de første par hundre meterne gikk vegetasjonen over i bjørkeskau. Staute, hvite stammer som sto tett i tett. Det er noe nasjonalromantisk over disse trærne, ikke minst grunnet “Norge i rødt, hvitt og blått” skrevet av Finn Bøe, Bias Bernhoft og Arild Feldborg med melodi av Lars-Erik Larsson. Sangen er egentlig fra okkupasjonstida i 1941, men har etablert seg som et fast innslag på 17. mai og teksten er i sannhet en hyllest til fedrelandet. 

Enda et stykke lenger oppe åpna lendet seg. Her var det myr, busker og sildrebekker som regjerte. Til tider føltes stien mer som et bekkesig enn et faktisk tråkk, skjønt her og der fantes tydelige tegn etter preparering. Deler av stigningen var steinsatt en gang for lenge siden. 

Om lag 100 meter nedenfor toppunktet fantes en fin, gresskledd flate. Det slo meg at dette måtte være et ypperlig sted å legge inn en rast. Å sitte med ryggen lent mot bergveggen på en solfylt sommerdag er et drømmescenario. Kontrasten gikk meg alt annet enn hus forbi. Lavthengende skyer og disig sikt var min realitet. Dette til tross var jeg kommet så pass høyt at utsikten ble iøynefallende. Med sine 246 moh er Klauv – som tidligere nevnt – Haugesund høyeste punkt. I nord ser man like mot Vigdarvatnet. I øst kan man ta den umiskjennelige fjellformasjonen Valhest i nærmere øyesyn. Sør for Klauv ligger Haugesunds drikkevannskilde, Stakkestadvatnet og byheiene som forøvrig kan fremstå litt puslete fra denne vinkelen. Om man vender blikket mot vest ser en rakt ut på Sletta og havet som strekker seg inn i horisonten. 

Sønnavinden var definitivt merkbar på toppen, så jeg ble der ikke lenge, men fulgte samme løypa ned igjen til sykkelen. Så vidt jeg kunne se fantes ingen andre alternativ. Langt borte fra ante jeg lyden av ei motorsag, ellers var det bare surkling fra sko i myrvann, vinden og fuglesang. 

LANGS VANNVERKSVEIEN 

På returen valgte jeg å følge Vannverksveien mot byen. Den starta der stien til Klauv kom ut. Det første stykket var asfaltert og gikk i nedoverbakke, så det var bare til å renne avsted. Det ble ujevnt og humpete straks veien gikk over i grus, men var enkelt å sykle på. Vannverksveien byr på et utall bratte bakker, men det var overraskende lett å komme opp de fleste. Jeg priste meg lykkelig over å ha valgt et så anvendelig framkomstmiddel. 

Etter hvert dukka det opp flere paddedammer langs traséen. Små amfibieøyne brøt vannflata og stirra på meg, men søkte ned i mudderet da jeg nærma meg i forsøk på å knipse noen bilder. Jeg passerte Sandvatnet og Litlestemtjørn hvor jeg har campa tidligere og lot tankene fare. Å mimre litt er godt for hodet. 

Det var først da jeg kom til Kattanakk at det dukka opp andre turgåere. Herfra og ned til Stemmen møtte jeg stadige forklumpninger av folk som brukte hele veien. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og snirkle sirlig mellom de forskjellige gruppene. Blide folk, forøvrig. De aller fleste nikka og smilte pent til hilsen, så jeg gjorde det samme. Det ver i grunnen rart hvor imøtekommende og vennlige vi nordmenn blir i naturens omgivelser.