Kategori: Blogg

Alt virker langt borte straks det er snakk om avstander på mer enn ei mil. Eller gjør det virkelig det? Neida. Har man el-sykkel synes det brått mye, mye nærmere. 

SØROVER PÅ FASTLANDET 

For å unngå trafikken valgte jeg Norheimskogen mot Vormedal. Det var fredelig langs grusstien. Det eneste som brøt harmonien var knitringa av sand og stein under hjula mine. Moksheimsvatnet lå speilblankt og lagde fotokopier av himmel og landskap. Faunaen var i storslag, men disse lydene var balsam for sjela. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fra Vormedal fulgte jeg Snikveien til ende. Potensielt ville jeg møte bil på strekningen, men tidlig ute som jeg var dukka det ikke opp en eneste en. Fra Snik til Tuastad var det å humpe avsted på grus igjen. Dette er en fin, alternativ trasé å ta om man vil unngå trafikk. Grusløypa følger sørenden av Tuastadvatnet og munner ut ved bygdahuset. To morgenfriske joggere var alt jeg støtte på. Svetten pipla i ansiktene deres, den lave april temperaturen til tross. Like folketomt var det ned siste bit av Spannaveien mot Røyksundskanalen og over brua til Fosenøya. 

Jeg passerte Haugesund Seilforenings fasiliteter på Litlanes og munningen av Karmøytunnelen i Hellevika. Deretter venta mer tradisjonell, smal landevei. Den gikk opp og ned, men var i grunnen forholdsvis enkelt å sykle. I tillegg var jeg omgitt av fin natur, samt Førdesfjorden og Fosnasundet som glitra på venstre hånd. Man legger merke til så mye mer når man ferdes i roligere tempo. 

I Nordre Vågavågen smalna veien ytterligere. Svingene ble krappere og gikk steilt ned mot bunnen av vika bare for å stige tilsvarende på motsatt side. Det var et idyllisk lite samfunn her. Nesten sørlandsk i stilen. 

GRINDAFJELLET 

Ved toppen av bakken fant jeg starten av en sti som skulle bringe meg til turens sørligste punkt. Her ble jeg pent nødt til å sette sykkelen igjen. Etter en knapp time på setet føltes det helt greit. Å strekke litt på beina og bevege kroppen var passende avveksling. Stien var dårlig merka med utviska, provisorisk plankeskilt, men selve løypa var både tydelig og lettgått. Den begynte langs kanten av et jorde, over en liten knaus og en gjerdeklyver for så å fortsette gjennom sauebeiter. Nye klopper var laget over de bløteste partiene og i et tre hang en rusten, blomstermalt metallkopp med hull i bunnen. Den har fått henge urørt i mange år, men nå begynte den å merke tidens tann. 

Flere lam og søyer dukka opp rundt haugene. De virka folkesky og la på sprang straks jeg ble for nærgående. Inne blant trærne gjenvant de motet og beskua meg på trygg avstand. 

Dette var en enkel fottur som burde passe de fleste. Den knappe kilometeren fra veien til toppunktet tok under et kvarter å tilbakelegge. 71 moh er ikke mye å skryte av, men i dette landskapet var det rikelig. Her var det fin utsikt til Bokn og bruene som binder Boknaøyene sammen. Lenger sør kunne jeg skimte Kvitsøy i det fjerne og like over Karmsundet så jeg rakt inn i Vågen og Stangelandsvågen. Kopervik virka i det hele tatt liten og søvnig fra denne vinkelen. 

Jeg satte meg på trebenken som var tjora til den vesle varden med stålwire. Det var ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor. På værutsatte dager måtte vinden gi full uttelling på åpne høyder som dette. 

Lyngen rundt meg var avsvidd på kontrollert vis. Kultivert landskap. Jeg tok meg tid til en sjokoladebit og nøt vårsola som faktisk hadde begynt å varme så smått. Jeg titta på lastebåtene som pløyde sjøen på vei til neste havn, så fulgte jeg samme ruta tilbake til sykkelen og pekte nesa nordover igjen. 

SOLOMONSHILDEREN 

Ved bygdahuset på Fosen parkerte jeg framkomstmiddelet på ny. Herfra gikk en umerka sti mot Solomonshilderen, eller grottene på Fosen, om du vil. Den lot til å følge en gammel kjerre-, eller traktorvei, skjønt det minna ikke mye om noen vei lenger. Likevel kunne man skimte antydninger til møysommelig grunnarbeid hist og her. 

Ved Steinavatnet flata det ut. Jeg passerte noen bygninger og tok til venstre mellom de påfølgende høydedraga. Her var stien tidvis vanskelig å skimte, men det bedra seg raskt. Idet jeg fikk første glimt av Nedre Helgelandsvatnet fant jeg til og med merking langs løypa. “Helgeland rundt” sto det på et værbitt skilt. 

I vestenden av vannet fantes en splitter ny rasteplass med bord og benk. Et vakkert sted å ta en liten pause. Femti meter bortenfor lå grottene, cirka 1,7 kilometer fra startstedet. De var enkle å finne å finne og turen inn tok ikke mer enn et kvarter, tjue minutter. En gang i fortida hadde ei gigantisk steinblokk løsna fra bergveggen, hvorpå mindre steiner hadde kilt seg mellom den og fjellet. Resultatet var en smal, hule-, eller tunnellignende passasje på baksida, hvor det var mulig å ta seg gjennom. Et eldorado for fantasifulle, lekne barn, men jeg innrømmer at jeg lot meg fascinere selv også. 

På returen traff jeg omsider folk. Haugalandets lystige turgåere hadde våkna til liv og ansiktene sprakk i vennlige smil da vi passerte hverandre. Skulle bare mangle. Været var strålende og naturen viste seg i all sin vårlige prakt.

Etter et par prøvende uker var det deilig å gå helga i møte med vissheten om brukbart vær og tid til rådighet. Ny periode med nedstengninger og restriksjoner som følge av korona pandemien hadde gjort ting vanskeligere. Nå lot det til at samfunnet gradvis kunne åpnes igjen. I tillegg hadde jeg slitt med helsa, et lite utforska fenomen for egen del. Et besøk hos legen viste at jeg behøvde medisiner for å regulere blodtrykket. 

TIL KOMMUNEGRENSA, TYSVÆR/SVEIO 

I midten av april var dagene lengre og kveldene lysere enn på mange måneder. Selv ikke korona eller høyt blodtrykk kunne legge noen demper på gleden over å vite at det gikk mot sommer og varmere tider. Det gjør noe med psyken. Påvirker humøret i positiv forstand. Vekker kroppen og styrker lysten til å bruke den. Finne på noe. Utfordre seg selv. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tok meg tid til å spise middag sammen med familien før jeg pakka saker og ting på el-sykkelen og suste nordover sent på ettermiddagen. I motsetning til Klauv-turen, noen uker i forveien, fulgte jeg Salhusveien istedenfor den mer trafikkerte Karmsundsgata. Deretter var det bare å tråkke gjennom Haraldsgata, cruise forbi Kvala og fortsette langs Tittelsnesveien. 

Da jeg svingte av på Våga, var det for å følge Halseidveien til ende. Bilene jeg møtte kunne telles på ei hånd. Vinden var i beste fall flau. Himmelen var lett sprinkla med godværsskyer og kveldssola varma med sine 10° Celsius. I slikt vær var det en fryd å sykle. 

Jeg passerte stien mot Klauv, rant nedover bakkene til Halseid hvor vi gjorde grunnarbeidet til låter som (30 år tidligere) skulle bli singelen til mitt første band, Eclipse, og tråla fram og tilbake over kommunegrensene. Jeg tråkka rolig over det lange strekket hvor vi fikk mørkekjøringsopplæring i ’87, for til sist å svinge ut på Sundførveien; E134. 

Jeg ankom parkeringsplassen på kommunegrensa mellom Tysvær og Sveio nøyaktig en time etter avgang. Sykkelcomputoren viste 2,5 mil, hvilket skulle stemme bra med gjenomsittsfarten jeg hadde holdt. Nå gjensto 1,7 kilometer til fots, så kunne teltet reises og kveldens camp etableres. Aller først måtte jeg imidlertid finne et egna sted å parkere. Å plassere sykkelen ved veien var uaktuelt. Med andre ord slepte jeg den de første par hundre meterne nedover stien og lenka den til et robust tre i lerkeskogen. 

ANKOMST SVEBAKKEN 

Stien var i overkant godt varda til å være så tydelig og godt brukt som den åpenbart var. Ulendt, steinete, tidvis bløt, men lettgått. Det tok bare 20 minutter ned til Ålfjorden og det flotte, åpne friområdet på Svebakken. Gress, tang og tare. Jeg trodde jeg skulle få stedet for meg selv, men tvers over steingjerdet som delte plassen i to, jobba en eldre herremann iherdig med et eller annet inne i båthuset sitt; han i Sveio, jeg i Tysvær, 20 meter fra hverandre. 

På friområdet sto 3 picnic bord, to stengte sjøhus og et par bålgruver. I tillegg fantes et toalett, men det var låst som følge av koronasituasjonen. Det rant en bekk langs stien, tvers gjennom den forhenværende husmannsplassen og ned til fjæresteinene. Den var pent ramma inn av sirlig plassert stein. Ovenfor bukta fantes spor etter grunnmurer av diverse bygg som en gang må ha tilhørt husmannsplassen Svebakken under gården Lilland. Et tydelig bilde på at tidene forandrer seg. 

Kveldssola farga motsatt side av fjorden. En glød som satte spor i sjela og varma på innsida. Solnedganger er vakre, men likeså lerretene de utfyller. 

SKITTFISKE 

Etter å ha fått teltet på plass, rulla ut liggeunderlag og sovepose, satte jeg sammen fiskestanga som hadde fått bli med for anledninga. Klart man skal teste fiskelykka på steder som dette! 

Jeg fant en bergnabbe like bortenfor det ytterste sjøhuset og rigga meg til, kasta, venta og sula. Et kast ble ti. Ti ble flere. Fjorden var speilblank og fin, rød kveldshimmel med rosa skyer speila seg og myggen glimra fortsatt med sitt fravær, men det var fjære sjø. Riktignok fikk jeg napp, men fisken slapp. Gang etter gang. Det var ikke kvelden for storfangst. 

Klokka nærma seg ni da jeg ga opp. Jeg tror det kalles “dødt hav”. Nå vel, middag hadde jeg fått i meg tidligere og morgendagen kunne vise seg annerledes. Kan hende var det mer å hale i gryninga? 

Jeg krøp inn i teltet og fant komforten i soveposen. Det var mer enn nok å ta seg til mens natta senka seg. Meldinger å svare på, blogginnlegg å skrive, låter å justere. Desverre hadde jeg glemt lykta jeg pleier å ha i sekken, så rundt ti, halv elleve ble det i overkant mørkt. Alt jeg så var mobilskjermen. Det intense, men likevel snevre lyset fra det vesle rektanglet som så å si er allemannseie og stjeler alt for mye av tidå vår. 

Natta var kald og stjerneklar. Karlsvogna sto like over teltet siste gang jeg gløtta ut. Strimer av florlette skyer strakk seg over den dunkle himmelen som notelinjer. Jeg fikk idéen til en ny melodi og lå å nynna for meg selv til jeg sovna. 

MANGFOLD OG ALTERNATIVE RUTER 

Det gikk greit i 4 timer. Så krøp kulden inn. Ekstra stillongs, genser og raggsokker hjalp bare et øyeblikk. 5:30 var det definitivt slutt. Natta hadde vært på minussida hva temperaturer angår, og følelsen ble raskt intens. Når slikt skjer kan det være vrient å finne roen. Enten man vil eller ei begynner muskulaturen å jobbe, trekke seg sammen og skjelve. Hjernen kjenner signalene. Det er kaldt. Bitende kaldt. Kroppens vitale funksjoner må holdes igang. 

Rimfrosten lå som et skjørt, hvitt teppe over gressletta og teltduken var stiv og glitrende. Heldigvis steg sola over Måkafjellet på motsatt side av fjorden. Den varma umiddelbart og gjorde kort prosess med kroppens spastiske reaksjoner. Litt etter litt tinte rimen og rant i perlende diamantdråper av teltveggene. 

Fuglelivet hadde virka fraværende gjennom nattetimene, men våkna like før daggry. Å kalle det kakofoni ville være upassende. Mangfoldet var derimot enormt. Jeg hørte et rikt og variert sangmønster. Det ble regelrett umulig å sjelne alle lydene. Her var meiser, spurv, trost og stær, selvsagt gaulende måker og kraksende kråker, kurrende duer, tjeld, vipe og gransanger. Da jeg spiste min spartanske frokost, bestående av stekte kjøttpølser og tomatbønner, (ettersom det ikke var fisk å få), begynte jammen hakkespetten å gyve løs på en nærliggende trestamme også. 

Oppvasken og teltpakkinga gikk radig. Jeg plukka stanga fra hverandre og stappa den i sekken. Et drøyt steinkast oppi bakken fant jeg rester av et rovfuglbytte og tenkte det var rart jeg ikke hadde hørt noe basketak. Det måtte ha gått kjapt og stillferdig for seg. 

Enda et stykke fra Svebakken fant jeg den alternative ruta tilbake til parkeringsplassen. “Rød løype” var bare et par hundre meter lenger enn hovedruta, så jeg tenkte hvorfor ikke? Det er alltid artig å trø nye stier. Også denne var godt merka, men desidert bløtere der den svingte om sørenden av Rotatjørna. 

Oppe ved E134 satte jeg oppakninga fra meg og labba det vesle stykket til der sykkelen sto skjult i lerkeskogen. Ti minutter senere var jeg på veien igjen, denne gang om Våg, Grinde og Aksdal. Det var et par kilometer kortere, men jeg sparte fint lite tid på rutevalget.

Søndagen opprant med nydelig vårvær. Vel var det kaldt. Nattefrosten nølte med å trekke seg tilbake og snøen i hagen tviholdt på et overtak den umulig kunne beholde. Rundt 11-tida måtte den gi tapt for aprilsola. 

LANGS LANDEVEIEN 

Jeg dro fram sykkelen og kryssa Karmsund bru. Det var fortsatt stedvis glatt, men ikke verre enn at det gikk greit å ferdes på. På Avaldsnes tok jeg Kvalavågsveien forbi Skeie, hvor min tante og onkel bodde i en årrekke. Huset hadde fått ny farge og fremsto som mindre enn jeg huska. Nå var selvsagt jeg også betydelig mindre i barndommen enn i voksen alder, så jeg antar dette var et uttrykk for hvordan perspektivene endrer seg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I krysset ved flyplassveien, eller Helganesveien som den egentlig heter, pekte jeg forhjulet mot Borgaredalen, som det sto på skiltet. Borgaredalen bedriver avfallshåndtering for Karmøy kommune. Riktignok hadde jeg ikke tenkt meg hele veien til miljøparken, men gjorde regning med å titte ned på den fra dagens turmål. 

Landeveien snirkla seg sørover mellom høye furutrær på begge sider. Jeg hørte duren av propeller og titta opp tidsnok til å få et glimt av småflyet som kom inn for landing på Helganes. Litt rart var det jo å se buken av et lite propellfly på så nært hold, men for dem som bor i området er det vel for en vane å regne. Flyplassen ble åpna 8. april 1975. 

LANGS GASSRØRLEDNINGEN 

Etter å ha passert Litla Rotatjørna fant jeg parkeringsplassen hvor turstien starta. Klokka nærma seg halv 12 og det sto allerede flust av biler parkert på stedet. Etter alt å dømme var det flere enn meg som ønska å bruke det fine været til litt god, gammaldags rekreasjon. Veien var gruslagt og gikk langs gassledningen mot Gassnors anlegg på Håvik. Den var lettgått. I tillegg var den fin å sykle på til tross for framspringende steiner og et mangfold av sølehull. Greia var å holde et rolig tempo. 

Innover i terrenget passerte jeg flere grupper, de fleste med barn og hund. Noen dytta til og med barnevogn foran seg. Andre gikk alene, men dem var det færre av. Et stykke inn kom jeg til første virkelige veiskille. Her var det skilta ruter til både Snurrevarden, Helgabergsnuten og Kjerringtua, men jeg hadde tenkt meg lenger inn før jeg svingte sørover mot målet. Det skulle gå ei alternativ rute fra Grøne Løken, over myrene. Det var denne jeg ville teste ut. 

En lang nedoverbakke, etterfulgt av en like lang, todelt motbakke, så var jeg ved nytt kryss. Valgene var enten å fortsette østover til Håvik, eller inn i furuskogen mot sør. Langs løypa fantes tydelige tegn til inngrep i form av trefelling, men denne dagen var det stilt og fredelig. Ingen skogsmaskiner å se. Grusen var grovere og mindre behagelig å sykle på. Jeg steg av og leide sykkelen til veis ende. Etter å ha låst den til et tre tok jeg for alvor beina fatt. Nå skulle utydelige skogsstier og nærmest utviska løyper over myr og lynghei til pers. 

FIRFISLE 

Stien lot til å svinge østover, men et våkent blikk fikk med seg den alternative ruta som gikk over myra mot sør. Merkelig nok var det enkelt å ta seg tørrskodd gjennom det lite brukte terrenget. Da var det verre å følge det som bare tidvis minna om en sti. Hele tida dukka det opp dyretråkk og krøtterstier på kryss og tvers av ruta mi. Lett å la seg forvirre av, men så lenge jeg holdt retningen ville jeg før eller senere komme inn på ei tydeligere lei. 

Jeg tror faktisk jeg tråkka på halen til ei lita firfisle før jeg oppdaga den og spratt til side. Den lå og varma seg i solsteiken i det tørre graset og virka for sløv til å bry seg nevneverdig om mitt barduse ankomst. Først trodde jeg det var en orm jeg hadde med å gjøre, men nærmere inspeksjon avslørte to sett med bein som satt tett inntil kroppen. Det var ikke den minste firfisla jeg noensinne har sett, men stor var den ikke. Kan hende 10 – 15 centimeter lang. Den er en av to firfislearter vi har i Norge. Den andre er stålormen som i grunnen minner mer om en slange, arm- og beinløs som den er. Denne lot seg villig vekk fotografere før den bukta sløvt avsted. 

Etter ei stund traff jeg stien fra Vorrå og fulgte den det gjenværende stykket mot Kjerringtua. Dette strekket skulle vise seg fuktigere og det tok ikke lange tida før det surkla mellom tærne. Noe av skylda må tilkjennes snøsmeltinga, men erfaringsmessig er det ofte bløtt i traktene. Folk møtte jeg også. De aller fleste på retur. Jeg var seinere ute enn normalt og klokka lot til å ha det travelt. 

KJERRINGTUA 

Opp gjennom et lite skar, så hadde jeg fri sikt rakt mot toppen. Å komme opp var en enkel affære. Ingen tunge motbakker. Kjerringtua påberoper seg bare 84 moh, men tårner likevel i området og byr på godt utsyn i alle himmelretninger. Herfra så en Nordsjøen strekke seg som en vater fra nord til sør og i innlandet øyna en snøkledde fjell i det fjerne. Noen hundre meter sørvest for varden lå den tidligere omtalte miljøparken, men ettersom det var søndag var det ingen aktivitet å spore. 

Like nedenfor toppen satt en kar med termos og nistepakke. Han hilsa med et forsiktig smil, men lot ikke til å ville engasjere seg i noen videre samtale. Jeg lot ham være, gjenvant pusten og studerte utsikten. Det var behagelig å kjenne brisen rufse i håret. Skulle bare ønske jeg hadde tatt med noe å drikke selv. 

EN SMALERE STI 

Tilbaketuren fulgte noenlunde samme trasé. Vel var det vrient å finne den alternative stien igjen og på et eller annet punkt må jeg ha spora av. Jeg traff i alle fall skogbrynet et annet sted enn hvor jeg starta fra. Følgelig ble det endel virring i skogen før jeg plumpa i et bekkefar og karra meg opp på grusveien. 

Jeg fant flere sykler parkert ved siden av min egen og tok meg selv i å undre på om eierene gikk samme tur som meg, eller om det fantes flere fine turmål i nærheten. Så slo det meg at jeg faktisk hadde støtt på en trio i dalsøkket like nedenfor Kjerringtua. Naturligvis måtte det være en sammenheng der. 

Jeg traska ut til krysset igjen, rant ned bakken i retning Håvik, over ei plankebru og fortsatte på en stadig smalere sti mellom to sauegjerder. I enden lot det først til å være stengt for videre ferdsel. Jeg funderte på om dette betydde helomvending, men ble jeg klar over at det var rydda plass til å ta seg videre mellom gjerdet og skogbrynet. Her var stien full av kvister, røtter og mose. Ikke det beste underlaget å dra med seg en el-sykkel på, men likevel mulig. 

Ved Gassnor anlegget på Håvik kom jeg til låst port. Heldigvis var den ikke høyere enn at jeg kunne lempe sykkelen over. Deretter var det bare å ta strake veien ut til Håvik skole og følge sykkel- og gangsti tilbake mot Haugesund. Alt i alt brukte jeg tre og en halv time på hele runden, om lag 2,5 mil, hvorav 5 – 6 kilometer ble tilbakelagt til fots. Vel anvendt tid i nydelig vårvær.

Da vi kom til Førde i Sveio blinka vi av hovedveien og svingte inn mot Erve. Det var smalt og landlig. Mosen lå tykk på trær, steiner og berg langs begge sider av veien. Vel en kilometer inn fant vi avkjørselen til Lier og fulgte den helt til bunns. Her var det  parkeringsmuligheter og enkelt å få kanoene på vannet. 

VINDRÅSER OG DYRELIV 

Liervatnet er et koselig sted å padle med sine mange viker og små holmer. Vi fulgte strandlinja sørover på grunn av til dels kraftige vindråser og traff både sau, hest, esel og lama som beskua oss fra land. Seks kanadagjess flytta på seg da vi seig forbi. Lyden de utstøtte minna om gammeldagse sykkelføyter. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På storholmen, sør i Liervatnet, gikk en enslig vær å gressa. Den kom helt ned til stranda da vi nærma oss, men ombestemte seg i siste liten og la til skogs. Litt folkesky, lot det til. 

En litt mindre holme skjulte seg bak den store. Her var det allerede opparbeida et hyggelig leirområde, men å få plass til fire telt virka vrient, så vi padla videre østover. Det var mye igjen å se og vi hadde dagen foran oss. Med vinden i ryggen gikk det dessuten radig. 

BØRSHOVDA OG OPPDAGELSESFERD 

Børshovda (186 moh) stakk seg ut i landskapet. Den lyse fjellveggen pekte rakt mot himmelen, sett fra vår synsvinkel. På toppen skal det visstnok ha stått ei bygdeborg i sin tid. I dag synes bare restene. Slike bygdeborger var i bruk under folkevandringstida (ca. år 0 – 550 e.Kr.) og fungerte som tilfluktssteder for befolkningen i området, for eksempel i ufredstid. Vi lot være å ta turen opp, men jeg regner vel med å besøke høyden en gang i framtida. 

Taktfaste, bortimot synkrone åretak fikk en slags felles flyt. Det var lite rock and roll over det. Snarere en følelse av melankolsk ballade. Likevel dukka “We Will Rock You” av Queen opp i underbevistheten. En slags seig versjon. Musikk har stor betydning i mitt liv og enkelte låter fester seg til enkelte opplevelser, selv om fyren i akterstavnen insisterte på et rungende “La Det Swinge”. 

Turen gikk forbi Foråsen under høyspentlinjene og rundt Langanes. Innerst i Baståsosen lå ei sammenfallen brygge og duppa i vannet. Håpet var å finne en egna leirplass her, men andre hadde kommet oss i forkjøpet. Slukøret fortsatte vi enda et stykke og returnerte langs nordsida av Liervatnet. Et par potensielle steder ble befart, men resultatene var nedslående. Til syvend og sist gikk ferden tilbake til den vesle holmen i  sørvest enden, men ikke uten først å kjøre oss fast på et skjær. Det lå like under vannskorpa og var bortimot umulig å få øye på i de opprørte krusningene. Kano-kompisen min hoppa over bord og dytta oss løs. For de to i den andre farkosten så det ut som om han gikk på vannet. Artig påskeopplevelse der, altså. Det gikk heldigvis bra med både båt og mannskap. 

LEIRETABLERING 

Leiren ble etablert med god spredning mellom telta. Selv kom jeg sent i gang. Årsaken var neseblod. Det starta brått og umotivert, uten tegn til å ville stanse. Til alt hell har jeg gode venner som stiller opp med tørkepapir og førstehjelpsutstyr. I tillegg ble jeg tilbudt middag da jeg fant meg selv ute av stand til å kokkelere uten å tilføre blodsøl. Den var ferdig i det jeg omsider fikk kontroll på blødningen og hadde rukket å reist eget telt. Meksikansk gryte med hjemmestekt kjøttdeig. Smart løsning. Det korter definitivt ned bruken av primusgass og tiden det tar å klargjøre måltidet. 

Etter maten fikk vi virkelig gang på bålet i grua. Samtlige bidro til vedsanking, selv om noen naturlig nok inntok sin vante rolle som hovedansvarlig. Den sure vinden fra nordvest gjorde derimot sitt til at kulden nekta å forlate kroppen. Vi pakka oss inn som best vi kunne, noen med soveposer, andre med ekstra genser og lånt regnponcho. Blesten stilna først etter solnedgangen. Da steg også hyggefaktoren. Chips og påskegodteri dukka opp, samt noe godt i glasset. Praten gikk om løst og fast. Vi mimra og streifa innom større filosofiske spørsmål. Faktisk krøp klokka mot halv ett før jeg takka av, krabba opp på høyden og inn i teltet. 

OVER FOR DENNE GANG 

Jeg registrerte at det regna en eller annen gang i løpet av natta, men ellers sov jeg utrolig godt. Ei seng av lyng og mose under liggeunderlaget fungerte veldig bra. Andre hadde vært mindre heldige med valg av teltplass og våkna med stiv nakke, eller klagde på stein og ujevnheter. Joda, vi har saktens hatt den erfaringen, noen og enhver. 

Frokost ble formiddagsmat med store variasjoner. Det ble varma vann til posemat. Andre diska opp med pannekaker og bacon. Selv gikk jeg for biffstrimler med potetbiter, sjalottløk, tomater og speilegg, smakt til med overskuddsposer av salt og pepper fra McDonalds.  

Vinden tok seg opp igjen, så vi brøt leir før klokka tolv og padla tilbake til bilene. Det var en tung etappe. Kanoene følte mer for å lystre vindkastene enn oss. Ei stund hadde vi inntrykk av å stå stille. Andre ganger gikk det mer sidelengs enn forover. Vel i land var det likevel det siste døgnets gode opplevelser som festa seg. Hjernen er rar på det viset. Man fokuserer helst på det positive og husker ting likeens.
 

Påskefri er gjerne synonymt med late dager: Strekk ut på sofaen med godsakene lett tilgjengelig, en film på tv-skjermen og levende lys på bordet. Noen har hytte på fjellet og legger ut på dagsturer med ski på beina, eller farter opp og ned i et eller annet skitrekk. For oss som er bundet til byen blir det gjerne nærturer som må til for å bryte monotonien. 

PÅ SYKKELSETET 

Jeg ble rastløs allerede mandag morgen og slengte meg på min nyervervede el-sykkel for så å tråkke nordover. Det kan selvsagt diskuteres hvor spennende det er å ferdes langs Karmsundsgata en formiddag, men det var nettopp hva jeg gjorde. I bilene satt førere og passasjerer med tomme blikk, på vei til og fra diverse gjøremål. Jeg så ikke mange oppglødde ansikt langs veien. Snarere automatiserte fremtoninger med hendene godt planta på rattet og høyrefoten løst på gasspedalen. Selv hadde jeg vinden i håret og planen klar. I dag skulle turen gå inn til Haugesunds høyeste fjell som ligger på Halseid, like ved kommunegrensa mot Sveio. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det fantes sykkel- og gangsti langs store deler av Tittelsnesveien, men enkelte steder måtte jeg dele veibanen med utålmodige bilister. Ikke alltid en hyggelig affære, men denne gang var det ingen som lot til å la seg irritere over en ensom syklist. Likevel var det en lettelse å svinge inn på Halseidveien og nærmest flyte østover, alene på asfalten mellom berg og høye trær. Å sykle med stillegående motor er en sann fryd. Ikke noe stress, mas eller jag. Selv motbakkene ble en lek. 

Det blåste litt, men da jeg passerte Kvernavatnet fant jeg det blikkstille. Ei perle, omkransa av skog og fjell som det var, og urørt av den ellers så ubarmhjertige sønnavinden. Normalt biter en seg gjerne ikke så godt merke til disse små lommene av pur idyll. Med to hjul som fremkomstmiddel hadde jeg mer enn nok tid til å bremse opp og bare nyte. 

Bekkefar og små elver klukka under kjørebanen rett som det var. Tjelden hadde vendt tilbake og trippa omkring med sitt røde nebb og stive bein, på evig jakt etter en matbit. Kjøttmeisen kvitra høyt og inderlig med sine velkjente, vårlige triller og hestehoven våga seg fram i veikanten. Det kunne være så overskya det bare ville. Vårfornemmelsen kom uansett. 

STIEN TIL KLAUV 

Jeg låste skykkelen til et tre like ved stistart. Det var bare å velge og vrake. Furuskogen var rik. Stien var full av røtter, stein og rennende vann. Etter de første par hundre meterne gikk vegetasjonen over i bjørkeskau. Staute, hvite stammer som sto tett i tett. Det er noe nasjonalromantisk over disse trærne, ikke minst grunnet “Norge i rødt, hvitt og blått” skrevet av Finn Bøe, Bias Bernhoft og Arild Feldborg med melodi av Lars-Erik Larsson. Sangen er egentlig fra okkupasjonstida i 1941, men har etablert seg som et fast innslag på 17. mai og teksten er i sannhet en hyllest til fedrelandet. 

Enda et stykke lenger oppe åpna lendet seg. Her var det myr, busker og sildrebekker som regjerte. Til tider føltes stien mer som et bekkesig enn et faktisk tråkk, skjønt her og der fantes tydelige tegn etter preparering. Deler av stigningen var steinsatt en gang for lenge siden. 

Om lag 100 meter nedenfor toppunktet fantes en fin, gresskledd flate. Det slo meg at dette måtte være et ypperlig sted å legge inn en rast. Å sitte med ryggen lent mot bergveggen på en solfylt sommerdag er et drømmescenario. Kontrasten gikk meg alt annet enn hus forbi. Lavthengende skyer og disig sikt var min realitet. Dette til tross var jeg kommet så pass høyt at utsikten ble iøynefallende. Med sine 246 moh er Klauv – som tidligere nevnt – Haugesund høyeste punkt. I nord ser man like mot Vigdarvatnet. I øst kan man ta den umiskjennelige fjellformasjonen Valhest i nærmere øyesyn. Sør for Klauv ligger Haugesunds drikkevannskilde, Stakkestadvatnet og byheiene som forøvrig kan fremstå litt puslete fra denne vinkelen. Om man vender blikket mot vest ser en rakt ut på Sletta og havet som strekker seg inn i horisonten. 

Sønnavinden var definitivt merkbar på toppen, så jeg ble der ikke lenge, men fulgte samme løypa ned igjen til sykkelen. Så vidt jeg kunne se fantes ingen andre alternativ. Langt borte fra ante jeg lyden av ei motorsag, ellers var det bare surkling fra sko i myrvann, vinden og fuglesang. 

LANGS VANNVERKSVEIEN 

På returen valgte jeg å følge Vannverksveien mot byen. Den starta der stien til Klauv kom ut. Det første stykket var asfaltert og gikk i nedoverbakke, så det var bare til å renne avsted. Det ble ujevnt og humpete straks veien gikk over i grus, men var enkelt å sykle på. Vannverksveien byr på et utall bratte bakker, men det var overraskende lett å komme opp de fleste. Jeg priste meg lykkelig over å ha valgt et så anvendelig framkomstmiddel. 

Etter hvert dukka det opp flere paddedammer langs traséen. Små amfibieøyne brøt vannflata og stirra på meg, men søkte ned i mudderet da jeg nærma meg i forsøk på å knipse noen bilder. Jeg passerte Sandvatnet og Litlestemtjørn hvor jeg har campa tidligere og lot tankene fare. Å mimre litt er godt for hodet. 

Det var først da jeg kom til Kattanakk at det dukka opp andre turgåere. Herfra og ned til Stemmen møtte jeg stadige forklumpninger av folk som brukte hele veien. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og snirkle sirlig mellom de forskjellige gruppene. Blide folk, forøvrig. De aller fleste nikka og smilte pent til hilsen, så jeg gjorde det samme. Det ver i grunnen rart hvor imøtekommende og vennlige vi nordmenn blir i naturens omgivelser.

Å investere i en el-sykkel skulle utvide min turhorisont og gjøre nye områder tilgjengelige uten å tappe meg for krefter. I hvert fall ikke før jeg tok fatt på stiene jeg hadde sett meg ut. Det var idéen og planen. Nå gjensto det å teste ut teorien. 

MOT GRINDE 

Det var lørdag morgen. Klokka hadde akkurat passert 8:30 og himmelen var grå. Asfalten var imidlertid nesten tørr igjen etter nattas regnskyll, så jeg var ved godt mot. Her skulle det sykles! 

For anledningen hadde jeg valgt meg en tursti som går over fjellet fra Gardhaug til Amdal. Jeg visste fra før at den var gruslagt, men bratt, så om det ikke lot seg gjøre å sykle distansen kunne jeg alltids leie nyervervelsen de par kilometerne. 

Da jeg passerte Toskatjørn kom regnet. Det var ikke tungt, men konstant. Ved Aksdal måtte jeg stanse og ta av brillene. Uten vindusviskere ble det vanskelig å se gjennom de våte glassa. Bedre å klare seg uten. 

Jeg fulgte sykkel- og gangsti der slikt var å finne og etter tre kvarter var jeg framme i Grinde. Her tok jeg av fra hovedveien og svingte innom bautasteinene for å ta dem i nærmere øyesyn. 

BAUTASTEINENE I GRINDE 

Fornminnet består av 7 bautaer. Da de ble registrert i 1919 sto det bare en stein igjen. De øvrige seks var tatt ned og benytta som byggemateriale i bruer og lignende. Det var først i 1952 de fikk sin rettmessige plass tilbake. Det vil si, man er ikke riktig sikker på om den nordlige rekka står nøyaktig slik de opprinnelig ble reist, men den østre derimot skal visstnok være mer eller mindre autentisk. Jan Petersen gjorde en god jobb med restaureringen av det som kalles Resasteinene, eller også Sversteinane. 

Samlinger med så mange som 7 bautasteiner er skjeldne. Som oftest er det en eller flere og de markerer gjerne ei grav. Det ble også funnet ei gravrøys i Grinde, men denne blei etter hvert fjerna. I haugen lå ei leirkrukke med aske, noe som tyder på at avdøde ble brent. 

Et lokalt sagn vil ha det til at det ligger ei helle nær bautasteinene. Under hella skal det finnes en gullkorde, men den som løfter opp hella vil falle død om. 

GARDHAUG – AMDAL 

Jeg sykla videre mot Skjoldastaumen, svingte av ved Garhaug og tok meg opp bakken til stistart. Amdal 2,3 km sto det på skiltet like inne for grinda. Regnet hadde gitt seg, men nå var jeg innhylla i tåke. Ikke den beste dagen for vidstrakt utsikt, med andre ord. 

Bakkene var bratte og stedvis var grusen vaska bort, ergo jeg valgte å leie sykkelen. Skrensespor fortalte meg at andre hadde tatt motsatt valg. De om det. 

Med jevne mellomrom fant jeg benker plassert langs stien. På fine dager antar jeg disse peker mot flotte utsikter, men akkurat denne dagen var det vanskelig å stadfeste. Ved toppunktet svingte løypa brått nedover og gikk i ei lang sløyfe rundt berg, lynghei og myrhull. Da den retta seg ut støtte jeg på alternativ rute til Litlaskogfjellet. Hadde forholdene vært annerledes hadde jeg unt meg en tur ut dit for å ta panoramautsikten over Grindefjorden i nærmere øyesyn. Slik det lå an føltes det unødvendig. 

Hist og her hang det fuglekasser på gjerdestolpene langs det som nå hadde blitt en gammel kjerrevei. De lot til å stå tomme, men over alt rundt meg hørtes kurtiserende fuglesang. Det var tross alt vår og livet i naturen var i ferd med å våkne etter den kalde vinteren. 

Jeg passerte ei ferist og kom inn i beiteområde hvor sauer og kyr gressa side om side. De titta bare dovent på meg idet jeg passerte og var nok for opptatt med sitt til å bry seg nevneverdig. Ved den øverste gården i Amdal starta regnet igjen. Mer intenst denne gang. Det varte ikke lenge før jeg var våt til skinnet da jeg slengte meg på sykkelen og rant de neste kilometerne på asfaltert vei med sprekker og telehiv. Jeg kom ned til Førland for så å følge gamleveien langs Fuglavatnet mot Aksdal. 

EIKESKOG – DRAGAVIKA 

I stedet for å ta samme rute tilbake til byen sykla jeg gjennom industriområdet til Eikeskog hvor jeg visste det gikk en gruslagt tursti langs sør- og vestsida av Aksdalsvatnet. Denne var av det brede slaget og velegna for både føtter og tohjulinger. 3,8 km til parkeringsplassen i Dragavika opplyste skiltet ved stistart. 3,8 er ikke langt når man har el-sykkel mellom beina. 

Stien bukta seg gjennom landskapet, gikk steilt opp og ned, forbi hvilebenker og gjennom variert natur. I sørvest enden av vannet måtte jeg stanse og knipse et par bilder. Holmene der ute speila seg så fint i vannskorpa og med tåka som bakteppe lot de formelig til å henge i løse lufta. Fortryllende estetikk. Turen langs Aksdalsvatnet er vakker i all slags vær. 

KONKLUSJON 

Jeg traff hovedveien et lite stykke nord for Dragavika og fulgte den forbi Frakkagjerd til bunnen av Førdesfjorden. Allerede her føltes det nesten som å være hjemme. Det siste strekket til Haugesunds søre bydel var nærmest for en sjarmøretappe å regne. Alt i alt tok turen knappe tre timer og da hadde jeg tilbakelagt i underkant av fem mil. Lårmuskulaturen hadde fått kjørt seg, men sykkelmotoren hadde gjort jobben. Sant å si var jeg ikke engang svett. Det lova bra for framtidige utflukter.

I disse tider, mens korona viruset herjer verden i ulike muterte former, er det godt å få lufta hodet iblant. Å tømme hjernen for negativt lada tanker og bare være til stede med seg selv og naturen. Ja, du leste riktig. Naturen er mitt fristed. Mitt sanktuarium. Jeg tror jeg har mange med meg i nettopp dette. Likesinnede som søker ut for å finne ro og balanse på innsida. 

For egen del er det den klare lufta, elementenes uforutsigbarhet, duftene av vekster, våt jord og varmt berg, stiens buktende led og terrengets utfordringer, men også vakre uttrykk som lokker. Å se og lytte, bruke sansene og oppleve. Å bli sliten, men tilfreds. Disse aspektene ivaretas best når jeg ferdes alene. Å være seg selv nok, heter det visst. 

En lørdag formiddag meldte behovet seg igjen. Jeg behøvde en pause fra alt og alle. En anledning til å få tankene på rett kjøl. Turen gikk fra Sakkestad, gjennom Beverskaret til byheiene i Haugesund og videre oppover Steinsfjellet. Midt i bakkene fant jeg stien som nesten to år tidligere opplevdes som overgrodd og glemt. Nå var den nypreparert og sirlig merka. Den bar tydelig spor av flittig bruk, noe som gleda meg. Vel var det fuktig, men i alle henseender overkommelig. Gresset var slått, buskas beskåret, nedfallstrær sagd opp og fjerna og bak meg kom stadig mer av byen til syne etter hvert som jeg bevegde meg høyere. 

Framme på pynten over Taumakisto slo jeg meg ned på rasteplassen der min sti møtte grusstien fra Steinsfjellet til Kringsjå. Skydekket hadde brutt opp og sola varma faktisk, tross det kalde draget fra sørøst. Jeg ble sittende ei lita stund, skue utover havet i vest og fjordarmene i sør før det ble i kjøligste laget. Jeg slentra videre til Kringsjå hvor benkene sto i ly for vinden og vagla meg der isteden. Det var et par uker før påske, men  påskestemningen meldte seg likevel. 

Når man velger mye brukte turmål kan man sjelden forvente å finne dem forlatt. Ei heller denne gang. En barnefamilie lekte gjemsel rundt hytta og en liten ansamling pensjonister prata lavmælt over nistepakkene sine ved ett av bordene på plattingen. Selv valgte jeg meg et sted lengst mulig unna de andre og fant roen jeg hadde vært på jakt etter. 

En halvtime i vårsola kjentes behagelig og oppmuntrende. Helsebringende omstendigheter får en vel si. Kvikk Lunsj og Solo smaker aldri bedre enn i slike stunder. Appropos påskefølelse, liksom. Det var i alle fall hva jeg hadde tatt med. Barnefamilien gjorde oppbrudd og forsvant. Pensjonistene pakka sammen og rusla videre til Kringsjå seter. Så fikk jeg altså noen minutter alene før også jeg reiste meg, rydda bort tompapir og panteflaske. Dernest gikk turen ned Fedjedalen og hjem til Sakkestad via Ørpetveit ved godt mot og med et skakt smil om munnen.

Det regna lett da jeg la ivei, men man kan ikke la seg stoppe av et par dråper vann! Like nedenfor museumsgården på Ørpetveit starter en pent opparbeida sti langs vassdraget der. Man tar seg over gjerdeklyveren fra veienkanten og finner første rasteplass på venstre hånd. “Smedbenken” er det smukke navnet den har fått. 

Jeg hadde undra hvordan det ville være å ferdes langs østsida av Vassbrekkevatnet i lange tider og så mitt snitt til å teste det ut før vårslippet på gårdene i egna. Dette er gjerne ikke noe man gjør midt i lamminiga eller langt uti sesongen, men jeg følte i grunnen jeg var godt utenfor disse spesifike begrensningene. Jeg fulgte den gamle kjerreveien langs elva fra Løkavatnet, forbi de drenerte våtområdene som nå var blitt grønne, fine beitemarker. Store deler av året finner man sau her, men i starten av mars glimra de med sitt fravær. Et par hundre meter lenger fremme svingte kjerreveien oppover. Selv fortsatte jeg til den vesle haugen ved vannet hvor jeg fant rasteplass nummer to. “Olabenken” sto det på det hvitmalte skiltet. Her kunne man sitte i fred og ro, skue ut over Vassbrekkevatnet og lytte til suset i det høye sivet som prega nordenden. 

Jeg kryssa den frodige, snautygde enga bort til neste gjerdeklyver som tok meg rett inn i blandingsskog. Kortvokste, nakne løvtrær omkransa noe som ligna en sti, skjønt det var mer for et dyretråkk å regne. Ei stund var den der for i det neste å fordufte. Jeg fulgte vannet sørover og opplevde terrenget som lettgått selv uten sti. Det gikk litt opp, ned og lenger inn i marka, men var aldri snakk om de helt store kurvene. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Omtrent halvveis langs vannet dukka det opp et nytt gjerde. Her fantes ingen klyver så vidt jeg kunne se, men det var forholdsvis enkelt å skritte over på motsatt side. Det nye området var tidvis myrlendt og overgrodd. Også her fant jeg spor etter beitedyr, men dette var fortsatt alt. Jeg hadde bevegd meg litt østover og kunne med ett høre summinga fra høyspentlinjene som gikk like over hodet mitt. 

Det tredje gjerde var noe høyere. Det gikk tett inntil ei høyspentmast og jeg brukte fundamentet som stigbrett for å komme over. Her ble jeg møtt av nordavinden, lynghei og et heller utydelig traktorspor som leda ned igjen mot Vassbrekkevatnet og ei enkel, privat brygge. Det var satt opp skilt der grunneier anbefalte at kun en av gangen gikk ut på konstruksjonen. Neppe det mest solide byggverket med andre ord. Jeg hadde uansett ingen planer om å bade. 

Herfra fulgte jeg klopper som gikk over på barkesti for så å bli en meterbred grusgang. Den utvida seg etter hvert som jeg nærma meg gården i sørenden av vannet, like vest for golfbanen på Eikje. Istedenfor å traske inn på tunet skar jeg ut i terrenget på ny og ned til ei yndig trebru som kryssa utoset i sørenden. 

I Slipatveit området bar det gjennom furuskogen langs elva til jeg nærma meg Aksnesvatnet. Der elva slynger seg inn mot skogholtet snubla jeg over en liten leirplass. Herlig sted. En trestamme tjente som benk, det var stelt i stand ei bålgrue og mellom trærne hang en presenning som tydeligvis hadde gjort jobben som tarp. Det var enkelt å forestille seg at noen hadde overnatta her, kan hende fiska litt i elva og riktig hygga seg i varmen fra et knitrende bål. Stilt var det også. Inn hit nådde ingen lyd av biltrafikk og det flate landskapet som veksla mellom myr og fast grunn var blotta for liv. Den blasse fargepaletten – et fyrverkeri i gult, brunt, gyllent, mosegrønt og grått, (om man kan si det slik) – skapte ro i sjela. Jeg var der jeg ønska å være. I ett med naturen. 

Videre gjennom skogen fulgte jeg ei refleksløype langs en relativt tydelig sti. Selv midt på lyse dagen var merkene enkle å se. Et og annet rotvelta tre sendte meg riktignok på avveie, men jeg fant raskt tilbake til løypa. Etter å ha snirkla meg et stykke gjennom den halvdunkle skauen åpna landskapet seg. Stien fortsatte langs grensegjerde mot dyrka mark nedenfor Spannakalven før jeg kom over i bløt utmark og nærma meg Spanne. Jeg endte opp på en møteplass for bil, like ved undergangen nær sørenden av Ørpetveitveien. En fin, litt annerledes tur med overraskende nyanser.

Det finnes et Litlavatnet på uendelig mange steder over det ganske land. Mitt mål for denne turen lå midt mellom Snik, Tuastad og Røyksund i Fastlands-Karmøy. Det er et område jeg har ferdes mye i helt siden ungdomsårene. Familien kjøpte hus på Vormedal og fokuset for søndagenes obligatoriske utflukter flytta seg fra Djupadalen til Vormedal- og Tuastadsmarka. 

ENKEL TILKOMST 

Det ligger en liten parkeringsplass på Snik, et par kilometer sør for Vormedal. Herfra går en grusa skogsvei tvers gjennom marka til bygdahuset på Tuastad. Før man kommer til sørenden av Tuastadvatnet og rasteplassen der dukker det opp et veikryss. Nordover kan man følge sti tilbake til Storevarden og Vormedal. Sørover går en kjerrevei som tar deg forbi østkanten av Litlavatnet og videre til Ytre Røyksund. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det kan fiskes aure i Litlavatnet og det har blitt meg fortalt at fisken biter villig vekk. Å finne ut hvor man kjøper fiskekort var imidlertid en mer omstendelig prosess. Det tok endel googling før jeg kom frem til hvem som antakelig utsteda disse for fiskbare fastlandsvann. Svaret åpenbarte seg i seneste laget. Salar Sportsfiske i Salhusveien, Haugesund, hadde stengt kvelden før jeg dro, så jeg valgte å la stanga bli igjen hjemme, være lovlydig og heller fokusere på camp-opplevelsen. 

FRA JOBB TIL LEIRPLASS 

Fruen kom kjørende med sekken etter endt arbeidsdag denne aktuelle fredagen og svippa meg like greit inn til Snik i samme slengen. Jeg jobber i Hakkebakkeskogen barnehage på Vormedal, så turen var ikke lang, men i februar meldte mørket seg mellom klokka 18 og 19. Det kan være fordelaktig å se hvor man setter opp teltet. 

Jeg tusla innover den nypreparerte grusstien. Trærne strakte seg mot himmelen på begge sider og grøftekantene lukta av våt jord. Nederst i første sving, 4-500 meter fra parkeringa, renner en bekk under stien og nedover mot Litlavatnet. Her svingte jeg av og busha det neste stykket for å komme omtrent midt på vannet jeg hadde sett meg ut. Det var ganske bløtt i lendet. Vinteren hadde nylig sluppet taket og myrhullene var fortsatt i ferd med å tine opp. 

Jeg fulgte strandlinja østover, fant et sted som virka lovende, men gikk et stykke videre for å se om det åpenbarte seg enda finere flater. Jeg fant ei berghylle som sikkert egna seg bra for lekne stupere i sommersol, men noe telt kunne jeg ikke reise. Her var det bare snauberg. Ergo vendte jeg tilbake til første alternativ. 

Underlaget var en smule ujevnt, men det fikk så være. Her var det i alle fall tørt og jeg hadde glimrende utsikt over vannet mot den raskt dalende sola. 

Det tok et kvarter å etablere leir og enda ti minutt før jeg hadde kokt opp vann til dagens middag fra Real Turmat, kunne krype inn i teltet og nyte freden. Et par svaner fløy like over campen og fra andre siden av vannet hørte jeg en rev gaule og småfugl fly opp i panikk. Ute på Litlavatnet lå fortsatt tynne isflak etter siste frostperiode å bevega seg dovent i den nesten blikkstille vannskorpa. Etter hvert som sola forsvant og gradene begynte å dale kom det jevnlig knepp, knas og tynne kvinelyder derfra, nesten som fra en levende organisme. 

IS TIL ENGELSKMENN 

Det gikk en gang ei renne nedover skaret mot sjøen i sørvestenden av Litlavatnet. Her ble det frakta store isblokker til ventende skip i riktig gamle dager. Isen skulle eksporteres til England har jeg latt meg fortelle. Følgelig finnes det mengder av ballastsand på havbunnen i både Kvernvik, Dragøyvik og Juvika. Om dette var stor eksport vet jeg ikke, ei heller hva isen skulle brukes til, men det er nærliggende å anta at isen var ment for å kjøle ned fisk og slakt, kan hende til og med som isbiter til herskapelige drinker? Det skader ikke å la tankene og fantasien fare. 

FRA KVELD TIL MORGEN 

Å si det var helt stille ville være loddrett løgn. Jeg kunne høre båttrafikk fra Karmsundet og den fjerne støyen fra biler på Karmøy. Det summa i høyspentmaste et par hundre meter unna og en måkeflokk kauka uavlatelig ute i sundet et sted. I sju-tida begynte det dessuten å regne lett. Den forsiktige prikkinga mot teltduken var et kjærkomment avbrekk til de distanserte lydene. 

Kvelden gikk. Jeg benytta anledninga til å skrive musikk, noen linjer av et dikt og et førsteutkast til nytt blogginnlegg. Spotify rulla og gikk i bakgrunnen. For anledningen var det Damien Rice, Nick Drake og selvsagt Del Amitri som akkompagnerte stemningsbildet. Selvsagt, fordi dette skotske bandet hadde fulgt meg gjennom mer enn halve livet og tonesatt alle mine oppturer og nedturer. 

Lørdag morgen våkna jeg til tåke. Isen på Litlavatnet hadde krympa ytterligere inn og lå lenger fra land enn kvelden i forveien. Jeg skimta noen forsiktige vak like utenfor leiren og tenkte kanskje jeg burde tatt med stanga likevel, men det fikk bli en annen gang. 

Å finne en god sovestilling hadde vært en utfordring på den ujevne bakken. Jeg sov imidlertid natta gjennom og våkna i samme positur som da øynene skled igjen. Noe må jeg ha gjort riktig. Vel å merke var ryggen stiv og støl, men det gjorde jeg regning med ville løse seg straks jeg kom meg i bevegelse. 

Brødskivene jeg hadde med til frokost var blitt grønne over natta, etter alt å dømme skåret fra et gammelt brød morgenen før. Det frista over hode ikke, så jeg starta heller dagen med en sjokoladebit og noen slurker iskaldt vann. Frokosten ble istedet ei tacobolle og appelsinjuice da jeg kom til nærbutikken på Vormedal. 

TIL STOREVARDEN 

Det gikk en liten sti forbi stupeberget jeg hadde vært bortom foregående ettermiddag. Den førte rett ut til kjerreveien mellom turløypa til Tuastad og Ytre Røyksund. Herfra var det flatt og fint frem til veikrysset hvor Tuastad bygdelag har hengende en postkasse med turbok i. 

På nordsida av grusveien starta stien jeg planla å følge tilbake til Vormedal. Den gikk rett inn i tett og dunkel barskog. Bakken var dekka av barnåler og røtter. Allerede i starten var det bløtt og gjørmete, så jeg visste det kom til å bli en fuktig strekning. 

Hundre meter inn støtte jeg på demningen i sørvestenden av Tuastadvatnet. Det var høy vannstand etter mye nedbør og snøsmelting. Faktisk gikk vannet i kant med toppen av betongdemningen. Restene av vinteris lå krakelert og porøs utover bukta som forsvant inn i stadig tykkere tåke. Jeg pressa meg videre gjennom skauen, kom ut i åpnere lende og kryssa den ene myra etter den andre langs traséen som fulgte høyspentlinjene. Sporet var tydeligere enn jeg mintes fra tidligere besøk. Antakelig skyldtes det flere turgåere og hyppigere bruk etter de siste tiårs boligutbygning i omkringliggende områder. 

Noe sier meg at det ble lenger å gå ved å følge stien enn om jeg hadde valgt Snikveien, ikke minst fordi løypa vrengte og svinga på seg, gikk opp og ned koller og skar, men jeg fant veien til Storevarden (70 moh) uten et eneste problem. Noen utsikt kan jeg derimot ikke skryte av. Skodda gjorde det umulig å se så langt som ned til Mykje skole selv om den bare lå noen steinkast unna. Dette var også det egentlige målet for dagens etappe. Nå har det seg slik at jeg endte med å spasere hele veien gjennom Moksheimskogen og hjem til Sakkestad, men det får rekke å ha nevnt det for denne gang.

Januarsola hadde enda ikke brutt horisonten da jeg dro hjemmefra med Byheiene i sikte. På ryggen hadde jeg dagsekk med niste, sitteunderlag og gapahuk ettersom det var meldt muligheter for nedbør utover formiddagen. 

Morgenlufta var frostig og bortimot stillestående. Det lå is på søledammene gatelangs og Haugesund var fortsatt søvnig og folketom. Bak meg endra himmelen karakter og farger ved hvert stjålne blikk over skuldra. Skyformasjonene flytta seg nesten umerkelig og morgenlyset lekte seg med dem. Varme farger til en kald morgen. 

Drøye fem kilometer – eller tre kvarter – fra mitt hjem på Sakkestad passerte jeg gjennom Djupadalsporten og bytta asfalt mot grusvei under skosålene. De første strålene fra den stigende sola kjærtegna fjell og åser. Oppe på Steinsfjellet hadde antennetårnet fått en nesten oransje glød. Jeg fulgte turstien langs det stedvis islagte Eivindsvatnet, så ender isbade i åpne råk og trost endevende skogbunnen på jakt etter små godbiter. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha passert HIL’s nyreiste O-hytte med sitt arkitektoniske, moderne særpreg fortsatte jeg langs elva oppover anleggsveien mot Krokavatnet. I Skaret fant jeg ferske revespor. Antakelig sto luringen å fulgte meg med blikket fra et eller annet nærliggende skjulested. Det var glatt langs stien, men ikke hardfrosset nok til å holde vekta mi mer enn stedvis, så jeg holdt øynene festa på bakken. Enkelte ganger måtte jeg hoppe fra stein til stein for å unngå potensielle gjørmehull. 

Framme på Jøtnafjellpynten, med utsikt over Krokavatnet og demningen der, fikk jeg selskap av en liten flokk kjernebitere som satt i toppen av ei furu. De plukka frøene ut av kongler og ensa meg knapt, så fokuserte var de. Dette er noen staselige finker med fine fargemøstre. Lettest er det gjerne å kjenne dem igjen på det kraftige nebbet og forholdsvis store hodet, men det er ikke ofte jeg har truffet arten på turene mine. 

Over demningen, over de påfølgende knausene og inn i skogen. Jeg kom til stiskillet der man kan velge å ta til høyre mot Jøtnaheim og Presten, eller fortsette rett fram mot Bårdshaugvatna, Stakkestadvatnet og Håvåshytta. Jeg fortsatte rett fram, men bare et par hundre meter. Her skulle det finnes en umerka sti som tok av mot høyre opp til Raudtjørn, et av de få stedene i Byheiene hvor jeg aldri hadde satt mine bein. Jeg fulgte GPS’en på mobilen for sikkerhets skyld og ganske riktig; det gikk en sti der. Vel var den både overgrodd og utydelig, men fortsatt mulig å følge. 

Terrenget steg littegrann. Det vokste villkratt på begge sider av stien som ofte minna mer om et bekkefar enn ei reell løype. Så åpna lendet seg mot ei myr på venstre hånd. Midt i myra lå en liten holme som grensa til selve Raudtjørn og jeg bestemte meg for å ta meg ut dit før jeg rasta. Myra var enkel å forsere. Jeg så spor etter rådyr og på holmen fantes restene av et lite kvistebål. Så hadde det altså vært folk her tidligere. Jeg slo opp gapahuken like ved og fant meg til rette før jeg fiska fram den enkle nistepakka. Omelett med ost og skinke. 

Å etablere en midlertidig leir trenger ikke ta lang tid, men gjør noe med  underbevisstheten. Selv finner jeg større ro i camp enn for eksempel på en stein, stubbe, i lyngen, eller rett på nakent berg. En følelse av å høre til, kan hende? 

Raudtjørn var dekka av et tynt islag. Innimellom ga det fra seg korte knepp og knas som vitna om at isen var i bevegelse. Ellers var alt stille. Tjernet var omgitt av skog, men om jeg strakte hals kunne jeg skimte havet langt ute i nordvest. Det var knapt et vindpust i det tørre gresset. Jeg undra på om bålrestene var en indikasjon på at det fantes fisk i det vesle tjernet. Kan hende hadde noen stått akkurat her forrige vår og prøvd lykken med snøre og dupp? Kan hende var det bare fantasien som løp av med meg? 

Jeg nøt freden og omgivelsene i tre kvarter før jeg pakka sammen og fortsatte sørover til jeg traff den tydeligere stien mellom Krokavatnet og Lusatjørn. Her vendte jeg mot vest og endte opp på hovedløypa mellom Presten og sørenden av Krokavatnet. Brått var det folksomt i marka. Turgåere og joggere i alle aldre dukka opp som paddehatter over alt. Nå foretrekker jeg å ferdes alene i naturen, men kan likevel verdsette at også andre setter pris på utendørs rekreasjon. Ensomheten finner man på utradisjonelle stier. 

Veien gikk videre på grusa sti mot Steinsfjellet, men selv valgte jeg å dreie av mot venstre ved Iglavasstjørn og følge ruta mot Buafjell. Denne stien svingte igjen mot Steinsfjellet før jeg møtte stiskillet til Kringsjå. Over gjerdeklyveren var det bløtt, for å si det mildt. Søla skvatt rundt beina og vanndybden trua med å oversige fjellskoa. Det gikk bra. 

900 meter senere passerte jeg Flagghaugen og slentra inn på Kringsjå tunet. En liten barnefamilie hilsa meg imøte og jeg gjengjaldt høfligheten før ferden gikk videre ned mot Fedjedalen, forbi beitende villsau og strake veien hjem igjen. Selv om det hadde skya til, hadde det vært en fin dag og jeg gleda meg over å ha funnet ei ny, bortgjemt perle i Haugesunds egen bakgård.