Kategori: Blogg

Påskefri er gjerne synonymt med late dager: Strekk ut på sofaen med godsakene lett tilgjengelig, en film på tv-skjermen og levende lys på bordet. Noen har hytte på fjellet og legger ut på dagsturer med ski på beina, eller farter opp og ned i et eller annet skitrekk. For oss som er bundet til byen blir det gjerne nærturer som må til for å bryte monotonien. 

PÅ SYKKELSETET 

Jeg ble rastløs allerede mandag morgen og slengte meg på min nyervervede el-sykkel for så å tråkke nordover. Det kan selvsagt diskuteres hvor spennende det er å ferdes langs Karmsundsgata en formiddag, men det var nettopp hva jeg gjorde. I bilene satt førere og passasjerer med tomme blikk, på vei til og fra diverse gjøremål. Jeg så ikke mange oppglødde ansikt langs veien. Snarere automatiserte fremtoninger med hendene godt planta på rattet og høyrefoten løst på gasspedalen. Selv hadde jeg vinden i håret og planen klar. I dag skulle turen gå inn til Haugesunds høyeste fjell som ligger på Halseid, like ved kommunegrensa mot Sveio. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det fantes sykkel- og gangsti langs store deler av Tittelsnesveien, men enkelte steder måtte jeg dele veibanen med utålmodige bilister. Ikke alltid en hyggelig affære, men denne gang var det ingen som lot til å la seg irritere over en ensom syklist. Likevel var det en lettelse å svinge inn på Halseidveien og nærmest flyte østover, alene på asfalten mellom berg og høye trær. Å sykle med stillegående motor er en sann fryd. Ikke noe stress, mas eller jag. Selv motbakkene ble en lek. 

Det blåste litt, men da jeg passerte Kvernavatnet fant jeg det blikkstille. Ei perle, omkransa av skog og fjell som det var, og urørt av den ellers så ubarmhjertige sønnavinden. Normalt biter en seg gjerne ikke så godt merke til disse små lommene av pur idyll. Med to hjul som fremkomstmiddel hadde jeg mer enn nok tid til å bremse opp og bare nyte. 

Bekkefar og små elver klukka under kjørebanen rett som det var. Tjelden hadde vendt tilbake og trippa omkring med sitt røde nebb og stive bein, på evig jakt etter en matbit. Kjøttmeisen kvitra høyt og inderlig med sine velkjente, vårlige triller og hestehoven våga seg fram i veikanten. Det kunne være så overskya det bare ville. Vårfornemmelsen kom uansett. 

STIEN TIL KLAUV 

Jeg låste skykkelen til et tre like ved stistart. Det var bare å velge og vrake. Furuskogen var rik. Stien var full av røtter, stein og rennende vann. Etter de første par hundre meterne gikk vegetasjonen over i bjørkeskau. Staute, hvite stammer som sto tett i tett. Det er noe nasjonalromantisk over disse trærne, ikke minst grunnet “Norge i rødt, hvitt og blått” skrevet av Finn Bøe, Bias Bernhoft og Arild Feldborg med melodi av Lars-Erik Larsson. Sangen er egentlig fra okkupasjonstida i 1941, men har etablert seg som et fast innslag på 17. mai og teksten er i sannhet en hyllest til fedrelandet. 

Enda et stykke lenger oppe åpna lendet seg. Her var det myr, busker og sildrebekker som regjerte. Til tider føltes stien mer som et bekkesig enn et faktisk tråkk, skjønt her og der fantes tydelige tegn etter preparering. Deler av stigningen var steinsatt en gang for lenge siden. 

Om lag 100 meter nedenfor toppunktet fantes en fin, gresskledd flate. Det slo meg at dette måtte være et ypperlig sted å legge inn en rast. Å sitte med ryggen lent mot bergveggen på en solfylt sommerdag er et drømmescenario. Kontrasten gikk meg alt annet enn hus forbi. Lavthengende skyer og disig sikt var min realitet. Dette til tross var jeg kommet så pass høyt at utsikten ble iøynefallende. Med sine 246 moh er Klauv – som tidligere nevnt – Haugesund høyeste punkt. I nord ser man like mot Vigdarvatnet. I øst kan man ta den umiskjennelige fjellformasjonen Valhest i nærmere øyesyn. Sør for Klauv ligger Haugesunds drikkevannskilde, Stakkestadvatnet og byheiene som forøvrig kan fremstå litt puslete fra denne vinkelen. Om man vender blikket mot vest ser en rakt ut på Sletta og havet som strekker seg inn i horisonten. 

Sønnavinden var definitivt merkbar på toppen, så jeg ble der ikke lenge, men fulgte samme løypa ned igjen til sykkelen. Så vidt jeg kunne se fantes ingen andre alternativ. Langt borte fra ante jeg lyden av ei motorsag, ellers var det bare surkling fra sko i myrvann, vinden og fuglesang. 

LANGS VANNVERKSVEIEN 

På returen valgte jeg å følge Vannverksveien mot byen. Den starta der stien til Klauv kom ut. Det første stykket var asfaltert og gikk i nedoverbakke, så det var bare til å renne avsted. Det ble ujevnt og humpete straks veien gikk over i grus, men var enkelt å sykle på. Vannverksveien byr på et utall bratte bakker, men det var overraskende lett å komme opp de fleste. Jeg priste meg lykkelig over å ha valgt et så anvendelig framkomstmiddel. 

Etter hvert dukka det opp flere paddedammer langs traséen. Små amfibieøyne brøt vannflata og stirra på meg, men søkte ned i mudderet da jeg nærma meg i forsøk på å knipse noen bilder. Jeg passerte Sandvatnet og Litlestemtjørn hvor jeg har campa tidligere og lot tankene fare. Å mimre litt er godt for hodet. 

Det var først da jeg kom til Kattanakk at det dukka opp andre turgåere. Herfra og ned til Stemmen møtte jeg stadige forklumpninger av folk som brukte hele veien. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og snirkle sirlig mellom de forskjellige gruppene. Blide folk, forøvrig. De aller fleste nikka og smilte pent til hilsen, så jeg gjorde det samme. Det ver i grunnen rart hvor imøtekommende og vennlige vi nordmenn blir i naturens omgivelser.

Å investere i en el-sykkel skulle utvide min turhorisont og gjøre nye områder tilgjengelige uten å tappe meg for krefter. I hvert fall ikke før jeg tok fatt på stiene jeg hadde sett meg ut. Det var idéen og planen. Nå gjensto det å teste ut teorien. 

MOT GRINDE 

Det var lørdag morgen. Klokka hadde akkurat passert 8:30 og himmelen var grå. Asfalten var imidlertid nesten tørr igjen etter nattas regnskyll, så jeg var ved godt mot. Her skulle det sykles! 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For anledningen hadde jeg valgt meg en tursti som går over fjellet fra Gardhaug til Amdal. Jeg visste fra før at den var gruslagt, men bratt, så om det ikke lot seg gjøre å sykle distansen kunne jeg alltids leie nyervervelsen de par kilometerne. 

Da jeg passerte Toskatjørn kom regnet. Det var ikke tungt, men konstant. Ved Aksdal måtte jeg stanse og ta av brillene. Uten vindusviskere ble det vanskelig å se gjennom de våte glassa. Bedre å klare seg uten. 

Jeg fulgte sykkel- og gangsti der slikt var å finne og etter tre kvarter var jeg framme i Grinde. Her tok jeg av fra hovedveien og svingte innom bautasteinene for å ta dem i nærmere øyesyn. 

BAUTASTEINENE I GRINDE 

Fornminnet består av 7 bautaer. Da de ble registrert i 1919 sto det bare en stein igjen. De øvrige seks var tatt ned og benytta som byggemateriale i bruer og lignende. Det var først i 1952 de fikk sin rettmessige plass tilbake. Det vil si, man er ikke riktig sikker på om den nordlige rekka står nøyaktig slik de opprinnelig ble reist, men den østre derimot skal visstnok være mer eller mindre autentisk. Jan Petersen gjorde en god jobb med restaureringen av det som kalles Resasteinene, eller også Sversteinane. 

Samlinger med så mange som 7 bautasteiner er skjeldne. Som oftest er det en eller flere og de markerer gjerne ei grav. Det ble også funnet ei gravrøys i Grinde, men denne blei etter hvert fjerna. I haugen lå ei leirkrukke med aske, noe som tyder på at avdøde ble brent. 

Et lokalt sagn vil ha det til at det ligger ei helle nær bautasteinene. Under hella skal det finnes en gullkorde, men den som løfter opp hella vil falle død om. 

GARDHAUG – AMDAL 

Jeg sykla videre mot Skjoldastaumen, svingte av ved Garhaug og tok meg opp bakken til stistart. Amdal 2,3 km sto det på skiltet like inne for grinda. Regnet hadde gitt seg, men nå var jeg innhylla i tåke. Ikke den beste dagen for vidstrakt utsikt, med andre ord. 

Bakkene var bratte og stedvis var grusen vaska bort, ergo jeg valgte å leie sykkelen. Skrensespor fortalte meg at andre hadde tatt motsatt valg. De om det. 

Med jevne mellomrom fant jeg benker plassert langs stien. På fine dager antar jeg disse peker mot flotte utsikter, men akkurat denne dagen var det vanskelig å stadfeste. Ved toppunktet svingte løypa brått nedover og gikk i ei lang sløyfe rundt berg, lynghei og myrhull. Da den retta seg ut støtte jeg på alternativ rute til Litlaskogfjellet. Hadde forholdene vært annerledes hadde jeg unt meg en tur ut dit for å ta panoramautsikten over Grindefjorden i nærmere øyesyn. Slik det lå an føltes det unødvendig. 

Hist og her hang det fuglekasser på gjerdestolpene langs det som nå hadde blitt en gammel kjerrevei. De lot til å stå tomme, men over alt rundt meg hørtes kurtiserende fuglesang. Det var tross alt vår og livet i naturen var i ferd med å våkne etter den kalde vinteren. 

Jeg passerte ei ferist og kom inn i beiteområde hvor sauer og kyr gressa side om side. De titta bare dovent på meg idet jeg passerte og var nok for opptatt med sitt til å bry seg nevneverdig. Ved den øverste gården i Amdal starta regnet igjen. Mer intenst denne gang. Det varte ikke lenge før jeg var våt til skinnet da jeg slengte meg på sykkelen og rant de neste kilometerne på asfaltert vei med sprekker og telehiv. Jeg kom ned til Førland for så å følge gamleveien langs Fuglavatnet mot Aksdal. 

EIKESKOG – DRAGAVIKA 

I stedet for å ta samme rute tilbake til byen sykla jeg gjennom industriområdet til Eikeskog hvor jeg visste det gikk en gruslagt tursti langs sør- og vestsida av Aksdalsvatnet. Denne var av det brede slaget og velegna for både føtter og tohjulinger. 3,8 km til parkeringsplassen i Dragavika opplyste skiltet ved stistart. 3,8 er ikke langt når man har el-sykkel mellom beina. 

Stien bukta seg gjennom landskapet, gikk steilt opp og ned, forbi hvilebenker og gjennom variert natur. I sørvest enden av vannet måtte jeg stanse og knipse et par bilder. Holmene der ute speila seg så fint i vannskorpa og med tåka som bakteppe lot de formelig til å henge i løse lufta. Fortryllende estetikk. Turen langs Aksdalsvatnet er vakker i all slags vær. 

KONKLUSJON 

Jeg traff hovedveien et lite stykke nord for Dragavika og fulgte den forbi Frakkagjerd til bunnen av Førdesfjorden. Allerede her føltes det nesten som å være hjemme. Det siste strekket til Haugesunds søre bydel var nærmest for en sjarmøretappe å regne. Alt i alt tok turen knappe tre timer og da hadde jeg tilbakelagt i underkant av fem mil. Lårmuskulaturen hadde fått kjørt seg, men sykkelmotoren hadde gjort jobben. Sant å si var jeg ikke engang svett. Det lova bra for framtidige utflukter.

I disse tider, mens korona viruset herjer verden i ulike muterte former, er det godt å få lufta hodet iblant. Å tømme hjernen for negativt lada tanker og bare være til stede med seg selv og naturen. Ja, du leste riktig. Naturen er mitt fristed. Mitt sanktuarium. Jeg tror jeg har mange med meg i nettopp dette. Likesinnede som søker ut for å finne ro og balanse på innsida. 

For egen del er det den klare lufta, elementenes uforutsigbarhet, duftene av vekster, våt jord og varmt berg, stiens buktende led og terrengets utfordringer, men også vakre uttrykk som lokker. Å se og lytte, bruke sansene og oppleve. Å bli sliten, men tilfreds. Disse aspektene ivaretas best når jeg ferdes alene. Å være seg selv nok, heter det visst. 

En lørdag formiddag meldte behovet seg igjen. Jeg behøvde en pause fra alt og alle. En anledning til å få tankene på rett kjøl. Turen gikk fra Sakkestad, gjennom Beverskaret til byheiene i Haugesund og videre oppover Steinsfjellet. Midt i bakkene fant jeg stien som nesten to år tidligere opplevdes som overgrodd og glemt. Nå var den nypreparert og sirlig merka. Den bar tydelig spor av flittig bruk, noe som gleda meg. Vel var det fuktig, men i alle henseender overkommelig. Gresset var slått, buskas beskåret, nedfallstrær sagd opp og fjerna og bak meg kom stadig mer av byen til syne etter hvert som jeg bevegde meg høyere. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Framme på pynten over Taumakisto slo jeg meg ned på rasteplassen der min sti møtte grusstien fra Steinsfjellet til Kringsjå. Skydekket hadde brutt opp og sola varma faktisk, tross det kalde draget fra sørøst. Jeg ble sittende ei lita stund, skue utover havet i vest og fjordarmene i sør før det ble i kjøligste laget. Jeg slentra videre til Kringsjå hvor benkene sto i ly for vinden og vagla meg der isteden. Det var et par uker før påske, men  påskestemningen meldte seg likevel. 

Når man velger mye brukte turmål kan man sjelden forvente å finne dem forlatt. Ei heller denne gang. En barnefamilie lekte gjemsel rundt hytta og en liten ansamling pensjonister prata lavmælt over nistepakkene sine ved ett av bordene på plattingen. Selv valgte jeg meg et sted lengst mulig unna de andre og fant roen jeg hadde vært på jakt etter. 

En halvtime i vårsola kjentes behagelig og oppmuntrende. Helsebringende omstendigheter får en vel si. Kvikk Lunsj og Solo smaker aldri bedre enn i slike stunder. Appropos påskefølelse, liksom. Det var i alle fall hva jeg hadde tatt med. Barnefamilien gjorde oppbrudd og forsvant. Pensjonistene pakka sammen og rusla videre til Kringsjå seter. Så fikk jeg altså noen minutter alene før også jeg reiste meg, rydda bort tompapir og panteflaske. Dernest gikk turen ned Fedjedalen og hjem til Sakkestad via Ørpetveit ved godt mot og med et skakt smil om munnen.

Det regna lett da jeg la ivei, men man kan ikke la seg stoppe av et par dråper vann! Like nedenfor museumsgården på Ørpetveit starter en pent opparbeida sti langs vassdraget der. Man tar seg over gjerdeklyveren fra veienkanten og finner første rasteplass på venstre hånd. “Smedbenken” er det smukke navnet den har fått. 

Jeg hadde undra hvordan det ville være å ferdes langs østsida av Vassbrekkevatnet i lange tider og så mitt snitt til å teste det ut før vårslippet på gårdene i egna. Dette er gjerne ikke noe man gjør midt i lamminiga eller langt uti sesongen, men jeg følte i grunnen jeg var godt utenfor disse spesifike begrensningene. Jeg fulgte den gamle kjerreveien langs elva fra Løkavatnet, forbi de drenerte våtområdene som nå var blitt grønne, fine beitemarker. Store deler av året finner man sau her, men i starten av mars glimra de med sitt fravær. Et par hundre meter lenger fremme svingte kjerreveien oppover. Selv fortsatte jeg til den vesle haugen ved vannet hvor jeg fant rasteplass nummer to. “Olabenken” sto det på det hvitmalte skiltet. Her kunne man sitte i fred og ro, skue ut over Vassbrekkevatnet og lytte til suset i det høye sivet som prega nordenden. 

Jeg kryssa den frodige, snautygde enga bort til neste gjerdeklyver som tok meg rett inn i blandingsskog. Kortvokste, nakne løvtrær omkransa noe som ligna en sti, skjønt det var mer for et dyretråkk å regne. Ei stund var den der for i det neste å fordufte. Jeg fulgte vannet sørover og opplevde terrenget som lettgått selv uten sti. Det gikk litt opp, ned og lenger inn i marka, men var aldri snakk om de helt store kurvene. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Omtrent halvveis langs vannet dukka det opp et nytt gjerde. Her fantes ingen klyver så vidt jeg kunne se, men det var forholdsvis enkelt å skritte over på motsatt side. Det nye området var tidvis myrlendt og overgrodd. Også her fant jeg spor etter beitedyr, men dette var fortsatt alt. Jeg hadde bevegd meg litt østover og kunne med ett høre summinga fra høyspentlinjene som gikk like over hodet mitt. 

Det tredje gjerde var noe høyere. Det gikk tett inntil ei høyspentmast og jeg brukte fundamentet som stigbrett for å komme over. Her ble jeg møtt av nordavinden, lynghei og et heller utydelig traktorspor som leda ned igjen mot Vassbrekkevatnet og ei enkel, privat brygge. Det var satt opp skilt der grunneier anbefalte at kun en av gangen gikk ut på konstruksjonen. Neppe det mest solide byggverket med andre ord. Jeg hadde uansett ingen planer om å bade. 

Herfra fulgte jeg klopper som gikk over på barkesti for så å bli en meterbred grusgang. Den utvida seg etter hvert som jeg nærma meg gården i sørenden av vannet, like vest for golfbanen på Eikje. Istedenfor å traske inn på tunet skar jeg ut i terrenget på ny og ned til ei yndig trebru som kryssa utoset i sørenden. 

I Slipatveit området bar det gjennom furuskogen langs elva til jeg nærma meg Aksnesvatnet. Der elva slynger seg inn mot skogholtet snubla jeg over en liten leirplass. Herlig sted. En trestamme tjente som benk, det var stelt i stand ei bålgrue og mellom trærne hang en presenning som tydeligvis hadde gjort jobben som tarp. Det var enkelt å forestille seg at noen hadde overnatta her, kan hende fiska litt i elva og riktig hygga seg i varmen fra et knitrende bål. Stilt var det også. Inn hit nådde ingen lyd av biltrafikk og det flate landskapet som veksla mellom myr og fast grunn var blotta for liv. Den blasse fargepaletten – et fyrverkeri i gult, brunt, gyllent, mosegrønt og grått, (om man kan si det slik) – skapte ro i sjela. Jeg var der jeg ønska å være. I ett med naturen. 

Videre gjennom skogen fulgte jeg ei refleksløype langs en relativt tydelig sti. Selv midt på lyse dagen var merkene enkle å se. Et og annet rotvelta tre sendte meg riktignok på avveie, men jeg fant raskt tilbake til løypa. Etter å ha snirkla meg et stykke gjennom den halvdunkle skauen åpna landskapet seg. Stien fortsatte langs grensegjerde mot dyrka mark nedenfor Spannakalven før jeg kom over i bløt utmark og nærma meg Spanne. Jeg endte opp på en møteplass for bil, like ved undergangen nær sørenden av Ørpetveitveien. En fin, litt annerledes tur med overraskende nyanser.

Det finnes et Litlavatnet på uendelig mange steder over det ganske land. Mitt mål for denne turen lå midt mellom Snik, Tuastad og Røyksund i Fastlands-Karmøy. Det er et område jeg har ferdes mye i helt siden ungdomsårene. Familien kjøpte hus på Vormedal og fokuset for søndagenes obligatoriske utflukter flytta seg fra Djupadalen til Vormedal- og Tuastadsmarka. 

ENKEL TILKOMST 

Det ligger en liten parkeringsplass på Snik, et par kilometer sør for Vormedal. Herfra går en grusa skogsvei tvers gjennom marka til bygdahuset på Tuastad. Før man kommer til sørenden av Tuastadvatnet og rasteplassen der dukker det opp et veikryss. Nordover kan man følge sti tilbake til Storevarden og Vormedal. Sørover går en kjerrevei som tar deg forbi østkanten av Litlavatnet og videre til Ytre Røyksund. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det kan fiskes aure i Litlavatnet og det har blitt meg fortalt at fisken biter villig vekk. Å finne ut hvor man kjøper fiskekort var imidlertid en mer omstendelig prosess. Det tok endel googling før jeg kom frem til hvem som antakelig utsteda disse for fiskbare fastlandsvann. Svaret åpenbarte seg i seneste laget. Salar Sportsfiske i Salhusveien, Haugesund, hadde stengt kvelden før jeg dro, så jeg valgte å la stanga bli igjen hjemme, være lovlydig og heller fokusere på camp-opplevelsen. 

FRA JOBB TIL LEIRPLASS 

Fruen kom kjørende med sekken etter endt arbeidsdag denne aktuelle fredagen og svippa meg like greit inn til Snik i samme slengen. Jeg jobber i Hakkebakkeskogen barnehage på Vormedal, så turen var ikke lang, men i februar meldte mørket seg mellom klokka 18 og 19. Det kan være fordelaktig å se hvor man setter opp teltet. 

Jeg tusla innover den nypreparerte grusstien. Trærne strakte seg mot himmelen på begge sider og grøftekantene lukta av våt jord. Nederst i første sving, 4-500 meter fra parkeringa, renner en bekk under stien og nedover mot Litlavatnet. Her svingte jeg av og busha det neste stykket for å komme omtrent midt på vannet jeg hadde sett meg ut. Det var ganske bløtt i lendet. Vinteren hadde nylig sluppet taket og myrhullene var fortsatt i ferd med å tine opp. 

Jeg fulgte strandlinja østover, fant et sted som virka lovende, men gikk et stykke videre for å se om det åpenbarte seg enda finere flater. Jeg fant ei berghylle som sikkert egna seg bra for lekne stupere i sommersol, men noe telt kunne jeg ikke reise. Her var det bare snauberg. Ergo vendte jeg tilbake til første alternativ. 

Underlaget var en smule ujevnt, men det fikk så være. Her var det i alle fall tørt og jeg hadde glimrende utsikt over vannet mot den raskt dalende sola. 

Det tok et kvarter å etablere leir og enda ti minutt før jeg hadde kokt opp vann til dagens middag fra Real Turmat, kunne krype inn i teltet og nyte freden. Et par svaner fløy like over campen og fra andre siden av vannet hørte jeg en rev gaule og småfugl fly opp i panikk. Ute på Litlavatnet lå fortsatt tynne isflak etter siste frostperiode å bevega seg dovent i den nesten blikkstille vannskorpa. Etter hvert som sola forsvant og gradene begynte å dale kom det jevnlig knepp, knas og tynne kvinelyder derfra, nesten som fra en levende organisme. 

IS TIL ENGELSKMENN 

Det gikk en gang ei renne nedover skaret mot sjøen i sørvestenden av Litlavatnet. Her ble det frakta store isblokker til ventende skip i riktig gamle dager. Isen skulle eksporteres til England har jeg latt meg fortelle. Følgelig finnes det mengder av ballastsand på havbunnen i både Kvernvik, Dragøyvik og Juvika. Om dette var stor eksport vet jeg ikke, ei heller hva isen skulle brukes til, men det er nærliggende å anta at isen var ment for å kjøle ned fisk og slakt, kan hende til og med som isbiter til herskapelige drinker? Det skader ikke å la tankene og fantasien fare. 

FRA KVELD TIL MORGEN 

Å si det var helt stille ville være loddrett løgn. Jeg kunne høre båttrafikk fra Karmsundet og den fjerne støyen fra biler på Karmøy. Det summa i høyspentmaste et par hundre meter unna og en måkeflokk kauka uavlatelig ute i sundet et sted. I sju-tida begynte det dessuten å regne lett. Den forsiktige prikkinga mot teltduken var et kjærkomment avbrekk til de distanserte lydene. 

Kvelden gikk. Jeg benytta anledninga til å skrive musikk, noen linjer av et dikt og et førsteutkast til nytt blogginnlegg. Spotify rulla og gikk i bakgrunnen. For anledningen var det Damien Rice, Nick Drake og selvsagt Del Amitri som akkompagnerte stemningsbildet. Selvsagt, fordi dette skotske bandet hadde fulgt meg gjennom mer enn halve livet og tonesatt alle mine oppturer og nedturer. 

Lørdag morgen våkna jeg til tåke. Isen på Litlavatnet hadde krympa ytterligere inn og lå lenger fra land enn kvelden i forveien. Jeg skimta noen forsiktige vak like utenfor leiren og tenkte kanskje jeg burde tatt med stanga likevel, men det fikk bli en annen gang. 

Å finne en god sovestilling hadde vært en utfordring på den ujevne bakken. Jeg sov imidlertid natta gjennom og våkna i samme positur som da øynene skled igjen. Noe må jeg ha gjort riktig. Vel å merke var ryggen stiv og støl, men det gjorde jeg regning med ville løse seg straks jeg kom meg i bevegelse. 

Brødskivene jeg hadde med til frokost var blitt grønne over natta, etter alt å dømme skåret fra et gammelt brød morgenen før. Det frista over hode ikke, så jeg starta heller dagen med en sjokoladebit og noen slurker iskaldt vann. Frokosten ble istedet ei tacobolle og appelsinjuice da jeg kom til nærbutikken på Vormedal. 

TIL STOREVARDEN 

Det gikk en liten sti forbi stupeberget jeg hadde vært bortom foregående ettermiddag. Den førte rett ut til kjerreveien mellom turløypa til Tuastad og Ytre Røyksund. Herfra var det flatt og fint frem til veikrysset hvor Tuastad bygdelag har hengende en postkasse med turbok i. 

På nordsida av grusveien starta stien jeg planla å følge tilbake til Vormedal. Den gikk rett inn i tett og dunkel barskog. Bakken var dekka av barnåler og røtter. Allerede i starten var det bløtt og gjørmete, så jeg visste det kom til å bli en fuktig strekning. 

Hundre meter inn støtte jeg på demningen i sørvestenden av Tuastadvatnet. Det var høy vannstand etter mye nedbør og snøsmelting. Faktisk gikk vannet i kant med toppen av betongdemningen. Restene av vinteris lå krakelert og porøs utover bukta som forsvant inn i stadig tykkere tåke. Jeg pressa meg videre gjennom skauen, kom ut i åpnere lende og kryssa den ene myra etter den andre langs traséen som fulgte høyspentlinjene. Sporet var tydeligere enn jeg mintes fra tidligere besøk. Antakelig skyldtes det flere turgåere og hyppigere bruk etter de siste tiårs boligutbygning i omkringliggende områder. 

Noe sier meg at det ble lenger å gå ved å følge stien enn om jeg hadde valgt Snikveien, ikke minst fordi løypa vrengte og svinga på seg, gikk opp og ned koller og skar, men jeg fant veien til Storevarden (70 moh) uten et eneste problem. Noen utsikt kan jeg derimot ikke skryte av. Skodda gjorde det umulig å se så langt som ned til Mykje skole selv om den bare lå noen steinkast unna. Dette var også det egentlige målet for dagens etappe. Nå har det seg slik at jeg endte med å spasere hele veien gjennom Moksheimskogen og hjem til Sakkestad, men det får rekke å ha nevnt det for denne gang.

Januarsola hadde enda ikke brutt horisonten da jeg dro hjemmefra med Byheiene i sikte. På ryggen hadde jeg dagsekk med niste, sitteunderlag og gapahuk ettersom det var meldt muligheter for nedbør utover formiddagen. 

Morgenlufta var frostig og bortimot stillestående. Det lå is på søledammene gatelangs og Haugesund var fortsatt søvnig og folketom. Bak meg endra himmelen karakter og farger ved hvert stjålne blikk over skuldra. Skyformasjonene flytta seg nesten umerkelig og morgenlyset lekte seg med dem. Varme farger til en kald morgen. 

Drøye fem kilometer – eller tre kvarter – fra mitt hjem på Sakkestad passerte jeg gjennom Djupadalsporten og bytta asfalt mot grusvei under skosålene. De første strålene fra den stigende sola kjærtegna fjell og åser. Oppe på Steinsfjellet hadde antennetårnet fått en nesten oransje glød. Jeg fulgte turstien langs det stedvis islagte Eivindsvatnet, så ender isbade i åpne råk og trost endevende skogbunnen på jakt etter små godbiter. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha passert HIL’s nyreiste O-hytte med sitt arkitektoniske, moderne særpreg fortsatte jeg langs elva oppover anleggsveien mot Krokavatnet. I Skaret fant jeg ferske revespor. Antakelig sto luringen å fulgte meg med blikket fra et eller annet nærliggende skjulested. Det var glatt langs stien, men ikke hardfrosset nok til å holde vekta mi mer enn stedvis, så jeg holdt øynene festa på bakken. Enkelte ganger måtte jeg hoppe fra stein til stein for å unngå potensielle gjørmehull. 

Framme på Jøtnafjellpynten, med utsikt over Krokavatnet og demningen der, fikk jeg selskap av en liten flokk kjernebitere som satt i toppen av ei furu. De plukka frøene ut av kongler og ensa meg knapt, så fokuserte var de. Dette er noen staselige finker med fine fargemøstre. Lettest er det gjerne å kjenne dem igjen på det kraftige nebbet og forholdsvis store hodet, men det er ikke ofte jeg har truffet arten på turene mine. 

Over demningen, over de påfølgende knausene og inn i skogen. Jeg kom til stiskillet der man kan velge å ta til høyre mot Jøtnaheim og Presten, eller fortsette rett fram mot Bårdshaugvatna, Stakkestadvatnet og Håvåshytta. Jeg fortsatte rett fram, men bare et par hundre meter. Her skulle det finnes en umerka sti som tok av mot høyre opp til Raudtjørn, et av de få stedene i Byheiene hvor jeg aldri hadde satt mine bein. Jeg fulgte GPS’en på mobilen for sikkerhets skyld og ganske riktig; det gikk en sti der. Vel var den både overgrodd og utydelig, men fortsatt mulig å følge. 

Terrenget steg littegrann. Det vokste villkratt på begge sider av stien som ofte minna mer om et bekkefar enn ei reell løype. Så åpna lendet seg mot ei myr på venstre hånd. Midt i myra lå en liten holme som grensa til selve Raudtjørn og jeg bestemte meg for å ta meg ut dit før jeg rasta. Myra var enkel å forsere. Jeg så spor etter rådyr og på holmen fantes restene av et lite kvistebål. Så hadde det altså vært folk her tidligere. Jeg slo opp gapahuken like ved og fant meg til rette før jeg fiska fram den enkle nistepakka. Omelett med ost og skinke. 

Å etablere en midlertidig leir trenger ikke ta lang tid, men gjør noe med  underbevisstheten. Selv finner jeg større ro i camp enn for eksempel på en stein, stubbe, i lyngen, eller rett på nakent berg. En følelse av å høre til, kan hende? 

Raudtjørn var dekka av et tynt islag. Innimellom ga det fra seg korte knepp og knas som vitna om at isen var i bevegelse. Ellers var alt stille. Tjernet var omgitt av skog, men om jeg strakte hals kunne jeg skimte havet langt ute i nordvest. Det var knapt et vindpust i det tørre gresset. Jeg undra på om bålrestene var en indikasjon på at det fantes fisk i det vesle tjernet. Kan hende hadde noen stått akkurat her forrige vår og prøvd lykken med snøre og dupp? Kan hende var det bare fantasien som løp av med meg? 

Jeg nøt freden og omgivelsene i tre kvarter før jeg pakka sammen og fortsatte sørover til jeg traff den tydeligere stien mellom Krokavatnet og Lusatjørn. Her vendte jeg mot vest og endte opp på hovedløypa mellom Presten og sørenden av Krokavatnet. Brått var det folksomt i marka. Turgåere og joggere i alle aldre dukka opp som paddehatter over alt. Nå foretrekker jeg å ferdes alene i naturen, men kan likevel verdsette at også andre setter pris på utendørs rekreasjon. Ensomheten finner man på utradisjonelle stier. 

Veien gikk videre på grusa sti mot Steinsfjellet, men selv valgte jeg å dreie av mot venstre ved Iglavasstjørn og følge ruta mot Buafjell. Denne stien svingte igjen mot Steinsfjellet før jeg møtte stiskillet til Kringsjå. Over gjerdeklyveren var det bløtt, for å si det mildt. Søla skvatt rundt beina og vanndybden trua med å oversige fjellskoa. Det gikk bra. 

900 meter senere passerte jeg Flagghaugen og slentra inn på Kringsjå tunet. En liten barnefamilie hilsa meg imøte og jeg gjengjaldt høfligheten før ferden gikk videre ned mot Fedjedalen, forbi beitende villsau og strake veien hjem igjen. Selv om det hadde skya til, hadde det vært en fin dag og jeg gleda meg over å ha funnet ei ny, bortgjemt perle i Haugesunds egen bakgård.

Etter flere juledager med mye, god og feit mat skreik kroppen etter en luftetur selv om skyene hang tungt over Haugalandet og småfuglene dansa regndans på naboens plen. Det var på høy tid å bevege seg lenger enn fra sofaen til spisebordet. 

Det finnes godt med parkeringsmuligheter langs avstikkeren inn til kraftstasjonen på Spannatoppen, men selv valgte jeg som vanlig å gå hjemmefra. Turen fra Sakkestad til stistart tok en knapp halvtime. Herfra hadde jeg valget mellom to mulige fotruter opp til Spannavarden som allerede var synlig i sørøst. Enten man følger sti langs gjerdet, eller fortsetter langs hovedveien, gjennom undergangen og tar til høyre der autovernet slutter er det bare ti minutter å gå. Lendet er stort sett fuktig, nesten uansett årstid, så det lønner seg å velge riktig fottøy. 

Store deler av Haugesund og Nord-Karmøy bredde seg ut for mine øyne da jeg ankom varden med sine 146 moh. Her fantes picnic bord for den som måtte nøye seg med en kort tur, eller kom slentrende fra motsatt retning. Spannavatnet og Helgelandsvatnet strakte seg som et belte mellom meg og Helgelandsfjellet i vest. Bak meg kunne jeg høre, men ikke lenger se trafikken på begge sider av tunnelen dypt nede i berget et sted. Så langt hadde regnet latt vente på seg, men et par dråper varsla at noe var i emning. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg gikk videre sørover på svakt nedadstigende snauberg før stien ble omgitt av lett og luftig granskog fram mot første dalsøkk. Her var det myrlendt, men åpent igjen. Neste motbakke var sleip og gjørmete. Det gjaldt å følge med hvor man plasserte beina. Etter påfølgende høydedrag forsvant løypa inn i en mørk allé. Skogbunnen var dekka av røtter, stein, granbar og rennende vann, men fortsatt greit å føte seg på. 

Man får en slags berg-og-dalbane følelse av å gå via Spannavarden til Tronefjell. Det er ikke de helt store høydeforskjellene, men man går virkelig opp og ned, opp og ned. Tempoet var avmålt. Likevel brukte jeg bare halvtimen på strekningen og rakk knapt å bli andpusten. Belønningen var utsikten fra stupkanten. Det hadde regna lett de siste ti minuttene før jeg ankom Tronefjell (151 moh) og nå steg dampen opp fra lerketreskogen langt der nede. Det ligna et vektløst slør på vei mot den grå himmelen. 

Tronefjell har to toppunkt. Stedmarkøren befinner seg i dalsøkket midt mellom dem. Det høyeste punktet ligger lengst øst og byr på fin utsikt i retning Førdesfjorden og Aksnes. Den andre høyden er vestvendt. Som nevnt stuper terrenget bratt ned mot skog og store myrområder.  Man ser ut over Trånesveiv, Midtleitet og Helgelandsvatnet.  Vender man blikket sørvest kan man se Vormedalsvatnet, Karmsundet og øyne Hydro og Kopervik i det fjerne. Her finnes ingen picnic bord, men det er nok av bart berg å legge en eventuell rast til. 

Stien svingte østover mot Arareil og fulgte beitegjerdet nedover til den gamle Kjerkeveien mellom Aksnes og Vormedal. Så langt tilbake jeg kan huske var dette et parti hvor man vassa i bekkevann. I senere år har Norheim og Spanne Friluftslag utbedra stien. Nå er det plassert ut rikelig med klopper så man kan forsere strekningen bortimot tørrskodd. 

Ved stiskillet vendte jeg nesa vestover mot Vormedal. Stien her var lettgått og gikk i en slak bue før den bød på atter et veivalg. Jeg svingte nordover mot Spanne på ei mindre opptråkka rute. Det var myrlendt og bløtt, men fjellskoa holdt stadig tett. Smått om senn dukka det fjerne bruset fra ei lita elv opp og syntes å øke i styrke for hvert skritt til den plutselig åpenbarte seg på tvers av stien. Med utspring i myrområdet som nå lå mellom meg og Tronefjell, vokste den seg støyende og frådende før den forsvant inn i granskogen som dekka det meste av Dyrakbrekkene på min venstre side. Et lite hopp var imidlertid alt som skulle til, så var jeg over elva og kunne fortsette langs vestsida av Trånesveiv. 

Oppe på Midtletet dukka det opp en gjerdeklyver. Ny sti førte tilbake mot Kjerkeveien. Jeg fortsatte i den andre retningen, ikke helt til Spanne, men langt nok til å få øye på Helgelandsvatnet igjen. Jeg dreide av mot Spannhelgeland og fulgte asfaltert vei forbi gårdene der til de grafittidekorerte vanntankene i Munkaskar. Her går en sti ned til den grusa turveien gjennom Norheim- og Moksheimskogen. Deretter valgte jeg korteste strekning ned til Oasen Storsenter på Karmsund og gjorde noen nødvendige innkjøp før nesa ble vendt hjemover.

2020 var et veldig annerledes år på så månge måter, ikke minst grunnet Korona-epedimien som førte til mangt et trist utfall, restriksjoner i hverdagen og nedstenging av samfunnet. Det var uvisse tider. Vi ante i grunnen ikke hva som hadde truffet oss, eller hvilke konsekvenser det ville få over tid. 

Jeg hadde ferie den uka i mars da regjeringa iverksatte sine første tiltak og var på tur i fjellet med telt og dårlig mobildekning. Været var ille, med kraftig vind, regn, sludd og sleipt føre. Jeg skada høyre kne, ble gjennomvåt og søkte ly i telt og sovepose. Det ramla inn en melding om at barnehagen jeg jobba for var stengt, men ettersom jeg var på tur hadde jeg fått fint lite med meg om forløpet og trodde vel egentlig det hele var en dårlig form for spøk. 

Vinden tok seg opp i løpet av natta og jeg ble vekka av et høyt smell. Den ene teltstanga hadde brukket tvert av i vindråsene og viste seg umulig å reparere der og da. Følgelig pakka jeg sammen i mørket og karra meg haltende langs stien, ut av villmarka. Kneet jeg skada dagen i forveien spilte ikke på lag. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Litt etter litt gryna det av dag. Jeg kom meg til en hovedvei hvor det omsider ble mulig å stanse en buss. Sjåføren ville ikke åpne frontdøra, men slapp meg inn bak. Først da forsto jeg alvoret i meldingen fra foregående dag. Landet var virkelig inne i en unntakstilstand. 

Tidligere den uka hadde jeg vært i kontakt med Vormedal Forlag med et manus jeg hadde håp om å få gitt ut. Det skulle bli ei turbok om Haugesundsmarka. Forlaget tente på idéen, men ønska et bredere nedslagsfelt, hvilket betød at jeg måtte skrive flere historier og ta mange flere bilder. Jeg ble pålagt hjemmekontor fra arbeidsplassens side, noe som innebar mye bedre tid til å jobbe videre med manuskriptet mitt også. Det ble nye turer både i nære og fjernere områder. I midten av september var utkast nummer to klart. Så fulgte et nitidig arbeid med faktasjekking, korrigeringer, kartutarbeiding og utvelgelse av bilder for å beskrive essensen i det hele. Jeg hadde virkelig ikke hatt noen anelse om hvor mye arbeid som lå bak produksjonen av ei bok som dette. Til tider ble det nesten i overkant mye jobbing og når sant skal sies hendte det jeg angra på hele prosjektet. Det som holdt motet oppe var god støtte fra Vormedal Forlag og Poppcorn Design, samt å vite at deadlinen nærma seg. Hverdag skulle bli hverdag igjen. 

14. november lå “Fine Fotturer- På kryss og tvers av Haugalandet, Sunnhordland og Ryfylke” klar i butikkhyllene. Vi feira med boksignering i Vormedal forlags butikklokaler i Haugesund sentrum og opplevde faktisk kødannelser på fortauet utenfor den vesle butikken. Radio 102 ringte og ville ha intervju under direktesending. Haugesunds Avis troppa også opp og TVHaugaland inviterte meg til opptak for sine julesendinger. I forkant fikk jeg dessuten anledning til å presentere boka på bLEST festivalen i Tysvær, så det ble i det hele tatt en aktiv seinhøst og førjulstid. 

Mange ville ha boka signert, noe som førte med seg ytterligere to signeringsrunder i Haugesund sentrum. Jeg høsta lovord og gode tilbakemeldinger i øst og vest og følte meg både smigra og beæra som fikk lov til å oppleve denne positive avslutningen på et år som mange helst ville vært foruten. For meg var det motsatt. 2020 var mitt år.

Det er tidlig søndag formiddag. Østavinden bærer med seg stålgrå skyer. De truer med regn, men holder ennå tilbake. Det bruser forsiktig i løvtrær. Anemiske blader gir tapt og slipper seg resignert til jorden. De som fortsatt holder stand rødmer anstrengt, eller gulner i feig egosentrisme. De tviholder på siste rest av en svunnen sommer og livets rett.

Jeg går hånd i hånd med min bedre halvdel. Vi krysser trebroa over Isdammen hvor stokkendene sklir forventningsfulle langs bredden. Om det er sult, grådighet, eller vane som driver dem synes åpent for diskusjon, men vi lar det ligge. De får noen brødrester og viser sin glupske side før de vender oss ryggen i det vi fortsetter ned mot sjøen.

Bølgene stryker mot fjæresteinene og den nye brygga på Djupastø; en våt lyd som fyller ørene med monoton, men beroligende lyd. En eldre herre prøver fiskelykken, men later ikke til å ha hellet på sin side. Vi trasker videre til borettslaget i Sakkestadvika og skuer ut over Karmsundet. Motordunk fra en og annen passerende farkost setter rytmen til våre steg. Nedenfor bryggekanten bryter småsei og berggylter vannskorpa på jakt etter godbiter. Det var gjerne her mannen med fiskestanga skulle stått.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Himmelen slipper taket. Store, tunge dråper gir gråstein prikker, små utslett, som en forbigående epidemi, ikke ulikt vannkopper. Så stanser det, like brått som det begynte. I dag er skyene ertekroker mer enn noe annet.

Skarv, måker og ei villfaren hegre har lokallagsmøte på Norheimskjeret. Jeg lurer på om de får vedtatt noe som helst…

Trenger du et påskudd for å komme deg ut? Tenker du på det, men sliter med å finne motivasjonen? Kan hende du behøver litt drahjelp? Da er det nesten ikke grenser for hva som finnes der ute av apper og annet, designet for nettopp et slikt formål. De fleste har ganske sikkert hørt om Geocaching, Munzee, Ingress, Pokémon GO, Harry Potter: Wizards Unite, The Walking Dead: Our World, eller en rekke andre alternative spill for smart phone, hvor man beveger seg i den virkelige verden og løser oppgaver av ymse slag på mobilskjermen under veis. Mange av disse er basert rundt gater, byer og tettsteder der folk vanligvis befinner seg, men det finnes også dem som lokker deg ut i naturen på evig oppdagelsesferd. Min personlige favoritt er nok Geocaching. Dette er i bunn og grunn en sporlek, basert på GPS signaler. Man leter etter en boks med logg til å registrere seg i, og beskrivelsene, (som er forfattet av andre medspillere), inneholder ofte historier og faktabeskrivelser om stedene cachene er plassert på. Jeg planlegger sjelden en tur uten også å sjekke kartet for mulige nye funn.

De senere årene har det også dukka opp andre løsninger der man kan registrere på nett med koder man finner plassert ut i naturen, eller virtuelt idet man ankommer en såkalt ” hot spot”. Blant disse finner man for eksempel Telltur, Stolpejakten, eller DNTs egen SjekkUt app. Selv om de har forskjellige tilnærminger, har alle samme formål; å få deg opp av sofaen og ut på tur

I min tidlige ungdom var det turorientering som var tingen. Vi kjøpte kart av Haugesund Idrettslag og tilbrakte søndagene i marka, på leit etter poster. Slik tilegna jeg meg også grunnleggende kunnskap om bruk av kart og kompass. Minnet var så sterkt og godt at jeg forsøkte å videreføre tradisjonen da jeg selv fikk barn. Resultatet var kanskje ikke helt det samme, da “noen” har en tendens til å la seg fullstendig oppsluke, men basisen for mange frydefulle naturopplevelser som familie ble i alle fall lagt der og da. Nå som ungene selv har blitt voksne og konemor har funnet gleden i å oppsøke treningsstudio på et jevnlig nivå, er jeg stort sett overlatt til meg selv om jeg føler for en tur utenfor hjemmets fire vegger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå er jeg ikke spesielt begeistra for å tråkke langs de samme stiene om og om igjen. Allikevel gikk jeg både Håvås- og Valhestturen flerfoldige ganger da dette fortsatt var en årlig begivenhet. Siden har jeg fulgt opp med turen “Haugesund på langs” hvert bidige år. I 2020 ble den avvikla på alternativt vis, grunna COVID-19 viruset og statlig krav om sosial distansering for å begrense smitterisikoen. Følgelig kunne en gå turen når en måtte ønske i løpet av juni måned og dette satte tankene i sving. I alle fall hos meg. Jeg ville starte en fredag etter jobb og finne en egna teltplass et eller annet sted langs ruta. Rett og slett dele det som vanligvis annonseres som “vårens vakreste eventyr” inn i to etapper. Valget falt på junis (til da) varmeste helg. Kvikksølvet hadde bikka 28° flere steder på Haugalandet den fredagen og selv om himmelen tidvis skya til, holdt temperaturen seg nærmere 20 til langt etter midnatt. Mildt sagt ble det en svett opplevelse.

Ruta var den samme som foregående år. Forskjellen lå i å vandre stiene uten å støte på andre turgåere, se lendet i kveldslys, gå sommerkledd, registrere kontrollpunktene digitalt, ha oppakning, holde et roligere tempo og slå leir for kvelden.

Midt mellom Orkjå og Kvernaberget fant jeg en avstikker som tok meg ut til Haugageitaklubben ovenfor Ramsdalen og Arkavatnet. Til min store forbauselse var det rydda god plass på den vesle kollen og jeg fant tydelige spor etter tidligere campere i form av etterlatte teltplugger. Utsikten var uhindret. Allikevel føltes det som et skjerma, avsidesliggende sted. Jeg plasserte teltåpningen rett vest og fikk etter hvert se den rødmende sola synke i havet mellom de sakte drivende skyene. Litt etter litt tentes lysene i Haugesund og på Nord-Karmøy. Det ble som et funklende lappeteppe. Mygg og knott svirra i den dirrende sommerlufta, men ble overdøvd av sauer på beite et sted langt der nede og lyden av distanserte festligheter i diverse nabolag. De hørtes, men var ikke til sjenanse. Rundt midnatt falt jeg i søvn.

Jeg våkna til regn og et gløtt ut teltåpningen fortalte meg at tåka lå tjukk som grøt over landskapet. Alt det vakre fra kvelden i forveien var som viska bort, eller fjerna med elementenes egen korrekturlakk. Det minna i grunnen veldig om værforholdene året i forveien. Jeg venta til nedbøren avtok, for så å bryte leir og gjøre unna siste halvpart av årets “Haugesund på langs”. Grunnet tåka var det ikke mye å se på dagens etappe. Allikevel fikk jeg et stjålent glimt av et par beitende rådyr i det fjerne og ei død mus midt på stien, som allerede var offer for naturens nådeløse kretsløp.