Alt virker langt borte straks det er snakk om avstander på mer enn ei mil. Eller gjør det virkelig det? Neida. Har man el-sykkel synes det brått mye, mye nærmere.
SØROVER PÅ FASTLANDET
For å unngå trafikken valgte jeg Norheimskogen mot Vormedal. Det var fredelig langs grusstien. Det eneste som brøt harmonien var knitringa av sand og stein under hjula mine. Moksheimsvatnet lå speilblankt og lagde fotokopier av himmel og landskap. Faunaen var i storslag, men disse lydene var balsam for sjela.
Fra Vormedal fulgte jeg Snikveien til ende. Potensielt ville jeg møte bil på strekningen, men tidlig ute som jeg var dukka det ikke opp en eneste en. Fra Snik til Tuastad var det å humpe avsted på grus igjen. Dette er en fin, alternativ trasé å ta om man vil unngå trafikk. Grusløypa følger sørenden av Tuastadvatnet og munner ut ved bygdahuset. To morgenfriske joggere var alt jeg støtte på. Svetten pipla i ansiktene deres, den lave april temperaturen til tross. Like folketomt var det ned siste bit av Spannaveien mot Røyksundskanalen og over brua til Fosenøya.
Jeg passerte Haugesund Seilforenings fasiliteter på Litlanes og munningen av Karmøytunnelen i Hellevika. Deretter venta mer tradisjonell, smal landevei. Den gikk opp og ned, men var i grunnen forholdsvis enkelt å sykle. I tillegg var jeg omgitt av fin natur, samt Førdesfjorden og Fosnasundet som glitra på venstre hånd. Man legger merke til så mye mer når man ferdes i roligere tempo.
I Nordre Vågavågen smalna veien ytterligere. Svingene ble krappere og gikk steilt ned mot bunnen av vika bare for å stige tilsvarende på motsatt side. Det var et idyllisk lite samfunn her. Nesten sørlandsk i stilen.
GRINDAFJELLET
Ved toppen av bakken fant jeg starten av en sti som skulle bringe meg til turens sørligste punkt. Her ble jeg pent nødt til å sette sykkelen igjen. Etter en knapp time på setet føltes det helt greit. Å strekke litt på beina og bevege kroppen var passende avveksling. Stien var dårlig merka med utviska, provisorisk plankeskilt, men selve løypa var både tydelig og lettgått. Den begynte langs kanten av et jorde, over en liten knaus og en gjerdeklyver for så å fortsette gjennom sauebeiter. Nye klopper var laget over de bløteste partiene og i et tre hang en rusten, blomstermalt metallkopp med hull i bunnen. Den har fått henge urørt i mange år, men nå begynte den å merke tidens tann.
Flere lam og søyer dukka opp rundt haugene. De virka folkesky og la på sprang straks jeg ble for nærgående. Inne blant trærne gjenvant de motet og beskua meg på trygg avstand.
Dette var en enkel fottur som burde passe de fleste. Den knappe kilometeren fra veien til toppunktet tok under et kvarter å tilbakelegge. 71 moh er ikke mye å skryte av, men i dette landskapet var det rikelig. Her var det fin utsikt til Bokn og bruene som binder Boknaøyene sammen. Lenger sør kunne jeg skimte Kvitsøy i det fjerne og like over Karmsundet så jeg rakt inn i Vågen og Stangelandsvågen. Kopervik virka i det hele tatt liten og søvnig fra denne vinkelen.
Jeg satte meg på trebenken som var tjora til den vesle varden med stålwire. Det var ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor. På værutsatte dager måtte vinden gi full uttelling på åpne høyder som dette.
Lyngen rundt meg var avsvidd på kontrollert vis. Kultivert landskap. Jeg tok meg tid til en sjokoladebit og nøt vårsola som faktisk hadde begynt å varme så smått. Jeg titta på lastebåtene som pløyde sjøen på vei til neste havn, så fulgte jeg samme ruta tilbake til sykkelen og pekte nesa nordover igjen.
SOLOMONSHILDEREN
Ved bygdahuset på Fosen parkerte jeg framkomstmiddelet på ny. Herfra gikk en umerka sti mot Solomonshilderen, eller grottene på Fosen, om du vil. Den lot til å følge en gammel kjerre-, eller traktorvei, skjønt det minna ikke mye om noen vei lenger. Likevel kunne man skimte antydninger til møysommelig grunnarbeid hist og her.
Ved Steinavatnet flata det ut. Jeg passerte noen bygninger og tok til venstre mellom de påfølgende høydedraga. Her var stien tidvis vanskelig å skimte, men det bedra seg raskt. Idet jeg fikk første glimt av Nedre Helgelandsvatnet fant jeg til og med merking langs løypa. “Helgeland rundt” sto det på et værbitt skilt.
I vestenden av vannet fantes en splitter ny rasteplass med bord og benk. Et vakkert sted å ta en liten pause. Femti meter bortenfor lå grottene, cirka 1,7 kilometer fra startstedet. De var enkle å finne å finne og turen inn tok ikke mer enn et kvarter, tjue minutter. En gang i fortida hadde ei gigantisk steinblokk løsna fra bergveggen, hvorpå mindre steiner hadde kilt seg mellom den og fjellet. Resultatet var en smal, hule-, eller tunnellignende passasje på baksida, hvor det var mulig å ta seg gjennom. Et eldorado for fantasifulle, lekne barn, men jeg innrømmer at jeg lot meg fascinere selv også.
På returen traff jeg omsider folk. Haugalandets lystige turgåere hadde våkna til liv og ansiktene sprakk i vennlige smil da vi passerte hverandre. Skulle bare mangle. Været var strålende og naturen viste seg i all sin vårlige prakt.
