Jeg tilbrakte formiddagen den 1. mai i eget selskap. Jeg var midt i Sveiomarka, omgitt av vakker natur på ukjente stier. Personlig kan jeg ikke tenke meg en bedre måte å feire dagen på.
FRA GULLVEIEN OG UTOVER
Det var såre enkelt å finne stistart. Her var det tydelig skilta og en fin, liten parkeringsplass like ved. Jeg hadde sykla inn til Ekrene i Sveio og fulgt Gullveien rundt Viksefjorden, gjennom Vikse til Tjørnaråsen, en tur på rundt 18 kilometer, en vei. Like ved grinda som markerte starten for påfølgende fottur, hadde det en gang ligget ei såkalt fantehytte. Jeg er usikker på om det var restene etter den jeg så ved stien eller ikke. Stedet var skilta, men akkurat her fantes ingen utdypende forklaring.
Resten av turen var noe ganske annet. Her var det rikelig merka med skilt, god, stort sett lettgått og tydelig sti, samt interessante, små informasjonstavler under veis. Et par litt krevende partier støter man likevel på.
Kvelden i forveien hadde jeg kontakta ei barndomsvenninne jeg visste bodde i traktene og forhørt meg om diverse fakta rundt turen. Hun henviste meg til et par karer som visstnok skulle sitte på ei oppkomme av kunnskap og historiske fakta, først og fremst Svein Magne Vikse og Harald Straume. Hun bedyra samtidig at det var flust av informasjon langs løypenettverket her ute. Det stemte ganske bra. Dessuten merka man kjapt at lokale krefter hadde via mye tid på å gjøre naturen lett tilgjengelig og stiene behagelige å ferdes på. Svein Magne Vikse var ildsjela som – stort sett alene – hadde påtatt seg den krevende oppgaven. Fint har det blitt.
Etter noen hundre meter kom jeg inn på traktorvei. Den kryssa duvende jorder før den svingte nedover mot Straumsvollvatnet og smalna inn til sti igjen.
Ruta rundt Mørkavatnet kan selvsagt gås i begge retninger. Jeg valgte å følge sørsida av vatnet mot Smørsund i vest. Stien var prega av lyng og einer, knauser og smale skar. Et nydelig stykke vestlandsnatur.
KVERNALAUPET
Et par kilometer fra start stupte stien nedover ei dyp kløft mot vannet. Her fantes sikringstau for dem som måtte trenge noe å støtte seg til og i bunnen av kløfta lå ruinene etter ei gammel mølle.
Kvernalaupet, som stedet heter, hadde to møller drevet av vannkrafta fra bekken som renner mellom Stømsvollsvatnet og Mørkavatnet. De var i drift mellom 1600- og 1800-tallet da korndyrking var vanlig i Sveio. I dag ligger bare deler av grunnmurene og tre kvernesteiner tilbake. To hele og en delt.
Å få kornet modent og tørt kan ikke alltid ha vært like enkelt. Været på Vestlandet er kjent for i beste fall varierte forhold og bøndene var avhengig av fine perioder og lun østavind for å få gode resultater.
STEMMEN OG STIGURENE
Det gikk oppover igjen. Slakt oppover og relativt beint fram. Vegetasjonen ble mer glissen og så dukka det opp et nytt stikryss. Her kunne jeg velge å fortsette strakt mot Smørsund, eller svinge til høyre mot Stigurene og Digranesvarden. Ettersom planen var å traske rundt Mørkavatnet valgte jeg alternativ 2. Dette innebar at jeg måtte helt ned til vannet igjen. Et vann som bare “ruver” 2 meter over havflaten.
Hundre meter vest for stien, som krysser vannet på det smaleste, ligger demningen som skiller Mørkavatnet fra fjorden utenfor. Stemmen ble bygd i 1906 og var i bruk fram til 1930, da det kom fryseri i Haugesund. I gamle dager ble det henta ut naturis fra vann som dette mange steder langs norskekysten. Isen ble brukt til kjøling av forskjellige matvarer, men også eksportert til for eksempel Holland og England.
En del av muren er ødelagt. Etter andre verdenskrig drev ei mine inn i Kvernevik under en storm og resultatet er fortsatt godt synlig.
Langs nordsida av Mørkavatnet fortsatte stien gjennom steinur. Det siste registrerte raset her gikk i 2005, men en trygg trasé over steinblokkene er møysommelig merka. Visstnok skal dette være et ynda sted for reven. Den har hatt hi i Stigurene ved flere anledninger i årenes løp. Om den holdt til her nå, skjulte den seg imidlertid godt da jeg klampa forbi.
DIGRANESVARDEN
Enda en gang gikk det bratt oppover. Enda en gang var bakkene utstyrt med sikringstau. Jeg ble faktisk andpusten og snappa etter luft da jeg ble forbipassert av ei dame med hund på toppen. Etter alt å dømme var de to ute på joggetur. Hun smilte og ønska meg god tur videre. Jeg likeså.
Ti minutter senere sto jeg ved Digranesvarden og skua ut over landskapet. Tross sine fattige 59 moh byr høyden på god utsikt og ettersom dagen var bortimot vindstille satte jeg meg like godt ned og tok en velfortjent Kvikk Lunsj pause. Et blikk mot Krokane i vest sendte tankene til den gamle husmannsplassen der, hvor den synske Smørsundskjerringa visstnok skal ha bodd. I det fjerne hørtes skudd, huiing og skriking fra Vikse paintball bane, ellers fyltes jeg med en bekvem ro.
Naturen var ganske annerledes på denne sida av vannet. Her herska lyng, gress og snauberg i motsetning til den frodigere vegetasjonen med innslag av skog, bregner og andre grønne vekster på sørsida. Det som ikke hadde forandra seg var de godt bearbeida løypene som fortsatte hele veien.
Jeg kom tilbake til stiskillet hvor valget hadde falt på å ta runden med klokka. Nå fulgte jeg samme rute mot Gullveien som tidligere på formiddagen. På traktorveien over jordene var jeg plutselig omgitt av svaler. En svale gjør ingen sommer, heter det. Om ordtakets antydning medførte riktighet burde sommeren bli god.
