Kategori: Blogg

Et forslag er å legge søndagsturen til Norheim- og Moksheimskogen på fastlands Karmøy. Man kan for eksempel ta utgangspunkt i Vormedal, der det finnes gode parkeringsmuligheter ved ungdomsskolen, og traske nordover til man kommer inn på Moksheimstien. Et annet alternativ er å starte fra travparken og følge løypenettverket fra den sida. Selv fant jeg det enklest å begynne ved Norheim skole, da den ligger i gangavstand fra min ringe bolig.

Det finnes gruslagte stier gjennom hele området, noe som gjør det lett tilgengelig for folk flest. Allikevel kan man velge en rekke alternative ruter på mindre preparerte løyper. Selv svingte jeg oppover den bratte brekka til vanntankene på Spannhelgeland. De er dekorert med forseggjort graffiti; samtidskunst med maritime motiv. Vel verdt å studere i detalj.

Herfra kan man følge sti videre sørover langs åsryggen. Den er tydelig og bred, da lokale krefter har renska opp i busker, trær og kratt. Følgelig er det god utsikt innover i marka. Spannhelgelandsvatnet, Spannavarden og Tronefjell tegner seg tydelig inn i panoramaet. Det finnes fine ruter der også, men det er historier for en annen gang.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter noen hundre meter faller stien. En gjerdeklyver tar deg inn i beiteområdet tilhørende gårdene på Helgeland. Her kan det være fuktig, men det er lagt ut rikelig med klopper og trappetrinn som hjelper deg opp de steileste knausene. Før du vet ordet av det er du framme ved masta på toppen av Helgelandsfjellet. 128 meter er ikke all verden, men jeg skulle gjerne skrytt av åpen og vakker utsikt allikevel. Vegetasjonen står imidlertid så tett rundt toppunktet at det virker hemmende på sikten. Legger man godviljen til, er det mulig å skimte Karmsundsbrua mellom trærne, men bare så vidt det er. Om man derimot følger stien et stykke videre sørover, finnes et picnic bord over Trodlaskar. Selv om det er litt vindskeivt, inviterer det til en velfortjent rast og byr på et fint skue, både mot Karmsundet og til dels innover mot Vormedalsvatnet og Førdesfjorden. 

Det neste stykket stuper bratt nedover, men her er det spent opp lange strekk med tau som i praksis fungerer som gelender og gir en ekstra trygghet. Jeg støtta meg dessuten til ei og annen furu og kjente på den krakelerte teksturen i barken. Det er noe robust og tidløst over disse staute trærne som klorer seg fast i all slags terreng.

Der tauverket tar slutt kan man velge å fortsette ned i Trodlaskar, eller følge den gamle, til dels tilgrodde kjerreveien som går i sikksakk ned til grindahuset ved Moksheimsvatnet. Her kan man mate endene som hekker i området, eller få et glimt av lokale hegrer som stikker innom rett som det er. Dessuten finnes det mye rådyr i området. Visstnok var Moksheimskogen første sted man observerte disse firbeinte hjortedyrene da de vendte tilbake til Haugalandet en gang etter krigen.
 

Jeg runda den sydlige enden av Moksheimsvatnet, passerte hundepark innhegningen i skogen og tok første sti til høyre. Den går noen hundre meter nordover før den bråstoppet ved en gammel steinmur. Her kan man velge å fortsette rett fram på gjørmete sti, eller ta til venstre, forsere gjerdeklyveren på høydedraget og traske over nye beitemarker på tydelig traktorvei. Denne løypa munner ut i Stendervegen på Norheim og like før svingen nede i bakkene er det fullt mulig å ta seg tilbake til Moksheimstien, slik at man ender opp på utgangspunktet ved Norheim skole igjen. Hele runden tar bare en times tid, men byr på allsidig natur.

SANDBEKKEN

Storavatnet finner man ikke mindre enn tre av i Tysvær kommune. Samtlige er omgitt av fine turområder, foruten å innby til både padling og rekreasjon. Jeg var så heldig å få henge meg på gjengen da de skulle på kanotur fra Sandbekken til Svinaliholmen, en strekning på rundt 5 kilometer, omgitt av bølgende, skogkledde åser.

Vi parkerte ved gapahuken på Sandbekken. Her finnes ei tilrettelagt brygge som gjør det enkelt å sjøsette både kano og kajakk. Fire mann og tre hunder krever dessuten endel oppakning, men herfra var det en smal sak å plassere utstyr i farkostene. 

MOTVIND

Vi kom oss avsted i halv ett tida, runda den første odden og ble møtt av kraftigere motvind enn først antatt. Dette gjorde det selvsagt tyngre å padle, men vi hadde god framdrift og lot det stå til. Vi la ruta på østsida av den bratte Løyningsholmen og tok en aldri så liten pause på den vesle øya mellom fastlandet og nordspissen av holmen. Her var det lett å komme i land og et greit sted å stanse for å diskutere veien videre. Vi hadde bare padla en tredjedel av strekningen, men så at de åpnere farvanna foran oss kunne by på sterkere vind og noe bølger. Vurderingen ble allikevel at dette skulle være overkommelig. 

Enkelte råser ga oss inntrykk av å stå stille og innimellom slo bølgene over baugen, men etter halvannen time var vi framme ved Svinaliholmen og fulgte strandlinja i smulere farvann på leit etter et egna leirsted. Det fant vi der holmen strakte seg nærmest Foråsøyna. Her var det allerede opparbeida ei stor bålgruve og god plass til fire telt.

OPPDAGELSESFERD

Da leiren var reist og et enkelt måltid fortært, fant vi det for godt å rusle en tur på øya og gjøre oss bedre kjent med omgivelsene. Et par steinkast bortenfor fant vi en gapahuk, innreda med bord og stoler, bokhylle på veggen og skilta med “Gapahukens Venner” over åpningen. Det syntes tydelig at stedet ble regelmessig besøkt, kan hende av sportsfiskere på jakt etter ørret og røye.

Det fantes ikke så mye som en sti på Svinaliholmen. Allikevel var det ingen sak å ta seg fram langs vannkanten. Her var det i hovedsak stein, berg og sanddekka strandlinje. Ellers var øya overgrodd av gress, lyng og sjelfulle, gamle furutrær. Tvers over holmens midje strakte det seg et åpent, myrlendt belte. Vi fulgte randen av dette tilbake til leiren og fikk et snev av ekte villmarksfølelse med på kjøpet.

Nå var det tid for middag. For anledningen hadde jeg planer om å kokkelere og fiska fram de få ingrediensene jeg behøvde fra dypet av sekken.

FORENKLA BIFFGRYTE

150 g entrecôte 
3 mandelpoteter
2 sjalottløk 
1 tomat
1/2 ts salt
1/2 ts pepper

Skrell poteter og løk. Skjær dem opp i skiver. Del tomaten i båter. Stek dem med ei spiseskje margarin over primusvarmen i et par minutter. Lag plass til biffen. (Jeg valgte å legge kjøttstykket i helt, men det er nok enklere å strimle det opp i forkant, eventuelt bruke ferdigstrimla kjøtt.) Smak til med salt og pepper. Etter få minutter har du et velsmakende, lite måltid.

ROLIG NATT

Vi hadde en lang og fin kveld rundt bålet. Smått om senn snek nattemørket seg på og hver krøp til sitt. Temperaturen sank til frysepunktet, men siden vinden hadde stilnet føltes det aldri kaldt. 

Jeg sov som en stein helt til enkelte bikkjer trengte en luftetur i fem tida på morgenkvisten og kom snusende rundt teltåpningen. Ok, jeg blunda litt etter den overraskende oppvekkeren også, men halv sju var det slutt. En andeflokk landa i vika like utenfor leirområdet og den påfølgende kvekkinga brakte meg helt ut av søvnmodus. Allikevel ble jeg sittende i teltet enda en time før jeg tok turen utenfor.

Storavatnet lå blankt og speila morgenhimmelen. Stillheten var magisk. Iblant vaka en og annen ørret. Plaskene bar langveis og ringene i vannet bredte seg utover for så å viskes bort som om ingenting hadde hendt. Sola sto opp over Grasåsen og plirte mellom godværsskyer og trærne på Svinaliholmen. Litt etter litt begynte resten av leiren å røre på seg.

FROKOST OG HJEMTUR

Jeg hadde med en pakke taco lefser og gikk for en enkel frokostvariant; bredte kremost utover, dekka med spekeskinke, hvitost, tomat- og agurkskiver, rulla dem sammen og delte på midten. En utsøkt, kjapp løsning. Godt for ganen og ikke minst mettende.

Vi sløva i solsteiken halve dagen, lå ved vannkanten og nøt den varme vårfølelsen. Enkelte tok små turer i kanoene, padla rundt holmen, eller innom nærliggende viker på oppdagelsesferd. Først i halv tre tida pakka vi sammen og satte kursen tilbake mot Sandbekken. Returen gikk på halve tida, sammenligna med dagen i forveien. Det skyldtes nok værforholdene mer enn noe annet.

Fikk en annerledes idé. (Vel, til meg å være var det muligens innenfor normalen.) Jeg skulle gå fra Isvik i Skjold og hjem igjen til Haugesund. Planen var å ha minst ei overnatting langs ruta, og selvsagt skulle den gå i terrenget, ikke langs riks- og europaveier!

Jeg venta på brukbart vær som aldri kom, så torsdagen i min spontane ferieuke bestemte jeg meg bare: Det blir i dag!

Isvik lå folketom ved Grindefjorden tolv dager inn i mars, men jeg lot meg ikke anfekte, spente sekken på ryggen og traska i retning Vikebygd. Jeg passerte veiarbeidere i ferd med å bygge gang- og sykkelsti, for så å ta av mot Haraldseid, hvor stien jeg skulle inn på starta, bare 200 meter fra veikrysset. Eller, sti og sti, Fru Blom… Tenker vi sier traktorvei. Den førte meg opp til nærmeste gård og DER starta turen for alvor. Over en gjerdeklyver, gjennom kutråkk og oppover, oppover.

Det sto “beiteområde” og med mine hardt-innarbeida fobier mot kløvdyr, var jeg naturligvis på vakt. Det skulle imidlertid vise seg å være unødvendig. Bøndene hadde ennå ikke sluppet kyrne på beitet. I hvert fall så jeg lite og ingenting til dem.

Etter å ha passert over Haraldseid og Storaskjenet bar det nedover, langs beitegjerder til ny traktorvei og sti, tvers over jordet til gamle Anndal skole, et lite, tomt hus som sto igjen og vitna om utdanningstilbuda på bygda i fordums tider. 

Deretter skjena jeg ut på Dalavikveien og fulgte den en snau kilometer før ruta gikk videre vestover. Igjen ble det traktorvei. Oppover og oppover. (Nå er det kanskje på sin plass å nevne at jeg fulgte deler av “Skjold på tvers” løypene, bare i feil retning.) Uten GPS sporet, ( som jeg lasta ned fra UT.no,) hadde jeg neppe funnet veien. Jeg droppa høydene som var tegna inn på kartet og gikk for den straighteste ruta, men det dro allikevel ut. Jeg hadde moderat tempo og smått om senn slo været om fra ålreit til rent og skjært piss. 

Det regna. Det sludda. Det blåste 10 m/s. I kasta var det langt kraftigere og med sekk på ryggen fikk jeg tidvis problemer med å holde balansen. Over Vikafjekket mista jeg fotfestet og gikk på trynet så det sang! Jeg både hørte og følte at noe gikk galt i høyre kne, men trossa smertene og karra meg videre. Noen ganger er det bare bevegelse og varme som skal til.

Jeg passerte Hovåsen og Nausdalstjørna og begynte jakten på et passende campsted, men neida… Enten var terrenget av det ulendte slaget, eller så sto vinden rett på. Jeg tok meg over Slettene til Varden, klatra ned en uforutsett skrent på mellom 6 og 10 meter og bana meg vei videre mot Hodnafjellet. Til min voksende frustrasjon var samtlige potensielle leirsteder værutsatt, eller lite egna. Brått var jeg kommet helt fram til toppen. Mørket begynte å sige på og etter mellom 4,5 og 5 timer på beina var jeg både gjennomvåt, kald og fryktelig klar for å få opp teltet. Til alt hell fant jeg omsider en flate, et par hundre meter vest for varden. En liten bergnabbe skjerma for de verste vindråsene og utsikten var fantastisk. I det fjerne skimta jeg Isvik foran en vegg av bølende og buktende blåner.

Med teltet reist var det bare å få av det våte tøyet, komme seg i noe tørt og ned i soveposen, fikse seg noe å spise og gjenvinne en noenlunde normal kroppstemperatur. Utenfor gikk himmelen fra grå til mørkeblå og videre til kullsvart. Sludden tromma mot ytterveggene og skled av teltet igjen i store flak. Etter hvert ble de konstante lydene søvndyssende. 

Like før 4 bråvåkna jeg av et kraftig smell. Omtåka som jeg var tok det et øyeblikk før jeg skjønte hva det var og hva som kilte meg i ansiktet. Vinden hadde snudd, dratt seg til enda noen hakk og herja med teltet til den ene stanga rett og slett brakk. Av frykt for at den skulle spjære teltduken kom jeg meg i de fortsatt våte klærne fortere enn svint, tumla ut og forsøkte meg på litt nattlig reparasjonsarbeid. Da det ikke fungerte var det bare å pakke sammen og forsøke å ta seg lenger ned i dalen. (Gaffa tape i sekken burde vært en selvfølge, men den hadde jeg glemt hjemme.)

I den tynne lysstråla fra lykta jeg hadde med var det en utfordring å følge stien. Den forsvant for meg ved gjentatte anledninger og jeg brukte unødvendig mye tid på å leite den opp igjen. Kneet svikta dessuten hele tida. Hver gang jeg vred meg sendte det ubehagelige ilinger opp gjennom hele kroppen. Det var tydelig at fallet dagen i forveien hadde vært mer alvorlig enn tidligere antatt.

Morgenlyset kom snikende innen jeg nådde ned til hovedveien. Her var det lite vind å snakke om, så jeg tok en rast, satte sammen primusen og varma en boks bønner med noe pølsekapp i. Tiden var kommet for å gjøre en vurdering. Skulle jeg fortsette turen over Valhest som planlagt, eller se om jeg kunne rekke en buss tilbake til Haugesund? Selv om himmelen hadde klarna og sola brøt over horisonten måtte jeg tenke på helsa, så det ble buss. 

Jeg traska ned til Våg, men rutebillagets 07:11 avgang så jeg aldri noe til. Dermed var det bare å labbe videre mot Aksdal. I Grinde ble jeg innhenta av neste buss. Sjåføren nekta å lukke opp frondøra. I stedet vinka han meg bak og ba meg sette meg der. Corona-tiltak, skulle det vise seg. Mens jeg hadde baksa omkring i bushen hadde staten innført landsdekkende karantenetiltak.

Jeg ble møtt av et yrende fugleliv langs turstiene i dag. Jeg var i Bjørgene på Nord-Karmøy og selv under en grå himmel vrimla det flittig og oppglødd i busker og kratt. Kjøttmeis, flere slag spurv, pilefinker, rødstrupe, bokfink og svarttrost jubla i morgenlyset. Samtlige sang våren imøte. Ivrige, lystige toner som varma langt inn i kroppen og klistra et tilfreds flir i fleisen på meg.

Jeg kryssa Karmsund bro før ni på morgenkvisten og fulgte Gunnarshaugveien inn til Hauge skole. Herfra duver en lang, strak grusvei seg over markene til turområdet en kilometer lenger nord. Det var dit jeg skulle.

Ikke så uventa var det få andre å se i skauen en tidlig formiddag. Et par pensjonister lufta de lodne bikkjene sine og en liten gjeng fra Storasund barnehage var ute å klatra i trærne. Ellers var området folketomt og forlatt.

Jeg tok hele runden, over til Torvastad kulturhus, tilbake via grindahuset midt i Bjørgene, videre til idrettsanlegget på Håland og tilbake igjen. Det går fort når man har grus under beina, men jeg følte for å tråkke på litt mykere stier også. Følgelig skrådde jeg inn på refleksløypa i sørenden av turområdet for å unne meg selv en mer “ekte” naturfølelse.

Vegetasjonen sto høy og tett rundt den surklende, buktende stien. Noen klopper gjorde enkelte partier mer framkommelige, men stort sett var det fryktelig bløtt og gjørmete inne blant gran- og furutrærne. Ikke rart de har preparert rutene i området så grundig. Allikevel var det dette jeg hadde savna de siste månedene; å bruke kroppen, lese terrenget og føle meg fram gjennom mylderet av hindringer og små utfordringer. Jeg var tilbake igjen. I en verden som virkelig tiltaler meg.

Ustabil ettermiddag. Vær av alle slag. Vind, sol, sludd, regn, hagl og 6° Celsius. Til alt hell ble glimt av høst, vinter og vår avløst av hyppige solgløtt fra en himmel i stadig forandring.

Vormedal- og Tuastadmarka var fuktig; myrhullene oversvømte og altetende. Turstøvlene mine var delikatessene de hungra etter. Jeg var ikke interessert i å dele. Små smakebiter fikk rekke.

Rundturen var en kombinasjon av skogssti, grusvei og mer skogssti. Tidvis bød ruta på små høydedrag og god utsikt. Tidvis tett gran- og furuskog, bregner og mose, barnålkledde bakker, eller gresskledde glenner, sildrebekker, kulper, knauser og kjerr. Andre steder vandra jeg tett inntil vannkanten. En tilbakevendende trekkfuglflokk svirra, forvirra og kvitrende, over hodet mitt ved flere anledninger. Tidlig ute og på let etter steder å slå seg ned.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kryssa ei enkel trebru til en av mange holmer i Tuastadvatnet, kløv opp knausen på motsatt side og fant ei lita bålgruve framme på berget, skjerma av kneisende furutrær, men med god utsikt over vannet. Her rasta jeg, fyrte opp primusen og varma noen dråper til å helle over den tørka, vakuumpakka middagen. Skogen ga ly for vinden og februarsola varma kroppen. Fin ettermiddag.

Eg leve i små øyeblikk
og flyte ront i resten
Eg mistrives i dressen
med kjemma hår og strame snipp

Eg leve i små øyeblikk 
med mårendågg i håret,
med syrestrekk i låret
og stillhet, fylt av romantikk

Eg leve i små øyeblikk 
som veie opp for jaget
og føle stadig draget
mot lyng og hei og fjellvannsdrikk

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Eg leve i små øyeblikk 
når primusflammen suse,
når reven går å snuse
i tjokningen ved utosvik

Eg leve i små øyeblikk 
i telt og såvepåse,
når alt e nært, men åpent
og dagen gryr når solå vil

I enden av Bratthammarveien, like øst for Toskatjørn, ligger en gård. Jeg hadde hørt tale om en sti som visstnok skulle gå derfra og innover i byheiene. Denne ville jeg gjøre et forsøk på å finne. 2. juledags morgen var kjølig og glatt etter regnbygene dagen og natta i forveien. Hele Haugalandet lot til å være dekka av is. Jeg mista relativt raskt tellinga på hvor mange ganger jeg var nær ved å gå på snørra.

Sola titta over fjellene da jeg nærma meg gården. Den farga høydedragene i ildfulle nyanser og himmelen fikk en ferskentoning som virkelig var stemningsettende. Traktorene sto side om side på tunet og ei ensom bikkje gneldra idet jeg gikk forbi, men noen sti var jeg ikke kar for å finne. I stede kryssa jeg jordet. Det var hardt av frost, noe som kom godt med over den søndertrampede og ellers tydelig fuktige flaten. På motsatt side gikk det steilt oppover, forbi hopetall av dormante bikuber og innover i lendet. Jeg fant et brukbart sted å krysse nettinggjerdet som markerte tomtegrensa og kort etter sto jeg faktisk på en sti som var skilta mot Kringsjå. Jeg hadde tenkt meg i motsatt retning og valgte heller å karre meg fram gjennom lyng, myrområder og kratt i nordøstlig retning. 

Her og der fulgte jeg dyretråkk og kom over spor etter flere forskjellige størrelser av klovdyr. Etter alt å dømme hadde de bana seg vei oppover Krossbrekkene, over Fossamyr og videre mot Skolderhaugane tidligere samme morgen. Jeg tvilte på om noen av dem i det hele tatt ville gjøre seg til kjenne. Tross alt er de vare dyr og lyden av føttene mine, subbende gjennom lyngen og knasende over frosne myrhull bar nok langt denne stille romjulsmorgenen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter hvert øyna jeg Såt på venstre hånd og visste jeg nærma meg ny sti som ville ta meg hele veien til Kjosavarden. 

Utsikten fra turmålet var til å få tårer i øynene av. Ikke bare fordi sola sto så lavt over horisonten, men også fordi himmelen var så tindrende blå. Morgentåka lå som bomullsdotter nede i Førresfjorden, over tjern og dalfører innenfor og ligna i grunnen dekorasjonssnø mer enn noe annet. I kontrast til alt det blåe og hvite var gresset stadig farga så eksotisk og varmt som en indisk matrett.

Sola begynte å få tak i underlaget. Frosten tødde gradvis opp og stien ble en fuktigere affære da jeg traska tilbake mot Såt. Jeg kløv opp til toppen og mimra om den gangen i februar da jeg hadde tilbrakt natten i området med 6 minusgrader og snø. Den gang eide jeg kun en liten gapahuk og innsida av duken hadde vært dekka av frost på morgenkvisten.

Jeg klatra ned igjen og fortsatte mot Allmannamyr, forbi ruinene etter de gamle torvhyttene og hilste på mann med hund. Dagens første turgåere var i ferd med å fylle byheiene. På toppen av Buafjell støtte jeg på et eldre ektepar som tok en hvil i bakken og en ensom jogger. Han strevde seg opp brekkene fra Buafjellsmyr, skled og trampa så søla skvatt om ham og hadde knappest pust igjen til en aldri så liten høflighetsfrase i forbifarten.

Over Helteberg mot Kringsjå så jeg tre karer på terrengsykkel. De fulgte små, røde vimpler og lot til å være med på et eller annet romjulsritt. Ved Kringsjåhytta hadde en barnefamilie rigga seg til for utendørslunsj. Småsulten gjorde seg til kjenne i form av en rumlende mage, så jeg valgte raskeste vei ned til Skåredalen og pekte nesa hjemover, godt fornøyd med dagens runde.

“Svart senker natten seg i stall og stue…” Det var fredag 13 desember. Opptoget fra tidlig samme morgen satt friskt i minne. Barna i barnehagen (der jeg tilbringer arbeidsdagene) hadde øvd i flere uker og framførte den enkle sangen med en intens entusiasme bare barn forunt. I kveldsmørket ved Iglavasstjørn inntok fullmånen Lucia-rollen. Stor og hvit plirte den ned mot meg med sitt skjeve smil og en gylden aura. Der og da føltes det sakralt og betryggende, selv om det sies at ringen rundt månen varsler nedbør, eller i det minste et værskifte.

Det var meldt vind hele natta og nedbør i gryningen neste dag, men jeg nekta å la det legge noen demper på helga og naturopplevelsen. Joda, liten kuling kan være ille når man ligger i telt, men jeg hadde tilstedeværelse nok til å finne en skjermet plass ved tjernet før jeg reiste campen. Innimellom blafra det allikevel i veggene. Dette var selvsagt bare en del av sjarmen.

Jeg var overrasket over å treffe både syklister og turgåere langs grusstien mellom Steinsfjellet og Krokavatnet. Hadde det ikke vært for den tidligere nevnte fullmånen ville tross alt området ligget i et altoppslukende mørke. Desember er nådeløst tidlig ute med sine lange kveldstimer. Jeg gikk vel hundre meter av stien i sørlig retning og følte jeg var godt utenfor allfarvei. Vel å merke var bakken ganske ujevn, men det fikk heller være. Ei natt i krumbøyd positur kan en vel alltids makte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En gang i tiden fant man igler i tjernet, derav navnet. Blodigla er en freda, rødlista art. En leddorm men tre kjever som ble brukt innen medisinen til å suge blod av byller og sår. Så vidt jeg har kunnet finne ut hersker det usikkerhet om den i det hele tatt hører hjemme i Norden. Den er nemlig ikke spesielt hardfør. Uansett så jeg fint lite til den under mitt opphold i området.

Siden det nærma seg jul hadde jeg tatt med både kransekakestenger, marsipangris og – som i november – julelys. Riktignok var jeg alene, men stemningen under teltduken var umiskjennelige advent. Fra mobiltelefonen strømma dempa julemusikk og gjennom den svake eimen av fuktig gress og myrvann syntes jeg å ane et hint av bregner og granbar. Tankene gikk til juletre og derfra var ikke veien lang til gløgg, pinnekjøtt og kålrotstappe, riskrem og varm bringebærsaus. Marsipangrisen smakte som et lite stykke himmel.

Der jeg lå i teltet følte jeg temperaturen synke, dro på et ekstra par raggsokker og krøp ned i soveposen. Selvsagt hadde det vært fint om desember unte meg litt snø, men den gang ei. Vel å merke lå det is på pyttene oppe i høyden, men ellers var Haugalandet alt annet enn hva man forbinder med tradisjonell jul; gold, våt, forblåst og mørk. 

Lørdag morgen våkna jeg stiv i rygg og hofter, strakte på meg og fikk liv i den støle kroppen. Det var fortsatt nattsvart ute, men regnet lot vente på seg. Jeg skylla ned et par kransekakestenger med noen munnfuller appelsinbrus og konstaterte at månen hadde bevegd seg fra øst til vest, stadig tilslørt av et tynt skydekke.

Da det grålysna begynte jeg å romstere etter teltpluggposen. Den var ikke der jeg pleide å plassere den. Først da jeg tok turen utenfor dukka den opp, pent plassert i lyngen ved siden av den ene barduna. Utrolig nok hadde blæsten latt være å føre den langt avsted. Et aldri så lite julemirakel der, altså…

Om jeg går hjemmefra bruker jeg mellom en og halvannen time på runden. Jeg starter gjerne sørover Spannaveien mot Norheim før jeg tar av på stien mellom Kompetansesenteret og Kiwi. Den følger en eldgammel steingard øst, langs tidligere beitemarker. På motsatt side av gjerdet klukker elva rolig nedover mot Karmsundet. Den har sitt utspring i Villduen, oppe på Brakahaug, et sted jeg vil passere senere på dagens tur. Stien fortsetter mellom ungtrær som danner en tett allé i sørenden av Jamnhaug før den klyver oppover mot næringsparken på Raglamyr.
 

Greit. Denne turen går for det meste på asfalt eller grus, men beveger seg allikevel gjennom flere nydelige (om enn bebyggelsesnære) naturområder. Rådyra liker seg her på tross av stor trafikk til og fra næringsområdene. Den tette vegetasjonen byr på haugevis av steder å gjemme seg bort.

Jeg krysser over Raglamyr, forbi Amandasenteret, inn til Vassbrekke og følger den nå avsperrende veien inn til museumsgården på Ørpetveit. Her kan man reise bakover i tid og få et lite innblikk i gårdsdrift og boforhold på Haugalandet slik det var mellom 1850 og 1950. Enkelte ganger ligger morgentåka tjukk i dalen og skaper en fortryllende eventyrstemning.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Veien svinger seg videre. Jeg passerer Smedbenken, der Ørpetveitvassdraget renner stilt under veibanen og velger meg stien over sommerhalvårets sauebeiter. Nå som det nærmer seg desember er beitene tomme for dyr.

Jeg tar undergangen forbi Haukeliveien og øyner med en gang Løkavatnet. Det ligger stille og blankt mellom boligfelt, industriområder og grankledde fjell. I dag er det kun et par ender som har tilholdssted på vannet. Det er fortsatt så tidlig på morgenen at jeg får grusstien for meg selv. Høstfargene i fjellsiden på motsatt side er så og si borte. Det nærmer seg vinter på Haugalandet. 

Jeg kommer til andre enden av Løkavatnet og følger den asfalterte turstien oppover lendet langs Snyabekken, sør for Eikjehammer. Også her kan jeg hyppig støte på rådyr og annet viltliv. For anledningen glimrer de med sitt fravær. Bakken er lang og steil. Den snor seg inn blant høye trær på alle kanter.

Stien skjærer over fjellet til Brakahaug. Der deler den seg. Jeg svinger mot høyre, går ned til Villduen og Brakahaug skole, for så å fortsette mot Lysskar. Herfra er det bare å følge fortauskantene hjem.

Mørket falt raskt i begynnelsen av november. Ei knapp uke tidligere hadde vi skrudd klokkene en time tilbake. Vintertid kjentes stadig på kroppen. Dette året makta jeg simpelthen ikke å konvertere hodet til ny tidsinnstilling. Jeg sovna tidlig og våkna enda tidligere.

Ei hard arbeidsuke lå bak meg og i grunnen frista det mest å slumre på sofaen der hjemme, men turen til Tjelltjørn hadde vært planlagt i lengre tid og været var for en gangs skyld på min side. Jeg tok meg selv i nakkenskinnet, gjorde de nødvendige forberedelsene og dro avsted. 

Ok, det var i seneste laget å starte turen, det innså jeg raskt. Sola stupte i havet et sted før fem og natta fulgte hakk i hæl. Lysløypa ble tent i det jeg passerte O-hytta inne i Djupadalen og innen jeg tok av fra Vannverksveien på smal sti ned til den planlagte campen var det nødvendig å tenne lykt for å se hvor jeg plasserte beina. Det gikk straks saktere, men jeg kom fram rundt seks tida, brukte tid på å finne jevnest mulig underlag for teltet og reiste det blant kneisende furutrær, få meter fra tjernet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ettersom det var november hadde jeg pakka sekken med litt ekstra remedier. Noen klunker whiskey, et par kakemenn, sjokolade, brus, et lunt pledd, Kolbein Falkeids samlede dikt og ei lyslenke til å henge over teltåpningen. Det veide litt ekstra, men var verdt hver svettedråpe.

Lyden av en travel fredagskveld stiltra seg inn i marka. Bleikmyr lå bare noen knappe kilometer unna og mopeder med hull i potta kunne høres langveis fra. Et og annet skrik og skrål bar også inn til Tjelltjørn, samt dempa brus fra øvrig trafikk. Allikevel var det den stille klukkingen fra bekkene på motsatt side av tjernet som tegna det klareste lydbildet.

Rundt åtte tida fikk jeg flyktig besøk av en far og hans sønner. Jeg kunne høre dem prate sammen allerede lenge før hodelytene glitra mellom trærne og lyskjeklene streifa bortom teltet mitt. “Her ligger det allerede noen. Vi går videre, gutter,” sa han med tysk aksent. Jeg fikk hilse på dem, så vidt det var, før de fortsatte innover langs torvveien til neste rasteplass.

Falkeids dikt kledde stedet og stemningen. Et vestlandsk særpreg som kom mer og mer til uttrykk etter hvert som jeg vendte sidene i boka. “Primusen” var diktet jeg hang meg opp i. At så mye kunne sies om så lite forekom meg nærmest magisk. Å se, svart på hvitt, hvordan en tanke gir næring til et oppkomme av minner og betraktninger. Hva er vel ikke mer magisk enn det?

Jeg slokna i ni tida. Kanskje ikke så rart, etter å ha vært våken siden halv tre natta i forveien. Like over ti var jeg våken igjen, lenge nok til å surre medbrakt pledd omkring meg, slukke lysene og falle i søvn atter en gang. Det ble ei god, varm og behagelig natt, selv om temperaturen utenfor droppa til frysepunktet.

Morgenen etter starta før dagslyset brøt horisonten med ferskenfarga glød. Silhuetter av omliggende skog speila seg i det blikkstille tjernet. Fugle- og dyrelivet våkna. Et ekorn pilte over bakken foran camp-plassen og ei lita ugle suste forbi mellom furustammene. Ellers var det utrolig stilt i marka. Mer magi.

Til frokost hadde jeg kakemenn og Solo. Ikke verdens sunneste måltid, men man skal som kjent kose seg på tur.

Klokka bevegde seg mot åtte før jeg fant det for godt å pakke sammen. Jeg var i ferd med å stappe soveposen i trekket da den vesle familien fra kvelden i forveien passerte meg på ny. “Har dere sovet i telt?” spurte jeg. “Nei, på matte, under åpen himmel,” lød svaret. Min første tanke var at det måtte ha vært en kjølig, men fin opplevelse. Trolig hadde de imidlertid tatt samme forholdsregler som meg, for ingen av dem lot til å være preget av nattens lave temperaturer.

Gresset hørtes crispy og porøst ut da jeg vassa gjennom det kort etter. Turen hjemover gikk vestover mot Bleikmyr, før jeg svingte inn på traséen nedenfor Svartups mot Kattanakkveien, bortimot samme ruta som benyttes under “Haugesund på langs”. Jeg fikk stien for meg selv og klampa avsted gjennom gjørmehull, over stein og såpeglatte klopper, godt fornøyd med meg selv og enda en fabelaktig overnatting i Haugesundsmarka.