Jeg ble møtt av et yrende fugleliv langs turstiene i dag. Jeg var i Bjørgene på Nord-Karmøy og selv under en grå himmel vrimla det flittig og oppglødd i busker og kratt. Kjøttmeis, flere slag spurv, pilefinker, rødstrupe, bokfink og svarttrost jubla i morgenlyset. Samtlige sang våren imøte. Ivrige, lystige toner som varma langt inn i kroppen og klistra et tilfreds flir i fleisen på meg.
Jeg kryssa Karmsund bro før ni på morgenkvisten og fulgte Gunnarshaugveien inn til Hauge skole. Herfra duver en lang, strak grusvei seg over markene til turområdet en kilometer lenger nord. Det var dit jeg skulle.
Ikke så uventa var det få andre å se i skauen en tidlig formiddag. Et par pensjonister lufta de lodne bikkjene sine og en liten gjeng fra Storasund barnehage var ute å klatra i trærne. Ellers var området folketomt og forlatt.
Jeg tok hele runden, over til Torvastad kulturhus, tilbake via grindahuset midt i Bjørgene, videre til idrettsanlegget på Håland og tilbake igjen. Det går fort når man har grus under beina, men jeg følte for å tråkke på litt mykere stier også. Følgelig skrådde jeg inn på refleksløypa i sørenden av turområdet for å unne meg selv en mer “ekte” naturfølelse.
Vegetasjonen sto høy og tett rundt den surklende, buktende stien. Noen klopper gjorde enkelte partier mer framkommelige, men stort sett var det fryktelig bløtt og gjørmete inne blant gran- og furutrærne. Ikke rart de har preparert rutene i området så grundig. Allikevel var det dette jeg hadde savna de siste månedene; å bruke kroppen, lese terrenget og føle meg fram gjennom mylderet av hindringer og små utfordringer. Jeg var tilbake igjen. I en verden som virkelig tiltaler meg.
