“Svart senker natten seg i stall og stue…” Det var fredag 13 desember. Opptoget fra tidlig samme morgen satt friskt i minne. Barna i barnehagen (der jeg tilbringer arbeidsdagene) hadde øvd i flere uker og framførte den enkle sangen med en intens entusiasme bare barn forunt. I kveldsmørket ved Iglavasstjørn inntok fullmånen Lucia-rollen. Stor og hvit plirte den ned mot meg med sitt skjeve smil og en gylden aura. Der og da føltes det sakralt og betryggende, selv om det sies at ringen rundt månen varsler nedbør, eller i det minste et værskifte.
Det var meldt vind hele natta og nedbør i gryningen neste dag, men jeg nekta å la det legge noen demper på helga og naturopplevelsen. Joda, liten kuling kan være ille når man ligger i telt, men jeg hadde tilstedeværelse nok til å finne en skjermet plass ved tjernet før jeg reiste campen. Innimellom blafra det allikevel i veggene. Dette var selvsagt bare en del av sjarmen.
Jeg var overrasket over å treffe både syklister og turgåere langs grusstien mellom Steinsfjellet og Krokavatnet. Hadde det ikke vært for den tidligere nevnte fullmånen ville tross alt området ligget i et altoppslukende mørke. Desember er nådeløst tidlig ute med sine lange kveldstimer. Jeg gikk vel hundre meter av stien i sørlig retning og følte jeg var godt utenfor allfarvei. Vel å merke var bakken ganske ujevn, men det fikk heller være. Ei natt i krumbøyd positur kan en vel alltids makte.
En gang i tiden fant man igler i tjernet, derav navnet. Blodigla er en freda, rødlista art. En leddorm men tre kjever som ble brukt innen medisinen til å suge blod av byller og sår. Så vidt jeg har kunnet finne ut hersker det usikkerhet om den i det hele tatt hører hjemme i Norden. Den er nemlig ikke spesielt hardfør. Uansett så jeg fint lite til den under mitt opphold i området.
Siden det nærma seg jul hadde jeg tatt med både kransekakestenger, marsipangris og – som i november – julelys. Riktignok var jeg alene, men stemningen under teltduken var umiskjennelige advent. Fra mobiltelefonen strømma dempa julemusikk og gjennom den svake eimen av fuktig gress og myrvann syntes jeg å ane et hint av bregner og granbar. Tankene gikk til juletre og derfra var ikke veien lang til gløgg, pinnekjøtt og kålrotstappe, riskrem og varm bringebærsaus. Marsipangrisen smakte som et lite stykke himmel.
Der jeg lå i teltet følte jeg temperaturen synke, dro på et ekstra par raggsokker og krøp ned i soveposen. Selvsagt hadde det vært fint om desember unte meg litt snø, men den gang ei. Vel å merke lå det is på pyttene oppe i høyden, men ellers var Haugalandet alt annet enn hva man forbinder med tradisjonell jul; gold, våt, forblåst og mørk.
Lørdag morgen våkna jeg stiv i rygg og hofter, strakte på meg og fikk liv i den støle kroppen. Det var fortsatt nattsvart ute, men regnet lot vente på seg. Jeg skylla ned et par kransekakestenger med noen munnfuller appelsinbrus og konstaterte at månen hadde bevegd seg fra øst til vest, stadig tilslørt av et tynt skydekke.
Da det grålysna begynte jeg å romstere etter teltpluggposen. Den var ikke der jeg pleide å plassere den. Først da jeg tok turen utenfor dukka den opp, pent plassert i lyngen ved siden av den ene barduna. Utrolig nok hadde blæsten latt være å føre den langt avsted. Et aldri så lite julemirakel der, altså…
