For mange kan nok Liarlund i Kopervik virke langt borte. Om man bor på fastlandet og planlegger en sykkeltur, kan midt- og sør Karmøy synes som en drøy utfordring. Det behøver det ikke være. Med el-sykkel kommer alt mye nærmere.
KAFFEPAUSE PÅ AUSTREIMNESET
Sommer, sol og 22 varme i lufta. Hjelmen på og føttene planta på hver sin pedal. Ansiktet vendt sydover og en snittfart som runda 23 km/t. Riktignok spaserte jeg over Karmsund bro, men deretter var sykkel- og gangstien lettrødd.
Fra Veldetun til Karmlund mølle fulgte traséen gamleveien. Den bukta seg fram og tilbake mellom knauser og hus, svingte oppom den trafikkerte hovedveien her og der og bød på utsikt over bukter og lune viker rundt neste hjørne.
Karmlund mølle ligger på Fiskå, men ble hetende Karmlund fordi det fantes flere Fiskå rundt om i landet, leste jeg i en artikkel fra FrØ-bladet nr 1, 2011. “Slikt skapte forvirring,” het det. Blant annet fantes det ei mølle på Strand i Ryfylke som bar navnet Fiskå. Møllebygningen skriver seg fra 1912. Den gang hadde lunden også eget brevhus, dampskipsanløp med rutebåter til møllas kai, samt eget busstopp. I dag huser det restaurerte møllebygget kreative aktiviteter som keramikkverksted og verkstedsutsalg.
Det strake strekket over Matlandsletta inviterte til å slippe styret og bare la armene dingle langs sidene. “Free Bird” av The Beatles falt inn i tankene. Jeg fikk et glimt av munningen på den undersjøiske tunnelen fra Håvik, passerte avkjørselen til Hydro-anlegget og titta opp på den store tanken på Helgabergsnuten. Midtveis langs industriområdet på Bygnes svingte jeg ned mot Nordalsvågen og besøkte min gode venn Thomas Espeland på Austreimneset. Vi to har alltid mye å prate om. Tida gikk brennfort og først etter en kopp kaffe for mye fant jeg det best å fortsette ferden.
GJENNOM KOPERVIK
Den 52 meter lange klaffebrua over Straumsund var den første i Norge med hydraulisk drift da den ble åpna i 1978. Den erstatta ei eldre svingbru som hadde stått der siden 1929. Klaffebrua ble freda av Riksantikvaren den 17 april, 2008.
Det var ikke mye liv i Kopervik sentrum. Et fåtalls mennesker hadde funnet veien til den koselige gågata og det var like glissent i parken hvor man blant annet finner bysten til minne om Tormod Torfæus. Født på Island i 1636 utvandra han til nettopp Kopervik, hvor han levde de siste 50 år av sitt liv. Torfæus var danskekongens arkivar og historieskriver. Hovedverket, Historia rerum Norvegicarum, ble publisert i 1711. Han oversatte og tolka norrøne og latinske nedtegninger for å bevare fortida for framtidas generasjoner.
RUNDLØYPE I LIARLUND
Åsebøen stadion ble åpna i 1932 og er Koperviks hjemmebanearena. Jeg passerte opp langs sørøstsida av idrettsanlegget. Deretter fulgte jeg en rekke bortgjemte gangstier til jeg kom fram til parkeringa hvor rundløypene i Liarlund starter fra øst. Med det samme var det to alternative ruter å velge. Jeg tok til venstre, opp bakken, over svullen og ned til ei lita steinbru. Et idyllisk sted midt i skogen med border og benker som innbød til en liten, eller lengre rast.
Videre oppover passerte jeg en geocacher. Hun var i full sving med å logge en boks hun hadde funnet og så litt stressa ut da jeg plutselig runda svingen.
Inne i skauen oppdaga jeg en liten gruppe mennesker spille frisbee golf. Faktisk har området hele 31 såkalte hull. I realiteten er det mer for kurver å regne. Det finnes tre forskjellige baneoppsett i skogen. Det korteste består av 9 hull og regnes som barne- og familievennlig. De andre banene byr på større utfordringer.
Lenger framme kom jeg til den såkalte Karen-steinen. Det følger en historie med stedet. Karen Stangeland var jenta som søkte ly ved steinen ei hel natt av frykt for å gå seg vill. Like i nærheten finnes det i dag markører som peker ut ei rekke alternative skogsstiløyper. Man behøver med andre ord ikke følge den grusa lysløypa, men kan ta seg rundt på kronglete tråkk i alle himmelens retninger.
Jeg holdt til venstre igjen da stien delte seg på ny. Planen var å sykle hele veien til grindahuset på Olavsvang. Staten kjøpte Olavsvang av 32 grunneiere i 1895 og ga plantefeltet navn. Resultatet kan man se tydelig i dag. Skogsområdet et stort og tett. I løpet av noen år ble det satt ut hundre tusen gran- og furuplanter. Ikke rart maurene trives i Liarlund. Her er rikelig med byggematerialer og maurtuene står stedvis tett i tett, på rekke og rad.
Grindahuset lå i enden av veien. Ville man videre herfra over Svartamyr til for eksempel Søre Sålefjell, måtte man fortsette på den smale sti. Det har jeg gjort ved flere anledninger, men ikke denne gang. I stedet søkte jeg ly i skyggen inne i grindahuset. Et svalepar hadde åpenbart bygd rede oppunder takbjelkene og var ikke videre begeistra for mitt nærvær. De svirra rundt hodet mitt i et desperat forsøk på å jage meg bort. Jeg så ingen grunn til å alterere dem ytterligere og forlot det svale bygget før de fikk hjertestans.
På tilbaketuren holdt jeg nok en gang til venstre og kom ut av turområdet like ovenfor Karmøyhallen. Jeg sykla om Eidsbotn tilbake til Bygnes. Derfra bar det strake veien hjem. Om en ser bort fra den lange kaffepausen jeg hadde på Austreimneset, tok faktisk ikke turen mer enn en time og førtifem minutt.
