Fjerdingen, Porsgrunn

Det lå et yndig, tilrettelagt badested ved tjernet på motsatt side av veien fra parkeringsplassen. Flogstadtjenn. Her fantes strandvolleyball bane og en liten flåte et stykke fra land. Vi observerte bare, for planen var topptur, ikke badeopplevele. Stien fant vi 50 meter tilbake langs veien.

Gresshoppene spilte til dans og stegene gikk fjørlett oppetter bred, lettgått sti som en gang må ha vært kjerre- eller traktorvei. På høyre hånd hadde vi beitemarker hvor et ukjent antall hester tok grådig for seg av sommergrønt gress. Ellers var vi omgitt av skog på alle kanter.

Noen hundre meter inn smalna stien en del og mista preget den hadde hatt av gammel vei. Det var imidlertid åpenbart at ruta ble mye brukt. Avkledde røtter og slitte steiner titta opp over alt i det brune jordunderlaget. Min kone, datter og hunden hennes, Bruno, stansa og lytta da vi hørte et knepp inne i skogen. Like til venstre for oss smatt et rådyr mellom trestammene, fôr gjennom blåbærlyngen, jumpa over nærmeste haug og forsvant. Det er alltid like spennende å få et glimt av viltlivet.

Terrenget begynte å stige mer. Stadig vekk traff vi på små skilt langs stien med oppmuntringer: “Det er i motbakke det går oppover”. “Nå er du på Myra, men toppen er fjern. Bit tenne sammen og gi på fullt jern”, eller “Ikke gi deg nå, det blir bare verre”. Slikt får en til å trekke på smilebåndet, uansett hvor tungpusta man blir.

Et stort, hvit skilt var spent tvers over stien. “Fjerdingsporten” sto det med blokkbokstaver. Det var først etter denne det virkelig begynte å gå oppover. De bratteste bakkene var utstyrt med taurekkverk for å gjøre ferden enklere, men det var likevel tungt i sommervarmen.

Etter en usedvanlig fuktig julimåned hadde det vokst fram hopetall av sopp i skogen. Det som slo meg mest var den rike forekomsten av brun fluesopp, en art jeg ikke kan huske å ha kommet over hjemme på Haugalandet. Den er giftig, ligner rød fluesopp, men har brun, eller gulbrun hatt. Arten er mest knytta til gran, noe det fantes flust av i området.

Da vi nærma oss toppunktet flata stien ut og gikk langs åskammen før skogen åpna seg og inviterte vandrere inn i et sjelsettende skue. Framme på pynten, som forøvrig var snaufjell, gikk stupet rett ned, men her kunne man hvile øynene på horisonten og se lenger enn langt. Man skua mot Jomfruland, hadde vakkert utsyn mot Mølen og Langesundsbukta og i det fjerne kunne vi skimte Oslofjorden. Mellom oss og sjøområdene bugna landskapet av skogkledde åser. En fremmed opplevelse for en vestlending som meg.

Vi tok en rast på toppen før returen og fulgte samme løype ned igjen. En fjerding betyr forøvrig fjerdedelen av ei mil, så dette er ingen lang tur. Utfordringen ligger i høydekurvene, noe som også resulterte i at det tok i underkant av en time å gå hver vei. Oppover fikk jeg kjenne på melkesyra. Nedover kom skjelvingene i knehasene, men utsikten alene gjør det uansett verdt å legge turen oppom Porsgrunns høyeste punkt.