Fra vik til vik på Årabrot

Stien delte seg flerfoldige ganger over de våte markene, men jeg holdt rakt fram mot venstre side av haugen sørvest. Da jeg kom over toppen fant jeg grunnmuren etter en gammel bygning på høyre hånd og Årabrotsvågen på motsatt side. Ordet årabrot betyr “stedet hvor elva går som en vei gjennom landet” og elva fra Tornesvatnet munner ut i denne vågen. Tornesvatnet er forøvrig et naturreservat og et viktig hekkeområde for både sivsanger, sothøne, krikkand og brunnakke, for å nevne noen. Dønningene fra Sletta og Røværsfjorden slo inn mot land, gjennom den smale tuten som var utløpet i bukta og fikk vannstanden der inne til å virke konstant skiftende.

Et lite steinkast nordenfor lå Øvrevik. Denne var bredere, men etter de hvite bølgetoppene i innløpet å dømme måtte den være temmelig grunn lengst ute. Det asurblå vannet under brytningene sendte tankene til sydlandske laguner, ikke at temperaturen kunne sammenlignes. Jeg traska videre over nakent berg og la merke til hvor arrete fjellet virka. Her hadde hav og fjell sloss i uminnelige tider. Likevel fant jeg et rikt planteliv.

Enkelte arter klorer seg fast, som for eksempel rosenrot. Denne fant jeg mye av langs løypa. Navnet har den visstnok fått fordi jordstengelen skal dufte kraftig av roser. I medisinen brukte man planten mot skjørbuk, som vern mot brannsår, som sårsalve og for å fremme hårvekst i gamle dager. I alternativ medisin har den dessuten blitt tilegna andre egenskaper og brukes blant annet mot depresjon og impotens.

Sjåvik var neste delmål, heller ikke denne langt unna forrige. Sjåvik var åpnere og mer nordvest-vendt enn de foregående, ergo slo bølgene helt inn mot bunnen av vika. Skummet lå hvitt ute i kavet. Det buldra og brusa der brenningene knuste mot land. Majestetisk og sjelsettende er ord som meldte seg. Jeg kryssa via noen steiner på et smalt parti innerst i vika idet dønningene rant ut og gjorde det mulig. Et halvt minutt senere slo neste bølge inn og gjorde passasjen uframkommelig. Halvminuttet etter seig sjøen ut på ny og slik fortsatte det; inn og ut som dype, jevne åndedrag.

Mellom Sjåvik og Grønavik tusla jeg opp i lyngen og dreide innover land. Grunnen var et juv som strakte seg østover fra havgapet like innenfor Rauaskjer. På sett og vis minna det om avstøpningen etter en enorm pilespiss. Det var vel slike tanker som la grunnlaget for sagn og eventyr en gang i fortida.

Etter å ha runda juvet fant jeg sti igjen. En smal, men lettgått – om bløt – sti jeg kunne følge et stykke videre. Den leda meg mellom små kulper over en myrlendt flate før jeg kom ned til havet i sørenden av den mye bredere Grønavik. Navnet har den nok fått fordi området er prega av mye grønnskifer. Kulpene skal visstnok være habitat for salamander, men selv så jeg ingen.

Jeg tok meg rundt et par vikarmer i motsatt ende. Innerst i den første tarmen hadde berget klumpa seg opp, omtrent som man ser i størknende lavastrømmer rundt aktive vulkaner. Det skal være usagt om dette har noe med realitetene å gjøre, (slikt vet jeg svært lite om), men dette var i hvert fall tanken som slo meg.

Den andre armen var lang, smal og endte i en menneskeskapt steinmur. Oppå muren lå snuplassen i enden av grusveien jeg skulle følge tilbake, skjønt først ville jeg litt lenger nord.

Her lå Joå mellom meg og Miljøparken på Årabrot. I havet utenfor holdt Årabrotholmane og Høgeholmen stand og skjerma for de verste dønningene. Likevel gikk havgangen langt oppover de buede svaberga for mine føtter. Lyden var imidlertid mindre faretruende pompøs enn for eksempel i Sjåvik.

Som allerede nevnt fulgte jeg deretter grusveien østover til gjenvinningsanlegget. Femti meter lenger oppe i Jovegen, like før parkeringsplass nummer to, fant jeg en bred og fin sti gjennom skogen tilbake til Årabrotsvegen. Kommer du hit med bil ville jeg parkert og starta turen fra gjenvinningsanlegget. Årabrotsvegen byr på fint lite naturlige parkeringsmuligheter.

Hele runden tok omtrent 1 time og 20 minutt og målte ca. 3 kilometer. Spesielt i sørenden skal man være oppmerksom på glatte partier, kløfter og hull. Som en tur langs kysten må dette regnes for å være vakkert landskap, men det finnes ingen stimerking og heller ingen utvetydig sti. Her må man bruke sunn fornuft, ta tida til hjelp og ellers bare nyte nærheten til havet.