Gatelangs: Vormedal – Sakkestad

Fra arbeidsplassen min på Vormedal og hjem til Sakkestad er det ganske nøyaktig 5 kilometer. Ruta er temmelig strak, men med Karmsundet, Bukkøy og Bøvågen på venstre hånd kan det være en fin tur å tilbakelegge. I alle årets faser har strekningen nye inntrykk å by på.

Jeg tusler gjennom boligfeltet, nedover Myklandsveien. Flere steder har julelysene kommet opp og dekorerer blåtimen etter halv fem i desember. Jeg krysser fotgjengerfeltet i Tuastadvegen, svinger ned det korte stykket til Kiwi butikken og fortsetter på gang- og sykkelsti langs Vormedalsvegen i retning Norheim. Vesthimmelen er rød som kuldeeksponerte barnekinn. Over meg renner hvelvingen inn i indigoblått.

Snøen ligger fem centimeter tykk med ei hard skorpe etter solsmeltinga midt på dagen. Nå har det frosset på igjen. Det er stedvis glatt. Jeg går forbi den vesle brannstasjonen på Vormedal og sneier nedover Steinhaugvegen, forbi den lille raden med Hitlertenner fra andre verdenskrig og forbi slusa som en gang regulerte vannet til mølla i vågen nedenfor. I dag ligger Dupont på samme sted. Her utvinnes alginat fra bladene og stilken til stortare.

I svingen krysser jeg gata og skrår inn på Gamle Vormedalsvegen. Denne følger jeg noen hundre meter. Den er lite trafikkert og glatt. Her kjører bare biler til boligene i området.

Et nytt parti sykkel- og gangsti tar meg det neste stykket idet gamleveien munner ut på hovedfartsåra mellom Vormedal og Norheim igjen. Så smalner ruta inn på et meterbredt fortau. Dette er måket, men nye hauger av snø er skuflet opp fra gata og ligger i hauger der oss fotgjengere er ment å ferdes. Det er ujevn og uhamslig å gå på. Myke trafikanter kommer som vanlig i andre rekke. Formodentlig har kommunen kjørt over det med skrape på ny før neste morgen.

Fra innkjørselen til Mølleparken blir forholdene bedre, skjønt sykkelstien er fortsatt speilblank flere steder. Det krever konsentrasjon å holde seg på beina. Fra Avaldsnes i vest lyser Olavskirken opp med sine hvitmalte steinvegger. Nord for den ligger store skip oppankra som digre spøkelser i Bøvågen. Horisonten får en stadig dypere rødfarge og lysene i det fjerne funkler som landfaste stjerner i den kalde lufta.

Moksheimsmarkene er hvitkledde. De brer seg ut på høyre hånd. Dyner på ei oppredd hotelseng. Innenfor er høydene i Moksheimskogen og Helgelandsfjellet stille. Den snødekka barnålsskogen står i sterk kontrast til natta som sniker seg fra innlandet ut mot havet.

Idet jeg passerer Moksheim brygge er jeg halvveis. Her er det en fin blanding av boligfelt og gårdsbruk på begge sider av veien. Dyrene som beiter på østsida av veien det meste av året er tatt inn i fjøset, eller sendt videre for å bli pinnekjøtt og biff. Uansett er tomt innefor gjerdene. Noen er i ferd med å lage middag. Jeg kjenner duften av kjøttkaker og brun saus, merker at magen rumler og øker farten, tross sporadiske issvuller på tvers av gangveien.

Jeg går forbi Jomfruveien og ser Karmsund bru tårne over Salhus. Under står “fem dårlige jomfruer” og speider evig utover sundet. Lyden av piggdekk og motordur fyller lufta.

Jeg venter på en åpning i trafikken ved Oasen Storsenter, krysser veien og fortsetter på vestsida av Karmsundsgata til jeg nærmer meg Norheimstunet. Her tar jeg undergangen mot Norheim Næringspark og trasker videre på gangsti til jeg er på Sakkestad. Langs veien stamper jeg forbi gamle Park hotell som nå blir omgjort til boliger. Det bygges flittig. Etter hvert blir dette Haugalandets foreløpig høyeste kompleks.