Blesten sto inn – rett vestfra – og bragte med seg lukta av tang, tare og ramsalt sjø. Bølgene slo mot land. Hvite, brusende brenninger. To seilbåter drev i tandem nordover mot Sletta. Vindmøllene på Storøya svirra rundt og rundt bak Tonjer fyr og ytterst på Kvalen sto fyrlykta som en skiltvakt mellom Kvalsvik og Røverfjorden.
Himmelen var skifergrå og blytung, men enn så lenge holdt den på vannet. Sauene hadde trukket lenger inn på beitemarkene og holdt klokelig avstand til glade turgåere langs den gruskledde kyststien. En måkeunge vegra seg for å bade i fjæra med resten av slekta. I stedet spankulerte den fram og tilbake langs stien og lot ikke til å bry seg nevneverdig om at jeg passerte på kloss hold.
Nede i Kvalsvik hadde et ungt par trossa vær og vind, tatt morgenbadet og satt inntulla i håndklær for å få varmen tilbake. Ei mor plukka blåbær med tre smårollinger på slep. Samtlige var iført støvler og full regnhyre. Minsten klagde over hvor svett han følte seg.
I bukta innenfor Vesteneset sto fire ryttere til hest. “The Rising Tide” av Jason deCaires Taylor prydet for tiden Kvalsvik Sculpture Park som også rommer undersjøiske boliger, satt ut i 2018 for å huse fisk, skalldyr og annet som måtte være av interesse for lokale dykkere.
Jeg fulgte den nye biten av Kyststien de resterende 350 meterne i retning Årabråtsvågen, forbi et lite knippe bunkere og flott utsikt, rakt ut i havet. Så var jeg brått ved veis ende.
