Rundt Vormedalsvatnet

Categories Blogg
Turen rundt Vormedalsvatnet byr på variert natur.

4 °C og oppholdsvær. Kuling i kastene og vått i bakken, men ellers lå alt til rette for en fin tur i marka. Her er det fint å parkere ved Kiwi, eller grendahuset på Vormedal for så å bevege seg østover langs Tuastadvegen. Man kan følge gang- og sykkelsti den første kilometeren eller så, før man tar til venstre på gruslagt traktorvei like før avkjørselen til Haugesund/Røyksund.

Hist og her er gjørmehullene tetta igjen…

PÅ ØSTSIDA
Traktorveien går nordøstover gjennom granskog. I enden finnes et sauegjerde, men i januar er det ingen beitedyr her. Det er bare å fortsette på tydelig sti over jordene. Deretter følger mer skog. Nå har du Vormedalsvatnet på venstre hånd mens Spannavegen ligger på høyre side. Et par steder er det lagd rørganger hvor sauer og kyr kan passere trygt under veibanen.
Enkelte gamle trær er å finne langs stien.
En gjerdeklyver tar deg over nytt stengsel. Det bærer slakt oppover til en skrent leder ned mot en dyp, halvannen meter bred bekk. Her finnes en yndig, liten trebro som tar deg tørrskodd over på motsatt bredd.
Dyp bekk med liten bro.
DREINING MOT VEST
Inntil nå har ruta gått strake veien mot Åkslå og Husafjellet, men herfra dreier den nordvest, oppover i lett terreng. Den gjørmete stien blir tørrere og bakken hardere. Gresset er korngult, tørt, men krøllete og mykt mellom avblomstra blåbærlyng og fargefattig røsslyng. Et behagelig dekke av granbar pryder løypa. Det skal imidlertid ikke vare lenge.
Over den tydeligste knausen følger et stadig mer myrlenet parti. Etter hvert blir overvannet så høyt at man bør klyve langs berget ved siden av, om man ikke er utstyrt med vadestøvler. Etter passering følger lynghei og mer, tidvis gjørmete sti.
Stiskille. Herfra er man over på den gamle kjerkeveien.
PÅ NORDSIDA
Et par dalsøkk lenger fremme, og etter å ha hoppa over nok et par bekker, dukker ny gjerdeklyver opp. Etter denne følger skråningen som leder opp til Kjerkeveien mellom Aksnes og Vormedal. Den byr på hardere underlag og er enklere å gå. 150 meter lenger fremme finnes bord og benker. Her er det fint å legge inn en rast med utsikt over Vormedalsvatnet som nå befinner seg i sør.
Vannet går stritt under den gamle steinbrua i januar.
Etter en liten pause går man ned hellinga til gammel steinbru over bekken fra Midtleite og Dyrabrekkene. Deretter går veien gjennom mørk granskog, opp bakkene til greie plankegater forbi Konefjellet og over høydedraget til grind hvor man kommer ut på nye beitemarker. Over beitene passeres en jordkjeller som har fått mye besøk i årenes løp og bærer preg av det. Så følger port før man kommer ut på Høydalsveien og spaserer nedover denne mot Vormedal ungdomsskole. Etter hvert finner du en avstikker på venstre hånd, svinger av på denne, tramper over aluminiumsbrua og finner veien tilbake til utgangspunktet.
Starten av “plankegata” gjennom skogen.
Alt i alt er dette en runde på i overkant av 5 kilometer. God tur.
Kartutsnitt fra mobil-app. (Ja, jeg vet det står “Longavatnet” på kartet, men dette er altså det samme som Vormedalsvatnet.)

Å skrive en musikal

Categories Sangtekster

Ja. Jeg gjorde det: realiserte et plutselig innfall. Mot slutten av sommerferien 2024 fikk jeg ideen om å skrive min egen musikal. Den måtte være på norsk (hvilket vil si Haugesundsdialekt i dette tilfellet), et originalt prosjekt og demoene måtte spilles inn før jul samme år. En slags utfordring til meg selv, altså. Arbeidspress? Så menn. Tatt i betraktning at dette er en hobby mener jeg å ha lagt lista høyt. Det jeg ikke hadde forventa var at både melodier og tekster skulle komme til meg så pass enkelt…

Utsnitt fra tekstboka mi.
Historien tar for seg Danny’s reise fra oppgitt, nedbrutt og utbrent til å finne ny mening med livet. I åpningssporet sier han det slik:
“Eg finne ikkje fred
og heller ingen fryd
Det versta som kan skje
e alt eg har blitt bydd…”
Han drar fra byen og søker tilflukt i fjellet, revitaliseres og oppdager nye sider ved seg selv. En større mening med livet, på sett og vis. At en selv har ansvar for å stake ut egen kurs…
Jeg endte opp med 14 låter hvorav de fleste ble skrevet over en tre ukers periode. Innspillingen tok lenger tid. Både falsettspor og bassrøst var et mareritt å få til på et noenlunde akseptabelt nivå. Disse skulle representere de to andre karakterene i stykket; engelen (Gabby/Gabriel) og demonen (Louie/Lucifer). De er Danny’s indre stemmer som roter til tankene hans og trekker ham i hver sin retning. Et eksempel er når “Gabby” sier:
“Det indra auga
ser innøver 
og sjelå laugast
når hu får fred…”
hvorpå “Louie” svarer:
“Ein ska ikkje kvila på laurbærå,
for alle vett hovmod e dømt te å
slå beinå onna den som e
sin egen lykkes smed…”
Danny lærer etter hvert å stole på seg selv og ikke tillegge de indre stemmene så mye vekt. Du kan lytte selv ved å følge linken under:
3 Ego (Skisser Te Ein Slags Musikal), et demo-album av Vandrenoter på #SoundCloud

Soloppgang på Presten

Categories Blogg
Himmelen brenner i skogen bak varden.

Det er noe herlig forløsende ved å legge ut på tur før morgengryningen. Gatelysene farger nattfuktige sykkelstier. Himmelen er mørk og under skydekket virker den påtakelig nær. Verden er et ensomt sted, men ensomt på en behagelig måte. Det gir ro i sjela og fyller hvert åndedrag med en deilig frihetsfølelse.

Tåka tetner idet jeg sykler gjennom Djupadalen.
For anledningen brukte jeg sykkel og tok strake veien til Djupadalen og opp Kattanakk til demningen i Krokavatnet. Her parkerte jeg og gikk den resterende biten til fots. Planen var å rekke soloppgangen på Presten (213moh), i Haugesunds byheier. Det var starten av november og sola skulle bryte horisonten i øst nøyaktig 08:09, ergo var jeg tidlig ute.
Dårlig sikt ved Krokavatnet.
Jo nærmere jeg kom, jo mer tykna morgentåka. Jeg kunne ikke en gang skimte vannflaten til høyre for stien og det begynte å se spøkefullt ut for en fargesprakende opplevelse. Heldigvis brøt det opp da jeg nærma meg toppen.
Tåka siger ned mot havet i vest idet sola stiger.

Under meg i nordvest lå tåkebankene som ullene tepper mellom høydedragene ut mot havet. Mellom trærne, øst for varden på Presten, gløda himmelen i ferskenfarga nyanser. Lønn for “strevet”. Stillhet, nærhet til naturen og en eksklusivt solitær følelse.

Annonsørinnhold
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå
Ferskennyanser.

De fleste fuglene hadde allerede vendt nebbet klokelig sørover. Det var ikke så mye som et vinddrag i lufta. Eneste lyd var av egen pust og pulsen som dunka dempa i ørene mine.

Dramatisk skue.
Jeg nøt utsikten, ei påsmurt lefse og en godt rista iskaffe. Så var de magiske minuttene over og jeg kunne legge ruta hjemover igjen. Til sammen ble det 17 km på sykkel og 1,5 km til fots. To vel anvendte morgentimer.
Krokavatnet etter at tåka har letta.
Annonsørinnhold
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rusletur til Ryvarden

Categories Blogg

En god og varm septemberdag falt vi for fristelsen å legge turen til fyret på Ryvarden i Sveio. Himmelen var overskya, men med 20° pluss gjorde det absolutt ingenting.

Ryvarden kulturfyr.

Ved mitt siste besøk hadde jeg sykkelen mellom beina og telta på høyden ytterst ved havet i tidenes tordenstorm. Denne gang tok vi beina fatt og satsa på oppholdsvær.
Skilting langs turveien.
Turveien ut til Ryvarden er gruslagt, tilrettelagt for nyttekjøretøy og lettgått. Langs ruta finner man sporadisk informasjon om dyre-, fugle- og planteliv, for å nevne noe. I tillegg er det skilta turstier til Steinbrottet, Hilderen, Lyngholm og Kvernavatnet. De to førstnevnte kan også benyttes som alternativ løype til fyrstasjonen. Jeg gjorde en mental notis om å prøve disse rutene ved en senere anledning. For meg var de nye, enten det skyldtes slett research, eller bare uoppservant fremferd.
For meg; ukjente stier.
Veien og omgivelsene var oversvømt av Badger Face Welsh Mountain Sheep, eller sau, som menigmann ville sagt. En rolig rase. I det minste lot de til å være godt vant med turgåere og holdt seg til sitt, gomla gress og bræka med dyp røst.
Disse støtte vi på langs så og si hele ruta.
Vi tok Flokehyttene i nærmere øyesyn og vurderte muligheten for en fremtidig overnatting. Vi tråla mellom andre turgåere og la turen nedom sjøen vest for fyret, før vi benka oss i sørveggen av fyrvokterboligen med utsikt over Sletta. Tunge regnsyer hang på den sørlige horisonten. Vi ante en regnskur, men den nådde oss aldri.
Flokehyttene, med utsikt innover Mølstrevågen.
Et besøk innom minnesmerket for de omkomne etter Sleipner-forliset i 1999 føltes obligatorisk. Deretter gikk ferden tilbake til parkeringsplassen i Mølstrevåg.
Minnesmerket.

Med tillegg av lunting rundt Flokehyttene og fyret målte turen nøyaktig 5 km, til tross for at UT.no skilter med i underkant av 4. I vårt rusletempo tok det rundt regna 1t og 15m.

En hvil i sørveggen.
Rute, henta fra mobil-app.

Søndagstur i Rex Garden

Categories Blogg

Første søndag i september dro min kone og jeg nordover til Førde i Sveio. Vi parkerte ved kirka og benytta oss av undergangen for å komme til motsatt side av E39. Her støtte vi med en gang på Kyrkjestien som følger elva nedover mot stranda, men valgte heller å gå noen meter lenger opp i bakken. Der fant vi Prestegardsvegen som fører til samme sted.

En av mange skulpturer i Rex Garden, skåret ut med motorsag.

Grusveien gikk gjennom et gårdstun. Trærne her bugna av solmodne, rødrosa plommer, selv om mange allerede hadde falt av greinene og lå strødd, både i gresset og på veien. Ruta svingte i hesteskomønster før den retta seg ut og gikk strakt ned mot strandområdet. Der myldra det av folk som deltok på “Kom-deg-ut-dagen”; et årlig friluftsarrangement. Aktivitetene var mange og godt spredd. Noen padla kano i elva. Noen bada. Mange grilla. Folk var i godt humør og nøt den solrike sensommerdagen.

Kom-deg-ut- dagen hadde bragt mange til stranda.
Langs kaikanten.

Vi fulgte kaikanten, passerte mellom sjøhus og traska videre på grussti til vi kom inn i selve Rex Garden. Også her flomma det over av lystige turgåere og ivrige deltakere i diverse friluftsaktiviteter. Beplantningen tar seg nok best ut i mai, men det var fortsatt fint å se på. Utallige treskjæringer utsmykka i tillegg området, der stiene gikk på kryss og tvers, opp og ned i alle retninger.

Annonsørinnhold
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå
Selvforklarende bilde.

Vi valgte å følge ruta rett fram og kom etter hvert ut på asfaltert vei som svingte opp i boligfeltet på Lauvneset. Når vi titta bak oss – ut over Austvika – tårna Siggjo i horisonten. Ikkje rart Bømlos høyeste fjell har blitt brukt som innseilingsmerke i uminnelige tider.

Skulle likt å tatt turen i mai…

Vi dreide inn mellom boligene på høyre hånd der veien flata ut og kom ned i Rex Garden på ny. Som nevnt; her fletta stiene seg sammen i et intrikat heklemønster, så det var bare å velge og vrake. Vi unngikk forklumpningene av mennesker, luftgevær skyting og grillere og kom etter hvert ned til sjøen igjen. Herfra fulgte vi stien tilbake til stranda og ved elveutløpet svingte vi innover i terrenget.

Yrende aktivitet ved elveutløpet.

Elvastien gikk langs elva hele veien opp til undergangen ved kirka igjen. Det vil si; etter hvert gikk den over i Kyrkjestien. Langs hele løypa støtte vi på diverse små bruer og lignende som skapte en fortryllende stemning i seg selv.

Mange små bruer…

Lenger oppe langs elva fant vi restene etter gamle dagers kraftproduksjon. Vi kryssa over en høyde. Under oss slynga elva seg som en slange og på motsatt side hadde noen overnatta i hengekøye.

Rester av kraftproduksjon.

Like bortenfor sto restene av en gammel demning som en grå betongvegg midt i skogen og kort etter var vi ute på Prestegardsvegen og kunne gå tilbake til bilen for så å kjøre hjem. Alt i alt en fin rundtur på 3,1 km. I rusletempo brukte vi ca. 50 vel anvendte minutter.

Demning midt i skogen.
Kartutsnitt fra mobil-app.

Boknafjell, 294 moh

Categories Blogg
294 moh, på Bokns høyeste topp.

Turen opp Boknafjell er ikke det man ville kalle lang, faktisk bare 1,3 km en vei. Dessuten går det grusvei helt til TV-masta på toppen; et landemerke som er synlig over store deler av Haugalandet. Om du ikke passer tempoet er det likevel sjans for å kjenne på både puls og melkesyre i de steile motbakkene.

Parkering finner man i Grønnestadvegen, et steinkast lenger inn enn stistart. På den rødmalte veggen ved foten av løypa kan man lese om både turen, drikkevannet til Bokn kommune og diverse andre severdigheter i øyriket. Kommunen omfatter Austre- og Vestre Bokn, Ognøy, samt hele 123 småøyer og holmer.

Stistart.

En skulle gjerne tro det ikke var mye å si om en så likefrem tur som denne. Det medfører ikke riktighet. Sant nok handler det om å følge vei fra start til slutt, men gjelder ikke dette på sett og vis de fleste tilrettelagte turer når alt kommer til alt? Min kone og jeg kom sent i gang. Vi parkerte på Bokn 13:50 og gjorde regning med å bruke ettermiddagen.

Allerede her aner man hva man begir seg ut på.

BRATT
Starten av grusveien var sperra med bom og allerede her ble det advart om sterk stigning. Veien klatra bratt nordøstover. Skogen nedenfor autovernet var tett og skjerma for vinden. Det føltes som sommer. Langs grøftekantene sto tistlene som nordiske kaktuser. En og annen humle, eller forsiktig tistelsommerfugl våga å lande flyktig i de lilla blomsterknoppene. Da veien dreide skarpt mot venstre ble den enda noe steilere, men langt der framme kunne vi øyne slutten av skogen. Derfra og videre mot toppen ville vi få en formidabel utsikt på resten av turen.

Dekorativt langs grusveien.

Noen sauer beita blant røsslyngen og bringebærbuskene i grøftekanten. De enda oss knapt i det vi passerte. På ny dreide veien skarpt. Denne gang tilbake mot nordøst. Bak oss så vi Arsvågen og konstant ferjetrafikk over til Mortavika. Under oss tegna Føresvik seg og litt etter litt så vi mer og mer av fjordene i innlandet.

Føresvik og Boknasund.

Etter de neste par svingene ble ruta ei nesten snorbein, nordvestadgående linje det gjenværende stykket opp fjellet. TV-masta kom til syne og fortalte oss omtrentlig hvor langt vi hadde igjen. Et gult fareskilt advarte mot isnedfall. Dette gjaldt naturligvis hovedsakelig vinterhalvåret. Der og da følte vi i det minste ingen fare.

Fare.

TOPPEN
Veien vendte sørover og så var vi faktisk framme. En liten stasjon sto ved foten av masta som raga ytterligere 170 meter mot himmelen, omkransa av diverse sendere, mottakerdisker og andre diggedarier. På selve toppunktet var det reist en diger varde. Ved siden av denne sto en fastmontert kikkert som kunne snus 360° og lot oss ta utsikten i nærmere øyesyn. I terrenget rundt toppen fant vi stedsanvisere vendt mot severdigheter. De fortalte også litt om stedene vi kunne skimte i det fjerne.

Informasjon om hva en kan se og i hvilken retning…

Det sies at man kan se om lag 150 km i de fleste retninger fra Boknafjell på en god dag. Til alt hell var dette en av dem. Herfra syntes alt nærere enn det føles med bil, kanskje også fordi en kjøretur aldri er rettlinja i et landskap som Haugalandet. Det finnes også en fin rasteplass med ly for nordavinden like nedenfor varden. Den hadde vært fin å benytte seg av i økende blest, men var allerede okkupert ved vårt besøk. Vi nøyde oss med å ta inn utsikten før vi starta turen nedover igjen og la heller inn en pause på en diger trekloss i første sving. Derfra var det også god utsikt og vi fikk tid til å nyte synet av øyriket og jordbrukslandskapet under oss.

Beitende sauer.

Ferden ned tok på knærne, men gikk mye kjappere enn oppturen. Med innlagt pause brukte vi tilsammen 1 time og 15 minutter. Alt i alt målte turen 2,7 km.

Kartutsnitt, henta fra mobil-app.

Kveldstur til Jernaldergården

Categories Blogg
Jernaldergården på Tuastad består av gamle ruiner, eller tufter etter en rekke bygninger, innhegninger, geiler og mulige åkerflater.

Det er gode parkeringsmuligheter utenfor Tuastad bygdahus. Derfra starter man mot Jernaldergården på bred og fin grussti. Den går vestover i skogen.

Etter de første 150 meterne møter man en bom. Heretter er det liten fare for å treffe motoriserte kjøretøy. Kanskje en og annen syklist, eventuelt hest med rytter, men ellers bare turgåere.

Små overraskelser langs grusstien.

Langs grøftekanten finnes blåbærlyng og bringebærbusker i tillegg til en fargerik flora som skaper liv i det grønne gresset, lyngen og blandingsskogen. Den som har øynene med seg vil dessuten oppdage en og annen hekla grytelapp som henger halvt i skjul langs ruta. Det finnes også et par mørkmalte benker hvor man kan sette seg ned og nyte formiddagssola.

Annonsørinnhold
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå
Superkupp innen sport og friluft du gjør nå
En fin sommerformiddag er det godt å sitte i sola her.

Vi passerte et større hogstfelt som åpna opp terrenget på venstre hånd. Et luftig pust i den ellers tette skogen, selv om det ikke framsto som veldig flatterende. Med tid og stunder blir det nok bra. Når dette partiet er tilbakelagt tjukner skogen igjen omkring stien. Rundt regna 750 meter inn er det en skilta avstikker i søradgående retning. Det er denne man vil følge om man har tenkt seg til jernaldergård ruinene. Ifølge skiltet har man 350 meter igjen til målet.

Avstikkeren til Jernaldergården er godt skilta.

Fram til første klopp var det gruslagt også her, men etter å ha fulgt plankegata rundt første sving bevegde vi oss over på mer tradisjonell skogssti. Den bukta seg mellom trestammene og var tidvis gjørmete. Da hjalp det at det ikke varte så lenge. Vi kom ut av tykningen, fant en annen del av det tidligere nevnte hogstfeltet og fulgte ei snorbein løype langs et gjerde til motsatt side av sletta. Her lå ruinene vi var på jakt etter.

Det ser jo noe goldt ut i slike hogstfelt.

Man ser fortsatt tydelig flere av tuftene. Den lengste måler hele 31 meter. Gården ble nok forlatt under Svartedauden, men da hadde det vært aktivitet her siden 800-tallet. Man kan forestille seg dyrehold og åkerlapper. I dag står det flere bord her hvor man kan slå seg ned, ta en pust i bakken og nyte freden.

Her kan man lese litt mer om funnene på Tuastad.

På tilbaketuren ville min kone ta en titt på den nye sandstranda som var anlagt ved Tuabua. Det var bare et par hundre meter fra krysset hvor vi kom ut på grusstien igjen, så hvorfor ikke? Stranda var ikke av de største, men koselig og innbydende. Jeg håper virkelig mange vil anvende de nye mulighetene ved dagsturhytta på Tuastad. Det er et fint tilbud, spesielt i sommerhalvåret.

Den nye sandstranda ved Tuabua.

Distanse: 2,7 km tur/retur
Tidsbruk: Ca. 45 minutter

Kartutsnitt, henta fra mobil-app.

Dagsturhytta på Nuten

Categories Blogg
Hytta på Nuten har god utsikt over Haugesund.

Fra modellflybanen på Skokland fører en forholdsvis lettgått sti inn i marka og opp til dagsturhytta på Nuten i Haugesunds byheier. Her finnes ikke mange parkeringsmuligheter langs veien, men har man tatt sykkelen fatt er det flust av trær å tjore den til i skogbrynet. Herfra var det ganske nøyaktig 1 km å vandre.

Joda, i førstningen gikk det oppover på stein, røtter, berg og en god porsjon gjørmehull. Tatt i betraktning den relativt fuktige sommeren vi har hatt kom det ikke som noen overraskelse. Jeg hadde valgt riktig fottøy for anledningen.

Steinsatt parti.

Stien tar deg sørvest før den – omtrent halvveis – dreier i sørøstlig retning. Noen sleipe og glatte partier finnes, men etter den første stigningen flater terrenget betraktelig ut. Man får øye på hytta omtrent 150 meter før man er framme.

Annonsørinnhold
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Fyringsovnen kan komme godt med til vinteren.

Enkelte vil nok si “har du sett ei dagsturhytte har du sett dem alle.” Det er riktig at de er bygget likt, men her handler det mer om beliggenhet og utsikt enn noe annet. I så måte er hver enkelt hytte unik. Inne finner man en liten hems og sittebenker. Hytta er også utstyrt med fyringsovn som lar deg holde varmen på kaldere dager. I tillegg finnes her et mini-bibliotek. Det gleda meg å se min eldste bok, “Fine fotturer”, (Vormedal forlag, 2020), i hyllene!

En glede å se. Håper den kan komme til nytte for turgåere.

Nuten ligger på 153 moh. Dagsturhytta ligger like nedenfor. Den ble offisielt åpnet 29. april, 2024. Mellom trærne kan man se ut over Haugesund. Hovedvinduet er vendt nordvestover og lar deg skue ut mot havet. Lenger nord ser man mot Bømlo og skimter Siggjo i det fjerne.

Ut mot havet.

Siden været var så fint satte jeg meg ute på trammen og nøt formiddagssola. Alle dagsturhyttene har rikelig med sitteplasser på samtlige sider, noen med overbygg, andre som brede, gode trappetrinn, felt inn i skråtaket. Jeg hadde medbrakt niste og fortærte den før jeg fulgte stien tilbake til sykkelen.

En del bløte partier, men også en del tilrettelegging langs ruta.

Distanse: 2 km tur/retur
Tidsbruk: 35 minutter

Kartutsnitt fra mobil-app.

Rambaskårsfjellet fra Kalstøvegen

Categories Blogg
Utsikt fra Rambaskårsfjellet mot Helganes lufthavn.

Da tirsdagen glimta til med sommersol fikk jeg fruen med på en aldri så liten utflukt. Det hadde kommet meg for øret at en pent tilrettelagt sti skulle gå fra Kalstøvegen til Rambaskårsfjellet. Ikke var det langt og dessuten var turen (etter sigende) lettgått.

Vi pakka enkel niste i sekken, slengte oss i bilen og kjørte over brua fra Haugesund til Karmøy. Det bar ut via Kvalavågsvegen, gjennom vakre Kvalavåg og brått var vi framme på den vesle parkeringsplassen som markerte stistart. Den var ikke stor, men rom for tre, fire biler burde det vel være.

Stistart.

Kvalavåg velforening har lagd en bred grussti som snirkler og slynger seg gjennom marka til anleggsveien i Revadalen og videre. Vi starta opp en liten stigning, innover i Torvdalen. Her var det lynghei, frodig gress og myrlendt på alle kanter. Lyngen bar yndige, lilla blomster som små fargeklatter mellom alt det grønne. Før første venstresving støtte vi på en klopp. Den førte over bløtmyra til en fjellskrent, utstyrt med sikringstau. Ei alternativ rute tilbake til hovedveien.

Annonsørinnhold
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Alternativ rute på tilbaketuren.

Ganske snart bevegde vi oss inn blant furustammer. Skogens sangstruper stemte i av hjertens lyst. To vandrere på stien i deres domene gjorde verken fra eller til. Finværet var til glede for både folk og fauna. Gresshoppene stemte i. Øyenstikkerne svirra nysgjerrig etter. Det rasla i blåbærlyng. Himmelens blå hvelving ramma det hele inn og alt var bare sjelefred og turnytelse.

Bred og god sti.

I enden av skogen kom vi først til et lite tjern der vannliljebladene lå tett i tett. Ved stien, ovenfor bredden, sto et rastebord. Lenger bort pekte ei pil inn blant trærne og annonserte at her kunne man ta en avstikker til “Utsikten”. Vi runda tjernet og kom ut på anleggsveien som følger hele Revadalen fra ende til ende. Heldigvis skulle vi bare traske noen meter langs den før vi kryssa gjerdeklyver og starta oppover selve Rambaskårsfjellet.

Rasteplass ved lite tjern.

Her var det beitemarker. Sauene så vi bare på lang avstand, men skiten lå over alt. På ny bretta skogen seg omkring oss. Det var først da vi brøt ut på andre sida at grusveien omsider tok slutt. Herfra ble det steinete sti det siste stykket opp til toppen. Vi benka oss ved rastebordet, like bortenfor masta med peileutstyr for Helganes lufthavn, spiste niste og titta på både små og større fly i det de kom inn for landing.

Sydvendt utsikt og masta på toppen.

Utsikten var usedvanlig god i alle retninger takket være den klare sommerdagen. Vi så Utsira, ytterst i havet. Vi så Siggjo på Bømlo og Stovegolvet på Stord. Vi glante innover mot Valhest og Hodnafjellet, Ørnå og Lammanuten i Tysvær, samt fjernere fjell i innlandet. I sør så vi Salvøy, Vedavågen og Årkahamn. Alt ble liksom understreka av en naturlig ro og stillhet. Bare naturens egne lyder satte musikk til freden. Alt var zen.

Sti til Utsikten.

På returen unna vi oss en avstikker til den tidligere nevnte “Utsikten”. Også her sto det et picnic bord og selv om utsiktspunktet lå mye lavere i terrenget enn høyden vi kom fra så vi meget og langt. Definitivt verdt et besøk.

Utsikten.

Deretter bar det tilbake til bilen og hjem for grilling og middagskos. Alt i alt målte turen 2,3 km og tok om lag 40 minutters i særdeles bedagelig tempo.

Kartutsnitt, henta fra mobil-app.

Gatelangs: Hasseløy/”Bakarøy”

Categories Blogg
Hasseløy bro, sett fra Hasseløysida.

Hva gjør man når sommerværet lar vente på seg og feriedagene bare tikker avsted? Man kan selvsagt komme seg ut dørene og gå en liten tur. Været får man uansett ikke gjort noe med og turopplevelsene kan være fine under alle slags forhold.

DOKKEN SILDEMUSEUM
Jeg dro til Havnaberg og kryssa broa til Hasseløy, eller “Bakarøy” som den kalles på folkemunne; den nordligste av øyene utenfor Haugesund. Dokken museum lå under – på høyre side – i det jeg traverserte det smale sundet. For anledningen var det et yrende folkeliv der nede. Tyske gloser nådde opp til meg. Turister. Det lot til å være stor interesse for historien om byen som ble “bygget på sild”. Her kan en se og høre om hvilke kår fattig og rik hadde for 150 år siden. På området finnes både kolonialbutikk, sildesalteri, eldre båter og mye annet.
Utsnitt av Dokken museum.
MER AV DET GAMLE
Jeg svingte nordover, forbi museet, langs båthavna, forbi Haugesjøen brygge og Haugesund båthotell, til Westcons blå kontorbygning. I øyas nordvestlige ende var avstanden til både Killingøy og Vibrandsøy på sitt korteste. Herfra hadde jeg god sikt mot Tonjer fyr og kunne følge småbåtene som tøffa rolig inn mot byen.
Vibrandsøysundet.
På returen la jeg merke til de falmede og nesten utviska bedriftslogoene, malt direkte på murveggen i et gammelt lagerbygg for lenge siden. “Norønna Sild”, sto det og ved siden av; noe jeg antok kunne være “Hansavåg Karosseri”. En litt uvanlig kombinasjon der, altså.
Nesten utviska bedriftslogoer.
GAMMELT OG NYTT
Jeg fulgte Flathauggata forbi hus som sendte tankene til gamle arbeiderboliger. Tre stykk på rekke og rad. Så svingte jeg ned til kaien utenfor Staalehuset som forøvrig var Nord-Europas største sjøhus da det sto ferdig i 1919.
Staalehuset.
Gammelt og nytt går hånd i hånd på “Bakarøy”. Mye av bebyggelsen består av gamle trehus. I tillegg finner man en rekke lagerbygninger og lignende som i stor grad er murbygg. Noe står til forfall, men det meste er likevel pussa opp. Langs sundet nedover mot Skagen ligger en rekke boligblokker med orkesterplass mot vakre Vibrandsøy. Midt mellom dem er et utendørsbasseng med sandbunn, fylt av naturlig sjøvann.
Basseng med tilskuerplass.
Sørvest ligger Kystverkets buede kontorbygg. På kaien utenfor står ei pen, lita fyrlykt og passer på inn- og utseilinga mellom Hasseløy, Risøy, Smedasundet og Karmsundet. Spesielt sommerstid kan det være mye båttrafikk her.
På kaien utenfor Kystverket.
SISTE BIT
Jeg fulgte Langgata til midten av øya, passerte en grønn lunge med lekeplass for barna og endte etter hvert opp utenfor Sjømannshjemmet. Sjømenns Aldershjem ble bygd i 1919, samme år som Staalehuset sto ferdig.
Sjømannshjemmet.
Nå gikk jeg Holmegata sørover igjen. Her lå et bedehus. I svunne tider hadde vel alle småsamfunn minst ett av sorten. Tilbake i Steffen Staalesens Gate dreide jeg østover til Losgata og fulgte denne mot Hasseløybroa. På høyre hånd kunne jeg fortsatt se fundamentet etter den gamle trebroa, bygget i 1872. Ny bro var først på plass i 1954. Hadde jeg i tillegg traska ned Sjøhuskleiva kunne jeg benka meg utenfor PittersKafé på Lothebrygga. Istedet trampa jeg over brua til fastlandet igjen. Turen målte 3,3 km og tok ca. 40 minutter i bedagelig tempo.
Fundamentet til gamlebrua.
Kartutsnitt fra mobil-app.