En søndag midt i mars kjørte vi sør til Åkrehamn, svingte inn på Myrdalsvegen og fulgte denne til endes. Her var det godt med parkeringsplasser for turgåere fra fjern og nær.
I mitt rette element.
Turen starta på traktorvei, sørøst, mellom beitemarker til skogsbeltet før stigningene mot fjellagets hytte. Mylderet av småfugler inne i furuskogen kvitra våren i møte og vekka varme følelser i rusten kropp. Selv har jeg gått turen flere ganger, men for fruen ble det første gang. Hun lot seg begeistre over den barnålskledde grusstien, høyreiste trestammer og ikke minst den innbydende Speiderplassen midt i skauen. Til søndag å være sto området besynderlig tomt.
Speiderplassen.
Vi tok fatt på stigningene, hilsa – som seg hør og bør – på forbipasserende og gikk strakt inn i østavinden. Det varte ikke lenge før Kinnebu dukka opp om nova. Her var det folksomt. Både gamle og unge hadde funnet veien til den søndagsåpne bua.
Kinnebu i marssol. For første gang opplevde jeg åpen hytte.
På en ledig plass i solveggen ved fjellagshytta la vi inn en liten halvtimes gourmet pause for konsum av medbrakt niste. For anledningen diska jeg opp med rista grovbrød over og under en deilig Siliana-omelett. Mat smaker alltid ekstra godt i det fri.
Tørr og fin sti.
Etter rasten lokka jeg fruen med på en nordgående sti. Den starta bak trelavvoen like ved hytta og var for det meste tørr etter et par fine våruker. Ei rute jeg aldri har gått før vil alltid ha en dragning på meg. Jeg elsker å oppdage nye tråkk, se nye omgivelser og kartlegge ukjent terreng.
Etter et par hundre meter delte stien seg. Vi hadde forsert småmyrer og tilårskomne klopper, hilst på flere lokalkjente og skritta over stein og grastuster. Nå holdt vi til venstre og gikk nedover til vi støtte på ei bredere (og tydelig mye brukt) løype som leda vestover mot Åkrehamn.
Vi titta bakover og øyna Boknafjellet gjennom godværsdis i det fjerne. Til venstre for landemerket stakk Søre Sålefjell – øyas høyeste punkt – seg fram. Et klart bevis på overkommelige avstander i et lettgått, om kurvete kystterreng.
Børstespinnerlarve.
En børstespinnerlarve kravla over stien. Enkelte vinddrag sendte den om kull, men den kvelva seg rundt og fortsatte ferden. Om ingen tråkka på den og om den unngikk sultne fuglers skarpe blikk, ville larven før eller senere gjennomgå en metamorfose og bli en vakker sommerfugl. Det hadde vi ikke tid til å vente på, men tanken var både vakker og voldsom på en gang. Livets sirkel kan være lunefull. For enkelte arter innebærer det flere farer enn andre.
Snart tegna Strigvatnet seg på høyre flanke. Et innbydende vann jeg ville dradd packraften med på, om vannet hadde vært større og bydd på flere utfordringer enn et kvarters padletur.
Strigvatnet i det fjerne.
Da vi for alvor var igang med den slake nedstigninga, kom vi over en avstikker som førte opp til bygdeborga på Steinsfjellet. Bygdeborger var satt opp på steder det skulle være enkelt å forsvare og hvor lokalbefolkninga kunne søke tilflukt i urolige tider. Ofte var de ringet inn med steinmurer. Denne var anslått å stamme fra år 3-400 f.Kr. I Karmøy kommune finnes rester etter tre slike. En her, en på Visnes og en i Skudeneshavn. Vi dro ikke oppom for å ta en titt denne gang, men jeg ser ikke bort fra at jeg legger det inn i framtidige planer.
Info-tavle for bygdeborga på Steinsfjellet.
Vi passerte under høyspentledningene og gjennom et smalt skogsbelte. Så var vi ute blant beitemarker igjen og kunne bane oss vei tilbake til bilen. Nyfikne sauer fulgte oss med granskende blikk fra andre sida av gjerdet.
