roamingnotes

En vindblåst juni ettermiddag under ei standhaftig sol gikk jeg ut. Beina behøvde bevegelse og kroppen trengte å lee på seg.

Jeg la ruta nordover fra mitt hjem på Sakkestad (i Haugesunds søre bydel) og traska via den nye gangveien gjennom Lysskar, forbi Fjellmyr til Beverskaret. Der svingte jeg oppover lia til jeg nådde toppen av grusstien. Her bøyde ei løype ut i terrenget og tok meg i retning Vardafjell gjennom tett løvskog. Etter kort tid kom jeg over i et hogstfelt og inn på Djupaskarsvegen. Denne bukta seg ned til dammen hvor storsalamanderen holder hus. Fem-seks steiner brakte meg tørrskodd over myra og så begynte klatreetappen.

Det gikk bratt oppover, noe som kjentes på pusten. Til gjengjeld blir man raskt belønna med flott vidsyn, ikke minst fordi skogen på Vardafjell altså var fjerna. Vel oppe følger man stien langs fjellryggen, om lag 100-150 meter, forbi et par bunkere fra 2. verdenskrig og støter på skiltet som forteller at man har nådd målet: Mosskarsfjellet, 136 moh. Et fint sted å finne tilbake til hvilepulsen mens man skuer ut over byen.

Det går løype videre nordover til Bellevue og Djupadalen, men jeg valgte heller å returnere til salamanderdammen for deretter å ta strake veien mot Gåsvatnet og forbi. I sørøstre ende av vannet finnes ei lita bru. Jeg kryssa denne, men istedenfor å følge stien innover, fulgte jeg bekken mot Løkavatnet lenger øst. Dette betød i all hovedsak stiløs ferdsel gjennom kratt, lyng og villtvoksende vegetasjon. Vel var det noe som kunne minne om dyretråkk hist og her, skjønt ikke stort mer.

Jeg kom til en gammel steinmur, kløv over den og var brått ute på ei grønn slette med høy blandingsskogen på alle kanter. Grunnmurene etter et par bygninger lå inne mot skogbrynet i vest og vitna om at dette en gang måtte ha vært anvendte marker. Det frodige gresset subba om anklene mine der jeg fortsatte, opp en liten skråning og inn imellom trærne på ny. Et rådyr pilte forskremt forbi på kloss hold, for raskt til at jeg rakk å avbilde det. Til gjengjeld fikk møtet meg til å løfte blikket. Jeg fikk øye på en uglekasse, sirlig plassert i et mangestamma løvtre. Ingen ugler å se, vel å merke…

Herfra leda en utydelig sti videre til sykkel- og gangstien mellom Skåredalen, Brakahaug og Lysskar. Jeg fulgte den sørvestover og var hjemme igjen etter halvannen times fottur. Hele runden målte 9 kilometer for mitt vedkommende, men om man for eksempel starter og ender opp på Lysskar, blir det en om lag 5 kilometer lang, variert tur. Vel anvendt tid.

1 kommentar

26.05.2023

Såt via Klauv

Blogg

Vindstille. Gradestokken klatra sakte i riktig retning og flortynne skyer hang høyt på himmelen. Det måtte bli tur på meg.

“Staats Bibel”; turkassen på dagens mål.

TIL KLAUV, SÅ VIDERE

Cirka 4 kilometer østover på Halseidvegen fra fylkesgrensa mellom Rogaland og Vestland finner man stien til Klauv. med sine 246 moh. er dette høyeste topp i Haugesund kommune. Stien går stort sett oppover allerede fra start, først gjennom skog, så over myr og relativt bratte knauser.

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det har blitt mange turer til Klauv i årenes løp, men jeg har aldri fulgt stien videre innover i terrenget. Det gjorde jeg denne gang. Målet var Såt, en topp som “rager” 233 moh. om man titter i nordvestlig retning.

Fra Haugesunds høyeste topp var løypa slakt nedadgående. Massevis av småvarder viste vei. Selv om stien ikke alltid var like tydelig kunne jeg enkelt finne fram. Bølgende landskap utfordra beina og fikk fart på pulsen. Innimellom pusta jeg som en hval og måtte hente meg inn igjen. En liten stålorm åla seg dovent over stien like for føttene mine og en gjøk kauka i det den fløy forbi. Jeg fulgte kanten av ei våt myr hvor rådyr hadde satt igjen sine umiskjennelige spor før turen gikk over på snauberg som bua videre nedover. Så fulgte en fin passasje gjennom et smalt skogbelte før stien svingte oppover det siste stykket, over fjellryggen mot målet.

“SAATS BIBEL” OG RETUR

Ved siden av varden på Såt var en litt annerledes turkasse meisla fast i berget: “Saats Bibel” var inskripsjonen i gotisk skrift. Sirlig utført, må jeg få lov å melde. Jeg signerte turboka og tok en lengre pause, nøt utsikten over nordre del av hjemkommunen og speida utover havet i vest.

Utsikt nordvestover fra midt i løypa. (Man skimter Siggjo på Bømlo i det fjerne.)

Tilbaketuren fulgte nøyaktig samme trassé. Temperaturen føltes å ha steget enda noen grader og svetten silte. Ergo fôr jakka. I skaret etter myra hadde smågnagerne våkna til liv og pilte fram og tilbake gjennom tørt gress. Tilbake på Klauv hadde to unge damer slått seg ned og nøt en enkel lunsj. Nede ved Halseidvegen målte jeg dagens distanse til like under 6 kilometer tur/retur. Jeg hadde brukt et par timer med pausen iberegna, men det var to velanvendte timer. Tradisjonen tro fulgte jeg Vannverksveien gjennom byheiene på hjemveien. For min del betød det ei om lag 4 kilometer kortere løype enn å sykle langs hovedveien. Noe raskere gikk det imidlertid ikke. Vannverksveien er full av steile motbakker, men et fint alternativ for variasjon.

Varden på Såt med “Satts Bibel” i bakgrunnen.

0 kommentarer

03.05.2023

TellTur som drahjelp

Blogg

Nå er jeg normalt ikke blant dem som trenger en dytt for å komme meg ut døra og på tur. Det er likevel fint å vite at det finnes hjelpemidler for den som sliter med akkurat dette, er konkurranselysten, eller bare vil ha en ekstra utfordring. Alt man behøver er en smarttelefon, en app og litt eventyrlyst.

Appen jeg sikter til heter “Norgeskart friluftsliv” og er gratis. Man kan kjøpe abonnementer i appen, men dette er ikke nødvendig for å kunne bruke den. Jeg kikka over kartet før jeg dro hjemmefra og la opp ei løype som passa en kombinasjon av el-sykkel og tursko. Så dro jeg avsted.

HAUGANE RUNDT

Sør i Haugesund finnes ei merka turløyper som kalles “Haugane Rundt”. Hele rundturen er 4,1 km, men min plan var bare å sneie innom sjekkpunket sørøst i løypa. Det går en fin sti forbi Jamnhaug med start bak Kiwi i Spannavegen. Det var denne jeg fulgte opp mot gangbrua i Spannadalen hvor jeg kunne logge TellTur “funn” digitalt. Herfra gikk sykkelturen videre gjennom Ørpetveit, via Toskatjørn, rundt Førresbotnen og videre til Aksdal. Der fulgte jeg Alvanutveien oppover til endes og parkerte sykkelen i skogholtet. 13,3 km på om lag 40 minutt.

ALVANUTEN

Ved stistart finnes kun snuplass for utrykningskjøretøy, så om man tar turen inn med bil bør man parkere nede ved Aksdalsenteret. Fra snuplassen er det 1,5 km tur/retur til utsiktspunktet på Alvanuten som ligger 224 moh. Det var ettermiddag, så vi var mange i løypa. Dagsturhytta på toppen var full av folk. Ikke så rart. Vindkastene må ha vært oppe i storms styrke i høyden. Veggene dirra og knaka. Jeg sjekka inn via appen og tok fatt på nedstigninga igjen etter å ha tatt den formidable utsikten i nærmere øyesyn. Herfra ser man langt og meget.

Langsgående brygge/turløype, øst i Aksdalsvatnet

BONGSATJØRNA

Det ligger ei tilrettelagt, grusa turløype mellom Aksdalsvatnet og E134. Denne går rundt Bongsatjørna i variert, men lettgått terreng. Jeg starta i østenden, fra E39 og sykla det første stykket på langsgående brygge, etablert for det nye byggefeltet bortetter strandlinja. Da denne tok slutt kom jeg inn på allerede nevnte grussti som brakte meg forbi Froskebekken og videre til dagens sjekkpunkt nummer 3. Det finnes rikelig med hvilebenker langs løypa, så det er mange steder man kan legge inn en rast om ønskelig. Felles for de fleste er fin utsikt. Selve rundturen er 2,2 km, en ypperlig distanse for en liten søndagstur.

Hvilebenk langs turløypa rundt Bongsatjørna.

BERGSODDEN

På returen svingte jeg av veien like etter Toskatjørn tilbake i Haugesund kommune. Her går en tunnel under innfartsveien med påfølgende tursti opp til dagens siste innsjekking. Det går forholdsvis bratt oppover til Bergsodden på 153 moh, men dette er ingen lang tur. Om lag 300 meter hver vei fra tunnelen. Utsiktspunktet kalles gjerne “Dobbel-toppen” da her finnes to, omtrent jevnhøye kuler med kort avstand mellom. Også her blåste det heftig, så jeg returnerte til stistart og sykla hjem igjen. Alt i alt brukte jeg litt over tre timer og var godt fornøyd med å ha fått brukt kroppen på en variert og god måte. TellTur må sies å være et godt alternativ for å finne turmål.

0 kommentarer

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

23.04.2023

Rundt Tjelltjørn fra Vannverksveien

Blogg

Gransangere i hopetall fløyta sin tilsynelatende melodiløse strofe om og om igjen inne i skogen rundt øvre Kattanakk. Jeg hadde inntatt frokosten i gapahuken på Lions Plass, innerst i Eivindsvatnet, og var i full fart på vei innover Vannverksveien. Tjelltjørn var dagens mål.

Like etter Nordamyrshaugen skjærer en tydelig sti ut i terrenget på venstre hånd. Om lag hundre meter over lynghei, så er man inne mellom furutrær i svakt nedadgående helling. Ei rødstrupes reine triller satte stemningen i skogen og humlene surra dovent over myra da jeg kom ut i andre enden.

Langs nordsida av tjernet fulgte jeg bred, god og tradisjonsrik sti. En gang i tida ble denne anlagt som kjerrevei til torvmyrene i området. Man ser fortsatt tydelige tegn etter det møysommelige arbeidet. I tillegg er det gjort grundig opprensking langs løypa og lagt til rette for en god rast både her og der.

I Nordvestenden av Tjelltjørn ligger gjerne den mest brukte hvilebenken i området. Her lå jeg i telt, som beskrevet i min første bok; “Fine fotturer” (Vormedal forlag, 2020). Magne Stødle var initiativtaker og ildsjela bak dette fine og barnevennlige turområdet. Her finnes hvilebenker og klatremuligheter i alle former og fasonger. Har du øynene med deg vil du også legge merke til en og annen snodig figur langs stien.

Småfisk hoppa lekent i vannskorpa og lagde forsiktige ringer på det ellers så speilblanke tjernet. Sola steika ned fra en skyfri aprilhimmel og vegetasjonen strakte seg vårfriskt i den vindstille lufta.

Jeg fortsatte vestover, ut av det som har fått navnet “Magne Stødle Parken” og over ei opphøyd klopp-bro. Like etter denne skjærer en ny, først utydelig sti oppover til venstre. Det er denne man vil følge om man ønsker å gå rundt hele Tjelltjørn. Her er stien smalere og mer svingete, men godt bearbeida og utstyrt med rikelig av klopper.

Etter ei stund kommer man til en åpning mellom trærne, finner en liten benk og kan sette seg ned å skue ut over alle de små holmene som pryder tjernet. Etter det fortsetter turen østover, hvor man passerer en turkasse. Den inneholder ei bok du kan skrive deg inn i. Personen før meg hadde lagt til ei fotnote om observasjon av hoggorm på stien, men den viste seg aldri for mine øyne.

Ei bru og noen klopper senere kom jeg inn på stien jeg hadde fulgt fra Vannverksveien og labba tilbake til utgangspunktet. Alt i alt var dette ei løype på 3,4 km og en snau times rolig gange i nydelig, lettgått terreng. Slike dager er det ingen grunn til å sitte inne og sture. Det er bare til å komme seg ut. Nyte det naturen har å by på.

1 kommentar

08.04.2023

Camp Stokkadalsvatnet

Camp

Påsketradisjon med en fin blanding av godt humør, galskap, god mat og fine naturopplevelser. Vi kaller det fortsatt guttetur, selv om majoriteten har passert 50 og sixpacken har blitt en, stor muskel.

Ilandstigning ved Sørestølen, Stokkadalsvatnet.

FLERE PÅ VANNET

I år gikk ferden til Vindafjord, Nedre Vats og Stokkadalsvatnet. Kanopadling mellom høye fjell, til en forandring. Jostein Marø hadde befart området ved en tidligere anledning og selv om vatnet ikke var av de største, mente han det lova bra.

Det var enkelt å finne fram, men parkeringa ved den vesle brygga i Stokkadalsvatnet var allerede full av folk. Nåvel, vi hadde med alt vi behøvde av utstyr og var overhode ikke engstelige for å bli frarøva noen god camp plass.

FISKETJØRNA

Vi kasta loss og starta med å krysse vatnet i søradgående retning for så å følge strandlinja østover. Der et sted førte ei lita elv til et tilstøtende vann og det var dette vi ville sjekke ut. Elva var grunnere enn antatt. Vi måtte stige i land og hale/dra farkostene langs bredden for å få dem med ned til Fisketjørna, som nabopytten het. Ja, for det var ikke rare størrelsen. Å krysse Fisketjørna tok bare et par minutter. I mudderet på bunnen lå vannliljeblader og blinka opp mot oss som blasse hodeskaller. Det skapte et vag påskekrim stemning. I tillegg ble det vanskeligere å finne et tørt og fint leirsted enn vi hadde håpa. Joda, vi slengte opp en lavvo og tok en liten pause, men etter hvert herska enighet om å dra tilbake opp elva og heller finne veien til trelavvoen innerst i vika ved Sørestølen i Stokkadalsvatnet. Det var tyngre å dra farkostene motstrøms, det skal sies. Både Bjørn Tore Sørbø og Jostein Marø ofra tørre sko og tråkka ut i den grunne, men iskalde elva for å få kanoene fremover.

Bjørn Tore Sørbø vasser opp elva med kanoen på slep.

ISLAGT VANN

Vi runda Tednholmen på motsatt side av Grønevik, padla rundt neset og kom inn i riktig bukt. Problemet her var at vika var islagt. Vi prøvde å pløye oss gjennom det centimetertykke islaget, men kom ikke mange meterne før forsøket måtte oppgis. Nærmere land var isen tynnere og stedvis fantes åpne råk, så vi bana oss vei og kom da fram til slutt.

TRELAVVO

Med kanoene på land etablerte vi leir. Bjørn Tore og jeg reiste lavvo på flaten mens de to andre fyrte i bålpanna inne i trelavvoen. Det var ei koselig hytte med benker langs vinduene og en liten sovealkove i nordenden. Vinduer i alle himmelretninger ga flott utsyn og isen i vika betød høyst sannsynlig at ingen andre ville våge seg inn hit, til tross for at det fantes traktorvei nesten helt inn rundt vestsida av vatnet.

MIDDAGSTID

Timene fikk bein å gå på, våte sko og strømper ble tørka og etter hvert ble det diska opp med det ene herremåltidet etter det andre. Her fantes biff, pannekaker, burgere, fløtegratinerte poteter, potetmos, potetsalat og deilige sauser. Overflod? Ja, kanskje det, men vi har for vane å ta med oss det vi selv spiser. Da mørket senka seg kom gitarleleen fram og årets musikkquiz var i gang. Hvem som til syvend og sist gikk av med seieren føles noe uklart, men mye kan tyde på at det var forsamlingens yngste medlem, Fredrik Karlsen. Naturligvis ikke uten enkelte protester fra oss andre.

FUGLELIV

Klokka gikk mot ett før jeg krøp ned i soveposen og sovna momentant. Neste morgen ble jeg vekka av hakkespetten som røyna seg ut på forskjellige stammer ikke så langt unna teltet. Da den ga opp og fløy sin vei kom en bokfink og satte seg like utenfor. Med sine tre tette kvink holdt den det gående i det uendelige før den strofene ble mer melodisk. Som om den bare måtte varme opp og renske halsen først. Nå var jeg uansett skikkelig våken og følte ingen behov for flere svippturer til drømmeland.

RYDDETID

Folk våkner veldig forskjellig på slike turer. Alle har vi forskjellige vaner. Tidligere år har jeg slentra rundt i leiren alene på morgenkvisten, gjerne i flere timer. I år var det allerede liv i gutta. De hadde fyr i bålpanna og var igang med koking av morgenkaffe. Normalt er jeg ikke så hyppen på frokost før langt ut på formiddagen, men gjorde et unntak for anledningen, stekte pølser, egg og brune bønner. Cowboy frokost.

Siden vi hadde lånt trelavvoen for anledningen ble det noe ekstra rydding og stell før vi kunne bryte opp og vende nesen hjemover. Hytta skulle vaskes ut og gjøres ren for fremtidige besøk. Det er jo aldri hyggelig å komme til ei nedslitt, rotete og tarvelig bu.

Isen i vika hadde smelta ytterligere i løpet av natta og formiddagen. I tillegg hadde vi rydda vei dagen før, så tilbakeferden var i grunnen en smal sak. Det hadde blåst litt opp, men ikke verre enn at det var til å leve med det heller.

0 kommentarer

06.04.2023

Rundt Staumsvollvatnet og litt til

Blogg

Vel en kilometer innover den hardpakka grusveien mot Straumen på Vikse kunne jeg parkere sykkelen mellom furuleggene og ta fatt på stien. En sti som virka relativt nypreparert, men godt skilta og tydelig merka.

OMFATTENDE STIMERKING

Mot Kvernalaupet bar det. Tidvis gjennom skog, langs Straumsvollvatnet, over åpne beitemarker, eller gjennom lynghei. Jeg fulgte små staver merka med gul, så rød, blå, hvit og til sist rød maling igjen. De hvite hadde forøvrig en rød sirkel i toppen og ligna små, japanske flagg der de lyste opp langs ruta.

Det første stykket var nytt for mitt vedkommende. Furuskogen sto tett omkring meg. Det knirka forsiktig i høye stammer som bevega seg i brisen. Gjennom ei lita grind gikk det ut i åpnere terreng. Vel, i starten skråna det opp og ned i små skar og trange viker, men etter å ha passert Vassnes og ei spinkel, men likevel solid bru over blautmyra, endte jeg opp på stier jeg hadde tråkka før.

KVERNALAUPET

Stikrysset over alle stikryss var første delmål. Her finnes retningsanvisere til de fleste turmål i området. Som tidligere nevnt har de forskjellige rutene egne fargekoder og er enkle for selv den ferskeste novise å følge. Jeg hadde tenkt meg til utsikten over Smørsund og fulgte vestgående løype over Kvernalaupet. Denne stien og jeg var gamle kjenninger. Det gikk raskt og bød ikke på de store høydeforskjellene. Unntaket var nedstigninga til gamlekverna ved Mørkavatnet, hvor en fortsatt kan se ruinene etter kvernhuset og flere av kvernsteinene.

SMØRSUNDUTSIKTEN

Videre vestover, forbi avstikkeren til Stemmen og Digranesvarden før stien dreide sørvest og helt ut til utsiktspunktet. Sjøen krusa seg i blesten, men var fortsatt tindrende blå under den lettskya påskehimmelen. Her, som flere andre steder langs rutene i området, har Svein Magne Vikse stilt ut historiske lokalfakta. Morsom lesning for turfolk flest, men jeg skal avstå fra å gjengi beretningene i denne artikkelen. Er du nysgjerrig kan du jo alltids ta turen selv.

SISTE ETAPPE

Fra utsikten ved Smørsund dro jeg østover, om Leirvik, på lange klopper i dalsøkket og over høyden til Strandå. Herfra fulgte stien høydedraget inn mot Straumen hvor man kunne velge å gå ut til gruslagt bilvei, eller fortsette på sti gjennom stadig tettere skog.

Jeg valgte stien og landa til slutt på skogsvei ved Paintballbanen på Vikse. Denne fulgtes et lite stykke før jeg atter sneia ned mot Straumsvollvatnet på fin sti. Jeg merka meg ei lita brygge nedenfor det steile berget på Straumaneset, like over bukta, samt et par yndige holmer som lå nærmere land på min side av vatnet. Det siste stykket hadde tydelig preg av å være godt brukt beiteland. Her var gresset snautygd og irrgrønt. Så runda jeg siste kolle og fulgte grusveien noen få hundre meter tilbake til der sykkelen sto parkert. 5 kilometer på fem kvarter, pluss innlagt spisepause med utsikt over sundet. Herlig.

1 kommentar

04.04.2023

Gjennom Stillhetens dal

Blogg

Som sedvanlig la jeg ut med sykkel fra gårdsplassen hjemme på Sakkestad, sør i Haugesund. De første 11,5 kilometerne mot Aksdal ble tilbakelagt i bedagelig tempo, før jeg svingte oppover en smal avstikker i Aksdalvegen. Denne leda mot stedet med det utvetydige navnet Fjellet, i lia under Kiggjafjellet (med sine 237 moh.)

BRATT START

I begynnelsen hadde jeg asfalt under hjula, men etter å ha passert flere gårdstun kom jeg over på grus for så å ende opp på traktorvei. Jeg svingte mot høyre like før øverste hus og traverserte første fe-rist. Bekken klukka under den og foran meg reiste Alvanuten seg. Jeg kunne skimte den nye dagsturhytta der oppe ved siden av telemasta, men det fikk bli et turmål for en annen gang.

INNOVER MED INNLAGT PAUSE

Traktorveien dreide nordover igjen og fortsatte å stige, om i en mer moderat kurve enn tidligere. Jeg befant meg midt mellom Kiggjafjellet og Dyrsfjell hvor trafikkstøyen fra Førresfjordvegen omsider døde hen. I stedet hørte jeg et mangfold av småfugler prise den vakre vårdagen.

Da terrenget flata ut støtte jeg på fe-rist nummer to og kort etter kunne jeg skue ut over det som på kartet het Stakkastaddalen. En liten pause på snauberget føltes berettiga. Jeg fant fram noe lett mat fra sykkelveskene og leska meg med en fortsatt kjølig iskaffe. I horisonten tegna Klauv seg mot den blå himmelen og langt der nede kunne jeg skimte et par av husene på Stakkastad.

STILLHETENSDAL

Innen jeg reiste meg og steg på sykkelen for å fortsette ble jeg passert av en annen syklist. I motsetning til meg lot han til å være ute for trimmens del, men hilste høflig før han halsa videre.

Lenger nede i lia fant jeg ei grind med tilstøtende gjerdeklyver. På den ene sida sto det “Kuslepp”, på den andre “Bondebru”. Noen hadde åpenbart sluppet sin lune humor fri, men herfra var traktorvegen ujevn, humpete og sleip som følge av tette kutråkk. Det varte om lag en kilometer. Så passerte jeg ei steinbru over en dyp bekk og kom til fastere grunn.

Den neste grinda var ødelagt av vær og vind. Her fantes ei treplate hvor inskripsjonen benevnte Stakkastaddalen som “Stillhetensdal”. Treffende. Man følte virkelig på en slående ro i disse omgivelsene.

Det siste stykket svingte gjennom stadig grønnere marker og barskog til jeg trilla forbi et sauefjøs, gjennom et par gårdstun og ut på Stakkastadvegen, ikke så langt unna parkeringa til Valhest. Selve turen over fjellet og gjennom dalen målte rundt 4 kilometer og lar seg fint gjøre å ta som spasertur også, enten man har en bil stående i hver ende, eller velger å gå tur/retur.

0 kommentarer

05.03.2023

“Kjedelig” uhell

Blogg

Det er starten av mars og sola henger fortsatt lavt midt på dagen. Man plirer i motlyset og tårene spretter i møte med en isende nordavind. Likefullt prises våren under blå himmel.

Strøsand, grus og et tynt, smeltende snølag knitrer under dekkene der jeg legger ivei på min nå to år gamle el-sykkel. Det bærer innover langs innfartsveien fra Haugesund til Førresfjorden. Her svinger jeg sørover på Høievegen til Frakkagjerd og tar fatt på grusa tursti rundt Aksdalsvatnet. Så ryker kjedet. Tolv kilometer blir et drøyt stykke å leie sykkelen tilbake, men jeg kan i det minste renne i nedoverbakkene.

Nå er jeg ikke ukjent med lange gåturer. Jeg har en mangeårig tradisjon for nettopp dette. Likevel er det kjedelig når uhellet først er ute.

Jeg trasker videre og tar første avstikker mot parkeringa ved Dragavika. Gamlevegen fra Frakkagjerd tar meg inn i skogen hvor jeg kommer over Nappatjørn Naturklatrepark. Ei bortgjemt perle. Noen har fyrt opp et lite bål i grua og koser seg i solsteiken. Det lukter furuved lang vei. Mor i flokken ammer åpenlyst, så jeg stiltrer forsiktig like forbi.

To svaner har funnet ei åpen råk i tjernet og ligger side om side i det kalde vannet. Jeg kommer til første unnabakke og renner i god fart noen hundre meter. I det hele tatt virker det som jeg møter flere motbakker og flat vei enn unnarenn. Turen tar godt og vel halvannen time. Til uka leverer jeg sykkelen inn til reperasjon hos Bike Brothers. Den er uansett moden for ei rutinemessig overhaling.

0 kommentarer

05.03.202305.03.2023

Bordet ved Krokavatnet

Sangtekster

Det var ikke et bord. Snarere en benk. Inskripsjonene var ikke mange, men likefullt der. Dette satte tankene i sving. Nysgjerrigheten var pirret, inspirasjonen tent og verselinjene tok form. Hvilke historier lå bak? Hvor lenge hadde disse plankene båret sine lett fordekte hemmeligheter?

I bordet ved Krokavatnet,

rissa med foldekniv,

står skreve romanser, attmed

ord uten takt og flid

I initialars løyndom,

sirlig fordekt, men der,

anes forloren møydom

Nei, ikkje ein, men fler

I ilden av aftenrøden,

stikke nyansar fram

Då synes den fyste gløden:

Feberen i ung ham

I årtiers båregangar

tæres di sakte bort

som ordå i glømte sangar

Potefar, satt i jord

0 kommentarer

26.02.2023

Vinyl: Gjenoppdagelsens glede

Blogg

Musikk. Lekende, trøstende, oppviglede, beroligende, provoserende musikk. Den kommer i alle former og nyanser. Passer alle sinnsstemninger og er min beste terapeut. Aner ikke hvordan jeg skulle klart meg uten!

Jeg minnes å henge ved musikkbaren på Helgelands Musikk i Skjoldavegen. Det var i ungdomsårene. Likeens var jeg fast gjest hos Bloms Musikk i Haraldsgata og Hot Music i Niels Skorpens gate. I tillegg kunne jeg stå timevis og lytte gjennom plate etter plate på Oasen Storsenter. Slik oppdaga jeg hva som bevega meg og hva som rulla rett forbi.

Egentlig starta det mye tidligere. Min mor hadde en liten spiller hjemme og en anstendig samling av singler fra 50- og 60-tallet. Jeg lytta dem halvt ihjel fra den dagen jeg fikk lov til å sette dem på alene. Her fantes alt fra The Shadows til Jim Reeves, Tom Jones, Don Martin, Frank Sinatra, The Platters, The Supremes, samt mange, mange fler, men det var Elvis Presley som først gikk helt hjem. Jeg kunne ikke et ord engelsk – til det var jeg altfor ung – men herma etter beste evne og stemte i med skingrende barnerøst. Da min far en kveld kom hjem og forærte meg den nyeste Elvis skiva, Moody Blue, var jeg solgt! Min første LP! Fra den dagen sparte jeg det jeg kunne av min skrantne ukelønn og utvida egen samling, litt etter litt.

En god kompis hadde tilgang på hele samleboksen av The Beatles. Vi lærte oss de første gitarakkordene og dermed var gnisten tent. Vi skulle bli like gode og erobre verden med storm! (Snakker meg om å leve opp til klisjeen!) Vel, noe Beatles ble vi aldri, men begge er fortsatt aktive innen musikken. Han spiller. Jeg skriver.

Det var først i tenårene jeg fikk råd til min egen platespiller. Dette var i 80-åra og nå som jeg ser meg tilbake var musikksmaken noe snever. Jeg var pop entusiast og ofra i grunnen veldig lite tid på andre genrer. Disse gjorde først sitt inntog i mitt repertoar fra andre halvdel av det beryktede 80-tallet da jeg ble venn med en allsidig vinyl-entusiast.

Enkelte band tar mer hylleplass enn andre…

CD-plater overtok markedet og med det ble også jeg digital. I årenes løp samla jeg hundrevis av titler og platespilleren gikk i glemmeboka. Nå har det seg imidlertid slik at avspillingsmediene er i stadig forandring. Nye moter overtar for gamle. Streamingtjenester som Spotify, iTunes og Tidal er nok blant de mest populære go-to markedene for alt innen musikk slik ting har utvikla seg. Men i tillegg har vinylen fått sin nye renessanse.

Det er aldri for sent å ta opp igjen gamle gleder. Jeg kjøpte flunkende ny platespiller og børsta støv av den gamle samlingen. Her fantes plater jeg ikke hadde hørt på over femogtjue år! Frydefulle gjenhør! Det er i sannhet noe helt eget over å legge den sorte skiva på spilleren, løfte armen på plass, slippe stiften ned og høre den gode knitrelyden fra en velbrukt LP. En egen varme, forent med nostalgi. Et glimt inn i ungdomstida. Å forene et yngre jeg med en middelaldrende mann.

Shabby Records ved Risøybrua i Haugesund.

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Vi har bare ei platesjappe igjen i Haugesund. Shabby Records selger nytt og gammelt om en annen. På kort tid har dette rukket å bli min nye yndlingsbutikk. Når jeg blar gjennom reol etter reol på jakt etter skjulte skatter raser timene avsted. Og innimellom kommer man faktisk over noe som vekker interessen, eller til og med får en til bryte ut i ukontrollert ekstase. Ja, for musikken har stadig den virkningen på meg. Musikk er mat for sjela.

0 kommentarer