En vindblåst juni ettermiddag under ei standhaftig sol gikk jeg ut. Beina behøvde bevegelse og kroppen trengte å lee på seg.
Vindstille. Gradestokken klatra sakte i riktig retning og flortynne skyer hang høyt på himmelen. Det måtte bli tur på meg.
TIL KLAUV, SÅ VIDERE
Cirka 4 kilometer østover på Halseidvegen fra fylkesgrensa mellom Rogaland og Vestland finner man stien til Klauv. med sine 246 moh. er dette høyeste topp i Haugesund kommune. Stien går stort sett oppover allerede fra start, først gjennom skog, så over myr og relativt bratte knauser.
Det har blitt mange turer til Klauv i årenes løp, men jeg har aldri fulgt stien videre innover i terrenget. Det gjorde jeg denne gang. Målet var Såt, en topp som “rager” 233 moh. om man titter i nordvestlig retning.
Fra Haugesunds høyeste topp var løypa slakt nedadgående. Massevis av småvarder viste vei. Selv om stien ikke alltid var like tydelig kunne jeg enkelt finne fram. Bølgende landskap utfordra beina og fikk fart på pulsen. Innimellom pusta jeg som en hval og måtte hente meg inn igjen. En liten stålorm åla seg dovent over stien like for føttene mine og en gjøk kauka i det den fløy forbi. Jeg fulgte kanten av ei våt myr hvor rådyr hadde satt igjen sine umiskjennelige spor før turen gikk over på snauberg som bua videre nedover. Så fulgte en fin passasje gjennom et smalt skogbelte før stien svingte oppover det siste stykket, over fjellryggen mot målet.
“SAATS BIBEL” OG RETUR
Ved siden av varden på Såt var en litt annerledes turkasse meisla fast i berget: “Saats Bibel” var inskripsjonen i gotisk skrift. Sirlig utført, må jeg få lov å melde. Jeg signerte turboka og tok en lengre pause, nøt utsikten over nordre del av hjemkommunen og speida utover havet i vest.
Tilbaketuren fulgte nøyaktig samme trassé. Temperaturen føltes å ha steget enda noen grader og svetten silte. Ergo fôr jakka. I skaret etter myra hadde smågnagerne våkna til liv og pilte fram og tilbake gjennom tørt gress. Tilbake på Klauv hadde to unge damer slått seg ned og nøt en enkel lunsj. Nede ved Halseidvegen målte jeg dagens distanse til like under 6 kilometer tur/retur. Jeg hadde brukt et par timer med pausen iberegna, men det var to velanvendte timer. Tradisjonen tro fulgte jeg Vannverksveien gjennom byheiene på hjemveien. For min del betød det ei om lag 4 kilometer kortere løype enn å sykle langs hovedveien. Noe raskere gikk det imidlertid ikke. Vannverksveien er full av steile motbakker, men et fint alternativ for variasjon.
Nå er jeg normalt ikke blant dem som trenger en dytt for å komme meg ut døra og på tur. Det er likevel fint å vite at det finnes hjelpemidler for den som sliter med akkurat dette, er konkurranselysten, eller bare vil ha en ekstra utfordring. Alt man behøver er en smarttelefon, en app og litt eventyrlyst.
Gransangere i hopetall fløyta sin tilsynelatende melodiløse strofe om og om igjen inne i skogen rundt øvre Kattanakk. Jeg hadde inntatt frokosten i gapahuken på Lions Plass, innerst i Eivindsvatnet, og var i full fart på vei innover Vannverksveien. Tjelltjørn var dagens mål.
Påsketradisjon med en fin blanding av godt humør, galskap, god mat og fine naturopplevelser. Vi kaller det fortsatt guttetur, selv om majoriteten har passert 50 og sixpacken har blitt en, stor muskel.
Vel en kilometer innover den hardpakka grusveien mot Straumen på Vikse kunne jeg parkere sykkelen mellom furuleggene og ta fatt på stien. En sti som virka relativt nypreparert, men godt skilta og tydelig merka.
OMFATTENDE STIMERKING
Mot Kvernalaupet bar det. Tidvis gjennom skog, langs Straumsvollvatnet, over åpne beitemarker, eller gjennom lynghei. Jeg fulgte små staver merka med gul, så rød, blå, hvit og til sist rød maling igjen. De hvite hadde forøvrig en rød sirkel i toppen og ligna små, japanske flagg der de lyste opp langs ruta.
Det første stykket var nytt for mitt vedkommende. Furuskogen sto tett omkring meg. Det knirka forsiktig i høye stammer som bevega seg i brisen. Gjennom ei lita grind gikk det ut i åpnere terreng. Vel, i starten skråna det opp og ned i små skar og trange viker, men etter å ha passert Vassnes og ei spinkel, men likevel solid bru over blautmyra, endte jeg opp på stier jeg hadde tråkka før.
KVERNALAUPET
Stikrysset over alle stikryss var første delmål. Her finnes retningsanvisere til de fleste turmål i området. Som tidligere nevnt har de forskjellige rutene egne fargekoder og er enkle for selv den ferskeste novise å følge. Jeg hadde tenkt meg til utsikten over Smørsund og fulgte vestgående løype over Kvernalaupet. Denne stien og jeg var gamle kjenninger. Det gikk raskt og bød ikke på de store høydeforskjellene. Unntaket var nedstigninga til gamlekverna ved Mørkavatnet, hvor en fortsatt kan se ruinene etter kvernhuset og flere av kvernsteinene.
SMØRSUNDUTSIKTEN
Videre vestover, forbi avstikkeren til Stemmen og Digranesvarden før stien dreide sørvest og helt ut til utsiktspunktet. Sjøen krusa seg i blesten, men var fortsatt tindrende blå under den lettskya påskehimmelen. Her, som flere andre steder langs rutene i området, har Svein Magne Vikse stilt ut historiske lokalfakta. Morsom lesning for turfolk flest, men jeg skal avstå fra å gjengi beretningene i denne artikkelen. Er du nysgjerrig kan du jo alltids ta turen selv.
SISTE ETAPPE
Fra utsikten ved Smørsund dro jeg østover, om Leirvik, på lange klopper i dalsøkket og over høyden til Strandå. Herfra fulgte stien høydedraget inn mot Straumen hvor man kunne velge å gå ut til gruslagt bilvei, eller fortsette på sti gjennom stadig tettere skog.
Jeg valgte stien og landa til slutt på skogsvei ved Paintballbanen på Vikse. Denne fulgtes et lite stykke før jeg atter sneia ned mot Straumsvollvatnet på fin sti. Jeg merka meg ei lita brygge nedenfor det steile berget på Straumaneset, like over bukta, samt et par yndige holmer som lå nærmere land på min side av vatnet. Det siste stykket hadde tydelig preg av å være godt brukt beiteland. Her var gresset snautygd og irrgrønt. Så runda jeg siste kolle og fulgte grusveien noen få hundre meter tilbake til der sykkelen sto parkert. 5 kilometer på fem kvarter, pluss innlagt spisepause med utsikt over sundet. Herlig.
Som sedvanlig la jeg ut med sykkel fra gårdsplassen hjemme på Sakkestad, sør i Haugesund. De første 11,5 kilometerne mot Aksdal ble tilbakelagt i bedagelig tempo, før jeg svingte oppover en smal avstikker i Aksdalvegen. Denne leda mot stedet med det utvetydige navnet Fjellet, i lia under Kiggjafjellet (med sine 237 moh.)
Det er starten av mars og sola henger fortsatt lavt midt på dagen. Man plirer i motlyset og tårene spretter i møte med en isende nordavind. Likefullt prises våren under blå himmel.
Det var ikke et bord. Snarere en benk. Inskripsjonene var ikke mange, men likefullt der. Dette satte tankene i sving. Nysgjerrigheten var pirret, inspirasjonen tent og verselinjene tok form. Hvilke historier lå bak? Hvor lenge hadde disse plankene båret sine lett fordekte hemmeligheter?
I bordet ved Krokavatnet,
Musikk. Lekende, trøstende, oppviglede, beroligende, provoserende musikk. Den kommer i alle former og nyanser. Passer alle sinnsstemninger og er min beste terapeut. Aner ikke hvordan jeg skulle klart meg uten!